Hvorfor greier ikke innkjøpsavdelingen i NRK å vurdere og kjøpe inn dokumentarfilmer innenfor gitte tidsrammer og til anstendige priser? Det er på tide å sette fokus på NRK sin rolle som bremsekloss og monopolist, skriver dokumentarprodusent Lisbeth Dreyer i dette innlegget.
Hvordan skal man kunne diskutere vilkårene og utviklingsmulighetene for norsk dokumentarfilm, hvis den største formidlingskanalen, NRK, skal være en hellig ku som skal få stille seg utenfor all debatt om mangfold i uttrykk og innhold? NRK er statlig, ikke kommersiell. Hvorfor er ikke deres repertoarvalg og behandling av den uavhengige filmbransjen en del av diskusjonen rundt norsk film, eller for den saks skyld en del av den almenne kulturdebatten i Norge?
Mens dansk fjernsyn har gått inn som delfinansiør til den danske parallellen til ”Nye veier til dokumentarfilm”, et ambisiøst kunstnerisk prosjekt initiert av Norsk filminstitutt, har NRK vært tydelige på at dette er noe de egentlig ikke vil ha, og i hvert fall ikke vil betale for. I Norge har et gjerrig og sneversynt NRK i alt for mange år fått ødelegge for de tidkrevende, gjennomarbeidete og ofte kunstnerisk sterke dokumentarfilmene ved enten å ikke ville vise dem, eller ved å betale knapper og glansbilder i visningshonorar.
Hvorfor skal man lage dokumentarfilm som er nyskapende, tidkrevende og annerledes? Det går mye fortere og er derfor mer lønnsomt å lage et tradisjonelt tv-program til en av fjernsynets allerede definerte sendeflater. Da kan man forholde seg til NRKs eksternavdeling og kanskje få en rimelig grei avtale om en samproduksjon. Men lager man tidkrevende, mer ambisiøse, og kanskje personlige dokumentar-filmer, går NRK sjelden inn med noe annet enn visningsavtaler, enten i forkant eller i etterkant av produksjonen. Ikke bare er disse avtalene økonomisk sett en skam, men NRK er også et mareritt å forholde seg til.
NRKs innkjøpssjef for norsk dokumentar er Tore Tomter. I motsetning til filmkonsulenter, som har stor makt og derfor sitter i åremålsstillinger har Tore Tomter sittet i denne stillingen i en årrekke. Hvorfor er ikke dette en åremålsstilling, når han har så omfattende innflytelse på repertoaret? Og hvorfor greier ikke innkjøpsavdelingen å vurdere og kjøpe inn filmer innenfor gitte tidsrammer og til anstendige priser?
Jeg aldri noensinne i min tid i bransjen opplevd å sende en ferdig film til vurdering i NRK uten at jeg etterpå har måtte purre på et svar. (Jeg snakker her om innsalg av uavhengige filmer, ikke samproduksjoner bestilt gjennom NRKs ekstern-avdeling). Å få et svar fra NRKs innkjøpsavdeling kan ta måneder og år, og man må alltid purre mange ganger. Når man endelig har fått svar, venter man like lenge på en kontrakt, og også den må purres på.
NRK betaler også stadig mindre for senderettigheter til frie, uavhengige norske filmer. NRKs standardsvar er variasjoner av typen «vi har egentlig altfor mye, så vi kan i hvert fall ikke betale noe særlig», «vi har ikke penger, dessverre, men vi kan kanskje sende dette for en mindre sum», eller «vi vil ikke egentlig ha dette, så det må i såfall bli for en mindre sum». Dette svarer NRK til profesjonelle folk med årelang arbeidserfaring. De vet at de risikofritt kan svare slik fordi de er et monopol. For hver enkelt produsent ligger det en stor risiko i å «legge seg ut» med NRK. Undertrykket av frustrasjon i bransjen er stort, men ingen tør å si det høyt. Er det slik det skal være?
Vi får alltid høre fra NRKs innkjøpsavdeling at de har så lite penger. Men NRK har rundt fem milliarder i budsjett!Lisensen stiger nesten årvisst, men betalingen for visningsrettigheter har stått på stedet hvil i 25 år. Bare hvis man produserer et program på oppdrag fra dem selv til en av deres egne programposter, kan man få en noenlunde grei betaling.
Men er løsningen for film-Norge at hele den uavhengige bransjen skal lage «Ut i naturen» på oppdrag for NRK, litt billigere enn de lager selv? Eller handler det om å tvinge NRK til å delta i debatten om mangfoldet og utviklingsmulighetene for norsk filmkultur og dokumentarfilm?
