– Ros kan gjøre deg til en pleasing-maskin, sier Jane Campion. Rushprint møtte henne i Cannes der hun viste to episoder av sin nye tv-serie «Top of the Lake», som starter på TV2 denne uken.
Jane Campion var i Cannes for å ta imot det franske Regissørforbundets utmerkelse Carrosse d’Or (Den gylne vogn), som deles ut hvert år under sideprogrammet Quinzaine des Réalisateur. Hun viste dessuten to episoder av krim/mysterie-serien Top of the Lake, og ble intervjuet på scenen av kritiker Michel Ciment, redaktør for det franske filmtidsskriftet Positif.
– Jeg ser på Top of the Lake som en krim/mysterie-serie med original tekstur. Intrigen bruker litt tid på å komme igang, så jeg håper på tålmodighet, sier Campion til oss.
Michel Ciment innleder med å si at skillet mellom kinofilm og tv blir stadig mindre. Campion har også tidligere laget tv-produksjoner, hovedsakelig innen krimsjangeren. Denne gangen ble det tv fordi hun fikk en idé som lot seg dele i kapitler.
– Jeg drodlet på noe som strukturelt kunne minne om en roman. Romanformen er kanskje den fortellerstrukturen jeg liker aller best, hvor utviklingen skjer gjennom kapitler. Jeg befant meg i Storbritannia, derfor benyttet jeg sjansen til å be om et møte med BBC. Jeg var så heldig å møte en entusiastisk innkjøper som sa: «Så spennende, dette vil jeg virkelig se! Skriv det ned, så tar vi det derfra.»
Jane Campion kommer opprinnelig fra New Zealand, men har vært bosatt i Australia siden 1970-tallet. Top of the Lake er spilt inn på New Zealand, hvor hun bare har lagd to filmer tidligere: En engel ved mitt bord (1990) og den berømte Piano (1993), som vant Gullpalmen i Cannes, samt Oscar og Golden Globe. Michel Ciment snakker om landskapsbildene i den siste serien, og spør om hun har et romantisk forhold til landskapet i hjemlandet.
– Det er mulig. For en person som har forlatt et land tror jeg landskapet ofte vil framstå mer romantisk. Jeg har en lidenskap for landskapet i New Zealand som delvis er minner, delvis nåtid. Top of the Lake er filmet i den sørlige delen av landet, på et sted hvor jeg hadde hytte i seksten år. For meg finnes det en uskyld i dette ville og spektakulære landskapet. Det får fram en følelse av spenning i meg som går utover ord, sier Campion.
Både i filmen og virkeligheten heter området Paradise. Det har vært åsted for innspillinger av mange kjente filmer, som Ringenes Herre (1991), Legenden om Narnia: Prins Caspian (2008) og X-Men Origins: Wolverine (2009).
– Historisk sett har mange hatt liknende følelser for dette lille landområdet som jeg. Paradise er blitt et landemerke, kanskje fordi det appellerer til menneskets søken etter «det perfekte stedet». Et landskap som er enkelt og rent, og gjør deg psykologisk renset. For dem som bor der blir det noe annet. Håpet om et paradis er jo egentlig bare er en drøm. I Top of the Lake utforsker vi idéen om «trøbbel i paradis».
Top of the Lake (2013) er nesten seks timer lang og delt i sju episoder. Stemningen kan minne om Twin Peaks og humoren likner Fargo, tilsatt noe tidsriktig feminist-quirky. Det er creepy, fornøyelig og spennende serie, drevet fram av eksentriske figurer, konflikter og naturmystikk. Ansvaret for manus og regi har Campion delt med to personer. Manus er et samarbeid med australske Gerard Lee (f. 1961), som hun både har vært kjæreste med og skrev sitt første spillefilmmanus Sweetie (1991) sammen med.
– Jeg hadde virkelig glede av å skrive Top of the Lake sammen med Gerard Lee. Vi kjenner hverandre så godt at vi kunne være veldig ærlige. Å skrive manus kan være ensomt, men nå slapp jeg å føle meg alene. Det var en av mine beste erfaringer.
Regioppgaven delte hun med en yngre regissør.
– Garth Davis er en smart og morsom mann på førti år. Han har ikke lagd så mye før, mest reklamefilmer, men jeg syntes at jeg lærte mye av ham. Å kunne samarbeide er fordelen med et stort prosjekt. Iblant var jeg bekymret for om vi ville bli enige, men samtidig var jeg spent på hva han gjorde som jeg ikke hadde tenke på.
