– Jeg jobber mye etter intuisjon og øyeblikkets innskytelser, sier den svenske filmskaperen Jan Troell. Rushprint møtte ham i forbindelse med Norgespremieren på spillefilmen «Dom över död man», som er valgt ut til Månedens Film på cinematekene i september og som inngår i en serie med hans fllmer.
Jan Troell tilhører en generasjon av svenske auteurer som har preget filmhistorien med sitt personlige filmspråk og en sterk interesse for mellommenneskelig drama. Han er født i 1931, tolv år etter Ingmar Bergman, sju år etter Vilgot Sjöman, året etter Bo Widerberg og et drøyt tiår før Roy Andersson. I høst er han Norgesaktuell med spillefilmen Dom över död man om den svenske anti-nazisten og avismannen Torgny Segerstedt.
– Blant yngre generasjoner idag er det nok få som kjenner til Segerstedt, men jeg visste godt hva han sto for da jeg ble spurt av Kenne Fant om å lage film av biografien han hadde skrevet. Min kone Agneta, for eksempel, hadde gjennom sin far vokst opp med Segerstedt som en slags lysskikkelse. Han var farens idol under krigen, og representerte motstanden mot Hitler, forteller Jan Troell.
Dom över död man blir ikke satt opp ordinært på norske kinoer, men cinematekene har valgt den ut til Månedens film i september. Den vises 10 ganger i Oslo og 9 ganger i Bergen (for Trondheim er nøyaktig program ennå ikke klart). Først ute var Tromsø, som viste den allerede under filmfestivalen i januar. I den anledning fikk Rushprint en lang prat med den 82 år gamle regissørlegenden.
Å tale Hitler midt imot
Før og under 2. verdenskrig var svenske Torgny Segerstedt (i filmen spilt av danske Jesper Christensen) en av få stemmer i Sverige som gikk klart og tydelig ut mot Hitler. Allerede i 1933 kalte han det nye regimet i Tyskland et «skrekkvelde» og Hitler «en förolämpning». Fra sin posisjon som redaktør for Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning skulle han de neste årene komme til å skape mye hodebry for det svenske diplomatiet, som først og fremst var opptatt av å holde Sverige nøytralt. I 1940 prøvde Kungen personlig å snakke ham til rette, og flere nummer av avisen ble beslaglagt. Som journalist ble Segerstedt stadig mer isolert i Sverige, men var langt mer verdsatt i Norge.
Mot dette bakteppet blir jeg overrasket over hvor lite sentral politikken framstår i Dom över död man. To handlingstråder løper parallellt: Segerstedts kamp mot nazismen og en pikant utroskapshistorie fra privatlivet hans. I flere år skal Segerstedt ha hatt et forhold til Maja Forssman (Pernilla August), som var gift med hans gode venn og daglig leder i avisa, Axel Forssman (Björn Granath). Forssman skal ha gitt forholdet sin velsignelse, mens Segerstedts norske kone «Puste» (Ulla Skoog) var mindre fornøyd.
– Hele Göteborg visste om trekanten, eller firkanten som det vel egentlig var. Puste fant seg i det, men håpet nok at han skulle komme tilbake, forklarer Troell.
Med verden som bakgrunn
Utover i filmen tar kammerspillet stadig mer plass, mens politikken skyves til side. Når jeg i forkant av intervjuet oppdaterer meg opp på filmografien til Jan Troell oppdager jeg at han har gjort liknende grep mange ganger før. Det kjærlige ekteskapet mellom Karl Oskar (Max von Sydow) og Kristina (Liv Ullmann) er mer sentralt i Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972) enn nybyggerlivet som sådan, og i Il Capitano (1991) tar kriminalhistorien mindre plass enn den klaustrofobiske lidenskapen mellom disse finske Bonnie & Clyde-figurene på rømmen gjennom svenske skoger.
Det virker som om Troell, i likhet med Bergman, er mest opptatt av samliv og det som skjer mellom personene enn av politikk og samfunnet omkring. Politikk blir ikke mer enn et bakteppe, uansett hvor dramatisk den er.
I Dom över död man er det utroskapsdramaet Jan Troell er mest opptatt av.
