Besøkstallene på flere av høstens filmer er begrenset, men på typiske «store» titler som Kon-Tiki og sannsynligvis Reisen til Julestjernen er interessen på sin side massiv. I grove trekk er det slik den norske filmvirkeligheten er – noen få store som drar lasset, som igjen gir mulighet til å lage mindre, kunstneriske filmer.

Programdirektør i Oslo Kino, Christin Berg, mener at det nettopp skal være slik at de store filmene drar det tyngste lasset. Det er de som skaper den generelle interessen rundt film, mener hun.

-Dette ser vi også på det internasjonale markedet – det er alltid noen store som drar lasset. Vi er avhengig av de store blockbusterne for at det skal generere både besøk og oppmerksomhet rundt film og kino. Og så finnes det en underskog av mangfold, som er superviktig for publikum og for et helhetlig kinoprogram.

Hun mener også at pressen opererer med et alt for unyansert og urealistisk fokus på besøkstall, spesielt når de melder at en film flopper. Også produsentene selv er i overkant optimistiske i sine forventninger, sier hun

-Det er urealistiske forventninger til besøkstall, ikke minst hos pressen som lager store oppslag om at norsk film flopper – det er bare tull. Jeg synes det til dels er urealistiske besøksforventninger fra produsentenes hold av og til. Samtidig er det klart at for å i det hele tatt forsvare å lage de små, kunstnerisk utfordrende filmene, så må man våge å tro på et høyt besøk. Ellers hadde nok ikke disse filmene blitt laget.

90 minutter er en utfordrende film som har oppnådd respektable besøkstall (ca 45 ooo). Her har nok pressen medvirket i positiv forstand på bakgrunn av flere medieoppslag om filmens ubehagelige tema. Berg mener at det kun er én liten del av et større bilde.

–90 minutter er et eksempel på en kompromissløs film, som har våget å være annerledes. Kvalitet i alle ledd, med god hjelp fra kjente skuespillere som Aksel Hennie. Det at han snakker om filmen i alle medier selger selvfølgelig billetter, og det å se skuespillere man har et forhold til, i en annen type rolle, er en fin ting. I tillegg har regissør Eva Sørhaug klart å sette dagsorden, og skape offentlig debatt rundt sin film, noe som heller ikke er å forrakte når det kommer til å hente inn besøkende.

Margreth Olins siste film De andre har så langt et begrenset antall besøkende, og umiddelbart kan det virke som om publikum ikke er interessert i å se filmen. De andre er derimot en dokumentarfilm, og følger derfor et annet besøksmønster en fiksjonsfilm, forteller Berg.

-Dokumentarfilmer har generelt sett lavere besøk. Også Olin har klart å sette fokus på et samfunnsaktuelt problem med filmen sin, men det tar nok lengre tid før den oppnår samme besøk. Det er nok fordi det ikke er lett å ta innover seg alvoret i filmen, og fordi den er en problematiserende dokumentarfilm. Dette er en sjanger folk har stor tilgang til i alle mulige tv-kanaler til vanlig – inkludert nyhetssendinger. Det kan dermed virke som folk vegrer seg litt for å se dokumentar på kino. Men på lang sikt vil den nok oppnå er svært godt besøk – det kommer henvendelser fra skoler og organisasjoner. Den kommer til å ha et langt liv.

Balansegangen mellom de store og små norske filmene i dagens kinomarked er ikke problematisk, slik  Berg ser det. Men hun mener samtidig at vi kunne trengt flere «mellomstore» filmer.

-Det skal være slik at noen drar lasset. Og heldigvis har vi de filmene. Men vi kunne kanskje ønsket oss flere mellomstore, norske filmer, med et besøk på mellom 100 og 150 000. Tina & Bettina klarte virkelig – fordi de var kompromissløse på sin måte og bygde videre på kjente karakterer – å være tro mot sitt univers. Dette ville folk ha, og de traff dermed spikeren rett på hodet, rett og slett.

En av utfordringene til norsk film er den stadig tilbakevendende debatten om «kannibalisering» – for mange norske filmer har premiere på for kort tid, og stjeler hverandres rampelys. Slik har det også vært i høst, noe Berg på nytt påpeker at er uheldig.

-Det jeg synes er synd, er at den norske filmhøsten 2012 kom for sent i gang. Vi mistet mye verdifull tid. I ettertid er det lett å se at om Kon-Tiki hadde gått ut senest i begynnelsen av august, og Tina & Bettina rett etterpå, så kunne de filmene som kom presset sammen i september/oktober fått blomstre mer for seg selv. Denne typen situasjon håper vi å unngå flere ganger. Det er lett å si, men det er viktig for meg å poengtere at vi også ønsker det beste for hver enkelt film. Vi jobber grundig med hver tittel for at den skal nå sitt potensial. Dette er derimot vanskelig å få til når filmene går på hverandre i høysesongen. Høsten er høysesong for en rekke andre arrangementer i tillegg, man går inn i et vepsebol av aktiviteter. Så det å begynne høsten tidligere, og få spredd premierene utover med litt pusterom mellom, vil være en god ting for alle parter. Dette går på alt fra presse til publikum, og ikke minst kapasitet på kinosaler.

Berg trekker frem både Som du ser meg og Uskyld som eksempler på filmer som kanskje kunne ha fått flere besøkende hvis de hadde fått litt mer luft rundt seg ved lansering, og tror Mer eller mindre mann led mest av feil lanseringstidspunkt.

– Filmen som nok led aller mest av det tette høstprogrammet var Mer eller mindre mann, vil jeg tro. Det er lett å mene dette i ettertid, men jeg skulle ønske den hadde blitt satt opp rett etter suksessen på Karlovy Vary – selv om jeg vet dette ikke var mulig. At Mer eller mindre mann og Som du ser meg gikk opp på samme dag tror jeg – på ett eller annet vis – har skadet begge filmene.

Berg minner om at publikum, presse og bransje burde ha et mer realistisk forhold til besøkstall. Høsten har – på tross av oppslag om manglende interesse – vært tilnærmet som forventet.

-Høsten har vært nesten som forventet i forhold til besøkstall, med et par unntak. Av til opplever vi et fenomen. Folk ved fjorden, eksempelvis, fikk et voldsomt besøk i Bergen. Den ble en snakkis, og en «må se»-film. Slike hendelser kan man bare drømme om, men er umulig å forutse eller planlegge.

Avslutningsvis forteller Berg at de med Mariken Halles siste film eksperimenterer med en ny, og absolutt fremtidsrettet distribusjonsstrategi for små, kunstneriske filmer.

-Akkurat nå forsøker vi oss på et helt nytt lanseringseksperiment med Mariken Halles Kanskje i morgen. Den blir satt opp på en begrenset visning på Ringen kino, og blir samtidig tilgjengeliggjort på nettstedet MUBI. Det er ikke alle forunt å få bred lansering i Norge, og Kanskje i morgen er en liten, skjør, kunstnerisk film, som nok ville ha problemer med å klare seg på kino med en ordinær lansering. Dette tror jeg kan være en måte å lansere små, kunstneriske prosjekter på fremover.

Kanskje i morgen: