RUSHPRINT/BERGEN FILM FESTIVAL

Da jeg så Fredrik Gerttens to dokumentarfilmer var min første tanke: Hvorfor har vi ikke fulgt denne saken i Norge? Det handler om en filmskaper i nabolandet vårt, med et språk og en bakgrunn veldig lik vår, som kommer på kant med et digert multinasjonalt selskap, og opplever å bli truet, saksøkt og utsatt for en massiv svertekampanje i media.

Det hele snur ikke før han får hjelp av en blogger, en hamburgerkjede og et par engasjerte politikere, og får filmen sin vist i den svenske Riksdagen. Plutselig bestemmer Dole som for å droppe saken – men da har til gjengjeld Gertten selv saksøkt Dole. Hvordan det ender skal jeg ikke røpe, men de to filmene er til sammen blitt en spennende, thrilleraktig historie som begynner med forgiftede bananarbeidere i Nicaragua og utvikler seg til en prinsippsak om ytringsfrihet, hvor David risikerer hus og hjem om han avslører hva Goliat driver med.

Kan ytringsfriheten bli reell i en verden som i økende grad styres av penger? Jeg ringer Fredrik Gertten i Malmö for å høre.

– Vi lever i et komplekst samfunn hvor ytringsfriheten både finnes og ikke. I praksis er folk forsiktige og utøver selvsensur, framfor alt i USA, hvor de har skjønt at også den som har rett kan tape. Jeg pleier å si: Det finnes ytringsfrihet i vår konstitusjon, så bruk den! Hvis vi ikke bruker den, finnes den ikke.

Klassisk rettssalhistorie

Den første av de to filmene, Bananas!* (2009) er den reneste Erin Brockovich-historien om en California-advokat som forsvarer latinamerikanske bananarbeidere som er blitt sterile av ulovlige sprøytemidler. Da effekten ble kjent ville produsenten trekke midlet tilbake, men Dole truet seg til å få fortsette å bruke det i flere år. Når advokat Juan Dominguez engasjerer seg i saken og trekker Dole for retten i USA, vekker det Fredrik Gerttens interesse.

– En svensk journalist fortalte meg at bananarbeiderne protesterte i Nicaragua, og at det hadde vært en av de største innenriks­politiske hendelsene gjennom flere år. Jeg har jobbet mye i Latin-Amerika og den tredje verden forøvrig, og vet at bananselskapenes historie er en klassisk fortelling, men den amerikanske advokaten var ny vinkel. For meg ble rettssaken en dramaturgisk motor til å fortelle historien. Det viktige i filmen finnes mellom linjene.

Fredrik Gertten filmer i Nicaragua og følger rettssaken i USA. Filmen legges opp som en klassisk rettssalsthriller, og vekker interesse fra flere kanter. Problemene oppstår først når Bananas!* skal vises på Los Angeles filmfestival i 2009. Da har Dole stevnet advokat Dominguez for bedrageri, og han er under etterforskning for å ha skaffet falske vitnemål og tester fra arbeiderne (han er senere blitt renvasket). Det neste Dole gjør er å gå ut mot Gerttens film. De hevder at den bygger på et bedrageri, og vil presse festivalen til ikke å vise den. Etter mye bråk gir ledelsen delvis etter. De viser filmen utenfor konkurranse og langt ute i en forstad, innledet med opplesning av en disclaimer hvor de tar avstand fra filmen. For Gertten er det hele ubehagelig, men idag hevder han å ikke være bitter på festivalen.

– Jeg har bestemt meg for at Los Angeles filmfestival ikke er skurkene i dette. Dole skapte en historie hvor det så ut som om jeg hadde gjort en dårlig jobb, og forsøkte å presse sponsorene. Skulle festivalen risikere alt for en svensk filmskaper ingen visste hvem var? Også festivalen var offer for en aggresjon. Men de håndterte det ganske dårlig.

Varslere i fare

Etter festivalen gikk Dole til injuriesøksmål mot Fredrik Gertten og hans produsent Margarete Jangård. Men samtidig hadde Gertten begynt å filme, og to år senere ble historien om denne prosessen ble til en ny film, Big Boys Gone Bananas!* (2011).

At historien skulle vokse seg så stor var umulig å vite i starten, men ifølge Gertten bør en dokumentarfilmskaper alltid være beredt.

­– Om det hender noe interessant på et sted hvor du er, og du har et kamera, bør du forsøke å fange det. Det ble også del av forsvarskampen vår. Allerede i Los Angeles filmet vi og la ut klipp fra på hjemmesiden vår. Det er klart jeg tenkte at det fantes en film i materialet, men det tok vel ett år før jeg forsto hva slags film. Da visste jeg at media var fortellingen.

I Big Boys Gone Bananas!* (2011) får vi se hvordan den såkalt frie pressen i USA ukritisk godtar pressemeldingene fra Dole. Regissør og film blir latterliggjort i beste sendetid i USA, og selv svensk presse får oppleve trykket når hver eneste journalist som skriver om saken mottar en personlige mail fra Dole.

– Dette er fortellingen om hva mektige aktører kan gjøre når de misliker et budskap. Det er ikke uvanlig at folk som snakker ut får heder og ære trukket i tvil. Slikt kan skje overalt, også i en liten norsk kommune. Maktmennesker framstiller andre som dumme og uvitende, mistenkeliggjør livsstilen deres, sprer rykter om kjærlighetsliv, alkoholvaner eller økonomi. Hver gang jeg viser filmen rundt om i verden kommer det folk og forteller om sine egne erfaringer. Mange mister hus og hjem og familie. Jo fattigere et menneske er, jo mindre er sjansen for å greie seg gjennom noe slikt. Du må ha et sterkt eget nettverk for å overleve.

