Rushprint inviterte tre kino- og tv-aktuelle dokumentarister til å fortelle om den fremste utfordringen under arbeidet på deres nye filmer: Frode Fimland om «Søsken til evig tid», Mona Friis Bertheussen om «Tvillingsøstrene» og Gunhild Westhagen Magnor om «Optimistene».
Foto: Søsken til evig tid, Tvillingsøstrene og Optimistene
– For Magnar og Oddny på gården Kleiva handler media om å høre på NRK-radio og lese lokalavisen Firda. De har ikke TV på gården. Dette var utgangspunktet mitt som gjorde meg overbevist om to ting: jeg måtte gjøre opptakene helt alene, og jeg visste at jeg måtte bruke lang tid på å komme så tett på dem at jeg var i stand til å filme historien. Så jeg har gjort alle funksjoner selv i opptaksfasen.
-Søsken til evig tid er nok noe av det smaleste man kan se på norske kinoer nå for tiden. Her er tempoet skrudd helt ned, i tråd med livet til filmens hovedpersoner. Vi har bevisst laget en motsats til den moderne, kommersielle genrefilmen som roper over seg om oppmerksomhet. Vi håper at folk vil oppdage vår film pga. av roen og stillheten. Akkurat som i naturen, der man også får anledning til å tenke egne tanker.
-Vår utfordring var å finne en form på filmen som reflekterte dette. Vi valgte en langsom fortellerstil, med frykt for at den ville kjede vettet av folk. Men vi har fått mye ros for det valget. Og så valgte vi en slags natur-animasjon; ukelange timelaps-opptak som avspilles på noen sekunder.
-Konflikter og action er ikke utpreget tilstedeværende i denne filmen. Her er ingen skurker. Ingen som prøver å hindre noen i å nå noe mål. Så hvordan i all verden skal det da kunne bli en film. En helaftens kinofilm. Klart det har vært en utfordring. Men dette handler om selve livet. Og det er en utfordring for oss alle, på en eller annen måte.
«Søsken til evig tid» er produsert av Frode Fimland og Karl Emil Rikardsen, og har premiere 1. november.
-Denne historien handler om to tvillingsøstre som vokser opp på hver sin side av jordkloden. De er barn, og de bærer på en sterk lengsel etter å se hverandre. Jeg gikk inn i dette med sterk bevissthet om at det aller helligste prinsippet i denne filmen måtte være at jentene opplevde filmprosessen som noe fint. De måtte inkluderes i form av sine egne innspill til hva vi kunne filme, og de måtte få si «nei» underveis i filmingen, dersom de ikke ville mer. Jeg tror vi lekte like mye som vi filmet. Og det gjorde filmprosessen ganske annerledes og mer omfattende.
-Det mest utfordrende ble også det mest interessante. Da Alexandra i Norge selv foreslo at vi kunne filme litt inne i garasjen, så ante jeg ingenting om at det skulle bli en av de beste scenene i filmen. Det viste seg at hun hadde funnet en liten halvdød mus, og laget et lite hjem til den i garasjen. Da den tilslutt en dag forsvinner, får hun plutselig en helt spesiell gave i posten av søsteren Mia. Hun har kjøpt en trekke-opp mus i USA uten å vite noe om muse-historien i Norge. Alexandra sier så: ”Kanskje hun berre visste at Mussi var borte?”
-Dette er bare én av scenene i filmen som skildrer merkelige forbindelser mellom de to eneggede tvillingsøstrene. Jeg synes det har blitt en film om søskenkjærlighet, menneskelige dilemma og skjebnens spill. Over flere år pendlet jeg mellom den lille vestlandsbygda Fresvik og storbyen Sacramento i USA for å skildre jentenes liv på hvert sitt kontinent, helt fram til de møtes igjen i Norge som 8 åringer.
-Fantastiske seertall og flotte kommentarer fra nær og fjern etter filmen, gledet stort. Likevel så var den aller viktigste tilbakemeldingen for meg at jentene og familiene deres er glad i filmen.
«Tvillingsøstrene» har blitt vist på TV 2, og er tilgjengelig på TV 2 Sumo.
-Flere av de medvirkende i Optimistene var bortimot 90 år og den eldste nesten 100 år (!) da innspillingen til denne filmen ble gjort. I tillegg var jeg gravid og det var viktig å få på plass alle opptakene før barnet kom til verden. Dette gav oss et tidspress i begge ender som rett og slett handlet om liv og død, så det ble virkelig jobbet dag og natt for å få dette i mål.
-Ofte er dette med tid en stor utfordring når det gjelder dokumentarfilm bl.a. fordi det tar så lang tid å få finansieringen på plass, samtidig som en ser at virkeligheten og historien en skulle fortelle utspiller seg. En kan fort bli stående på sidelinjen å rive seg i håret og se på uten å få dokumentert det hele.
-Men det skal sies når det gjelder Optimistene forstod NFI tidspresset. De svingte seg rundt slik at vi fikk utløst noen midler tidligere enn vi ellers ville ha gjort og det ble fortgang i prosessen. Da jeg var 9 måneder på vei, og legen hadde sagt noen uker tidligere at «nå må du legge ned kamera fordi fødselen kan være i gang» (jeg er jo også fotograf på filmen), kom vi i mål med opptakene. Etter endt opptak har to av de medvirkende gått bort, deriblant hovedpersonen Goro. Hun ble 99 år og 10 måneder gammel.
«Optimistene» er produsert av Ingunn H. Knudsen og Hilde Skofteland, og hadde premiere 27. september.
