Filmskaping er synonymt med problemer, og det er alt for lett å bli sittende med et uferdig prosjekt i år etter år. En venn av meg møtte for en stund tilbake en gammel venninne han ikke hadde sett på mange år. Da han spurte vedkommende om hva hun drev på med nå, svarte hun at det var et filmmanus som handlet om ”det og det”.

-Men er ikke det samme prosjekt du jobbet med da jeg så deg sist, for 18 år siden? spurte min venn henne overrasket om. Trenger jeg å skrive at hun både ble sur og fornærmet?!

Jeg er selv av den enkle oppfatning at det er greit å hoppe over et prosjekt som ”ikke vil”, for så å bruke tid på et nytt hjertebarn. Manustekster som nekter å forløse seg, handler som oftest om noe du er deg for lite bevisst eller om et tema som er for vondt å konfrontere. Du tror du vet mer enn du vet – noe som også kjennetegner en klassisk hovedkarakter i begynnelsen av en film. 

Klipp 

En film er svært ofte en reise som starter opp med en bløff for så å ende opp med noe sant. Hovedkarakteren lyger for seg selv og andre, vil egentlig noe håpløst, men skjønner til slutt at han eller hun trenger noe annet. Et klassisk eksempel: Jeg vil bli fotomodell, men det jeg trenger er å akseptere meg selv som jeg er. Som regissør er din oppgave å vise denne reisen hos hovedkarakteren på en tydelig måte. Forandrer vedkommende kroppsspråket? Måten å kle seg på, snakke osv.

Klippeprosessen har noe av den samme reisen over seg. Nå du går gjennom rå-opptakene, dukker sannheten opp; du ser hva du har, og ikke minst hva du ikke har. Hvorfor gjorde jeg det slik? Hvorfor gjør jeg den samme feilen på nytt og på nytt igjen. Hva kan jeg gjøre for at det likevel skal bli en god film?! Kast kortene! Å ha regi er å kaste kortene på nytt og på nytt igjen:

Du har ideer- så kaster du kortene på bordet og tar opp nye kort til du finner de riktige ideene. Det samme med manus, du kaster kortene til du finner de scenene du vil bruke. Under opptakene filmer du fra en vinkel, så fra en annen. Du ser på opptakene, kaster kortene og plukker dem opp på nytt igjen når du begynner å redigere. Samme med kontentum og musikk, kortene kastes på bordet og plukkes opp igjen og igjen og igjen.

Å ha regi er å kaste kortene minst seks ganger!

Klippen –når sannheten dukker opp –er en smertefull og superglad periode. Du er på topp i det ene øyeblikket, for så å være den minst vellykkede regissøren i verden neste dag. Alle store klippeprosesser –i alle fall spillefilmens- inneholder minst en stor krise hvor alt oppleves som kjørt og tapt. Men da er det bare å fortsette til kortene ligger riktig –eller så riktig de kan ligge. Når mange regissører kommer ut av klipperommet, er det som om de kommer hjem fra et slag i krigen.

For meg er manus- og klippeprosessen morsomst. Da har jeg tid og fred til å jobbe på min måte og bruke den tida som er nødvendig. Alt kan repareres. En gjennomgående erfaring er at de filmene jeg har lyktes best med, har hatt en lang og fri klippeperiode. Fri i den forstand at klipperen og jeg ikke har hatt noen dead line å forholde oss til. Vi har kunne arbeide med prosjektet til det er ferdig. Over flere år, om nødvendig.

Film er -foruten følelse- også bevissthet. Og en film slutter aldri å gro; du vil alltid se valg i ettertid som burde vært gjort annerledes. For meg går alle filmer fra å være ”kunstobjekter” til ”kunstsubjekter”, de er som barn som får sin egen vilje. Og du må følge dem, gi dem rom og grenser, kutte og legge til. Og til slutt er den der, filmen din. Og sannheten om den. Lykkes du, står den på egne bein og kan leve sitt eget liv ute i verden. Min mest vellykkede film så langt, ”Fremragende timer”, vises ennå -elleve år etter premieren- på festivaler og kinoer verden rundt (Filmfestivalen i Berlin sender den hit og dit).