Det er kanskje uunngåelig at en mannlig kritiker spør en kvinnelig regissør om hvorfor hun alltid benytter kvinnelige protagonister. Jeg sitter på tredje rad i salen og venter på at Jane Campion skal påpeke feilslutningen til Michel Ciment, og det gjør hun.
– Hvis jeg som liten så et barn på film, pleide jeg å rette meg opp og bli ekstra interessert. Det var jo noen som liknet på meg! Du kan så mye lettere projisere deg selv inn i filmen når en av karakterene likner på deg. Dermed føles det naturlig å bruke kvinnelig protagonist, på tilsvarende måte som menn gjør, må jeg si. Men tatt i betraktning at så få kvinner lager film blir det færre kvinnekarakterer totalt, sier Campion.
Michel Climent påpeker at hun var den første kvinnen som vant Gullpalmen, og fortsatt er den eneste kvinnelige regissøren som har vunnet. Har kvinner det vanskelig i filmverdenen? Campion lener seg tilbake og ser lenge på ham. Hun skjærer en grimase, halvt oppgitt, halvt leende, over at dette evinnelige spørsmålet igjen dukker opp. Salen bryter ut i latter.
– Egentlig synes jeg menn er dårlige til å lage film. Haha. Neida. Men som vi alle vet: Det er få kvinnelige regissører. Diskusjonen om hvorfor kan få enhver til å skjære tenner og gjespe samtidig. For kvinnelige regissører kan det være slitsomt å komme til en festival som Cannes og stadig bli spurt: Åh, så du er kvinnelig regissør? Jeg mener, hvor mange menn blir spurt: Åh, så du er mannlig regissør, hvordan opplever du det? Tenk hvis alle bare ville si: Åh, så du er regissør? Gratulerer med filmen.
Hovedpersonen i Top of the Lake heter Robin Griffin, er politietterforsker og kommer til et lite samfunn for å undersøke forsvinningen til et barn. Robin spilles av amerikanske Elisabeth Moss, som mange av oss knapt får nok av som Peggy i Mad Men. I tillegg er Holly Hunter glitrende som guruaktig leder for en kvinnegjeng som camper i Paradisbukta. Litt famlende beskriver Michel Ciment gjengen som «kvinner over førtifem».
– Det er kvinner over klimakteriet, retter Campion usentimentalt.
Ciment nikker og spør om hun ser på disse kvinnene med ironi? Hun tar dem jo ikke bare alvorlig, eller lager noe «manifest» når det gjelder dem.
– Hvorfor skulle jeg lage noe manifest? Top of the Lake er en krim- og mysteriefortelling, som jeg synes vi også har lykkes i å gjøre humoristisk. Medskribenten min Gerard Lee er en vittig person, mens jeg selv ser på humor som et spørsmål om tekstur. Tekstur handler om hvordan menneskene forholder seg til hverandre. Jeg elsker post-klimakterie-kvinnene, og tror at de blir alles favoritt før serien er slutt. I tillegg har vi de håpløse politifolkene, og den tvilsomme Mitcham-klanen. For meg var alle kategoriene interessante.
Jane Campion er oppvokst i en teaterfamilie, hvor faren var instruktør og moren poet og skuespiller. En av søstrene hennes er også blitt filmskaper, og skrev manus til Holy Smoke (1999) sammen med henne. Som tenåring slet Jane Campion med å takle alle disse sterke personligheter rundt seg. Dette var noe av grunnen til at hun i begynnelsen kviet seg for å gjøre noe kunstnerisk selv, og flyttet til Australia.
– Idag er jeg stolt av foreldrene mine og det de prøvde å gjøre, når de reiste på turné med Shakespeare til hver avkrok på New Zealand. Men under oppveksten prøvde jeg å bli en mer typisk newzealander, og syntes skuespillermiljøet var for eksentrisk og overdrevent. Teatret var ikke «virkelig». Jeg ville heller studere noe alvorlig.
Det ble sosialantropologi i Wellington, og deretter Sydney med kunst og film.
– Jeg trengte å komme bort fra innflytelsen til foreldrene mine, men var usikker på hva jeg hadde å by på. Jeg ville endre livet mitt, men visste ikke til hva. Da jeg var omkring tjuefem tok jeg en beslutning om å utsette meg for risiko. Uansett hva jeg valgte å gjøre, så ville jeg eksponere meg, og se hva det kunne føre til.
