På onsdag denne uken starter Movies on War på Elverum. Den er noe så sjelden som et enestående norsk filmfenomen – en filmfestival dedikert til krig og konflikt, fred og forsoning. Den er den eneste i sitt slag i verden, og er inne i sitt andre år som festival.

For meg er denne festivalen unik på mer enn én måte: Min grandonkel Amund var blant de som var på vei for å slutte seg til de norske styrkene på Elverum, da han 11. April 1940 ble drept under det tyske flyangrepet. Dagen før hadde kong Haakon, som søkte tilflukt på Elverum, gitt sitt berømte nei til tyskernes krav om kapitulasjon. Til tross for denne historisk viktige hendelsen, har Elverum for min familie alltid vært en påminnelse om krigens pris. Et femtitalls mennesker ble drept i forbindelse med bombingen som la store deler av byen i ruiner.

Det hører med til historien at flere av de som ble drept på Elverum under bombingen, hadde søkt tilflukt i den lokale kinoen. Nå, over 70 år senere, er det nettopp i kinomørket at lokalbefolkningen kan få gjensyn med krigen.

I samarbeid med blant annet Forsvarets mediesenter har programansvarlig Vigdis Lian i år satt et betimelig fokus på de alternative fortellingene om krigen, på siden av den offisielle historieskrivingen. Nå i November er det 70 år siden deportasjonen av jødene fant sted, og festivalen ønsker å stille de vanskelige spørsmålene om norske tjenestemenns medvirkning.

Soldatrollen er et annet sentralt tema der andre og ofte neglisjerte sider ved krigskonflikter belyses. Hvordan oppfattes soldatrollen i dag – og hvordan opplever soldatene selv denne rollen? Hvordan passer de såkalte fredsbevarende operasjonene inn i dette bildet? Med den Oscarnominerte dokumentaren Midtsidepiken (foto) og Ubemannet forsøker festivalen å gi noen svar.

I kategorien Nordisk Utsyn vises den danske krigsfilmen Hvidsten Gruppen som har en ny tilnærming til den danske motstandskampen: Istedenfor å skildre den tyske okkupasjonen med et tilbakeskuende, trygt filter, kommer vi nærmere enkelt-individenes valg og dilemmaer enn noen gang før i nordisk film. Filmskaperne gjør motstandskampen så levende at det oppleves som den foregår her og nå, og etterlater spørsmålet: Hva ville du gjort? Samtidig ville festivalen tjent på en enda videre definisjon av sitt mandat. Da kunne den kanskje hatt med Jan Troells nye film om Torgny Segerstedt, Dom over død mann, som berører den fortsatt betente svenske nazi-sympatien før og under Annen verdenskrig.

I en tid da norske filmfestivaler sliter med å profilere seg og sjelden lokker til seg internasjonale størrelser fra fagmiljøer, framstår Movies on War som en festival med et stort potensial. Ideen og konseptet er glimrende og de rette kreftene er involvert. Da gjenstår det bare å håpe at det ikke ender i en typisk norsk lokaliseringsdebatt.

Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør av Rushprint.

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Aftenposten.