Det er Kulturdepartementet som vedtar forskriftene for produksjonsstøtte til film, og kulturministeren som er generalforsamling i NRK. Derfor er det rart at dette ikke er en sak som opptar dem. En offentlige diskusjon om NRKs rolle som inspirator til mangfold, både i form og uttrykk, er fraværende, selv om Enger-utvalgets kulturutredning nettopp påpeker faren for ensretting av fjernsynskonsepter tross utvidet sendetid. At noen produsenter har et greit forhold til NRKs innkjøpsavdeling kan heller ikke brukes som unnskyldning for at mange har et ugreit forhold. NRK er en offentlig institusjon og bør oppføre seg forutsigbart og skikkelig overfor HELE den profesjonelle uavhengige filmbransjen. Og de bør betale en pris for visningsrettigheter som står i forhold til verdien av produktet de kjøper inn.
De siste årene har jeg ikke bare jobbet med film, jeg har også skrevet bøker. Det er en helt annen verden. Selv om forlagene drukner i gode og mindre gode manus, så evner de faktisk å svare. Først får man et svar om mottatt manuskript og forventet behandlingstid. Så får man et svar, ja eller nei. Dersom det er ja, følger en standardkontrakt. Det er aldri noen dikkedarer om at dette egentlig ikke er så bra eller ikke kommer til å selge, så vi kan dessverre bare betale halvparten. Det går aldri et halvt år eller to år eller tre år før kontrakten kommer. Man opplever sjelden at man sier ja, så nei, så ja, så kanskje, og så må man purre utallige ganger på kontrakten. Man opplever ikke at de konstant og i annenhver setning referer til forlagets økonomi når man diskuterer honoraret.
Men slik er det å forholde seg til innkjøpsavdelingen i NRK. I stedet for å ta sin samfunnsrolle som formidler av mangfoldige kulturuttrykk på alvor har de skamløst utnyttet sin monopolstilling i markedet til å presse ned honorarene til den uavhengige bransjen, uten at noen tar det opp, ei heller eieren, som er den norske stat.
Den norske stat eier også skolevesenet, men leverer man tjenester eller innhold til det norske skolevesenet får man jo normal betaling. De eier også Operaen, uten at de dermed tyner honoraret til sangerne. Men den frie uavhengige dokumentarbransjen får NRK lov til å behandle dårlig år etter år. Hvorfor får de lov til det, kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen? Og hvorfor Hadia Tajik, bruker det norske kulturdepartementet millioner av kroner til å stimulere til kunstnerisk, nyskapende, dristige og ikke minst frie og uavhengige dokumentarfilmer, når vår primære visningskanal som du er øverste ansvarlig for vegrer seg for å vise filmene, ikke greier å betale anstendige visningshonorarer dersom de faktisk gjør det, og ikke greier å følge vanlig forvaltningsskikk når man henvender seg til dem?
Lisbeth Dreyer er regissør og produsent av dokumentarfilm.
Hvorfor greier ikke innkjøpsavdelingen i NRK å vurdere og kjøpe inn dokumentarfilmer innenfor gitte tidsrammer og til anstendige priser? Det er på tide å sette fokus på NRK sin rolle som bremsekloss og monopolist, skriver dokumentarprodusent Lisbeth Dreyer i dette innlegget.
Hvordan skal man kunne diskutere vilkårene og utviklingsmulighetene for norsk dokumentarfilm, hvis den største formidlingskanalen, NRK, skal være en hellig ku som skal få stille seg utenfor all debatt om mangfold i uttrykk og innhold? NRK er statlig, ikke kommersiell. Hvorfor er ikke deres repertoarvalg og behandling av den uavhengige filmbransjen en del av diskusjonen rundt norsk film, eller for den saks skyld en del av den almenne kulturdebatten i Norge?
Mens dansk fjernsyn har gått inn som delfinansiør til den danske parallellen til ”Nye veier til dokumentarfilm”, et ambisiøst kunstnerisk prosjekt initiert av Norsk filminstitutt, har NRK vært tydelige på at dette er noe de egentlig ikke vil ha, og i hvert fall ikke vil betale for. I Norge har et gjerrig og sneversynt NRK i alt for mange år fått ødelegge for de tidkrevende, gjennomarbeidete og ofte kunstnerisk sterke dokumentarfilmene ved enten å ikke ville vise dem, eller ved å betale knapper og glansbilder i visningshonorar.
Hvorfor skal man lage dokumentarfilm som er nyskapende, tidkrevende og annerledes? Det går mye fortere og er derfor mer lønnsomt å lage et tradisjonelt tv-program til en av fjernsynets allerede definerte sendeflater. Da kan man forholde seg til NRKs eksternavdeling og kanskje få en rimelig grei avtale om en samproduksjon. Men lager man tidkrevende, mer ambisiøse, og kanskje personlige dokumentar-filmer, går NRK sjelden inn med noe annet enn visningsavtaler, enten i forkant eller i etterkant av produksjonen. Ikke bare er disse avtalene økonomisk sett en skam, men NRK er også et mareritt å forholde seg til.
NRKs innkjøpssjef for norsk dokumentar er Tore Tomter. I motsetning til filmkonsulenter, som har stor makt og derfor sitter i åremålsstillinger har Tore Tomter sittet i denne stillingen i en årrekke. Hvorfor er ikke dette en åremålsstilling, når han har så omfattende innflytelse på repertoaret? Og hvorfor greier ikke innkjøpsavdelingen å vurdere og kjøpe inn filmer innenfor gitte tidsrammer og til anstendige priser?