Allerede med sin første kortfilm Peel (1982) vant hun Gullpalmen i Cannes. Hun begynte karrieren med fem-seks kortfilmer, og kan ikke få fullrost formatet nok.
– Jeg kunne aldri ha begynt rett på langfilm. Da jeg tok beslutningen om å utsette meg for risiko, oppdaget jeg at jeg hadde mye energi. Jeg var villig til å arbeide hardt og prøve alt jeg kunne. Det jeg virkelig elsket var film, selv om jeg ennå ikke drev med film, jeg gikk jo på kunstskole og malte. På filmfestivalen i Sydney viste de kortfilmer før spillefilmene, og jeg tenkte: «Herregud, tenk hvis jeg kunne greie lage en slik! Det ville vært himmelen, da skulle jeg være fornøyd.»
Hun begynte å drømme om å lage en kortfilm som kunne komme inn på festivalen.
– Den første kortfilmen jeg lagde var på kunstskolen, og handlet om to enkeltsenger som hadde et kjærlighetsforhold. Dessverre gikk den tapt, men jeg brydde meg ikke, jeg bare begynte på en annen film, og den fikk meg inn på filmskolen.
På filmskolen hadde hun pågangsmot, men manglet selvtillit.
– Jeg var langtfra overbevist om at jeg kunne få dette til, og ihvertfall ikke bra. Derimot var jeg sikker på at jeg ville prøve virkelig hardt. Det var en konservativ filmskole, så lærerne likte sjelden det jeg gjorde. Jeg fikk aldri følelsen av at ja, du er bra. Men det er også noe positivt i å være den ingen forventer noe av. Det betyr at det du lager ikke skjer for å tilfredsstille andre, men ganske enkelt fordi du er den du er. For meg var det nyttig å ha et slikt spillerom hvor jeg kunne oppdage meg selv. Jeg tror det var bedre enn hvis alle skulle sagt: «Jeg elsker det du gjør!» Ros kan gjøre deg til en pleasing-maskin.
Traileren kan dessverre ikke embeddes, men se den her:
Top of the Lake – Trailer from Exit Films on Vimeo.
Jane Campion var i Cannes for å ta imot det franske Regissørforbundets utmerkelse Carrosse d’Or (Den gylne vogn), som deles ut hvert år under sideprogrammet Quinzaine des Réalisateur. Hun viste dessuten to episoder av krim/mysterie-serien Top of the Lake, og ble intervjuet på scenen av kritiker Michel Ciment, redaktør for det franske filmtidsskriftet Positif.
– Jeg ser på Top of the Lake som en krim/mysterie-serie med original tekstur. Intrigen bruker litt tid på å komme igang, så jeg håper på tålmodighet, sier Campion til oss.
Michel Ciment innleder med å si at skillet mellom kinofilm og tv blir stadig mindre. Campion har også tidligere laget tv-produksjoner, hovedsakelig innen krimsjangeren. Denne gangen ble det tv fordi hun fikk en idé som lot seg dele i kapitler.
– Jeg drodlet på noe som strukturelt kunne minne om en roman. Romanformen er kanskje den fortellerstrukturen jeg liker aller best, hvor utviklingen skjer gjennom kapitler. Jeg befant meg i Storbritannia, derfor benyttet jeg sjansen til å be om et møte med BBC. Jeg var så heldig å møte en entusiastisk innkjøper som sa: «Så spennende, dette vil jeg virkelig se! Skriv det ned, så tar vi det derfra.»
Jane Campion kommer opprinnelig fra New Zealand, men har vært bosatt i Australia siden 1970-tallet. Top of the Lake er spilt inn på New Zealand, hvor hun bare har lagd to filmer tidligere: En engel ved mitt bord (1990) og den berømte Piano (1993), som vant Gullpalmen i Cannes, samt Oscar og Golden Globe. Michel Ciment snakker om landskapsbildene i den siste serien, og spør om hun har et romantisk forhold til landskapet i hjemlandet.
– Det er mulig. For en person som har forlatt et land tror jeg landskapet ofte vil framstå mer romantisk. Jeg har en lidenskap for landskapet i New Zealand som delvis er minner, delvis nåtid. Top of the Lake er filmet i den sørlige delen av landet, på et sted hvor jeg hadde hytte i seksten år. For meg finnes det en uskyld i dette ville og spektakulære landskapet. Det får fram en følelse av spenning i meg som går utover ord, sier Campion.