– Uten det tror jeg neppe at jeg ville lagd filmen. Samtidig var det spennende at det skjedde mot denne fantastiske verdensbakgrunnen som krigen var. Duellen med Hitler er viktig for å vise hva Segerstedt sto for, at han hadde dette motet. Men vi ønsket å gjøre ham til et helt menneske med forside og bakside, slik vi alle har, forklarer Troell.
Samtidig var han interessert i å utforske begrepet mot.
– Hva gjør et menneske modig? Jeg tror ikke det trenger å begynne med idealer. Jeg har selv opplevd hvordan det kan fungere. Da jeg skulle lage Il Capitano møtte jeg en enorm motstand, hvor motivene mine ble trukket i tvil. Mange trodde at jeg ville tjene penger på andres lidelse. For meg førte det til at jeg ble enda mer sikkert på at jeg skulle lage filmen, og slik tror jeg det kan ha foregått med Segerstedt også. Fra det øyeblikket han kastet seg over Hitler med pennen sin hadde han tatt stilling offisielt, og valgt en rolle hvor fortsettelsen på en måte ga seg selv. Da ble han modig.
NOKAS og Call Girl
Det psykologiske forbryterdramaet Il Capitano (1991) er basert på et virkelig trippeldrap i Sverige, de såkalte Åmsele-mordene. I forkant fikk Troell hard kritikk for at han ikke ventet med å lage film om disse ferske hendelsene, men senere vant filmen Sølvbjørnen for beste regi i Berlin. Motstanden kan minne om den Erik Skjoldbjærg møtte da han ville lage film om NOKAS-ranet. Også han ble beskyldt for å være spekulativ og ikke vise de etterlatte respekt ved å lage en film så raskt etter ranet. For begge filmene stilnet kritikken da publikum fikk se et sobert resultat.
– Filmen Il Capitano ligger veldig nær de virkelige hendelsene. Manuset skrev jeg sammen med P.O. Enquist, og vi var fra begynnelsen av enige om ikke å dikte til noe bare for å få til action eller spenning. Det vi skrev til skulle være basert på det bildet vi hadde fått av disse to personene. Det var hovedregelen. I tillegg hadde nok motstanden betydning for hvordan filmen ble. Vi skildrer ikke selve mordet, og viser ikke ofrene. I ettertid tror jeg at det var et godt valg, som gjør opplevelsen sterkere.
For Troell er det utenkelig å gjøre kraftige endringer i en virkelighetsbasert historie av rent dramaturgiske grunner, slik det ifjor ble gjort både i norske Kon-Tiki og svenske Call Girl (den siste kan fortsatt ses på kino i Oslo).
– Hvis du endrer en karakter uten å endre navnet på personen mener jeg det blir feil. I Call Girl syntes jeg rent ut det var umoralsk å dra inn Palme på den måten. Å bruke replikker han beviselig har sagt, men ikke stå for det, og påstå at filmen er ren fiksjon… Slikt synes jeg ikke du kan gjøre mot en person. Det er dokumentert at justisminister Geijer var innblandet i en bordellhistorie, og Palme gjorde feilen å ville beskytte ham, og påsto at det ikke var sant. Jeg mener det hadde vært nok å bruke dette, de kunne ha holdt seg til det.
Kameraets mann
Mange som har jobbet med Troell omtaler ham som kameraets mann. Liv Ullmann gikk så langt som til å si at «han er kamera». På de fleste filmene sine har han vært fotograf, og står vanligvis ansvarlig også for manus og klipp.
– Det kjennes naturlig å gjøre mest mulig på en film, og jeg føler meg som en fotograf. Fordelen er at bak kamera har du ikke ansvar for andre enn deg selv. Jeg kan bestemme eksakt hvordan kamera skal røre seg, og hvis noe interessant skjer kan jeg dreie det i en annen retning enn jeg hadde tenkt. Jeg føler meg tettest på det som hender når jeg er bak kamera. Jeg jobber mye etter intuisjon og øyeblikkets innskytelser.
Jan Troell er opptatt av å finne rett filmspråk for hver enkelt historie, og kan søke svært ulike virkninger for ulike filmer. Hans forrige spillefilm Maria Larssons eviga ögonblick (2008) ble en publikumssuksess og har fått mye ros for sitt poetiske kamera. Filmen er basert på en roman av Troells kone Agneta Ulfsäter-Troell (som også skrev manus) om hennes slektning Maria, arbeiderkvinnen som vant et fotoapparat og ble profesjonell fotograf.
