Norsk film var ganske fraværende i Cannes. Men hvordan opplevdes festivalen fra bransjedeltagernes side? Festival- og programsjef for TIFF Martha Otte, og direktør for Arthaus Svend B. Jensen forteller her om noen av Cannesfilmene vi vil få se på norske kinoer og festivaler.
Martha Otte, festival- og programsjef for TIFF, er fornøyd med at hun fikk sett mye film under årets Cannes-festival. Personlig mener hun det var synd at Paolo Sorrentinos film ble oversett av juryen.
– Sorrentinos The Great Beauty er en ordentlig flott filmopplevelse med mange dimensjoner bak om og under den forførende overflaten – og Toni Servillo er rett og slett suveren. Jeg velger å tro at den finner veien til norske kinoer, mener jeg har hørt rykter om at den vurderes i alle fall. Asghar Fahradi er jo en mester, det er ingen tvil om det etter at han nå har levert The Past (Le passé).
Direktør for Arthaus Svend B. Jensen er fornøyd med nivået på årets festival, og forteller at de gjerne skulle sikret seg filmen The Lunchbox av Ritesh Batra også, i tilegg til de tre titlene de reiste hjem med.
-Jeg mener at årets nivå var jevnt over høyt, men få filmer som virkelig stakk seg ut. Det var en liten indisk film som var veldig flott, og som vi gjerne skulle hatt – The Lunchbox. Men den ble kjøpt av Scanbox. Sjarmerende, fin og humanistisk film.
Arthaus hadde også store forhåpninger til Fahradis The Past på bakgrunn av den kritikerroste Nader og Simin – et brudd. Forventningene ble innfridd, og Arthaus kjøpte filmen.
– Vi var på forhånd veldig nysgjerrig på Asghar Farhadis neste film Fortiden (Le passé), som gjorde Nader og Simin – et brudd. Vi syntes Fortiden var veldig bra, og gjorde en avtale på den. Dette er en film som i sin helhet er spilt inn i Frankrike. Den handler om et par som har vært gift, og opplevd et brudd. Mannen har reist tilbake til Iran. Fire år etter kommer han tilbake for å sluttføre seperasjonssaken. Filmen er et menneskelig drama på et intelligent nivå, med gode karakterer og gjenkjennende situasjoner. Denne ønsker vi å lansere til jul, som er en tid vi har erfart passer til denne type filmer.
Arthaus sikret seg også årets Gullpalme-vinner Blå er den varmeste fargen (La vie d’Adele). Avtalen ble gjort umiddelbart etter visning, og de kom dermed hele pressemaskineriet rundt årets vinner i forkjøpet.
-Når vi kom til torsdag og fikk sett Blå er den varmeste fargen smalt den rett inn, og ble stående som festivalens absolutt sterkeste film både innholds- og formmessig. Da tok vi en rask avgjørelse og sa at denne filmen skal vi ha, og gjorde en avtale rett etter filmen. Gullpalmen er faktisk – ved siden av Oscar – en internasjonal pris som betyr noe for markedsføring av film i Norge, forteller Jensen.
Otte på sin side savner et kjøp av filmen Stranger by the Lake av Alain Guiraudie.
-Fint at Blå er den varmeste fargen kommer på kino i Norge, men jeg blir ikke fornøyd før den elegante, strammere Stranger by the Lake også blir kjøpt. Ellers blir det en sak for likestillingsombudet! De eksplisitte sex-scenene tjener til samme formål i begge filmene. En annen film med sex-tema, men uten det man vanligvis forstår med sex-scener var Roman Polanskis Venus in Fur, med utsøkt spill av Mathieu Almaric. Det var en langt mer erotisk film enn noen av de andre, spør du meg.
-Men selv om jeg fikk sett relativt mange flotte filmer, så var det ingenting som blåste meg helt bort. Pressen har fått mye ut av årets festival, men vi trenger nok litt mer avstand for å se hva som virkelig har skjedd der, avslutter hun.
Arthaus kjøpte også filmen Som far, så sønn av japanske Hirokazu Kore-eda
– En veldig usentimental, men samtidig gripende fortelling, i følge Jensen.