Både i filmen og virkeligheten heter området Paradise. Det har vært åsted for innspillinger av mange kjente filmer, som Ringenes Herre (1991), Legenden om Narnia: Prins Caspian (2008) og X-Men Origins: Wolverine (2009).
– Historisk sett har mange hatt liknende følelser for dette lille landområdet som jeg. Paradise er blitt et landemerke, kanskje fordi det appellerer til menneskets søken etter «det perfekte stedet». Et landskap som er enkelt og rent, og gjør deg psykologisk renset. For dem som bor der blir det noe annet. Håpet om et paradis er jo egentlig bare er en drøm. I Top of the Lake utforsker vi idéen om «trøbbel i paradis».
Top of the Lake (2013) er nesten seks timer lang og delt i sju episoder. Stemningen kan minne om Twin Peaks og humoren likner Fargo, tilsatt noe tidsriktig feminist-quirky. Det er creepy, fornøyelig og spennende serie, drevet fram av eksentriske figurer, konflikter og naturmystikk. Ansvaret for manus og regi har Campion delt med to personer. Manus er et samarbeid med australske Gerard Lee (f. 1961), som hun både har vært kjæreste med og skrev sitt første spillefilmmanus Sweetie (1991) sammen med.
– Jeg hadde virkelig glede av å skrive Top of the Lake sammen med Gerard Lee. Vi kjenner hverandre så godt at vi kunne være veldig ærlige. Å skrive manus kan være ensomt, men nå slapp jeg å føle meg alene. Det var en av mine beste erfaringer.
Regioppgaven delte hun med en yngre regissør.
– Garth Davis er en smart og morsom mann på førti år. Han har ikke lagd så mye før, mest reklamefilmer, men jeg syntes at jeg lærte mye av ham. Å kunne samarbeide er fordelen med et stort prosjekt. Iblant var jeg bekymret for om vi ville bli enige, men samtidig var jeg spent på hva han gjorde som jeg ikke hadde tenke på.
Det er kanskje uunngåelig at en mannlig kritiker spør en kvinnelig regissør om hvorfor hun alltid benytter kvinnelige protagonister. Jeg sitter på tredje rad i salen og venter på at Jane Campion skal påpeke feilslutningen til Michel Ciment, og det gjør hun.
– Hvis jeg som liten så et barn på film, pleide jeg å rette meg opp og bli ekstra interessert. Det var jo noen som liknet på meg! Du kan så mye lettere projisere deg selv inn i filmen når en av karakterene likner på deg. Dermed føles det naturlig å bruke kvinnelig protagonist, på tilsvarende måte som menn gjør, må jeg si. Men tatt i betraktning at så få kvinner lager film blir det færre kvinnekarakterer totalt, sier Campion.
Michel Climent påpeker at hun var den første kvinnen som vant Gullpalmen, og fortsatt er den eneste kvinnelige regissøren som har vunnet. Har kvinner det vanskelig i filmverdenen? Campion lener seg tilbake og ser lenge på ham. Hun skjærer en grimase, halvt oppgitt, halvt leende, over at dette evinnelige spørsmålet igjen dukker opp. Salen bryter ut i latter.
– Egentlig synes jeg menn er dårlige til å lage film. Haha. Neida. Men som vi alle vet: Det er få kvinnelige regissører. Diskusjonen om hvorfor kan få enhver til å skjære tenner og gjespe samtidig. For kvinnelige regissører kan det være slitsomt å komme til en festival som Cannes og stadig bli spurt: Åh, så du er kvinnelig regissør? Jeg mener, hvor mange menn blir spurt: Åh, så du er mannlig regissør, hvordan opplever du det? Tenk hvis alle bare ville si: Åh, så du er regissør? Gratulerer med filmen.
Hovedpersonen i Top of the Lake heter Robin Griffin, er politietterforsker og kommer til et lite samfunn for å undersøke forsvinningen til et barn. Robin spilles av amerikanske Elisabeth Moss, som mange av oss knapt får nok av som Peggy i Mad Men. I tillegg er Holly Hunter glitrende som guruaktig leder for en kvinnegjeng som camper i Paradisbukta. Litt famlende beskriver Michel Ciment gjengen som «kvinner over førtifem».
