Fire år etter sin første spillefilm Lønsj (2008) er Eva Sørhaug tilbake med en intrikat dramathriller om kjærlighet og vold. I 90 minutter følger vi tre menn og tre kvinner på veien mot en dramatisk slutt – for noen av dem. Vi vet ikke hvem som dreper og hvem som blir drept, men vi vet at det ligger vold i lufta.

– Hva skjer i de siste 90 minuttene før noen blir drept? Hvor normal virker verden? Er det mye dramatikk, krangler de og slåss? Jeg tror ikke alltid det er slik, det finnes mange variasjoner.

Hendelsene er fanget med et nærmest klinisk kamera, som ofte står utenfor rommet og skyter gjennom en døråpning. Avstanden henviser oss til egen fantasi og empati. Det blir aldri nødvendig å lukke øynene i ubehag.

– Jeg ønsket et observerende kamera, og for all del ikke sentimentalt. Publikum blir en stille iakttaker, slik det gjerne er i virkeligheten. Mennesker sier ikke fra, varsler ikke naboen. Hadde vi hatt økonomi til det ville jeg skutt alt fra et annet rom, men det var fysisk umulig, på et tidspunkt treffer du veggen. Vi hadde et budsjett på 10 millioner, og filmen er skutt på 20 dager. Jeg er superstolt av hva vi fikk til!

Gradvis oppdagelse

Til forskjell fra Lønsj er 90 minutter ingen flettverksfilm i streng forstand, selv om den gir oss tre ulike historier. Handlingstrådene føres aldri sammen, annet enn tematisk. På den måten likner 90 minutter en annen film omtalt i dette bladet, Dag Johan Haugeruds Som du ser meg. Aner vi starten på en ny trend?

– Filmen har en enkel struktur. Handlingen foregår nærmest i reell tid, men når vi har vært borte fra den ene historien, har det skjedd ting i de andre. På 90 minutter er det begrensa hvor langt karakterene kan bevege seg. Du må tenke helt konkret: Tar han seg en kaffe? Går han ut på trappa? Kommer naboen på besøk? I alle tre aktene er vi innom hver historie én gang. Handlingen flettes ikke utover dette, de tre historiene møter ikke hverandre.

Sørhaug gir oss ingenting med teskje. I en scene ser vi fra et annet rom hvordan Aksel Hennie går inn på soverommet, og først tror vi han er alene, men så klyver han opp i senga og drar til seg et par bein. Det klippes til et kamera i taket, og vi ser Kaia Varjord ligge bundet på senga. Vi skal oppdage plottet som en detektiv.

– Å avdekke gradvis gir en annen opplevelse. Jeg håper at publikum skal tenke: Er det virkelig dette jeg ser? Det skal være utfordrende, fordi du må legge inn mye av deg selv for å henge med. Publikum skal oppleve en spenningsfilm. Men hva er spennende med en fyr som sitter på kjøkkenet og snakker om regninger med kona si? Det handler om underteksten: Hva driver han med, hva er det han vil?

Unngå eksposisjon

Bakgrunnsopplysninger dropper Sørhaug så langt det er mulig.

– I mange filmer får jeg informasjon jeg lurer på om jeg trenger. Hvorfor må jeg vite om personen er oppvokst på Kløfta, eller i en småby? Jeg holder tilbake eksposisjon for å undersøke: Hvor lite informasjon tåler en filmfortelling? Jo mindre eksposisjon, jo mer kan du dikte inn, tenker jeg. Da henter du fra egen erfaring, noe som trigger følelser. Det handler om å ikke bli fortalt, men oppleve historien.

Å gi lite eksposisjon gjør hver detalj på lerretet viktig.

– Bjørn Floberg spiller en voksen mann i vanskeligheter, men du vet ikke hvilke eller hvorfor. Du prøver å lese miljøet rundt ham. Hvem snakker han med og hvordan? Du søker gjennom ditt eget erfaringsgrunnlag. Har jeg møtt en slik mann? Minner han om faren min, eller naboen? I leiligheten til Aksel og Kaia står ei startpakke fra IKEA, tallerkener pakket inn i plast. For noen vil det trigge følelsen fra da de selv kjøpte ei sånn startpakke. Det gir også en hverdagsfølelse. Overgrep skjer hele tida. I et par minutter ville jeg gjøre voldtekt til noe hverdagslig, nesten ufarlig.

Under de estetiske valgene ligger en dypere klangbunn.

– Grunnen til at jeg tør å gi så lite informasjon er at bakgrunnen for det som skjer i bunn og grunn er uviktig. I siste instans, for meg, spiller det ingen rolle hva som er motivasjonen din for å mishandle eller drepe partneren din. Du skal ikke gjøre det. Det er et moralsk spørsmål.

Fokus på mannen

De tre historiene falt på plass da Eva Sørhaug leste om forskning på emnet. Hun formet dramaturgien etter et ønske om ulik valør på de ulike fortellingene.

– Filmen begynner med Bjørn Flobergs historie, som er rolig og romantisk. Mads Ousdal og Pia Tjeltas historie er mer urolig, mens Aksel Hennies er urovekkende. Vi har det filmatisk rolig med Bjørn, du lurer på hva han driver med. Så har det vært urolig, og nå må publikum ikke kjede seg, så i Aksels historie går vi rett inn i en vold som har startet. Førsteakten skulle slutte med et pang, en ordentlig cliffhanger.