– I Maria Larssons eviga ögonblick brukte jeg et 16mm-kamera, og fikk kornete bilder når vi blåste dem opp til 35mm. Vi reduserte også fargen, noe som for meg minner om forrige århundreskifte og tidlig stumfilm. I årets film Dom över död man ønsket jeg tvert imot klare, skarpe bilder, derfor er den skutt på et Alexa digitalkamera. Vi valgte svart/hvitt fordi andre verdenskrig kjennes slik for meg, dessuten ble det lettere å integrere filmavis-klipp på den måten. Rent grafisk liker jeg svart/hvitt, for det er mye ved farge som kan distrahere. Ofte tror jeg dramaet i en film kan ha fordel av svart/hvitt.
Oppga USA-karrieren
De gangene Troell gir fra seg deler av fotoansvaret liker han best å operere kamera, mens den andre fotografen tar seg av lyssettingen. Å være avskåret fra fotofunksjonen kan han ikke tenke seg, noe som var hovedgrunnen til at han oppga en karriere i USA.
– Etter de to filmene jeg lagde i USA ble jeg tilbudt å skrive kontrakt på ti filmer, men det lokket meg ikke. Da måtte jeg bo der, og jeg er ganske hjemmekjær. Dessuten ville det bety at jeg ikke kunne lage filmene på min måte, framfor alt kunne jeg ikke fotografere selv. I Zandy’s Bride med Gene Hackmanog Liv Ullmann ble jeg lovt at det likevel kunne ordnes. Vi måtte betale en kameramann for jobben, men han trengte ikke å gjøre den, det kunne jeg gjøre. Da det kom til stykket fikk vi likevel ikke lov, fordi fagforeningene var imot.
Han mislikte rigiditeten i det amerikanske systemet.
– Alle funksjoner i en Hollywoodfilm er så spesifikke. Det mest absurde eksemplet synes jeg er det som kalles «green man», en person som står ansvarlig for alt grønt i filmen. Ingen andre får lov til å flytte en plante på settet, det må han gjøre. I USA får du ikke gå inn på andres område. Ikke engang Sven Nykvist som var A-fotograf på Hurricane, den andre filmen min i USA, fikk operere kamera selv. Han hadde ansvar for lyset og valgte ut bilder, men en «operator» måtte kjøre selve kameraet.
Personlige adaptasjoner
Det var etter Vilhelm Moberg-adaptasjonene Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972) at Jan Troell fikk sjansen til å lage film i USA. Historien om de svenske nybyggerne i Minnesota ble Oscar-nominert i flere kategorier og førte til et internasjonalt gjennombrudd for både regissøren og flere av skuespillerne. Før dette hadde han lagd flere kortfilmer og tre andre adaptasjoner. Opphold i myrlandet (1965) og Här har du ditt liv (1966) er basert på bøker av Eyvind Johnson, mens Ole Dole Doff (1968) tok utgangspunkt i en roman av Clas Engström. Samtidig var den sistnevnte et personlig prosjekt for Troell. Sult-skuespiller Per Oscarsson spiller en lærer på sammenbruddets rand, og opptakene ble gjort på skolen i Malmö hvor Troell selv underviste. Filmen vant senere Gullbjørnen i Berlin.
– Jeg hadde vært folkeskolelærer i noen år, og Ole Dole Doff ble født ut av et behov for å skildre det miljøet. Sammen med produsent Bengt Forslund lette jeg etter et godt litterært forelegg fra skolemiljø, og han foreslo denne romanen. Vi filmet med en vanlig skoleklasse og brukte grovkornet film, slik at det kjentes veldig autentisk.
Etter USA-perioden legger Troell seg enda nærmere virkeligheten, både med dokumentarer og spillefilmer «based on a true story». Ingeniör Andrées luftfärd (1982) tar for seg den mislykkede svenske polekspedisjonen fra 1897, Hamsun (1996) handler om den siste fasen i dikterens liv med vekt på landssvikeroppgjøret, Så vit som en snö (2001) forteller historien om svenske flypioneren Elsa Andersson. Alle disse filmene har litterære forelegg, men nå handler det ikke om ren fiksjon, men sakprosa og dokumentarroman. Selv om de fleste av Troells filmer har vært adaptasjoner, ligger virkeligheten aldri langt unna hos ham.
