Se de nominerte til Bergen internasjonale filmfestivals skandinaviske musikkvideokonkurranse her, og klikk deg videre til Rushprints intervjuer med to av de norske nominerte – André Chocron og Kristoffer Borgli.
Fem musikkvideoer fra hvert av landene Danmark, Norge og Sverige er nominer til BIFFs musikkvideokonkurranse.
-Vi opplever at musikkvideoprogrammet på BIFF har fått et omdømme som en viktig arena for musikkvideoskapere – det finnes tross alt få slike nå når internettplattformer som YouTube og Vimeo nærmest har fått monopol på denne sjangeren. I år har vi for første gang opplevd stor pågang av påmeldinger også fra våre naboland Sverige og Danmark – det virker som om filmskaperne har fått øynene opp for at BIFF er en viktig visningsplattform og et godt møtepunkt, sier pressesjef hos BIFF Ole-Morten Algerøy.
Norge:
Lars Vaular og Sondre Lerche – Øynene Lukket (Regi: Andrew Amorim)
Todd Terje – Inspector Norse (Regi: Kristoffer Borgli)
Les også vårt intervju med regissør Borgli: –Man lærer å improvisere
Mikhael Paskalev – I Spy (Regi: André Chocron).
Les også vårt intervju med regissør Chocron: –Lov til å leke
John Olav Nilsen og gjengen – Eurosport (Regi: Kim Hiorthøy)
Casiokids – Det haster! (Regi: Kristoffer Borgli).
Les også vårt intervju med regissør Borgli: –Man lærer å improvisere
Sverige:
Saint Lou Lou – Maybe You (Regi: Philippe Tempelman)
The Sound of Arrows – Wonders (Regi: Mattias Johansson og Oskar Gullstrand)
Miike Snow – The Wave (Regi: Filip Nilsson)
Korallreven – Sa Sa Samoa (Regi: Filip Nilsson)
First Aid Kit – The Lion’s Roar (Regi: Mads Udd)
Danmark:
Karin Park – Fryngies (Regi: Tore Frandsen
Sleep Party People – A Dark God Heart (Regi: Marie Limkilde)
Tomas Barfod – Broken Glass (Regi: Martin Gade
Trentemøller – Sycamore Feeling (Marie Fisker version) (Regi: Diana Tørsløv)
When Saints Go Machine – Parix (Regi: Daniel Kragh-Jacobsen)
Les våre intervju med to av de nominerte norske regissørene:
Fem musikkvideoer fra hvert av landene Danmark, Norge og Sverige er nominer til BIFFs musikkvideokonkurranse.
-Vi opplever at musikkvideoprogrammet på BIFF har fått et omdømme som en viktig arena for musikkvideoskapere – det finnes tross alt få slike nå når internettplattformer som YouTube og Vimeo nærmest har fått monopol på denne sjangeren. I år har vi for første gang opplevd stor pågang av påmeldinger også fra våre naboland Sverige og Danmark – det virker som om filmskaperne har fått øynene opp for at BIFF er en viktig visningsplattform og et godt møtepunkt, sier pressesjef hos BIFF Ole-Morten Algerøy.
Norge:
Lars Vaular og Sondre Lerche – Øynene Lukket (Regi: Andrew Amorim)
Todd Terje – Inspector Norse (Regi: Kristoffer Borgli)
Les også vårt intervju med regissør Borgli: –Man lærer å improvisere
Mikhael Paskalev – I Spy (Regi: André Chocron).
Les også vårt intervju med regissør Chocron: –Lov til å leke
John Olav Nilsen og gjengen – Eurosport (Regi: Kim Hiorthøy)
Casiokids – Det haster! (Regi: Kristoffer Borgli).
Les også vårt intervju med regissør Borgli: –Man lærer å improvisere
Sverige:
Saint Lou Lou – Maybe You (Regi: Philippe Tempelman)
The Sound of Arrows – Wonders (Regi: Mattias Johansson og Oskar Gullstrand)
Miike Snow – The Wave (Regi: Filip Nilsson)
Korallreven – Sa Sa Samoa (Regi: Filip Nilsson)
First Aid Kit – The Lion’s Roar (Regi: Mads Udd)
Danmark:
Karin Park – Fryngies (Regi: Tore Frandsen
Sleep Party People – A Dark God Heart (Regi: Marie Limkilde)
Tomas Barfod – Broken Glass (Regi: Martin Gade
Trentemøller – Sycamore Feeling (Marie Fisker version) (Regi: Diana Tørsløv)
When Saints Go Machine – Parix (Regi: Daniel Kragh-Jacobsen)
Les våre intervju med to av de nominerte norske regissørene:
Litt pinlig at det bare er hipster-vås som kommer fra Norge. Ingenting skjer. Pinlige komposisjoner. Pussige karakterer med spesielle klær. Jeg sovner. Stillstand er sjeldent kult. Gi meg heller noe gass, energisk og visuelt interessant.
