Siden 2010 har Nasjonalgalleriet ikke bare vært et kunstmuseum på Tullinløkka, men et tv-program for visuell kultur på NRK. Sammen med Filmbonanza, Bokprogrammet og Lydverket har det utgjort den såkalte Kulturstripa på NRK2. Filminteresserte har forhåpentlig oppdaget at det lages filmrelevante innslag i Nasjonalgalleriet også, ikke bare i Filmbonanza, ihvertfall om vi definerer filmstoff bredere enn til intervjuer med Hollywoodstjerner og anmeldelser av ukas norske kinopremierer.

Etter to år med relativt uforandret konsept skal redaksjonen i Nasjonalgalleriet nå gjøre en justering, som vil vise seg på skjermen fra januar 2013. I utviklingsfasen dro Rushprint til Marienlyst og tok en prat med tre av nøkkelpersonene: Prosjektleder Ingerid Nordstrand, programleder Helle Vaagland og postproducer Erling Zahl Urke.

Godteposefølelse

De tre har jobbet sammen tidligere, både i Anne Lindmos talkshow Store Studio og i Nasjonalgalleriets forgjenger Safari. Ingerid Nordstrand har vært sentral i NRKs kunstdekning helt siden 1990-tallets Kunst nå! og Gydas vei.

– Jeg var fra starten opptatt av å lage visuelt tv, og da er jo kunst et tema som egner seg. Min bakgrunn er mer fra regi enn journalistikk, så jeg har lært å verdsette andre virkemidler enn ord, sier Nordstrand.

Holdningen støttes av fotograf og redigerer Erling Zahl Urke.

– Et program om visuell kultur skal ikke være radio på tv. Vi vil ta tv alvorlig som medium, gjennom dramaturgi, bildestyrke og bildefortelling.

En målsetning er det han kaller «godteposefølelsen».

– Programmet skal være fint å se på. Innimellom reportasjene viser vi små filmer som skal være godbiter for øyet, hvor du tas med og får en opplevelse. Da vi startet Nasjonalgalleriet begynte nett-tv å få utbredelse, og det oppsto nye sjangere som verken var kunstfilm, reklame, kortfilm eller musikkvideo, men noe midt imellom. Dette ble vi interessert i. Det handler om demokratisering, at folk i hjemmestudio kan lage prosjekter for å promotere seg selv eller teste ut idéer.

Den visuelle filmen

Gjennom slike innslag kan Nasjonalgalleriet supplere Filmbonanza, og gi plass for en type animasjon og formmessig nyskapende kortfilm som sjelden vises av NRK.

– Film er et sterkt medium som har mye å si for vår kultur. Iblant kan vi ta for oss samfunnsfenomener ved å begynne i det visuelle, eller velge innfallsvinkelen fra samfunnet og inn mot det vi ser, sier Urke.

Også mer tradisjonelt filmstoff kan dekkes av Nasjonalgalleriet, så lenge fokus er på deres eget stoffområde. Ifølge programleder Helle Vaagland kan det dreie seg om scenografi og kostymer, som da de sendte en reportasje om ikoniske antrekk i filmhistorien, eller om enkeltfilmer hvor stil står sentralt.

– Vi har fått Anne Hoff inn i redaksjonen, og det vises. Henne ønsket vi oss, for hun betrakter film på en måte vi liker. For øyeblikket er hun på Stockholm filmfestival og lager reportasjer som skal sendes på nyåret.

Det er likevel kunst de fleste forbinder med Nasjonalgalleriet. Prosjektleder Ingerid Nordstrand mener tradisjonell videokunst egner seg godt på tv, selv om det sjelden er hensiktsmessig å vise hele kunstfilmer. I gallerier tas det høyde for at folk går inn og ut av rommet, og ikke ser filmen i sin helhet som på kino.

– Det er alltid en balanse hvor lenge en kunstfilm kan stå på før folk begynner å lure. Vi har lyst til å ha et visst tempo i programmet. Men vi kommer nok til å vise lengre strekk av både videokunst og kortfilm framover, for vi ønsker å ta innover oss rollen vi har som Norges største galleri.

Skepsis fra kunstmiljøet

Som kunstkritiker går det ikke an å intervjue redaksjonen i Nasjonalgalleriet uten å spørre om dreiningen de har valgt mot design og mote. I kunstmiljøet finnes det en god del misnøye med denne endringen fra tidligere kunstprogrammer på NRK. Mange mener at kommersielle krefter fortrenger smalere kunstuttrykk som fra før har få arenaer å eksponere seg på. Som redaksjonens mest moteinteresserte er Helle Vaagland uenig i kritikken.

– Idag skjer det av seg selv at ulike verdener møtes og drar nytte av hverandre. Du har reklame som likner på kunst, og klær som egentlig er kunst. Dermed synes jeg at det å sette sammen et felles program tvinger seg fram.

I en artikkel i kunstmagasinet Billedkunst fra 2010 hevdet kunstkritiker Mariann Enge at Nasjonalgalleriets reportasjer om mote og design kunne ha vært vist i et hvilket som helst annet kulturprogram eller talkshow på tv. Hun mente at Nasjonalgalleriet inkluderte dem som et rent publikumsfrieri.

– Men hvilket program skulle det ha vært? På NRK er vi de eneste på feltet. Hvis hele Nasjonalgalleriet skulle handle om kunst ville ingen norske tv-programmer ta for seg arkitektur, design eller mote, hevder Vaagland.