– Jeg liker å tenke på at dette mennesket virkelig har eksistert. Det betyr at du får rammer, men innenfor disse rammene kan du ta deg friheter. Om en historie bygger på en roman, er også den romanen en virkelighet for meg, forklarer Troell.
Sverige i psykoanalyse
Hans egen favoritt blant filmene han har lagd skal være Sagolandet (1988), en essayistisk dokumentarfilm som tjuefem år etter premieren kjennes forbausende aktuell. Tema er hva slags samfunnssystem vi ønsker oss, og hvordan det kan påvirke livsfølelsen.
– Utgangspunktet for filmen var at jeg kjente et behov for å formulere egne tanker om å være svensk. Arbeidstittelen var Jag är så glad att jag är svensk, og det er jeg naturligvis, men det er også mye i Sverige jeg ikke er glad for. Jeg pleide å si at filmen skulle handle om «det tiltakende fraværet av liv i Sverige».
Ambisjonene var ikke beskjedne: Jan Troell ville sende hele Sverige i terapi hos den eksistensiellle psykologen Rollo May.
– Rollo May hadde vært viktig for meg helt siden jeg leste boka Om kjærlighet, og tanken var å la ham ta hele Sverige i psykoanalyse. Han skulle legge Sverige på sofaen. Vi hentet ham og presenterte ham for svenske forhold, men mange mislikte at jeg lot en amerikaner være besserwisser. Det fikk jeg mye kritikk for.
I filmen snakker Rollo May om eksistensiell frihet og individualitet, mens sosialdemokraten Ingvar Carlsson (senere statsminister) snakker om solidaritet. Innimellom kommer vanlige folk til orde med sine grasrotproblemer, noe som ofte virker herlig absurd. Som publikum får jeg først sympati med den ene og så med den andre, før frontene tilspisser seg og Rollo May toner flagg som en relativt brutal «sin egen lykkes smed»-filosof.
– Rollo May står for en individualisme som handler om at du skal ta ansvar, og at tryggheten i et samfunn som vårt kan bli krevende for initiativet. Jeg ville konfrontere en politiker med ideer fra eksistensiell filosofi. Samtidig ville jeg lage en satirisk film, hvor jeg kritiserte svensk mentalitet. Det var naturlig å ta for seg sosialdemokratene, siden de hadde hatt makten så lenge. Jeg syntes de måtte stå til svars for hvordan samfunnet var blitt.
Samarbeid med datteren
Det har lenge vært snakk om å lage en oppfølger til Sagolandet, som tar for seg det svenske samfunnet slik det har utviklet seg idag. Er tryggheten blitt mindre, og hvilken betydning har det isåfall for livsfølelsen? Troell medgir at Sagolandet ville ha blitt annerledes idag.
– Flere ganger har jeg fått spørsmål fra TV om å lage en ny versjon, men det er urealistisk at jeg i min alder skulle begi meg inn i en prosess som dengang tok meg fem år. Jeg har heller ikke lyst. Skulle jeg likevel ha gjort det måtte det blitt med ungdommens perspektiv. Hvordan ser ungdom idag på framtida? Hvordan kan de ha tilstrekkelige forhåpninger om å endre alt dette som holder på å gå til helvete?
Etter gjentatte nei fra Jan Troell fant noen på å gå videre til hans datter Johanna Troell. Hun er med i den opprinnelige filmen som baby, og har siden deltatt på flere av farens prosjekter, blant annet spiller hun Segerstedts datter i Dom över död man.
– Johanna er blitt spurt, og har lyst til å prøve, men jeg er opptatt av at hun ikke bør gape over så mye som jeg gjorde. Det ville være galskap i hennes alder å låse seg fast til et slikt prosjekt for flere år, da kan hun aldri forsørge seg. Men idéen er interessant, og vi har hatt noen møter med TV. Jeg skal isåfall være mentor, etter beste evne.
Mange av de eldre filmene til Troell blir vist i retrospektive programmer på cinematekene i høst. I Oslo begynner det allerede 16. august, mens Bergen og Trondheim følger etter i september. Til alle tre byene kommer dessuten Jan Troell på besøk: Oslo 3. september, Bergen 5. september og Trondheim 11. september.