Jeg aldri noensinne i min tid i bransjen opplevd å sende en ferdig film til vurdering i NRK uten at jeg etterpå har måtte purre på et svar. (Jeg snakker her om innsalg av uavhengige filmer, ikke samproduksjoner bestilt gjennom NRKs ekstern-avdeling). Å få et svar fra NRKs innkjøpsavdeling kan ta måneder og år, og man må alltid purre mange ganger. Når man endelig har fått svar, venter man like lenge på en kontrakt, og også den må purres på.
NRK betaler også stadig mindre for senderettigheter til frie, uavhengige norske filmer. NRKs standardsvar er variasjoner av typen «vi har egentlig altfor mye, så vi kan i hvert fall ikke betale noe særlig», «vi har ikke penger, dessverre, men vi kan kanskje sende dette for en mindre sum», eller «vi vil ikke egentlig ha dette, så det må i såfall bli for en mindre sum». Dette svarer NRK til profesjonelle folk med årelang arbeidserfaring. De vet at de risikofritt kan svare slik fordi de er et monopol. For hver enkelt produsent ligger det en stor risiko i å «legge seg ut» med NRK. Undertrykket av frustrasjon i bransjen er stort, men ingen tør å si det høyt. Er det slik det skal være?
Vi får alltid høre fra NRKs innkjøpsavdeling at de har så lite penger. Men NRK har rundt fem milliarder i budsjett!Lisensen stiger nesten årvisst, men betalingen for visningsrettigheter har stått på stedet hvil i 25 år. Bare hvis man produserer et program på oppdrag fra dem selv til en av deres egne programposter, kan man få en noenlunde grei betaling.
Men er løsningen for film-Norge at hele den uavhengige bransjen skal lage «Ut i naturen» på oppdrag for NRK, litt billigere enn de lager selv? Eller handler det om å tvinge NRK til å delta i debatten om mangfoldet og utviklingsmulighetene for norsk filmkultur og dokumentarfilm?
Det er Kulturdepartementet som vedtar forskriftene for produksjonsstøtte til film, og kulturministeren som er generalforsamling i NRK. Derfor er det rart at dette ikke er en sak som opptar dem. En offentlige diskusjon om NRKs rolle som inspirator til mangfold, både i form og uttrykk, er fraværende, selv om Enger-utvalgets kulturutredning nettopp påpeker faren for ensretting av fjernsynskonsepter tross utvidet sendetid. At noen produsenter har et greit forhold til NRKs innkjøpsavdeling kan heller ikke brukes som unnskyldning for at mange har et ugreit forhold. NRK er en offentlig institusjon og bør oppføre seg forutsigbart og skikkelig overfor HELE den profesjonelle uavhengige filmbransjen. Og de bør betale en pris for visningsrettigheter som står i forhold til verdien av produktet de kjøper inn.
De siste årene har jeg ikke bare jobbet med film, jeg har også skrevet bøker. Det er en helt annen verden. Selv om forlagene drukner i gode og mindre gode manus, så evner de faktisk å svare. Først får man et svar om mottatt manuskript og forventet behandlingstid. Så får man et svar, ja eller nei. Dersom det er ja, følger en standardkontrakt. Det er aldri noen dikkedarer om at dette egentlig ikke er så bra eller ikke kommer til å selge, så vi kan dessverre bare betale halvparten. Det går aldri et halvt år eller to år eller tre år før kontrakten kommer. Man opplever sjelden at man sier ja, så nei, så ja, så kanskje, og så må man purre utallige ganger på kontrakten. Man opplever ikke at de konstant og i annenhver setning referer til forlagets økonomi når man diskuterer honoraret.
Men slik er det å forholde seg til innkjøpsavdelingen i NRK. I stedet for å ta sin samfunnsrolle som formidler av mangfoldige kulturuttrykk på alvor har de skamløst utnyttet sin monopolstilling i markedet til å presse ned honorarene til den uavhengige bransjen, uten at noen tar det opp, ei heller eieren, som er den norske stat.
Den norske stat eier også skolevesenet, men leverer man tjenester eller innhold til det norske skolevesenet får man jo normal betaling. De eier også Operaen, uten at de dermed tyner honoraret til sangerne. Men den frie uavhengige dokumentarbransjen får NRK lov til å behandle dårlig år etter år. Hvorfor får de lov til det, kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen? Og hvorfor Hadia Tajik, bruker det norske kulturdepartementet millioner av kroner til å stimulere til kunstnerisk, nyskapende, dristige og ikke minst frie og uavhengige dokumentarfilmer, når vår primære visningskanal som du er øverste ansvarlig for vegrer seg for å vise filmene, ikke greier å betale anstendige visningshonorarer dersom de faktisk gjør det, og ikke greier å følge vanlig forvaltningsskikk når man henvender seg til dem?
Lisbeth Dreyer er regissør og produsent av dokumentarfilm.
Legg igjen en kommentar