”Snakkefilm!”

”Dette er filmet teater!”

”Kutt fortellerstemmen!”

”For all del – gjør om dialogen til fysisk handling!”

Er det negativt å la karakterene sine snakke på film?

Bin-Jip, eller Tomme hus, som filmen heter på norsk, innyndet seg med usedvanlig kraft blant kritikere både i Norge og i verden for øvrig da den kom i 2004. Kim Ki-Duk forteller på stillferdig og poetisk manér om en billedskjønn, taus omstreifer som bryter seg inn i tomme hus. Premisset fungerer utmerket inntil den stumme blir tvunget til å kommunisere med et annet levende vesen av samme art. Hadde dette kommunikasjonsproblemet vært av dramatisk karakter, altså mellom karakterene i filmen, kunne det om ikke annet fungert som en spennende narrativ omstendighet.  I Bin-Jip, oppleves det derimot som om regissøren har frarøvet karakteren en av de mest elementære menneskelige egenskaper, nemlig evnen til å kommunisere verbalt. Det føles som et overgrep. Det føles tvunget – et valg som er gjort for å spille på lag med den åndelige og tåkelagte modusen filmen utspiller seg i. Selv om Bin-Jip har en poetisk dimensjon som vi dessverre sjelden er vitne til i norsk film, er den fullstendig kompatibel med et norsk ideal som forherliger det fåmælte og stillferdige. Det er og bør være rom for slike filmer, men er det noe alle bør lage?

Taushet er gull

For de som har filmutdannelse, bør sitatene som åpner denne teksten høres velkjente ut. ”Filmen må være fortalt kun gjennom bilder, lyd og musikk” – Frasen er et vanlig tilleggskriterium i oppgavetekstene man får utdelt i løpet av de første semestrene. Samtidig blir man gjennom resten av utdanningen konstant minnet på at mye dialog betyr overfortelling og at fortellerstemme ikke er noe man bør prøve seg på før man er genierklært. Sitter det en vordende Aki Kaurismäki i forelesningssalen, er det nå legitimt for ham å sende et nedlatende smil til sin litt mer utadvendte klassekamerat, som mest av alt vil lage en norsk When Harry Met Sally. Er det slik vi vil ha det? Vi kjenner selvsagt ikke utdanningsopplegget til alle de norske filmskolene, men ser vi på hva som kommer ut i den andre enden og muligens ender opp på Kortfilmfestivalen i Grimstad, bekreftes fordommer om at studentfilmsegmentet i alt for stor grad består av dialogløse eksperimenter som panisk forsøker å ”mane frem en stemning” eller ”utforske symbolbruk”.

Å genuint klare å mane frem en stemning eller utforske symbolbruk, er selvsagt fantastiske bragder å utrette. Men trenger dette å utelukke dialog? Er det nyttig for Woody Allen-spiren som sitter og biter negler bakerst i klasserommet, å terpe på ren audiovisualitet? Bør han ikke heller oppfordres til å la karakterene sine verbalt gyve løs på hverandre som om de befant seg i en boksering med hendene bundet på ryggen? Og hva med litteraten som har forelsket seg i tekst i like stor grad som han har forelsket seg i film? Bør ikke monologen hans få kunne fungere som et narrativt verktøy i like stor grad som ”de lange tagningene” sidemannen brisker seg med?

Det er heller ikke bare filmskoler som prediker ikke-verbal fortellerkunst. I sin Rushprint-kommentar ”7 feil forfattere elsker å gjøre” mente Arne Berggren den 4. største feilen er at dialog ”kverker” bilder. Han sier blant annet at forfattere bør bli flinkere til å fortelle i rene bilder og fysisk handling. I fare for å virke skråsikre, vil vi påstå at å adaptere fysiske handlinger er en av de minste utfordringene en skuespiller står ovenfor, med mindre dette eksempelvis fordrer å henge opp-ned fra et bilvindu mens man mørbanker kriminelle. Det er langt mer utfordrende å gjøre en annens, nemlig forfatterens ord, til sine egne. Spørsmålet er om forfattere bør skrive mindre dialog eller om regissører bør bli bedre til å instruere den.

(Klipp fra Louis Malles «Min min middag med André» – som i sin helhet, på en svært vellykket måte, skildrer en samtale over en middag mellom to venner)

Dialog som musikk

Det er nemlig ikke slik at dialogens potensielle kraft utelukkende tilhører det skrevne ordet. Når vi lar oss rive med av god dialog (og det gjør vi alle, uansett hvor cinéfile vi måtte være), er det først og fremst handlingen som ligger i ordene som beveger oss. Slik oppstår den svingende, musikalske dialogen som får oss til frenetisk å kaste blikket fra den ene siden av lerretet til det andre – avhengig av hvilken av skuespillerne som snakker.

Bergman omtalte skuespilleren som sitt viktigste instrument, noe som kanskje betød at han så på seg selv som en slags dirigent. Hvis vi følger denne musikkmetaforen videre vil manuset bli partituret og uttrykket og lyden fra aktørene tonene.