Les våre andre Cannes-relaterte saker:
Norsk film var ganske fraværende i Cannes. Men hvordan opplevdes festivalen fra bransjedeltagernes side? Festival- og programsjef for TIFF Martha Otte, og direktør for Arthaus Svend B. Jensen forteller her om noen av Cannesfilmene vi vil få se på norske kinoer og festivaler.
Martha Otte, festival- og programsjef for TIFF, er fornøyd med at hun fikk sett mye film under årets Cannes-festival. Personlig mener hun det var synd at Paolo Sorrentinos film ble oversett av juryen.
– Sorrentinos The Great Beauty er en ordentlig flott filmopplevelse med mange dimensjoner bak om og under den forførende overflaten – og Toni Servillo er rett og slett suveren. Jeg velger å tro at den finner veien til norske kinoer, mener jeg har hørt rykter om at den vurderes i alle fall. Asghar Fahradi er jo en mester, det er ingen tvil om det etter at han nå har levert The Past (Le passé).
Direktør for Arthaus Svend B. Jensen er fornøyd med nivået på årets festival, og forteller at de gjerne skulle sikret seg filmen The Lunchbox av Ritesh Batra også, i tilegg til de tre titlene de reiste hjem med.
-Jeg mener at årets nivå var jevnt over høyt, men få filmer som virkelig stakk seg ut. Det var en liten indisk film som var veldig flott, og som vi gjerne skulle hatt – The Lunchbox. Men den ble kjøpt av Scanbox. Sjarmerende, fin og humanistisk film.
Arthaus hadde også store forhåpninger til Fahradis The Past på bakgrunn av den kritikerroste Nader og Simin – et brudd. Forventningene ble innfridd, og Arthaus kjøpte filmen.
– Vi var på forhånd veldig nysgjerrig på Asghar Farhadis neste film Fortiden (Le passé), som gjorde Nader og Simin – et brudd. Vi syntes Fortiden var veldig bra, og gjorde en avtale på den. Dette er en film som i sin helhet er spilt inn i Frankrike. Den handler om et par som har vært gift, og opplevd et brudd. Mannen har reist tilbake til Iran. Fire år etter kommer han tilbake for å sluttføre seperasjonssaken. Filmen er et menneskelig drama på et intelligent nivå, med gode karakterer og gjenkjennende situasjoner. Denne ønsker vi å lansere til jul, som er en tid vi har erfart passer til denne type filmer.
Arthaus sikret seg også årets Gullpalme-vinner Blå er den varmeste fargen (La vie d’Adele). Avtalen ble gjort umiddelbart etter visning, og de kom dermed hele pressemaskineriet rundt årets vinner i forkjøpet.
-Når vi kom til torsdag og fikk sett Blå er den varmeste fargen smalt den rett inn, og ble stående som festivalens absolutt sterkeste film både innholds- og formmessig. Da tok vi en rask avgjørelse og sa at denne filmen skal vi ha, og gjorde en avtale rett etter filmen. Gullpalmen er faktisk – ved siden av Oscar – en internasjonal pris som betyr noe for markedsføring av film i Norge, forteller Jensen.
Otte på sin side savner et kjøp av filmen Stranger by the Lake av Alain Guiraudie.
-Fint at Blå er den varmeste fargen kommer på kino i Norge, men jeg blir ikke fornøyd før den elegante, strammere Stranger by the Lake også blir kjøpt. Ellers blir det en sak for likestillingsombudet! De eksplisitte sex-scenene tjener til samme formål i begge filmene. En annen film med sex-tema, men uten det man vanligvis forstår med sex-scener var Roman Polanskis Venus in Fur, med utsøkt spill av Mathieu Almaric. Det var en langt mer erotisk film enn noen av de andre, spør du meg.
-Men selv om jeg fikk sett relativt mange flotte filmer, så var det ingenting som blåste meg helt bort. Pressen har fått mye ut av årets festival, men vi trenger nok litt mer avstand for å se hva som virkelig har skjedd der, avslutter hun.
Arthaus kjøpte også filmen Som far, så sønn av japanske Hirokazu Kore-eda
– En veldig usentimental, men samtidig gripende fortelling, i følge Jensen.
Les våre andre Cannes-relaterte saker:
Legg igjen en kommentar