Seminaret Etter Kon-Tiki i regi av NFI:LAB arrangeres 29. oktober, og gir et innblikk i en av de største filmproduksjonene i norsk film. Seminaret setter fokus på blant annet regivisjon, produksjonsforutsetninger og praktisk gjennomføring av Kon-Tiki. Vi tok en snakk med regissørduoen om deres originalvisjon for filmen, kontra ferdig produkt.

Kon-Tiki nærmer seg 900.000 besøkende, og er i skrivende stund Norges nest mest sette film etter Max Manus – også den regissert av duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg. I et prosjekt på størrelse med Kon-Tiki er det mye som skal klaffe, og det kan være vanskelig å beholde sin originale regi-visjon.

Joachim Rønning forteller at filmen er den samme som de så for seg i planleggingsfasen, og trekker spesielt frem én scene, som har vært med helt siden manus ble skrevet.

-Det som er bra er at man glemmer, eller kanskje fortrenger, noen av sine originale visjoner fordi filmproduksjon er mye kompromiss om å finne løsninger innenfor budsjett, og hva som er praktisk mulig å gjennomføre. En av sekvensene vi er veldig stolte over virkelig å ha stått på kravene for å beholde vår visjon på, er time lapse-sekvensen ”space shot” – scenen hvor kameraet går ut i det ytre rom, før det returnerer til havet igjen. Det er en scene som kostet nesten én million kroner, og som har vært vanskelig å forholde seg til både som produsent og regissør før den var 100 % ferdig. Ved hver testvisning før ferdigstilling var ikke den scenen noe annet enn en previsualisering – en grå 2D-scene – som varte i 2 ½ minutt, og som ødela hele filmopplevelsen, forteller Rønning.

Erfaringene regissørene satt igjen med etter jobbingen med Max Manus gjorde det lettere å implementere denne type scener, som ikke fremstår som de viktigste for en film, men som er en stor del av visjonen regissørene har for verket.

-Noe vi lærte i forbindelse med arbeidet med Max Manus var at vi ofte snakket om at vi skulle klippe inn etableringsbilder på forskjellige steder. Men vi skrev det aldri inn i manus. Da fikk scenene heller ingen nummer, som igjen gjorde at det ikke ble satt av noen penger på budsjettet. Da ble det veldig utfordrende å få de inn når vi skøyt filmen. Dette gjorde vi derimot med Kon-Tiki, og ”space shot”-sekvensen ble skrevet inn som ”time lapse”, og med det fikk den et scenenummer allerede tre år før vi filmet. Da ble det enklere å få gjennomslag for den hele veien, fortsetter Rønning.

For å kommunisere sin visjon, og sørge for at alle var med på å skape den samme filmen, lagde regissørene en bok som skisserte hva de ønsket å oppnå, forteller Espen Sandberg.

-Før vi satte i gang med filmen laget vi en egen bok for hele vår visjon, om alt fra skuespillere til stil og tone. Der beskrev vi filmen nøye, og vi var veldig godt inne i vår visjon før vi satte i gang med å selge inn filmen hjemme og i utlandet – og jeg vil tro vi har landet ganske nær vår originale visjon. Der vi var mest usikkre på om visjonen skulle ryke var under opptak av rev-sekvensen (filmens avsluttende klimaks, journ.anm). Det var stille sjø nesten hver eneste dag, men siste dag hadde det på mirakuløst vis vært en storm ute i Middelhavet som genererte litt bølger. Så det var så vidt det holdt til noen bilder. Men det var den scenen vi kom hjem med og fryktet at vi kanskje ikke satt igjen med noe brukbart. Det ble store utfordringer i etterarbeidet med denne scenen, og vi var veldig redde for at det skulle sprekke, erindrer han.

Fra et originalmaterialet, som ikke kan sies å inneholde spesielt mye dramatikk, var det filmens unike historie og spektakulære naturopplevelse som var hovedargumentet når prosjektet skulle selges.

