Norske filmarbeidere opplever å miste arbeidsplasser fordi produksjoner forlater Norge til fordel for lavere kostnader utenlands.  Problemet starter rundt forarbeidet på spillefilm, mener Terje Lind Bjørsvik hos Norsk Filmforbund, fordi produsentene tar opsjoner på norske filmarbeidere i lang tid før produksjonene starter.

-Produsentene kontakter nøkkelpersonale og tar en såkalt opsjon. Det vil si at de i praksis inngår en enveisavtale om at du får den spesifiserte jobben hvis den blir noe av. Og hvis dette er en attraktiv jobb kan man i praksis ha flere personer på gress – selv om dette ikke er veldig vanlig. Hovedargumentet for dette er at uklarheter rundt finansiering gjør at man aldri vet om når, om i de hele tatt, filmen kommer i gang, og under hvilke premisser, før like før man går i gang.

De samme filmarbeiderne som blir tatt opsjon på risikerer å ende opp uten jobb når filmen endelig skal spilles inn, fordi produksjonene av flere årsaker forsvinner utenlands.

-Det som har skjedd i det siste er at personer som har inngått disse avtalene har i opptil ett år på forhånd trodd at de skal jobbe på en film, og vært i samtaler om forarbeid på produksjonen som skal i gang i Norge. Så har de fått beskjed relativt kort tid i forveien at det ikke blir noe av, vi flytter produksjonen til utlandet. Da har man ofte sagt nei til andre oppdrag, og står uten jobb eller rettigheter. Eventuelt – hvis de innehar viktige fagfunksjoner – har det fått tilbud om få være med, ofte til litt drøye premisser.

Ansettelsesprosedyren med bruk av opsjoner har lang tradisjon i norsk filmbransje, og henger fortsatt igjen selv om bransjen i dag har endret seg vesentlig.

-Man trenger ikke gå tilbake mer enn 20 år. Bransjen var veldig oversiktlig, og alle kjente stort sett hverandre. Det var nære bånd mellom de som fordelte offentlige midler og spesielt produsentene. Et tillitsforhold der man relativt lett fikk innvilget søknader om støtte, og så kom det en film ut på den andre siden, og alle var fornøyde. I forhold til filmstaben var det slik at hvis du var grei på denne filmen, fikk du jobbe med neste film – liker vi deg får du jobb videre. Denne noe uproffe, storfamilie-holdningen henger fortsatt igjen i det sentrale leddet. Enkelte produsenter hevder fortsatt at filmproduksjon er en permanent unntakstilstand unntatt fra loven, og om man ikke kan avfinne seg med det så er det ingen menneskerett å få jobbe med film, forteller han.

Bjørsvik minner om at produsentene som gjør dette benytter offentlige midler, og at de er til for å utvikle norsk filmkultur.

-De midlene som NFI er satt til å forvalte er faktisk det norske kulturbudsjettet, og vi må spørre oss om disse er de riktige å satse på for å disponere disse midlene.  Hvis ikke så må vi nesten ha bedre rutiner, kreve mer og kjøre en strengere kontroll på at pengene blir brukt slik de skal. Premissene for midlene er å utvikle norsk filmkultur, ikke å leke butikk med. Basert på egen erfaring virker det som at så snart midlene er mottatt er det produsentens penger. Dette er feil. Det er produsenten som av fellesskapet – gjennom NFI – er satt til å forvalte midlene på best mulig måte.

Bakgrunnen for at utflagging forekommer er ifølge Bjørsvik at det følger med betingelser når man deler ut støttemidler. Resultatet av praksisen er at bransjen mister etterveksten, mener Bjørsvik.

-Dette er et utslag av at de aller fleste som er del av det internasjonale co-produksjonsmarkedet har betingelser som følger det samarbeidet, og de pengene som kommer inn. Eksempelvis den siste storproduksjonen til Erik Poppe. Den spilles inn i Irland, og i sluttfinansieringen kom det irske penger til. Og med pengene fulgte det forpliktelser, som gjorde at det nå er en stab på hele tre norske i tillegg til regissør som produserer en «norsk» spillefilm i utlandet – en film som fikk 11,5 millioner kroner av NFIs spillefilmmidler i forhåndsstøtte. Med produksjoner satt til utlandet mister vi etterveksten i bransjen. I Norge har vi ingen utdannelse som set-rekvisitør og lysmester. Det blir man ved å tilegne seg erfaring og jobbe på produksjoner, sier han.