Medias forenkling

I Sverige reagerer pressen annerledes på historien enn i USA. Gertten får umiddelbart støtte. Den skandinaviske refleksen ser ut til å være skepsis overfor de mektige. Hvorfor går dette store selskapet ut mot den lille filmskaperen? Regissøren tror også utfallet kan ha å gjøre med hans egen posisjon.

– Som filmskaper er jeg velkjent og etablert i Sverige. Hadde jeg vært 22 år gammel og kommet fra et lite sted ingen hadde hørt om, og lagd en film som ble anklaget for å totalt ha misforstått alt… da hadde jeg kanskje fått problemer i Sverige også. Dole etablerte jo tidlig sin story i media. Da jeg kom hadde de allerede tatt kommandoen over historiefortellingen.

Vendepunktet i Big Boys Gone Bananas!* kommer først når en blogger oppdager at den svenske hamburgerkjeden Max selger fruktsalat fra Dole. Han sender et brev og forteller om Bananas!*, noe som ender med at Max trekker seg fra samarbeidet med Dole. Senere tar svenske politikere saken, og filmen blir til og med vist i Riksdagen. Men også svenske medier nøyde seg med en liten bit av historien.

– Media har jo en tendens til å forenkle. Den svenske pressen elsket min historie, men ingen svensk avis sendte journalister til et bananproduse­rende land og fortalte historien fra bananarbeidernes synspunkt. Også de gikk på den enkle typen historie. Amerikanerne fortalte en pent pakket versjon om en svensk filmskaper som gjorde en skurk til en helt. Svenske aviser fortalte om den lille svensken mot de store amerikanerne. Bananarbeidernes perspektiv fantes ikke med.

Han påpeker også at en annen varsler har fått liknende behandling i Sverige som han selv fikk i USA. Det gjelder avsløringene fra nettstedet WikiLeaks.

– Uansett hva man synes om personen Julian Assange mener jeg at vi å gjøre med en varsler som løfter fram forbrytelser mot menneskeheten på en utrolig viktig måte. Men nå har det lykkes å skape en situasjon hvor det bare snakkes om hans person, og ikke i det hele tatt om det han ville fortelle. Hele rapporteringen hans har falt i skyggen. Jeg har ingen mening om hva han har gjort eller ikke gjort i Sverige. Men jeg mener at folk har mistet evnen til å skille mellom sak og person. Det viser jo at selv i Sverige kan folk knuses. Han har ikke fått noen fornuftig sjanse her.

PR-byråer og astroturfing

Doles måte å selge historien til media på bør være en tankevekker for alle som bryr seg om sannhet og redelighet. Ikke bare sendte de mailer og materiell direkte til journalister i alle land. Mye tyder på at de også benyttet mer fordekte metoder, omtalt som astroturfing eller kunstige grasrotbevegelser.

– Dagens Nyheter fikk veldig mange aggressive kommentarer under sine artikler om filmen. De brukte et firma til å overvåke kommentar­feltene, og disse tok kontakt og sa at de ikke trodde alle kommentarene kom fra lesere. Det var folk som visste for mye, på et tidspunkt hvor filmen ennå ikke var blitt vist i Sverige.

Å la PR-byråer jobbe med bedriftens omdømme blir stadig vanligere.

– En ekspert i London fortalte meg om internasjonal astroturfing. Han mente at det finnes firmaer som tilbyr slike tjenester, hvor det sitter folk og jobber bare på sosiale medier. I Israel er det kjent at flere hærtropper gjør det samme. Du kan også se på bankindustrien, som har gått gjennom en krise hvor de velter problemene over på skattebetalerne. Idag er bankverdenen i prinsippet business as usual. Hvordan har de lykkes i å få grekerne til å bli skurkene, eller spanjolene? Hvor mye har de lagt ned på PR og krisehåndtering?

Om vi ikke kan hindre utviklingen bør vi bli mer kritiske, mener Gertten.

– På internett sendes historiene videre med enorm kraft og hurtighet, også historier hvor du ikke vet hvem avsenderen er. Sosiale medier er blitt en spilleplass hvor alle må være med, og det er klart at da finnes det tjenester å kjøpe. Vi må forsøke å se forbi spillet, og lære å skille mellom fakta og det som er noe annet. Jeg håper at filmen min skal få folk til å diskutere hvor budskapene kommer fra.

Se filmene og møt regissøren:

I Bergen vises Fredrik Gerttens film Big Boys Gone Bananas!* under BIFF fra søndag 21. til tirsdag 23. oktober. Mandag 22. oktober vises den første filmen, Bananas!*, og samme kveld kl 18.30 deltar regissør Fredrik Gertten i en paneldebatt om kunst og ytringsfrihet på festivalbaren Chagall.

I Oslo vises Big Boys Gone Bananas!* torsdag 25/10 på Vika kino, i regi av Oslo Dokumentarkino (billetter her). Tidligere samme dag deltar Fredrik Gertten på en Fritt Ord-konferanse om kunstnerisk ytringsfrihet i Operaen.

Begge filmene kan kjøpes her fra produksjonsselskapet.

De er også innkjøpt for visning av NRK.