Arild Østin Ommundsen debuterte med filmen Mongoland i 2001, laget på et tilnærmet nullbudsjett. Senere har han blant annet regissert filmene Rottenetter og Knerten i knipe, begge med budsjetter som ligger nærmere normalen for norske filmer. Med Eventyrland har han gått tilbake til sine røtter, med et lite budsjett og en egeninnsats som omfavner de fleste av arbeidsoppgavene på en filmproduksjon. For Østin Ommundsen er dette et steg fremover som regissør, forteller han.

-Denne gangen har jeg beveget meg i en annen retning enn i min forrige film, Knerten i knipe. Framover, i min bok. Jeg har følt en frustrasjon over hvordan film lages. Man lærer og blir fortalt at «sånn skal det gjøres», men jeg spør meg selv «hvorfor det?».

-Det finnes rett og slett regler for hvordan man lager film. Mye av dette handler om at det er praktisk og kostnadsbesparende. Men det begynner lenge før man faktisk har et budsjett, fordi det er sånn man skal lage film. Men som filmskaper innser man kanskje at dette ikke er den beste måten for nettopp deg.

Østin Ommundsen forteller at for ham er den beste måten å skyte film på i kronologisk rekkefølge, i sterk kontrast til sedvanlig innspillingspraksis – en praksis det ikke er lett å få endret.

-Det sier seg selv at det er bedre. En jeg snakket med sa det godt: «Hvis jeg knekker fingeren i en scene, spiller det ingen rolle for de kommende scenene – da kan dette inkluderes». Men mer viktig er de mer opplagte tingene, som de emosjonelle aspektene for skuespillerne. Det er lettere å spille at du har drept en fyr, etter at du faktisk har spilt det ut tidligere. En slik simpel ting er vanskelig å få igjennom, men jeg erfarer at jo mer erfarne filmskapere jeg snakker med, jo mer interessant synes de denne innfallsvinkelen er.

Det er friheten regissøren har savnet, og utgjør hovedgrunnen til at han ville gjøre film hvor han selv hadde ansvar for samtlige av nøkkelposisjonene i produksjonen.

-Det jeg ønsker som regissør er friheten til å lage filmen slik jeg mener er best. Og for å få den friheten har jeg vært nødt til å skjære ned på alt. Når du tar i mot støttemidler, tar du også i mot føringer som kan være bra, men også hemmende. Det å styre hvordan disse pengene skal brukes – alt på en gang eller spe det ut – er et valg jeg vil ta selv. Man tror kanskje at ting blir mer effektivt jo flere folk du har, men man må huske på at alle disse menneskene skal organiseres og styres.

Å gjøre det meste selv innebar selvfølgelig mye jobb, men for Østin Ommundsen var det ingen annen mulighet.

-På denne filmen er det lettest å si at det er ingenting jeg ikke har gjort. Det er klart det er mye jobb – det er samme mengde arbeid som skal gjøres om du er én eller ti personer. I dette tilfelles ønsket jeg to ting: skyte kronologisk, og ta meg god tid. Jeg kunne fått med meg personer til å jobbe på disse premissene, men jeg satt ikke igjen med et inntrykk av at det var noen interesse for dette hos NFI. Og det sier seg selv at jeg ikke kan stille opp med en egen oppskrift på hvordan lage film og forvente støtte. Da fant jeg heller en egen måte å realisere prosjektet på.

Historien i filmen kom til på bakgrunn av en lengsel etter det banale, forteller regissøren. Spesielt jobben med Rottenetter – og følelsen av å ha lagd en film som nesten ingen så – skapte et ønske om en enklere film med en enkel historie.

-Historien kom delvis av frustrasjonen etter å ha lagd en film ingen så – Rottenetter. Rottenetter var en så lang prosess at du vet ikke når du er ferdig, om du har gjort det du skulle gjøre. Det var mye styr. Da kjente jeg at nå slutter jeg å lage film, men det var egentlig ikke et reelt alternativ. Da bestemte jeg meg for at hvis jeg nå skal lage film, blir det en som er lagd 100 % med hjertet og magen. En film jeg vil se, gjort akkurat som jeg selv ønsker.

-Historien speiler hva jeg bryr meg om. Ekstremt banale, nære ting. Det å ha en liten familie rundt seg – det er det viktigste. Da kan jeg ikke lage en film om en fyr som sitter på kjøkkenet og leser Paulo Coelho, og snakker om de viktige tingene i livet. Heller en historie om en karakter som bare ønsker seg det mest grunnleggende. Men for henne er det forbundet store utfordringer med å komme seg dit. Silje var skeptisk til å spille hovedrollen fordi hun mente at hun ikke så ut som en som hadde sittet i inne. Men etter en tur til nettopp fengselet var det klart at det var ingen Lisbeth Salander der – ingen hadde tatoveringer. Disse stereotype karakterene har vi fra historier som har blitt fortalt oss tidligere – konstruerte karakterer. Hadde jeg gått samme vei hadde det blitt om en karakter jeg var distansert fra. Jeg ønsket en karakter jeg kunne forstå. Hennes styrke er ikke Kung-Fu eller gatas språk, men heller en evne til å holde motet oppe fordi hun ønsker å være med sin datter.

Østin Ommundsen avslutter med å poengtere at all jobbingen er helt uproblematisk så lenge man brenner for prosjektet sitt.

-Ofte når jeg leser intervjuer med filmskapere sitter jeg igjen med en følelse av det har vært veldig tungt og smertefullt. Men det har det på ingen måte vært for meg med denne filmen. Jeg har kost meg som et helvete, men det betyr ikke at jeg ikke har jobbet mye. Poenget er at mye jobbing fører meg seg lykke når man jobber med noe man brenner for. Det har ikke vært noe downside med dette prosjektet – jeg har gjort det slik jeg ville gjøre det. Filmen er slik jeg ønsker den skal være, ingenting å klage på.

Eventyrland har premiere i dag, fredag 22. mars.

Trailer, Eventyrland