For hva er dialog? To eller flere mennesker er kastet sammen, og av en eller annen grunn må de forholde seg til hverandre. Individ A ytrer en forståelig lyd, individ B svarer – dialog! Kanskje har dialogen startet allerede fra første blikkveksling, avhengig av hvordan man definerer begrepet, men la oss fokusere på lydene her. Dialog er lyder. Hva er det å sende ut en lyd mot et annet menneske? Et forsøk på å bli forstått? Lyden kommer av at man befinner seg sammen med de andre menneskene – altså må den være spesifikk for akkurat denne sammensetningen av mennesker.

Ser man på dialog som musikk vil dette si at forholdet A har til akkurat denne gruppen mennesker avgjør tonen som kommer ut av munnen hans. Med andre ord må regissøren skape den rette situasjonen for at skuespillerne skal ytre de tonene han ønsker å gi sitt publikum. En velspilt scene kjennes gjerne på samme måte som et musikkstykke. Den suger deg inn og griper tak i deg. Ordene er så mettet med undertekst og bilder at det flyter over. Som i åpningsmonologen til Tommy Lee Jones i No Country for Old Men eller scenen i motorbåten mellom Jude Law og Matt Damon i The Talented Mr. Ripley. Skuespillerne er som levende resonanskasser og det skaper gjenklang i hvert nervesenter i kinosalen.

Frykten for ”det kleine”

Det motsatte av å tenke på dialog som musikk, er manifestert i påstanden om at realisme oppnås ved å få skuespillerne til å være mer ”nedpå”. Vi er raskt ute med spanskrøret når karakterer i norske filmer ”ikke snakker sånn som man snakker i virkeligheten”. Dette resonerer like gjerne i kritikernes utdannede røster, som i øltørste studentbrøl. Vi etterlyser ”virkelighetens sjargong”, uten engang å heve et øyenbryn når Roy Anderssons karakterer siterer Goethe eller når Gene Hackmans karakter i The Royal Tenenbaums kondolerer sine barnebarn, Ari and Uzi, på følgende måte: ”I’m very sorry for your loss, your mother was a terribly attractive woman.”

I Norge skal det ikke mer til enn et ”jeg elsker deg”, før det ropes om at norsk er et språk som ikke egner seg for film eller at oppriktig og utilslørt kjærlighet er ”kleint”. De ovennevnte påstandene er selvsagt grove tilfeller av feildiagnostisering. Ikke noe språk egner seg noe dårligere på film enn noe annet, og store følelser er noe alle kjenner på, i hvert fall når de forekommer utenfor kinosalen. Så, kan vår motvilje virkelig skyldes at karakterene ikke snakker samme språk som oss?

Det tror ikke vi – når vi opplever dialog som utroverdig, masete, preikete eller overforklarende, er det fordi verken skuespillerne eller regissøren har maktet å forløse dialogens ekspressive potensial. Skuespillerne snakker, men de kommuniserer ikke. Vi ser ikke hva som ligger bak ordene og dermed blir de overflødige, forstyrrende eller søkte. Når regissøren med ensemblet sitt derimot har gjort et skikkelig dypdykk i materialet de formidler, på et emosjonelt og ikke-intellektualiserende nivå, skal man derimot se at selv arkaisk, kompleks, svevende eller svulstig tekst kan bli engasjerende. Når vi sier dypdykk, betyr ikke dette at man dukker ned i en tåkete transe hvor man oppdager en eller annen fundamental sannhet. Det handler om gjennom lesning å skape egen mening som er sant for en selv.

Således blir denne teksten en oppfordring til alle registudenter om i større grad å fordype seg i teksten de formidler. Det er ikke nødvendigvis alltid riktig å gå inn i en fortolkningsprosess med utgangspunkt i at man skal ”effektivisere” fortellingen ved å stryke potensielt meningsbærende ord. Det å snakke er en av de mest grunnleggende trekkene ved det å være menneske, og hvis vi tar utgangspunkt i at film formidler virkelighet, er det merkelig å ignorere denne evnen som om den ikke eksisterte, eller å se på den som fyllstoff som kommer i veien for bildefortellingen

Musikkmetaforen er kanskje ikke dekkende for filmuttrykket som helhet, men det er likevel en fascinerende tanke. Og ikke minst åpner det for et element av arrangering og komponering i dialogarbeidet som er langt mer interessant enn ”hvordan ville de sagt dette i virkeligheten?”

Lars Åndheim og Christoffer Lossius er regissører og fast skribenter i Rushprint – blant annet av bloggen «Piker og Pistoler». De er utdannet fiksjonsfilmregissører fra Film &TV-akademiet på NISS og jobber til daglig med reklame og musikkvideo i produksjonsselskapet Go Happy. På siden eier de og driver sitt eget selskap Filmfaktisk, hvor de for øyeblikket utvikler kortfilmer og sin spillefilmdebut.

Her finner du tidligere publiserte artikler av Åndheim.

Her finner du tidligere publiserte artikler av Lossius