– Jeg jobber mye etter intuisjon og øyeblikkets innskytelser, sier den svenske filmskaperen Jan Troell. Rushprint møtte ham i forbindelse med Norgespremieren på spillefilmen «Dom över död man», som er valgt ut til Månedens Film på cinematekene i september og som inngår i en serie med hans fllmer.
Jan Troell tilhører en generasjon av svenske auteurer som har preget filmhistorien med sitt personlige filmspråk og en sterk interesse for mellommenneskelig drama. Han er født i 1931, tolv år etter Ingmar Bergman, sju år etter Vilgot Sjöman, året etter Bo Widerberg og et drøyt tiår før Roy Andersson. I høst er han Norgesaktuell med spillefilmen Dom över död man om den svenske anti-nazisten og avismannen Torgny Segerstedt.
– Blant yngre generasjoner idag er det nok få som kjenner til Segerstedt, men jeg visste godt hva han sto for da jeg ble spurt av Kenne Fant om å lage film av biografien han hadde skrevet. Min kone Agneta, for eksempel, hadde gjennom sin far vokst opp med Segerstedt som en slags lysskikkelse. Han var farens idol under krigen, og representerte motstanden mot Hitler, forteller Jan Troell.
Dom över död man blir ikke satt opp ordinært på norske kinoer, men cinematekene har valgt den ut til Månedens film i september. Den vises 10 ganger i Oslo og 9 ganger i Bergen (for Trondheim er nøyaktig program ennå ikke klart). Først ute var Tromsø, som viste den allerede under filmfestivalen i januar. I den anledning fikk Rushprint en lang prat med den 82 år gamle regissørlegenden.
Å tale Hitler midt imot
Før og under 2. verdenskrig var svenske Torgny Segerstedt (i filmen spilt av danske Jesper Christensen) en av få stemmer i Sverige som gikk klart og tydelig ut mot Hitler. Allerede i 1933 kalte han det nye regimet i Tyskland et «skrekkvelde» og Hitler «en förolämpning». Fra sin posisjon som redaktør for Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning skulle han de neste årene komme til å skape mye hodebry for det svenske diplomatiet, som først og fremst var opptatt av å holde Sverige nøytralt. I 1940 prøvde Kungen personlig å snakke ham til rette, og flere nummer av avisen ble beslaglagt. Som journalist ble Segerstedt stadig mer isolert i Sverige, men var langt mer verdsatt i Norge.
Mot dette bakteppet blir jeg overrasket over hvor lite sentral politikken framstår i Dom över död man. To handlingstråder løper parallellt: Segerstedts kamp mot nazismen og en pikant utroskapshistorie fra privatlivet hans. I flere år skal Segerstedt ha hatt et forhold til Maja Forssman (Pernilla August), som var gift med hans gode venn og daglig leder i avisa, Axel Forssman (Björn Granath). Forssman skal ha gitt forholdet sin velsignelse, mens Segerstedts norske kone «Puste» (Ulla Skoog) var mindre fornøyd.
– Hele Göteborg visste om trekanten, eller firkanten som det vel egentlig var. Puste fant seg i det, men håpet nok at han skulle komme tilbake, forklarer Troell.
Med verden som bakgrunn
Utover i filmen tar kammerspillet stadig mer plass, mens politikken skyves til side. Når jeg i forkant av intervjuet oppdaterer meg opp på filmografien til Jan Troell oppdager jeg at han har gjort liknende grep mange ganger før. Det kjærlige ekteskapet mellom Karl Oskar (Max von Sydow) og Kristina (Liv Ullmann) er mer sentralt i Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972) enn nybyggerlivet som sådan, og i Il Capitano (1991) tar kriminalhistorien mindre plass enn den klaustrofobiske lidenskapen mellom disse finske Bonnie & Clyde-figurene på rømmen gjennom svenske skoger.
Det virker som om Troell, i likhet med Bergman, er mest opptatt av samliv og det som skjer mellom personene enn av politikk og samfunnet omkring. Politikk blir ikke mer enn et bakteppe, uansett hvor dramatisk den er.
I Dom över död man er det utroskapsdramaet Jan Troell er mest opptatt av.