Rushprint inviterte tre kino- og tv-aktuelle dokumentarister til å fortelle om den fremste utfordringen under arbeidet på deres nye filmer: Frode Fimland om «Søsken til evig tid», Mona Friis Bertheussen om «Tvillingsøstrene» og Gunhild Westhagen Magnor om «Optimistene».
Foto: Søsken til evig tid, Tvillingsøstrene og Optimistene
– For Magnar og Oddny på gården Kleiva handler media om å høre på NRK-radio og lese lokalavisen Firda. De har ikke TV på gården. Dette var utgangspunktet mitt som gjorde meg overbevist om to ting: jeg måtte gjøre opptakene helt alene, og jeg visste at jeg måtte bruke lang tid på å komme så tett på dem at jeg var i stand til å filme historien. Så jeg har gjort alle funksjoner selv i opptaksfasen.
-Søsken til evig tid er nok noe av det smaleste man kan se på norske kinoer nå for tiden. Her er tempoet skrudd helt ned, i tråd med livet til filmens hovedpersoner. Vi har bevisst laget en motsats til den moderne, kommersielle genrefilmen som roper over seg om oppmerksomhet. Vi håper at folk vil oppdage vår film pga. av roen og stillheten. Akkurat som i naturen, der man også får anledning til å tenke egne tanker.
-Vår utfordring var å finne en form på filmen som reflekterte dette. Vi valgte en langsom fortellerstil, med frykt for at den ville kjede vettet av folk. Men vi har fått mye ros for det valget. Og så valgte vi en slags natur-animasjon; ukelange timelaps-opptak som avspilles på noen sekunder.
-Konflikter og action er ikke utpreget tilstedeværende i denne filmen. Her er ingen skurker. Ingen som prøver å hindre noen i å nå noe mål. Så hvordan i all verden skal det da kunne bli en film. En helaftens kinofilm. Klart det har vært en utfordring. Men dette handler om selve livet. Og det er en utfordring for oss alle, på en eller annen måte.
«Søsken til evig tid» er produsert av Frode Fimland og Karl Emil Rikardsen, og har premiere 1. november.
-Denne historien handler om to tvillingsøstre som vokser opp på hver sin side av jordkloden. De er barn, og de bærer på en sterk lengsel etter å se hverandre. Jeg gikk inn i dette med sterk bevissthet om at det aller helligste prinsippet i denne filmen måtte være at jentene opplevde filmprosessen som noe fint. De måtte inkluderes i form av sine egne innspill til hva vi kunne filme, og de måtte få si «nei» underveis i filmingen, dersom de ikke ville mer. Jeg tror vi lekte like mye som vi filmet. Og det gjorde filmprosessen ganske annerledes og mer omfattende.
-Det mest utfordrende ble også det mest interessante. Da Alexandra i Norge selv foreslo at vi kunne filme litt inne i garasjen, så ante jeg ingenting om at det skulle bli en av de beste scenene i filmen. Det viste seg at hun hadde funnet en liten halvdød mus, og laget et lite hjem til den i garasjen. Da den tilslutt en dag forsvinner, får hun plutselig en helt spesiell gave i posten av søsteren Mia. Hun har kjøpt en trekke-opp mus i USA uten å vite noe om muse-historien i Norge. Alexandra sier så: ”Kanskje hun berre visste at Mussi var borte?”
-Dette er bare én av scenene i filmen som skildrer merkelige forbindelser mellom de to eneggede tvillingsøstrene. Jeg synes det har blitt en film om søskenkjærlighet, menneskelige dilemma og skjebnens spill. Over flere år pendlet jeg mellom den lille vestlandsbygda Fresvik og storbyen Sacramento i USA for å skildre jentenes liv på hvert sitt kontinent, helt fram til de møtes igjen i Norge som 8 åringer.
-Fantastiske seertall og flotte kommentarer fra nær og fjern etter filmen, gledet stort. Likevel så var den aller viktigste tilbakemeldingen for meg at jentene og familiene deres er glad i filmen.
«Tvillingsøstrene» har blitt vist på TV 2, og er tilgjengelig på TV 2 Sumo.
-Flere av de medvirkende i Optimistene var bortimot 90 år og den eldste nesten 100 år (!) da innspillingen til denne filmen ble gjort. I tillegg var jeg gravid og det var viktig å få på plass alle opptakene før barnet kom til verden. Dette gav oss et tidspress i begge ender som rett og slett handlet om liv og død, så det ble virkelig jobbet dag og natt for å få dette i mål.
-Ofte er dette med tid en stor utfordring når det gjelder dokumentarfilm bl.a. fordi det tar så lang tid å få finansieringen på plass, samtidig som en ser at virkeligheten og historien en skulle fortelle utspiller seg. En kan fort bli stående på sidelinjen å rive seg i håret og se på uten å få dokumentert det hele.
-Men det skal sies når det gjelder Optimistene forstod NFI tidspresset. De svingte seg rundt slik at vi fikk utløst noen midler tidligere enn vi ellers ville ha gjort og det ble fortgang i prosessen. Da jeg var 9 måneder på vei, og legen hadde sagt noen uker tidligere at «nå må du legge ned kamera fordi fødselen kan være i gang» (jeg er jo også fotograf på filmen), kom vi i mål med opptakene. Etter endt opptak har to av de medvirkende gått bort, deriblant hovedpersonen Goro. Hun ble 99 år og 10 måneder gammel.
«Optimistene» er produsert av Ingunn H. Knudsen og Hilde Skofteland, og hadde premiere 27. september.
Legg igjen en kommentar