Det har vært mye fokus det siste året på FilmCamp og deres bruk av offentlige midler. Kritikken kommer fra Produsentforeningen, Filmforbundet, rapporten om de regionale filmfondene og nå også departementet har fremmet ved å pålegge FilmCamp å betale tilbake 900.000 kr av statsmidlene for 2011, dreier seg i hovedsak om misbruk av offentlige midler øremerket filmproduksjon, der FilmCamp, som fondsforvalter, i flere år har forsynt seg av fondet. Legitimiteten til å gjøre dette har de selv definert, og fått godkjent av sine offentlige eiere.

Skal man forvalte et offentlig fond, er det naturlig både å lage et regelverk for kunngjøring og saksbehandling, noe FC aldri har gjort, – og utlyse åremålsstillinger knyttet til fondet. Dette selvfølgelig for å skape legitimitet og en demokratisk prosess, og eliminere forskjellsbehandling. I dag ledes FC av fast ansatte gründere som tillater seg å gå til krig med dem som kritiserer dem, og derved blottlegger antipatier og sympatier på en måte som gjør dem inhabile i avgjørelser som gjelder bruk av fondsmidler. Dette er en stor del av årsaken til at FC mangler tilstrekkelig legitimitet i bransjen.

Propagandistisk

FilmCamps filmfaglig ansvarlige mener i et intervju med Klassekampen i sommer at bransjen ikke unner dem den «store suksessen» de har hatt, og nevner summer på samlet budsjett for alle de filmene FilmCamp har fått tilbud om å investere i. En propagandistisk måte å argumentere på, all den stund det ikke er FCs fortjeneste, men produsentene som har skaffet midlene til veie.

Han går også ut med en krigserklæring mot sine kritikere, filmprodusentene, og det er i grunnen ganske dumt, da de er selve garantien for at FilmCamp (FC) får tilbud om å delta i filmproduksjoner. Det er nemlig slik, at FC ikke kan produsere filmer selv.

Bindinger

De fleste produsentene i Nord-Norge ønsker ikke lenger at et offentlig filmfond skal være knyttet til en infrastrukturbedrift med de åpenbare bindinger det medfører. Produsentene ønsker at økonomiske og kunstneriske vurderinger skal ligge til grunn for hvor man skal spille inn filmene. Så får FC gjøre seg lekker for produsentene og ikke omvendt. Det har de i liten grad klart de siste årene, selv om tilbudene har vært mange.

Tove Karoline Knutsen har etterlyst en mer konkret kritikk. Pomor Film har vært norsk produsent i en del internasjonale co-produksjoner, og flere ganger opplevd uryddige og uprofesjonelle prosesser, innblanding i produsentrollen og utidig maktutøvelse. Vi har derfor kontaktet styret i FC for å forsøke å ordne opp, uten å få svar.

Når det gjelder kritikken om hvordan FC forsyner seg fra fondet, har de selv utarbeidet en oversikt for 2010 og 2011, der det redegjøres for bruk. Her går det fram at de har fakturert fondet for cirka 235.000 kr for de produksjonene Pomor Film har vært involvert i, uten at vi har fått tilbud om å dekke våre kostnader.

Overprising

Bortsett fra en pussig praksis; at en fondsforvalter, som påstår at de er til for bransjen, bevilger seg selv midler, er det også overprising av deres arbeid, all den stund det er produsentene som utvikler, syr i hop og gjennomfører produksjoner. Dessuten er det arbeidet til produsenter og filmarbeidere som skaper verdier, mens FC på denne måten tapper midler fra fondet, som i neste omgang kunne ha skapt flere verdier gjennom filmproduksjoner.

Den samme oversikten fra 2010 og 2011 viser at FC selv har definert å kunne benytte cirka to millioner kr av fondsmidler fordelt på det de kaller; utvikling, filmpolitikk, filmfestivaler og filmprosjekt. Og dette etter at departementet ettertrykkelig hadde slått fast at både stats- og fylkesmidler skulle kun benyttes til audiovisuelle produksjoner. Derfor farer ledelsen ved FC med løgn i en kommentar i Klassekampen nylig, der direktøren sier de har ikke fått beskjed hva som er galt med praksisen inntil nylig. Det er bare å lese tildelingsbrevene. Grunnen til at FC så til de grader blåser opp egen betydning i det de kaller preproduksjon, å skaffe coproduksjoner, akkvisisjon og til og med manusnedbrekk, slik det står å lese i oversikten, er for å ha aksess til det fondet de selv forvalter.

Godt kamuflert

Et annet eksempel, godt kamuflert, står i oversikt over bruk av statsmidler i 2010, der det i en tabell går fram at Pomor Film har  mottatt 150.000 i «siste rate» til filmen Rare Exports og 100.000 til Mad ship. Begge spillefilmer Pomor Film har co-produsert, men disse pengene har ikke vi sett noe til, så de må være overført direkte til FC AS.

For øvrig er det gjort et stort poeng av at FC har delfinansiert vel 20 filmer, derav 12 spillefilmer. Høres nesten ut som det er FCs fortjeneste at disse filmene overhodet er laget. Hvor vanskelig er det å investere i filmproduksjoner? I andre fond vurderer man prosjektet ut fra retningslinjer, har noen møter for å finne ut om prosjektet kvalifiserer, forhandler og skriver eventuelt en kontrakt.

FC får holde på som de vil, med andre midler, men regionale fondsmidler fra Staten og Troms fylkeskommune må dras ut fra Holmen i Øverbygd og plasseres i et annet frittstående fond som har peiling på forvaltning av offentlige midler.

Felles nordnorsk fond

Det er særdeles viktig at bransjen får beholde disse midlene, som i sin helhet skal gå til utvikling og produksjon av audiovisuelle produksjoner. Og helst i et felles nordnorsk fond der produsentene blir fritatt fra å ta konstruerte politiske hensyn, der til og med  kommunegrenser og infrastruktur er avgjørende for hvor vi skal legge innspillinger. Det totale bildet av en produksjon er det kun produsenten som har, og derved best forutsetning for å avgjøre hvor det er mest formålstjenlig og økonomisk å spille inn.

Den honningkrukka de regionale fondsmidlene representerer, makter ikke FC å holde seg unna, og ifølge Tove Karoline Knutsen og Troms fylkeskommune er det visst helt ok at titalls millioner er byråkratisert bort fra filmproduksjon. Det er ikke slik man bygger en filmbransje.

Knut Skoglund er daglig leder og produsent i Pomor Film AS.

Les også Magne Pettersens forsvar for Film Camp: – Forhåndsdømming av Film Camp

Dette debattinlegget ble originalt publisert i avisen Nordlys 30. januar.