Innlegget mitt handler om viktige prinsipielle og kulturpolitiske sider ved forholdet mellom de uavhengige dokumentarister og statskanalen, ikke om én film, og i hvert fall ikke om én telefonsamtale som NRK har hatt med en annen person enn meg. Ved å prøve å få dette til å handle om ett enkelt-tilfelle vil NRK ta fokus bort fra det generelle. Men da jeg skrev innlegget mitt tok jeg kontakt med mange folk i bransjen. De aller fleste hadde tilsvarende erfaringer som meg, noe som også er blitt bekreftet i Rushprint i etterkant. Men mange uttrykte også at det var vanskelig å ta dette opp, fordi de er avhengig av NRK for å få vist filmene sine. Dette var utgangspunktet mitt.

Som jeg skrev i innlegget har jeg aldri opplevd å få svar fra NRKs innkjøpsavdeling uten å purre. Det er altså ikke bare det siste året, det har alltid vært slik, og mange deler denne erfaringer. NRK innrømmer at dette kan bli bedre. Vi venter på en konkretisering av hvordan dette skal skje.

I tillegg tok jeg opp at betalingen for innkjøpte dokumentarer blir dårligere og dårligere. Dette unnlater NRK å svare på, og viser i stedet til totale budsjettposter. Men det er innkjøpsprisen som er interessant for produsentene, ikke budsjettet til NRK.

Hvorfor går innkjøpsprisene ned? Hvorfor justeres de ikke i tråd med den generelle prisstigningen? Hvorfor vil ikke NRK forplikte seg til en anstendig minstepris?

NRK gir imidlertid ett eksempel på hvordan NRK tenker. De viser til at dokumentarfilmene i Nye veier-pakken var «tilnærmet» fullfinansierte av NFI. Bruker NRK andre instansers finansiering av uavhengig film som begrunnelse for egen prissetting?

Gjelder dette også andre veien? Får man mer hvis man ikke er «tilnærmet fullfinansiert»? Nei da, logikken er enda mer finurlig. NRK tilbyr da like lite med henvisning til at «det er dette vi betaler for tilsvarende dokumentarer». NRK  begrunner altså dårlig betaling med at de betaler dårlig.

For å gjøre det helt klart: Det finnes ingen fullfinansiering fra NFI sin side. All finansiering forutsetter egenkapital som produsentene må skaffe selv, bl.a. gjennom salg til TV. Når betalingen i dette salgsleddet svikter til tross for at filmene vises og er med og oppfyller NRKs forpliktelser som allmennkringkaster, går produksjonene i underskudd.

En annen prinsipielt viktig sak er at prissettingen til NRK ikke er åpen. Noen får ett beløp og andre får et annet. I en bransje som delvis består av folk som er tidligere NRK-ansatte, og der det finnes nettverk av venner og bekjente, hvordan sikrer NRK som offentlig institusjon seg mot «venneprising» og forskjellsbehandling?

NRK mener at mine prinsipielle spørsmål ikke har relevans for kulturdepartementet.  Men Staten ved kulturdepartementet har delegert ansvaret for en statlig kringkasting til NRK. Staten ved NRK bruker våre åndsverk uten at vi får skikkelig betalt for det. I andre sammenhenger, som ved innkjøp til biblioteker, offentlig utsmykning osv. betaler imidlertid det offentlige anstendig for åndsverk.

NRK har ensidig sagt opp en minsteprisavtale med Filmforbundet og nektet å gå tilbake til forhandlingsbordet. NRK respekterer imidlertid satsene til andre organisasjoner som TONO, Skuespillerforbundet og Dramatikerforbundet. Bare vi som leverer helt ferdig innhold til NRK skal ikke ha skikkelig betaling og en anstendig minstepris. DET er en kulturpolitisk viktig sak.

Men dette står det neppe noe om i NRKs årsmelding.

Derfor står det her.

Lisbeth Dreyer er dokumentarregissør og produsent.

Tidligere innlegg i debatten:

-NRK motarbeider mangfold

-Du tar mannen, ikke ballen

-Mannen, ballen og prosentene

-Ekstrem treghet i NRK-systemet