– I Nasjonalgalleriet prøver vi å gi rom for nisjer innenfor den visuelle kulturen som tidligere aldri har hatt noe sted å vise seg fram. Jeg skjønner at designere ønsker seg et helt program om design, og arkitekter et helt program om arkitektur. Men en slik realitet lever vi ikke i, supplerer Nordstrand.

Kunnskap eller underholdning?

Selv om trioen er enige om temaområdet kan det virke som om ulike motiver ligger bak. Når Erling Zahl Urke snakker varmt om kunnskapsformidling er det nesten så vi kan høre Helle Vaagland gjespe.

– Fordelen er at vi kan legge fram undertekst i klartekst. Best liker jeg saker hvor vi greier å fortelle noe universelt. Kan du lære noe om deg selv i en sak om kunst er jeg fornøyd, for da er du interessert og blir sittende til neste punkt. Jeg tror vi kan åpne opp kunstfeltet for flere ved å sette det i sammenheng med noe flere har et forhold til, som popkultur, sier Urke.

– Kanskje, men det er ikke derfor jeg har lyst til å gjøre det. Jeg tror et snevrere program ville ha blitt kjedeligere, mindre sprekt og overraskende. Nå har vi for eksempel muligheten til å snakke med et reklamebyrå, som da svenske Studio Total slapp 1000 teddybjørner over Hviterussland fra lufta. Selv kaller de det aktivisme, men kanskje jeg kan si at det er kunst, eller like interessant som kunst? foreslår Helle Vaagland.

Ifølge Ingerid Nordstrand diskuterer de stadig spørsmålet om målgruppe.

– Hvem lager vi programmet for, og hva slags språk skal vi bruke? Iblant utfordrer vi kunstnerne til å forklare på en for dem kanskje banal måte, men for folk flest kan det være den eneste mulige inngangen til å forstå.

Bort fra studiointervjuet

Redaksjonen i Nasjonalgalleriet består av 12 personer, hvorav 5 er reportere. Alle kan komme med idéer, som redigerere og andre fagfolk bidrar til å gjøre om til tv. Ønsket om å endre programkonseptet springer ikke ut av misnøye med arbeidet så langt, men av et behov for å utfordre seg selv.

– Jeg synes det kan være viktig å prøve å fornye seg før du er lei av det gamle. Vi er interessert i andre visuelle kulturformer som utfordrer sitt medium, og da bør vi selv gjøre det samme, mener Urke.

Den største endringen er at de ønsker seg vekk fra studiointervjuet.

– Det føles så tradisjonelt at jeg skal skrive en intro, pugge den utenat og lese den inn i kamera. Vi har lyst til å løse det opp, sier Vaagland.

– Vi vil unngå det typiske magasinformatet hvor introduksjoner og saker avløser hverandre. Vi leter etter løsninger som kan drive programmet videre uten et ansikt mellom hvert element. Tanken er at vi skal jobbe med hver enkelt reportasje som en selvstendig enhet. Hvis reporterne utfordres til å lage noe som kan stå for seg selv, betyr det at vi står friere i innpakningen, sier Nordstrand.

– Det er jo en grunn til at de fleste magasinprogram har en programleder. Det er en enkel måte å få det til å fungere på. Men vi synes det er en interessant utfordring å se om vi trenger dette limet mellom hver reportasje. Hvis noen i hele NRK burde prøve på noe slikt, så er jo det et program om visuell kultur, sier Urke.

Ledelsen ønsker eksperiment

Redaksjonen har lett på andre tv-kanaler etter inspirasjon til det nye konseptet, men foruten kulturprogrammet Kobra på SVT har de funnet lite som virker nytt. Det mest spennende for tida skjer på nett, ifølge Urke, med satsninger som Indiefilm/VGTVs kortdokumentarprosjekt 300 sekunder. På spørsmål om Nasjonalgalleriet selv ønsker å satse sterkere på nett reagerer de nølende.

– Det tror jeg du må spørre sjefen vår om, sier Vaagland.

– Vi har prøvd å jobbe for det, men NRKs strategi er å gjøre skikkelige satsninger, og for øyeblikket finnes det ikke midler, sier Nordstrand.

– Men vi skal ikke slutte å mase, forsikrer Urke.

Av nye spalter prøver de ut 2-3 minutters innslag hvor kunstnere forklarer verket i noen få setninger, uten journalistisk analyse. De vil også gjøre innslag om kunst i offentlig rom, hvor vi får se folk forholde seg til et verk de kommer tilfeldig forbi. Hvert program vil antakelig også inneholder en lengre reportasje på ti-tolv minutter.

– Vi ønsker å kunne gå i dybden og jobbe med stoffet som i en kort dokumentar. Hittil har vi sjelden hatt så lange reportasjer, bortsett fra i enkeltprogrammer med fokus på bare én kunstner, sier Nordstrand.

Alle tre understreker det unike ved å få prøve ut nye idéer så fritt i ei tid hvor andre kulturjournalister jobber med kniven på strupen.

– Det utrolige er at vi har fått beskjed fra ledelsen om å eksperimentere mer. De ber oss ikke om å nå flere seere, men om å være det mest eksperimentelle programmet i Kulturavdelingen. Det er fantastisk, sier Helle Vaagland.