Utflaggingsproblemet fremstår som en høyst komplisert problemstilling, med en rekke forskjellige instanser som alle har delansvar for tingenes tilstand.

-I teorien er ikke dette en omfattende problemstilling, men i praksis er det det. Det har vokst ut av en liten og oversiktlig filmbransje der alle kjente alle, til store internasjonale co-produsenter, aktører, investorer osv. Det er et lappeteppe av investorer som skal til for å finansiere en film, noe som gjør det veldig uoversiktlig også for produsenten. Det er ikke lett når de får høre fra NFI at hvis dere klarer å koke ned budsjettet med 2 millioner til skal dere få støtte. Dette vil nødvendigvis gå utover kvalitet, stab, opptakstid m.m. Da blir det fristende å se til utlandet, for realistiske, bærekraftige budsjetter blir ikke godkjent i Norge.

Bjørsvik peker at det mangler et totalansvar for bruk av støttemidler, og hvordan de skal brukes til skape vekst i norsk filmbransje.

-Vi mangler et totalansvar for hva pengene vi investerer i de enkelte produksjonene fra år til år skal bygge opp. At vi ikke bare skal hoppe fra film til film, eller bare oppnå et visst antall produksjoner. I England, for å få offentlige støtte, skal det dokumenteres at en viss del av budsjettet refinansieres i den britiske filmbransjen. Det vil si at produksjonen skal også være med å vedlikeholde og bygge opp bransjen. Det vi gjør i Norge er å bryte ned bransjen – ikke planlagt – men planløst.

Og han legger til:

-Det er litt tragikomisk å høre politikere som kommer med floskler som «at nå skal vi ta priser». Hvem skal ta prisene? Produsentene som har blitt «kjent» for å få mest ut av pengene i Norge? Og som får enda mer ut av pengene i Tsjekkia? Det er ikke nødvendigvis sistnevnte som har investert mest i det norske filmmiljøet.

Løsningen på problemet må søkes hos Kulturdepartementet, mener Bjørsvik, da NFI har kommet i konflikt med den gjeldende stortingsmeldingen på filmpolitikk.

-Nå har NFI – så vidt vi kan se – kommet i konflikt med den stortingsmeldingen som fortsatt er gjeldene for filmpolitikken – Veiviseren fra 2007. NFI har funnet ut at det ikke er deres ansvar at det finnes arbeidsplasser i norsk filmbransje, og at deres ansvarsområde begrenser seg i all hovedsak til regi, manus og produsenter. Så lenge det ikke er i samsvar med instruksene allmennheten kan lese ut fra Veiviseren, må vi gå til Kulturdepartementet og spørre hvorfor avstanden mellom teori og praksis er så stort.

Han mener også at NFI operer med et problematisk skille mellom kultur og næring, i en bransje hvor fagfunksjonene flyter over i hverandre.

-NFI ønsker også å skille mellom kultur og næring. Regi, manus og produsenter representerer kulturdelen – og resten næring. Men dette er, i likhet med mange andre kulturbransjer, sammenvevd. Selv om man er lysmester med eget utstyr jobber man tett med sjefsfotograf, og skulpturerer bilder med lys. Å sette en strek der og kalle det næring er problematisk.

Avslutningsvis poengterer Bjørsvik at det med hell kan brukes flere høringsinstanser enn Produsentforeningen når filmpolitikken sementeres.

-Vi trenger mer profesjonell innsikt i leddet som ligger over og er premissleverandør for NFI, og da må man bruke flere høringsinstanser innen bransjen enn bare Produsentforeningen. Man får ikke et helhetlig bilde av kun å forholde seg til én spesifikk interesseorganisasjon innen en bransje. Bransjen som helhet forholder seg nok gjerne til flere departementer for å bygge en bærekraftig fremtid hvis det er det som skal til. Vi får til så mye bra nå at vi kan ikke la det gå til spille, avslutter han.