Et uvanlig grep er å fokusere så sterkt på mannen, eller antagonisten.

– Filmen skulle ikke handle om kvinnene. Jeg vurderte å filme dem i ufokus. Det letteste er å feste blikket på ofrene. Hver gang jeg viser en av kvinnene får du mindre sympati for gutta, og jeg ville at du skulle prøve å føle med mennene. Da måtte jeg vise kvinnene minst mulig, og de vi så skulle helst være litt usympatiske.

– Pia Tjeltas karakter er ikke udelt sympatisk. Jeg syntes det var viktig å behandle temaet på en måte jeg ikke har sett før. Ofte føler jeg at vi bare resirkulerer den samme måten å fortelle på. Må en slått kvinne være på en bestemt måte? Ved å bruke samme grep om igjen forsterker du bare stereotypien.

Et sted ser vi Mads Ousdal og Pia Tjelta krangle på kjøkkenet. Hun vil at han skal gå. Han er sulten og ber om mat.

– Historien deres handler om hvordan trykket bygger seg opp. Jeg syntes det er fascinerende at denne mannen liksom leker at han bor der ennå. Han later som om dette er hjemme. Slik tenker jeg at det iblant kan være. Du er i krise, men glemmer det et øyeblikk, og får et friminutt. Så husker du det igjen.

Ingen endrer seg på 5 minutter!

Eva Sørhaug har både regi og manus på 90 minutter. Tidligere har hun flere ganger benyttet manus av Per Schreiner, både i kortfilmer og debutspillefilmen Lønsj. Dette samarbeidet begynte med en kortfilm og en felles protest.

– Den lille filmen min i prosjektet 1 av 6 handlet om 5 minutter i en persons liv. Jeg husker at noen sa: «Men Eva, karakteren din endrer seg jo ikke!» Men faen, hvem er det som endrer seg i løpet av fem minutter!? Her fant Per og jeg hverandre. «Ingen forandrer seg, det finnes ikke håp!» sa Per. Haha. Allerede der hadde jeg idéen om å gjøre et utsnitt av et menneskes liv. En time eller fem minutter kan fortelle enormt mye om en person. Du trenger ikke vise noe før eller etter.

Overgangen til å skrive manus selv var mindre enn hun fryktet.

– Det er noe ved Per Schreiners måte å tenke om film på som jeg har lært mye av. Har du bestemt hva du skal gjøre må du holde deg til det, vi skyter på denne måten, og dette er historien. Når scenen er klipt og fungerer slik jeg planla, legger jeg den ikke til side og sier: Okei, nå prøver vi noe annet, for å se hva som ligger i materialet. Det gidder jeg ikke. Jeg er utålmodig. Det er som med skriving: Hvis du endrer for mye er det ingen vits. Da skriver du ikke på den samme filmen, og kunne like gjerne ha begynt på en ny. Følg planen! Da får du et rent produkt.

Gråt på Hotel Cæsar

Eva Sørhaug er filmutdannet fra USA. Etter hjemkomsten til Norge tok hun ulike regioppdrag, blant annet innenfor reklame.

– Jeg skulle gjerne ha fortsatt, men nesten ingen kvinner jobber med reklame. Det er ikke fordi vi ikke prøver, mange kvinner vil jobbe med reklame! Ifjor samlet jeg en gjeng til lunsj, både ferske og etablerte. Alle fortalte samme historie: De gikk runden og fikk høre av produsentene at det er så vanskelig å selge inn kvinnelige regissører. Som produsent skal du tjene penger, og da er vel en ung, morsom, omgjengelig og passe talentfull fyr mer salgbar enn ei tobarnsmor på 40 år med to kunstfilmer på ryggen. Jeg skjønner jo det.

Hun har også regissert noen episoder av Hotel Cæsar.

– Det endte med at jeg brøt sammen. Veldig flaut. Problemet var at jeg ikke bare tok det som en jobb, jeg ville at det skulle bety noe. Den dagen det gikk galt var en av skuespillerne blitt syk, så jeg fikk ikke skyte det jeg hadde forberedt. De ga meg stadig nye manusark, jeg jobbet og jobbet, det var et enormt tidspress. Presis klokka fem kom en 19-årig produksjonsleder og blåste settet, jeg mener å huske at han til og med hadde en irriterende fløyte. Vi fikk ikke engang 5 minutter ekstra til å gjøre ferdig. Det syntes jeg var veldig urettferdig. Jeg fant meg selv gråtende i kantina på Hotel Cæsar og tenkte: Du kommer ikke lavere enn dette. U-hu-hu!

Hun hermer seg selv og ler høyt. Eva Sørhaugs holdning til seg selv er befriende. Det ene øyeblikket skryter hun, det andre driver hun gjøn. Under selvhevdelsen fra USA er det lett å gjenkjenne den jordnære østkantjenta.

– Jeg vokste opp i Groruddalen, og der var det ikke mye finkultur. Den franske bølgen traff ikke blokka mi, for å si det sånn. Fortsatt er jeg opptatt av det folkelige, å lage noe tilgjengelig. Samtidig misliker jeg det hvis karakterene forenkles for mye. Jeg ønsker å ta lavkulturen inn i høykulturen.