– Uten det tror jeg neppe at jeg ville lagd filmen. Samtidig var det spennende at det skjedde mot denne fantastiske verdensbakgrunnen som krigen var. Duellen med Hitler er viktig for å vise hva Segerstedt sto for, at han hadde dette motet. Men vi ønsket å gjøre ham til et helt menneske med forside og bakside, slik vi alle har, forklarer Troell.
Samtidig var han interessert i å utforske begrepet mot.
– Hva gjør et menneske modig? Jeg tror ikke det trenger å begynne med idealer. Jeg har selv opplevd hvordan det kan fungere. Da jeg skulle lage Il Capitano møtte jeg en enorm motstand, hvor motivene mine ble trukket i tvil. Mange trodde at jeg ville tjene penger på andres lidelse. For meg førte det til at jeg ble enda mer sikkert på at jeg skulle lage filmen, og slik tror jeg det kan ha foregått med Segerstedt også. Fra det øyeblikket han kastet seg over Hitler med pennen sin hadde han tatt stilling offisielt, og valgt en rolle hvor fortsettelsen på en måte ga seg selv. Da ble han modig.
NOKAS og Call Girl
Det psykologiske forbryterdramaet Il Capitano (1991) er basert på et virkelig trippeldrap i Sverige, de såkalte Åmsele-mordene. I forkant fikk Troell hard kritikk for at han ikke ventet med å lage film om disse ferske hendelsene, men senere vant filmen Sølvbjørnen for beste regi i Berlin. Motstanden kan minne om den Erik Skjoldbjærg møtte da han ville lage film om NOKAS-ranet. Også han ble beskyldt for å være spekulativ og ikke vise de etterlatte respekt ved å lage en film så raskt etter ranet. For begge filmene stilnet kritikken da publikum fikk se et sobert resultat.
– Filmen Il Capitano ligger veldig nær de virkelige hendelsene. Manuset skrev jeg sammen med P.O. Enquist, og vi var fra begynnelsen av enige om ikke å dikte til noe bare for å få til action eller spenning. Det vi skrev til skulle være basert på det bildet vi hadde fått av disse to personene. Det var hovedregelen. I tillegg hadde nok motstanden betydning for hvordan filmen ble. Vi skildrer ikke selve mordet, og viser ikke ofrene. I ettertid tror jeg at det var et godt valg, som gjør opplevelsen sterkere.
For Troell er det utenkelig å gjøre kraftige endringer i en virkelighetsbasert historie av rent dramaturgiske grunner, slik det ifjor ble gjort både i norske Kon-Tiki og svenske Call Girl (den siste kan fortsatt ses på kino i Oslo).
– Hvis du endrer en karakter uten å endre navnet på personen mener jeg det blir feil. I Call Girl syntes jeg rent ut det var umoralsk å dra inn Palme på den måten. Å bruke replikker han beviselig har sagt, men ikke stå for det, og påstå at filmen er ren fiksjon… Slikt synes jeg ikke du kan gjøre mot en person. Det er dokumentert at justisminister Geijer var innblandet i en bordellhistorie, og Palme gjorde feilen å ville beskytte ham, og påsto at det ikke var sant. Jeg mener det hadde vært nok å bruke dette, de kunne ha holdt seg til det.
Kameraets mann
Mange som har jobbet med Troell omtaler ham som kameraets mann. Liv Ullmann gikk så langt som til å si at «han er kamera». På de fleste filmene sine har han vært fotograf, og står vanligvis ansvarlig også for manus og klipp.
– Det kjennes naturlig å gjøre mest mulig på en film, og jeg føler meg som en fotograf. Fordelen er at bak kamera har du ikke ansvar for andre enn deg selv. Jeg kan bestemme eksakt hvordan kamera skal røre seg, og hvis noe interessant skjer kan jeg dreie det i en annen retning enn jeg hadde tenkt. Jeg føler meg tettest på det som hender når jeg er bak kamera. Jeg jobber mye etter intuisjon og øyeblikkets innskytelser.
Jan Troell er opptatt av å finne rett filmspråk for hver enkelt historie, og kan søke svært ulike virkninger for ulike filmer. Hans forrige spillefilm Maria Larssons eviga ögonblick (2008) ble en publikumssuksess og har fått mye ros for sitt poetiske kamera. Filmen er basert på en roman av Troells kone Agneta Ulfsäter-Troell (som også skrev manus) om hennes slektning Maria, arbeiderkvinnen som vant et fotoapparat og ble profesjonell fotograf.