-Vi prøvde å finne andre filmer å sammenligne med, men vi syntes det var vanskelig. Det vi formidlet var at dette var det siste grenseland – vi har vært på polene, vi har vært i verdensrommet. Den ferden Heyerdahl gjorde var noe unikt, og den fengslet verden da det skjedde. Boken solgte i 15 millioner eksemplarer, og dokumentarfilmen ble en stor suksess noen år etter det igjen. Denne reisen har noe som fanger folks interesse, og vi visste at det var en unik historie. Dette ville vi fange med vår film. I tillegg ønsket vi å lage en unik naturopplevelse. Vi har sett BBC sine fantastiske naturdokumentarer, men aldri i kombinasjon med drama, sier Sandberg.

At filmen er en form for «nyinnspilling» av en dokumentarfilm, i kombinasjon med en adaptasjon av en bok, mener regissørene var et viktig argument for å få lage filmen i utgangspunktet, forteller Rønning.

-For det første er det en fantastisk historie på lik linje med Max Manus. Og at både den og Kon-Tiki begge er biografiske filmer er ren tilfeldighet. Det er ikke det vi nødvendigvis går etter. Men det er klart at når man skal lage en film som Kon-Tiki, som koster masse penger, er det en fordel å allerede ha et publikum. Så kombinasjonen av at Kon-Tiki er velkjent populærkultur og har en fantastisk historie tiltrakk oss veldig.

Filmen skulle bli en tredje fortelling om reisen, i tillegg til dokumentarfilmen og boken, forteller Sandberg.

-Vi visste også at filmen ikke ville komme til å være verken boken eller dokumentarfilmen, men kom til å være en tredje fortelling. Et nytt Kon-Tiki-kapittel. Det vi har som dokumentaren ikke har er en emosjonell opplevelse på et helt annet nivå. Og dessuten la mannskapet fra seg kameraet ofte fordi det skjedde andre ting. Og da har vi kunnet gjenskape og dramatisere i vår film. Vi har også tatt noen kunstneriske valg i forbindelse med dette.

Og her kommer Sandberg inn på den store kontroversen rundt Kon-Tiki – fremstillingen av Heyerdahls høyre hånd og gode venn Herman Watzinger. Men regissørene står fjellstøtt på at filmen trengte en karakter som Watzinger for at publikum skulle kunne identifisere seg med historien, spesielt siden karakteren Heyerdahl var meget selvsikker, og levnet lite rom for utvikling.

-Vi jobbet sammen med manusforfatter i flere år før opptak. Manus hadde vært i sirkulasjon og under bearbeiding i 10 år før vi kom om bord. Men de hadde ikke helt klart å knekke koden Thor Heyerdahl. Thor som hovedperson i en spillefilm er en utfordring fordi han som karakter egentlig ikke har en karakterkurve: Han tror på sin teori i begynnelsen, og har på ingen måte endret syn når hans ekspedisjon blir en suksess. Vi har gitt ham tvil og en hul seier, men vi følte at vi trengte en person på flåten som kunne stille de spørsmålene som publikum ville stilt hvis de selv var tilstede – noen som var redde og konfronterte han med galskapen som dette egentlig var, forklarer Rønning.

-Også handler det om å fortelle historien til dagens publikum. De snakket på en annen måte på den tiden, og menn snakket ikke om følelser. I dag ville det vært veldig rart. Så det måtte oppdateres, pluss at spillefilm for oss først og fremst er en emosjonell opplevelse. Så vi er veldig stolte av det vi har gjort, legger Sandberg til.

Regissørene er med andre lite forfektet av kritikken som ble rettet mot fremstillingen. Rønning minnes noe produsent John Jacobsen sa til de like før Max Manus hadde premiere.

-John Jacobsen sa til oss: ”Jeg vet ikke hvor mye riktig vi har gjort, men vi har i hvert fall ikke gjort noen store feil”. Og jeg tror vi har klart å overføre det til Kon-Tiki-produksjonen. Det har ikke vært noen store katastrofer på de 3 ½ årene vi har holdt på.

-Filmen er nå den nest mest sette filmen i moderne tid etter Max Manus. Så vi kan helt klart si at vi har gjort mer riktig enn vi har gjort galt, avslutter Sandberg.

NFI:LAB arrangerer seminaret «Etter Kon-Tiki» mandag 29. oktober. Her kan du få et innblikk i en av de største produksjonene i norsk film gjennom tidene.

Les mer om seminaret, og meld deg på her.