– Det er kvinner over klimakteriet, retter Campion usentimentalt.
Ciment nikker og spør om hun ser på disse kvinnene med ironi? Hun tar dem jo ikke bare alvorlig, eller lager noe «manifest» når det gjelder dem.
– Hvorfor skulle jeg lage noe manifest? Top of the Lake er en krim- og mysteriefortelling, som jeg synes vi også har lykkes i å gjøre humoristisk. Medskribenten min Gerard Lee er en vittig person, mens jeg selv ser på humor som et spørsmål om tekstur. Tekstur handler om hvordan menneskene forholder seg til hverandre. Jeg elsker post-klimakterie-kvinnene, og tror at de blir alles favoritt før serien er slutt. I tillegg har vi de håpløse politifolkene, og den tvilsomme Mitcham-klanen. For meg var alle kategoriene interessante.
Jane Campion er oppvokst i en teaterfamilie, hvor faren var instruktør og moren poet og skuespiller. En av søstrene hennes er også blitt filmskaper, og skrev manus til Holy Smoke (1999) sammen med henne. Som tenåring slet Jane Campion med å takle alle disse sterke personligheter rundt seg. Dette var noe av grunnen til at hun i begynnelsen kviet seg for å gjøre noe kunstnerisk selv, og flyttet til Australia.
– Idag er jeg stolt av foreldrene mine og det de prøvde å gjøre, når de reiste på turné med Shakespeare til hver avkrok på New Zealand. Men under oppveksten prøvde jeg å bli en mer typisk newzealander, og syntes skuespillermiljøet var for eksentrisk og overdrevent. Teatret var ikke «virkelig». Jeg ville heller studere noe alvorlig.
Det ble sosialantropologi i Wellington, og deretter Sydney med kunst og film.
– Jeg trengte å komme bort fra innflytelsen til foreldrene mine, men var usikker på hva jeg hadde å by på. Jeg ville endre livet mitt, men visste ikke til hva. Da jeg var omkring tjuefem tok jeg en beslutning om å utsette meg for risiko. Uansett hva jeg valgte å gjøre, så ville jeg eksponere meg, og se hva det kunne føre til.
Allerede med sin første kortfilm Peel (1982) vant hun Gullpalmen i Cannes. Hun begynte karrieren med fem-seks kortfilmer, og kan ikke få fullrost formatet nok.
– Jeg kunne aldri ha begynt rett på langfilm. Da jeg tok beslutningen om å utsette meg for risiko, oppdaget jeg at jeg hadde mye energi. Jeg var villig til å arbeide hardt og prøve alt jeg kunne. Det jeg virkelig elsket var film, selv om jeg ennå ikke drev med film, jeg gikk jo på kunstskole og malte. På filmfestivalen i Sydney viste de kortfilmer før spillefilmene, og jeg tenkte: «Herregud, tenk hvis jeg kunne greie lage en slik! Det ville vært himmelen, da skulle jeg være fornøyd.»
Hun begynte å drømme om å lage en kortfilm som kunne komme inn på festivalen.
– Den første kortfilmen jeg lagde var på kunstskolen, og handlet om to enkeltsenger som hadde et kjærlighetsforhold. Dessverre gikk den tapt, men jeg brydde meg ikke, jeg bare begynte på en annen film, og den fikk meg inn på filmskolen.
På filmskolen hadde hun pågangsmot, men manglet selvtillit.
– Jeg var langtfra overbevist om at jeg kunne få dette til, og ihvertfall ikke bra. Derimot var jeg sikker på at jeg ville prøve virkelig hardt. Det var en konservativ filmskole, så lærerne likte sjelden det jeg gjorde. Jeg fikk aldri følelsen av at ja, du er bra. Men det er også noe positivt i å være den ingen forventer noe av. Det betyr at det du lager ikke skjer for å tilfredsstille andre, men ganske enkelt fordi du er den du er. For meg var det nyttig å ha et slikt spillerom hvor jeg kunne oppdage meg selv. Jeg tror det var bedre enn hvis alle skulle sagt: «Jeg elsker det du gjør!» Ros kan gjøre deg til en pleasing-maskin.
Traileren kan dessverre ikke embeddes, men se den her:
Top of the Lake – Trailer from Exit Films on Vimeo.
Legg igjen en kommentar