– I Maria Larssons eviga ögonblick brukte jeg et 16mm-kamera, og fikk kornete bilder når vi blåste dem opp til 35mm. Vi reduserte også fargen, noe som for meg minner om forrige århundreskifte og tidlig stumfilm. I årets film Dom över död man ønsket jeg tvert imot klare, skarpe bilder, derfor er den skutt på et Alexa digitalkamera. Vi valgte svart/hvitt fordi andre verdenskrig kjennes slik for meg, dessuten ble det lettere å integrere filmavis-klipp på den måten. Rent grafisk liker jeg svart/hvitt, for det er mye ved farge som kan distrahere. Ofte tror jeg dramaet i en film kan ha fordel av svart/hvitt.
Oppga USA-karrieren
De gangene Troell gir fra seg deler av fotoansvaret liker han best å operere kamera, mens den andre fotografen tar seg av lyssettingen. Å være avskåret fra fotofunksjonen kan han ikke tenke seg, noe som var hovedgrunnen til at han oppga en karriere i USA.
– Etter de to filmene jeg lagde i USA ble jeg tilbudt å skrive kontrakt på ti filmer, men det lokket meg ikke. Da måtte jeg bo der, og jeg er ganske hjemmekjær. Dessuten ville det bety at jeg ikke kunne lage filmene på min måte, framfor alt kunne jeg ikke fotografere selv. I Zandy’s Bride med Gene Hackmanog Liv Ullmann ble jeg lovt at det likevel kunne ordnes. Vi måtte betale en kameramann for jobben, men han trengte ikke å gjøre den, det kunne jeg gjøre. Da det kom til stykket fikk vi likevel ikke lov, fordi fagforeningene var imot.
Han mislikte rigiditeten i det amerikanske systemet.
– Alle funksjoner i en Hollywoodfilm er så spesifikke. Det mest absurde eksemplet synes jeg er det som kalles «green man», en person som står ansvarlig for alt grønt i filmen. Ingen andre får lov til å flytte en plante på settet, det må han gjøre. I USA får du ikke gå inn på andres område. Ikke engang Sven Nykvist som var A-fotograf på Hurricane, den andre filmen min i USA, fikk operere kamera selv. Han hadde ansvar for lyset og valgte ut bilder, men en «operator» måtte kjøre selve kameraet.
Personlige adaptasjoner
Det var etter Vilhelm Moberg-adaptasjonene Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972) at Jan Troell fikk sjansen til å lage film i USA. Historien om de svenske nybyggerne i Minnesota ble Oscar-nominert i flere kategorier og førte til et internasjonalt gjennombrudd for både regissøren og flere av skuespillerne. Før dette hadde han lagd flere kortfilmer og tre andre adaptasjoner. Opphold i myrlandet (1965) og Här har du ditt liv (1966) er basert på bøker av Eyvind Johnson, mens Ole Dole Doff (1968) tok utgangspunkt i en roman av Clas Engström. Samtidig var den sistnevnte et personlig prosjekt for Troell. Sult-skuespiller Per Oscarsson spiller en lærer på sammenbruddets rand, og opptakene ble gjort på skolen i Malmö hvor Troell selv underviste. Filmen vant senere Gullbjørnen i Berlin.
– Jeg hadde vært folkeskolelærer i noen år, og Ole Dole Doff ble født ut av et behov for å skildre det miljøet. Sammen med produsent Bengt Forslund lette jeg etter et godt litterært forelegg fra skolemiljø, og han foreslo denne romanen. Vi filmet med en vanlig skoleklasse og brukte grovkornet film, slik at det kjentes veldig autentisk.
Etter USA-perioden legger Troell seg enda nærmere virkeligheten, både med dokumentarer og spillefilmer «based on a true story». Ingeniör Andrées luftfärd (1982) tar for seg den mislykkede svenske polekspedisjonen fra 1897, Hamsun (1996) handler om den siste fasen i dikterens liv med vekt på landssvikeroppgjøret, Så vit som en snö (2001) forteller historien om svenske flypioneren Elsa Andersson. Alle disse filmene har litterære forelegg, men nå handler det ikke om ren fiksjon, men sakprosa og dokumentarroman. Selv om de fleste av Troells filmer har vært adaptasjoner, ligger virkeligheten aldri langt unna hos ham.