Det er noen forutsetninger som gjør klippearbeidet lettere for en regissør: Har du klargjort premisset underveis, hva du egentlig vil fortelle, påstanden din, moralen, vil du tydeligere vite hvor du skal når du klipper. Valgene blir lettere å ta. Et tydelig plott gir filmen en lovmessig framdrift og fører til at du må legge scenene i en gitt kontinuitet. I en stemningsdrevet film, eller i en eksperimentfilm, også karakterdrevne, kan bilder og scener flyttes rundt, ofte i det uendelige. Slike filmer skapes gjerne i klipperommet.

Lydlegging 

Lyd som eget fortellerelement er undervurdert –ikke minst hvordan du som regissør kan ”skru” deg inn og ut av objektivitet og subjektivitet. Primært handler lyd om hvordan du ønsker at seeren skal forholde seg til filmen din, hva slags følelse den skal vekke i vedkommende. Skal han eller hun se på handlingen med avstand, som noe ”objektivt”, eller skal seeren tas med inn i filmkarakterens psykologiske rom, om det er gledesfullt, likegyldig, fortvilet, kjærlighets- eller hatefullt.

Du kan leke med perspektivet og bruke lyden som noe som markerer et følelsesskifte i fortellingen. En scene eller film kan fullstendig skifte karakter dersom lyd og musikk forandres. Og kan være forskjellen mellom suksess og fiasko. Et eksempel er ”Monty Python og ridderne av det runde bord”, som testpublikummet slettes ikke likte. Men så skiftet de musikk; filmen falt på plass og ble en megasuksess.

Lydfolk mener du som regissør bør lage et lydstoryboard ved siden av det klassiske storyboardet. Og da selvfølgelig før du begynner å filme (har en følelse av at David Lynch gjør det).

Lyslegging

I Bibelens skapelsesberetningen heter det seg at det først var mørkt, så kom lyset. Gud rettet en diger lyskaster mot Jorda. Noe som forundrer meg –og jeg er like sløv sjøl- er nettopp det at så få av oss tar utgangspunktet i det mørke rom, the black box, teaterets scenerom, når vi skal lage film. Hvorfor ikke starte et klassisk filmdrama i et mørkt rom –for så å lyssette det? Og gjerne bruke blue screen, som ikke minst den norske regissøren Iram Haq er en mester til i sine kortfilmer. I det hele tatt leker vi for lite med lyset i norsk film som eget fortellerelement.

Filmskolene burde tvinge elevene inn i mørket, for så i en periode lære dem å lyssette det. Og dermed bli egne guder. Jeg skal ikke skrive mer om temaet, da det er det jeg er minst opplyst i.

Kunstens hensynsløshet

Jeg tror ikke på det perfekte kunstverk, heller ikke den perfekte film, det er kjedelige greier. Som en lærer sier til en elev i en Derrick-episode -scenen er lagt til filmskolen i München: ”Det perfekte er en avsluttet ting, det er livløst, det er ingen utvikling der mer, det er dødt.”

En venn av meg underviser på en filmlinje. Her ber han alltid sine elever om å tenke over hva film egentlig handler om, hva en filmkarakter uttrykker. Og som tidligere skrevet, en filmkarakter er nesten alltid en person som er i konflikt med hele verden. Problemet for alle manusforfattere og regissører er å få kontakt med hva det er som egentlig driver hovedkarakteren, hvorfor han eller hun er i denne konflikten og har disse problemene.

Ikke minst er problemet tydelig i de karakterdrevne filmene. Som ung kjenner du deg selv mindre enn du tror. Og aller minst dine mørkeste og mest egoistiske egenskaper. Derfor handler også de fleste filmer gjort av unge om folk og situasjoner som er veldig langt bort fra dem selv; ensomme gamlinger som tar livet av seg, mord blant kriminelle og bankran.

Men regelen er som følger: Dess mer kontakt du har med dypet i deg selv, dess mer kraft får fortellerstemmen din. En måte å oppnå nærhet på, er gjennom ”drømmene”. Min venn, filmlæreren, ber elevene gå inn i sine egne fantasier til det vi alle vil innerst inne:

• Drømmen om å bli sett for hvem du egentlig er
• Drømmen om å bli elsket for at du er til
• Drømmen om å begjære og ha sex
• Drømmen om storhet. Å bli suksessfull og rik
• Drømmen om makt. Å beherske verden
• Drømmen om å ta hevn over de som har gjort deg urett

Det er dette materialet de fleste filmer er gjort av. Og det er dit du må dra, inn i dine egne ulovlige rom for å hente ideer og energi. Og det handler ikke om å være et dårlig menneske, men å erkjenne at filmhistorier nesten alltid berører det betente i oss og den evige kampen mellom godt og ondt – ikke minst i egen sjel. 

