Norsk film har utviklet seg enormt de siste ti årene, og leverer til publikum. Det skyldes en bransje som har løftet seg selv, og et støttesystem som baserer seg på et spleiselag mellom private aktører og offentlig støtte. Kanskje det mest vellykket spleiselaget i kulturlivet. Det er viktig å minne en borgerlig regjering på.

I regjeringens oppsummering av de åtte første årene med Kulturløftet viser de til at filmbransjen har doblet sin markedsandel på kino fra 12 til 24 prosent siden 2005. Det har skjedd med en samlet budsjettøkning på 67 %. En dobling av publikum, for en økning på to tredjedeler. Svært få områder i kulturlivet kan vise til samme resultater. Enger-utvalgets Kulturutredning påpeker ellers at en dobling av kulturbudsjettet har gitt få endringer i besøket eller publikumsinteresse. Vi lykkes i hjemmemarkedet.

Den norske filmbransjen har heller aldri stått sterkere internasjonalt, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Eksporten er seksdoblet i samme periode, norske skuespillere og regissører gjør internasjonal suksess og vi vinner priser.

Man skal huske at budsjettøkningen på 67 prosent omfatter audiovisuell produksjon samlet, med en betydelig økning i støtten til regionene, spill, tv-drama og dokumentar, så den reelle budsjettøkningen for spillefilm har vært vesentlig lavere.

Hvis man går inn på tallene fra 2005 til 2013 for spillefilm har den reelle veksten til spillefilm utover konsumprisindeks vært på 20 millioner kroner, noe som igjen bare dekker den reelle lønnsveksten i samme periode.

Den statlige støtten til norske spillefilmer har med andre ord nesten stått stille siden 2005. Det er det nok egentlig ingen i filmbransjen eller kulturlivet ellers som har oppfattet. Veksten skjedde de første fire årene. Etter det har det vært en realnedgang.

Det som har skjedd er at vi har hatt endringer i støttesystemet som skulle stimulere til større privat risiko, og det har skjedd. Mens statens andel av produksjonsbudsjett tidligere lå på 55 prosent er de nå nede i 40 prosent.  Pengene, investeringene kommer vesentlig fra bransjen selv, distributører, produsenter og leverandører.

Nå får vi et regjeringsskifte, og det er grunn til å frykte at kutt i kulturbudsjettet vil tas der det virker enkelt og rammer færrest. I og med at spillefilmproduksjon ikke produseres av offentlige institusjoner vil ikke det bli oppsigelser og ramaskrik om nedleggelse hvis pengene tas fra produksjonsfondet. Det som rammes vil være den mest suksessrike delen av norsk kulturliv, som har levert en dobling av publikum, som har sikret tilgang på privat risikokapital, som har økt kultureksport og profilering, og som har løftet en del av norsk kulturliv opp på et godt nordisk nivå.

En ny borgerlig regjering må fortsette å bygge en norsk filmbransje. Vi må videreutvikle det unike støttesystemet vi har, og sikre at kunstnerisk interessante og publikumsorienterte filmer gir en videre vekst. Ordningene med markedsvurdering av film og etterhåndsstøtte er i stor grad de som har sikret publikumsveksten.

Filmpolitikken har handlet mye om spillefilm, men i de siste årene har fokus vært på kjønnsbalanse, regioner og muligheten for å trekke til oss utenlandske produksjoner. Det er på tide at vi igjen fokuserer på vilkårene for norske produksjoner, og derfor har Produsentforeningen satt i gang arbeid med å kartlegge de økonomiske vilkårene. Det skal lages en ny filmmelding, og den må fokusere på produksjon og skaperkraft. Vi må sikre virkemidler som stimulere til videre privat og regional satsning. Vi arbeider for å dempe statens repertoaransvar og flytte ansvaret ut til produsenter og de skapende kreftene.

Uansett hvem som havner i Kulturdepartementet er det viktig å huske at jobben for norsk spillefilm ikke gjort. Trond Giske ble i sin tid omtalt som mer ambisiøs enn bransjen selv. La oss håpe at ambisjonene fortsatt finnes, og at en ny kulturminister sammen med bransjen klarer å løfte oss videre.

Leif Holst Jensen er Generalsekretær i Norske film-, tv- og spillprodusenters forening.