– Jeg liker å tenke på at dette mennesket virkelig har eksistert. Det betyr at du får rammer, men innenfor disse rammene kan du ta deg friheter. Om en historie bygger på en roman, er også den romanen en virkelighet for meg, forklarer Troell.
Sverige i psykoanalyse
Hans egen favoritt blant filmene han har lagd skal være Sagolandet (1988), en essayistisk dokumentarfilm som tjuefem år etter premieren kjennes forbausende aktuell. Tema er hva slags samfunnssystem vi ønsker oss, og hvordan det kan påvirke livsfølelsen.
– Utgangspunktet for filmen var at jeg kjente et behov for å formulere egne tanker om å være svensk. Arbeidstittelen var Jag är så glad att jag är svensk, og det er jeg naturligvis, men det er også mye i Sverige jeg ikke er glad for. Jeg pleide å si at filmen skulle handle om «det tiltakende fraværet av liv i Sverige».
Ambisjonene var ikke beskjedne: Jan Troell ville sende hele Sverige i terapi hos den eksistensiellle psykologen Rollo May.
– Rollo May hadde vært viktig for meg helt siden jeg leste boka Om kjærlighet, og tanken var å la ham ta hele Sverige i psykoanalyse. Han skulle legge Sverige på sofaen. Vi hentet ham og presenterte ham for svenske forhold, men mange mislikte at jeg lot en amerikaner være besserwisser. Det fikk jeg mye kritikk for.
I filmen snakker Rollo May om eksistensiell frihet og individualitet, mens sosialdemokraten Ingvar Carlsson (senere statsminister) snakker om solidaritet. Innimellom kommer vanlige folk til orde med sine grasrotproblemer, noe som ofte virker herlig absurd. Som publikum får jeg først sympati med den ene og så med den andre, før frontene tilspisser seg og Rollo May toner flagg som en relativt brutal «sin egen lykkes smed»-filosof.
– Rollo May står for en individualisme som handler om at du skal ta ansvar, og at tryggheten i et samfunn som vårt kan bli krevende for initiativet. Jeg ville konfrontere en politiker med ideer fra eksistensiell filosofi. Samtidig ville jeg lage en satirisk film, hvor jeg kritiserte svensk mentalitet. Det var naturlig å ta for seg sosialdemokratene, siden de hadde hatt makten så lenge. Jeg syntes de måtte stå til svars for hvordan samfunnet var blitt.
Samarbeid med datteren
Det har lenge vært snakk om å lage en oppfølger til Sagolandet, som tar for seg det svenske samfunnet slik det har utviklet seg idag. Er tryggheten blitt mindre, og hvilken betydning har det isåfall for livsfølelsen? Troell medgir at Sagolandet ville ha blitt annerledes idag.
– Flere ganger har jeg fått spørsmål fra TV om å lage en ny versjon, men det er urealistisk at jeg i min alder skulle begi meg inn i en prosess som dengang tok meg fem år. Jeg har heller ikke lyst. Skulle jeg likevel ha gjort det måtte det blitt med ungdommens perspektiv. Hvordan ser ungdom idag på framtida? Hvordan kan de ha tilstrekkelige forhåpninger om å endre alt dette som holder på å gå til helvete?
Etter gjentatte nei fra Jan Troell fant noen på å gå videre til hans datter Johanna Troell. Hun er med i den opprinnelige filmen som baby, og har siden deltatt på flere av farens prosjekter, blant annet spiller hun Segerstedts datter i Dom över död man.
– Johanna er blitt spurt, og har lyst til å prøve, men jeg er opptatt av at hun ikke bør gape over så mye som jeg gjorde. Det ville være galskap i hennes alder å låse seg fast til et slikt prosjekt for flere år, da kan hun aldri forsørge seg. Men idéen er interessant, og vi har hatt noen møter med TV. Jeg skal isåfall være mentor, etter beste evne.
Mange av de eldre filmene til Troell blir vist i retrospektive programmer på cinematekene i høst. I Oslo begynner det allerede 16. august, mens Bergen og Trondheim følger etter i september. Til alle tre byene kommer dessuten Jan Troell på besøk: Oslo 3. september, Bergen 5. september og Trondheim 11. september.
Legg igjen en kommentar