Norsk kulturtradisjon har lenge vært preget av en pietistisk holdning hvor det å vise menneskets dyriske sider har vært ansett som direkte farlig. Landet er smekkfullt av politikere, lærere, bevare-verden-entusiaster, kunstnere og kulturarbeidere som vil redde oss fra all smerte og lidelse. For dem er kunst noe skjønt og vakkert, noe som lager sunnhet og dermed bidrar til å skape gode mennesker. De hevder at vi egentlig bare er gode og fornuftige bare forholdene legges til rette for det. Men du skal ikke ha vært mye sammen med andre for å skjønne at mennesket også er ugodt og ufornuftig tross velferdssamfunn og all kjærlighet i verden.

Du og jeg, når det kommer til stykket, er også umoralske. Heri ligger også vår frihet; friheten til noen ganger å være kåte, urimelige, egoistiske og hensynsløse. Og det er det å skildre denne ”hensynsløsheten” som er frihet i norsk film. Og som er opposisjon! Opprør mot ”de gode”, de som har makten i Norge.

Katarsisen som glemmes

Dette tredelte essayet, med den pretensiøse tittelen ”Hva er det å lage film?”, nærmer seg slutten. Før jeg ender det hele i en bibelsk utfaiding, vil jeg tillate meg å komme med ytterligere tre råd:

Alt for mange filmskapere passiviseres av systemet; de venter på penger.  Men skal du kalle deg kunstner, må du lage kunst! Det finnes bare en eneste måte å bli god på, og det er å gjøre det. Dette gjelder like mye i senga som på film. Skap filmer, ikke vent på onkel eller tante filmkonsulent som mest sannsynligvis kommer til å si nei likevel. Til og med Mozart og Goethe øvde som faen!

Gjør dine første filmer så enkle som mulig. Få skuespillere, få locations osv. Viktigst i vår tid er å fortelle gode historier, ikke nødvendigvis hvordan de ser ut. Konkurransen er hard både om oppmerksomhet og penger, og regissøren som har den beste historien kommer lengst.

Begynnelsen og slutten av et filmverk er alltid viktigst. Åpningen skal skape interesse for det som kommer, slutten avgjør om seeren oppfatter historien som god eller dårlig. Knut Erik Jensens ”Iskyss” er kanskje den vakreste spillefilmen som noen gang er gjort i Norge. Den hadde vunnet hovedkonkurransen i Cannes om slutten hadde vært på plass, men i stedet for ble filmen slaktet av anmelderne. Problemet er at ”Iskyss” ikke gir sitt publikum en ordentlig katarsis, en renselse, mot slutten. Katarsis er lik følelsesmessig utløsning; medfølelse, identifikasjon, det som åpner følelsene dine. Det som gjør at du som publikummer får noe igjen for din investering i billetten; katarsisen er gevinsten/lottopremien.

Så denne tekstens endelige avslutning (og katarsis?): 

Å være tro

Å være tro mot sin visjon, er og blir viktigst for en kunstner. Eller for å si det på en ”enklere” måte; å følge sitt fortellerbehov, lære seg å møte motstand og alltid gå etter sannheten om seg selv og verden. Å være tro mot sin visjon er å finne veien som fører deg til ditt kunstneriske hjem. Der hvor du vil være, der hvor du vil så og høste. Noen finner aldri fram, de minner meg om 52.vers i Filipsevangeliet:

”Et esel dreide en møllestein og tilbakela hundre mil der det gikk. Da det ble sluppet fri, oppdaget det at det fremdeles var på samme sted (…) Det finnes mennesker som vandrer langt, men som aldri når frem til noe sted. Da kvelden falt på dem, så de verken by eller landsby, verken menneskeskapt eller naturlig ly, og verken en makt eller en engel til å hjelpe dem. Forgjeves har de stevet disse stakkars menneskene.”

Selv brukte jeg mange år på å finne min sti. Først nå, etter tjue år som regissør, føler jeg at jeg endelig har begynt å finne fram.