En takning og beig bakgrunn? Give me a fucking break. Kan noen spyle disse hipster-jævlene ned i det ironiske kumlokket de kom fra?
Seriøst, så jævlig flaut at Norge stiller med videoen til Lars Vaular og Sondre Lerche. Det virker ikke engang som de har prøvd. Jeg vet om musikkvideoer på filmskolenivå som er bedre enn det der. Kunstnerisk meg hardt i ræva.
Tamt, lite kreativt og null sjel eller hjerte. Ikke prøv å fortell meg noe annet engang. Jeg liker de andre filmene Norge stiller med, men fy faen. Hvem i juryen er det de kjenner?
Konstruktiv kritikk til Lars Vaular-filmen: Jeg skjønner greia. Det er kult at de først sitter foren en tilsynelatende hvit vegg så avslører du et opplegg laget av gull og grønne skoger etterpå. For det første er det en pinelse å se gjennom Vaular og Lerche som sitter og synger. Det er så sinnsykt kjedelig. Ingen av de er noe spesielt pene og se på, bildet er flatt og kjedelig. Og jeg elsker Bela Tarr, så treige ting er jeg faen meg vant til. Men her er det ingen payoff som leverer.
Lars Vaular rir ikke hesten selv, han blir geleidet rundt av en hestejente som de sikkert har leid inn fra en gård på Ås. Og jentene som bærer Sondre Lerche som spiller solo? Thats it? Not good enough. Det er absolutt ikke nok. Mer fest, mer spill, flere folk, mer som skjer.
Se på 00:29 i dette klippet. Der skjer det ting. Det bygger seg opp til noe stort. (http://www.youtube.com/watch?v=D6m9g_pthHQ)
*applaus*
Litt pinlig at det bare er hipster-vås som kommer fra Norge. Ingenting skjer. Pinlige komposisjoner. Pussige karakterer med spesielle klær. Jeg sovner. Stillstand er sjeldent kult. Gi meg heller noe gass, energisk og visuelt interessant.
En takning og beig bakgrunn? Give me a fucking break. Kan noen spyle disse hipster-jævlene ned i det ironiske kumlokket de kom fra?
Seriøst, så jævlig flaut at Norge stiller med videoen til Lars Vaular og Sondre Lerche. Det virker ikke engang som de har prøvd. Jeg vet om musikkvideoer på filmskolenivå som er bedre enn det der. Kunstnerisk meg hardt i ræva.
Tamt, lite kreativt og null sjel eller hjerte. Ikke prøv å fortell meg noe annet engang. Jeg liker de andre filmene Norge stiller med, men fy faen. Hvem i juryen er det de kjenner?
Konstruktiv kritikk til Lars Vaular-filmen: Jeg skjønner greia. Det er kult at de først sitter foren en tilsynelatende hvit vegg så avslører du et opplegg laget av gull og grønne skoger etterpå. For det første er det en pinelse å se gjennom Vaular og Lerche som sitter og synger. Det er så sinnsykt kjedelig. Ingen av de er noe spesielt pene og se på, bildet er flatt og kjedelig. Og jeg elsker Bela Tarr, så treige ting er jeg faen meg vant til. Men her er det ingen payoff som leverer.
Lars Vaular rir ikke hesten selv, han blir geleidet rundt av en hestejente som de sikkert har leid inn fra en gård på Ås. Og jentene som bærer Sondre Lerche som spiller solo? Thats it? Not good enough. Det er absolutt ikke nok. Mer fest, mer spill, flere folk, mer som skjer.
Se på 00:29 i dette klippet. Der skjer det ting. Det bygger seg opp til noe stort. (http://www.youtube.com/watch?v=D6m9g_pthHQ)
*applaus*