Som én av tre nordnorske bransjeprofiler gikk regissør Magne Pettersen nylig ut og ga sin støtte til FilmCamp (FC) etter at Produsentforeningen hadde kommet med sterk kritikk av hvordan det regionale fondet har brukt de offentlige tildelte midlene.

-Diskusjonen dreier seg om 2,5 millioner fra Kulturdepartementet (KD) som FC årlig skal bruke på finansiering av audiovisuelle produksjoner. Enkelte kritikere får det til å høres ut som at dette er samtlige midler FC har til rådighet, men faktum er at dette bare utgjør ca. 20 prosent av et årlig budsjett på ca. 13 millioner, sier Pettersen.

Han mener kritikken arter seg som forhåndsdømming.

-Grunnen til at jeg gikk ut og støttet FC er at jeg gjennom de siste par årene har opplevd at kritikken som har kommet har vært veldig urimelig og forhåndsdømmende. Man har stadig etterlyst en redegjørelse for bruk av midler, og redegjørelser har blitt gjort uten at det har blitt påvist noe kritikkverdig. Etter en tid har så den samme kritikken dukket opp igjen, gjerne i media, som om det allikevel skulle har foregått noe kritikkverdig, forteller han.

Pettersen forteller at KD har endret bruksdefinisjonen av hvordan midlene skal anvendes, og i tillegg gjort endringen retroaktiv – den skal også gjelde for året før den nye ordningen ble innført i starten av 2012.

-I slutten av november 2012 krevde KD tilbakebetalt 900.000 kroner av midlene, noe FC har sendt en klage på. Definisjonen av bruken av disse 2,5 millionene ble endret i begynnelsen av 2012 – i samtykke med FC – hvor de snevret inn definisjonen av hva «finansiering av audiovisuelle produksjoner» dreier seg om. Nå skal midlene – slik jeg har forstått det – gå mer direkte til produsentene og mindre til innsalg av co-produksjoner og festival- og markedsdeltagelse for innhenting av produksjoner til FC og regionale produsenter, selv om dette også har vært med på å skape aktivitet og utvikling for den regionale bransjen.

-Problemet er at KD i november sa at den nye definisjonen skal ha tilbakevirkende kraft slik at det også gjelder året før den nye ordningen. Dette er det FC har stilt spørsmål ved. Dette er en helt vanlig prosess, men før dette har blitt avklart går man altså ut og kritiserer FC for «uforsvarlig bruk av midler».

Pettersen mener kritikerne baserer seg på argumenter om misbruk som allerede har blitt tilbakevist.

-Kritikernes retorikk lener seg på en feilaktighet om at det har forekommet flere tilfeller av misbruk av midler o.l., men dette har altså blitt tilbakevist tidligere. Man skal selvfølgelig kunne kritisere bruk av offentlige midler, fond m.m. men det er formen og retorikken jeg reagerer på. Den er forhåndsdømmende og basert på udokumenterte påstander. Min oppfatning er at dette beror på misforståelser og et ønske om at FC skulle ha vært noe annet enn det det er og det eierne har sagt at det skal være.

Et av hovedproblemene mener Pettersen dreier seg om en sammenblanding av offentlige midler og næringsmidler, hvor sistnevnte inneholder midler øremerket for drift.

-Det virker som enkelte av kritikerne har gullfiskhukommelse når man sammenblander kulturmidlene fra KD med næringsmidlene som FC også har skaffet til veie. Dette har blitt forklart igjen og igjen. Det er næringsmidlene sammen med inntekter fra salg som utgjør størsteparten av omsetningen til FC. Påstanden om at midlene fra KD brukes på byråkrati og drift, stemmer ikke. FC drives med inntekter fra salg og prosjekt- og utviklingsmidler fra Troms fylkeskommune og andre. Sistnevnte er næringsmidler øremerket for blant annet drift. Disse midlene har lite å gjøre med kritikken av kulturmidlene, siden FC er et aksjeselskap eid av seks kommuner og Troms fylkeskommune.

Pettersen tror mye av kritikken går på at FC ikke fungerer likt noen av de andre regionale filmfondene vi har, fordi det er et næringsforetak som har en annen driftsstruktur.

– FC er ikke et kulturfond som eksempelvis Midtnorsk eller Nordnorsk filmsenter. Det er ikke støttemidler som driver det. FC er et næringsforetak. Jeg tror mye av kritikken bunner i at man ikke er vant til en slik struktur – man har aldri hatt et slikt ressurssenter for filmproduksjon i Norge før.

– Det tar tid å bygge opp en regional infrastruktur, og jeg synes det utvises dårlig tålmodighet og en sammenblanding av midlene. Bare se til Film i Väst i Trollhättan. Det er den modellen FC følger. Film i Väst har bidratt sterkt til å bygge opp den regionale bransjen, blant annet ved å stille krav til produksjonene de investerer i. Det er jo dette FC også forsøker. FC er til for oss filmskapere, ikke for sin egen del.

Regissøren minner om at det fantes en tid før og etter FC for filmaktiviteten i Nord-Norge.

– Man har en lei tendens til å glemme hvordan ting var før FC. Da var det fint lite spillefilmproduksjon i Nord-Norge for å si det mildt. For både min og andre sin del har FC totalt sett vært en positiv opplevelse. Vi har fått utviklet og finansiert filmprosjektene våre, vi har økt egen kompetanse og fått ta del i et større internasjonalt nettverk.

-Kritikken har vært voldsom, med en retorikk som ligner beskyldninger om kriminalitet. Dette brenner bare broer. Jeg synes vi skal bruke mindre tid på å kverulere og mer tid på å samarbeide og lage film, avslutter han.

Les også Knut Skoglunds kritikk av Film Camp: «Film Camp – en gjøkunge»