29.-30.september vises de nominerte filmene til Nordisk Råds filmpris på Filmens Hus i Oslo, der filmskaperne også skal delta påFilmsamtalen. Fram til da teller RUSHPRINT ned til prisutdelingen med intervjuer med alle kandidatene. Først ute er Ruben Östlund og Play.

Den svenske filmskaperen Ruben Östlund er velkjent også i Norge for langfilmene Gitarmongo (2004) og De ofrivilliga (2008). Hans nye spillefilm Play ble vist under fjorårets Cannes-festival, og vant prisen Coup de Coeur i sideprogrammet Director’s Fortnight. I Sverige har filmen tross positive anmeldelser sparket igang en tidvis aggressiv debatt.

Sentrale svenske kommentatorer som Åsa Linderborg (kultursjef i Aftonbladet og forfatter av romanen Mig äger ingen ) og Jonas Hassen Khemiri (forfatter av Ett öga rött) har gått langt i å anklage Play for rasisme, tross Ruben Östlunds intensjon om det motsatte. Han ville trigge en mer nyansert debatt om filmens innhold, forteller han oss under en Skype-samtale i den hektiske perioden.

– Jeg opplever at reaksjonene forholder seg tradisjonelt til emnet. Det bygges opp et tydelig oss og dem, mens filmens mål var at vi skulle konfrontere oss selv. Å rette en pekefinger mot rasistene blir for enkelt og trygt.

En annen kontrovers fant nylig sted i København, under dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX, da jurymedlem Mark Adams, britisk kritiker fra Screen, valgte å gi kun én stjerne til Play i hovedkonkurransen fordi han mente den ikke er noen dokumentar. Også Östlund mener Play er en fiksjonsfilm, men syntes ikke dette var noen grunn til å avslå festivalens invitasjon.

– Jeg synes mange forholder seg for gammeldags til dette. Hvorfor skal vi diskutere forskjellen på fiksjon og dokumentar? Forholdet mellom film og virkelighet, derimot, er verdt å diskutere. Jeg tenker at både fiksjon og dokumentar skiller seg like mye fra virkeligheten. Begge handler om å lage et bilde av virkelighet.

Brorsan-trikset

Play er inspirert av en serie virkelige ran i det sentrale Göteborg, begått over lang tid. Det spesielle var at de benyttet en retorisk felle, det såkalte brorsan-trikset. I filmen ser vi 5 svarte gutter gå bort til 2 hvite på et kjøpesenter. De ber om å få se mobiltelefonen til den ene, og så følger trikset: Nøyaktig en slik hadde broren min, samme riper, men noen har stjålet den fra ham. Vi må jo ordne opp i dette, vent så ringer vi og ber ham komme. Ofrene nekter, men har lite å sette imot. Dermed starter et mareritt som varer hele dagen.

– Brorsan-trikset handler om å anklage noen uten grunn. Du konstruerer et problem og sier: Vi må løse dette. Det er fantastisk finurlig og brukes ofte i internasjonal politikk, som når USA anklager Irak for å ha kjernevåpen og dermed må gå inn og undersøke.

Ranerne trengte verken vold og trusler. De spilte på roller og fordommer.

– Én fortalte hvordan de bevisst utnyttet stereotypier om «den svarte mannen» for å skape et trusselbilde. Den lyseste i gjengen fikk i oppgave å spille good cop, en av de mørkere ble bad cop. Om du er mellom tolv og fjorten år, og allerede har snappet opp at du kan spille på slike stereotypier, så sier det mye. Du har et bilde mot deg, men det er mulig å spille med bildet.

Rasisme?

Motstanderne hevder at Play bygger opp under fordommen at svarte er kriminelle. Kontrasten i filmen er visuelt slående, med 5 overgripere mot 3 ofre (to hvite og én østasiat). Östlund medgir at dette var et filmatisk valg.

– I Cannes ble jeg spurt av en fransk tv-journalist: So, you don’t like black people? Jeg lurer på hvor i filmen hun ser noe slikt. Vi ser 5 individer som utnytter og spiller på forestillinger i samfunnet. Det er jo ikke slik at de representerer en gruppe.

Når du ser filmen og straks tenker på hudfarge, ligger da problemet i filmen eller deg? Hvorfor provoserer bildet av fem svarte ranere mot tre hvite? Alle karakterene i Play har elementer av offer og overgriper. En beskyttet bakgrunn kan gjøre deg uerfaren med psykologisk nærkamp. En underlegen posisjon kan benyttes til din fordel. Hudfargen er bare en del av bildet.

– Problemet er at vi i vår velvilje umyndigerklærer en gruppe mennesker, sier Östlund. Implisitt sier vi at de ikke er like ansvarlige for handlingene sine. Den nordiske velviljen kommer fra tanken om at vi har skyld. Det finnes en ubalanse i samfunnet mellom ulike grupper. Jeg pleide å si at vi misliker å se at ubalansen finnes, derfor blir vi provosert. Nå tror jeg snarere at vi misliker å bli avslørt. Vi vil ikke bli minnet om at vi deltar i ubalansen.

Et realistisk uttrykk

Formspråket i Play likner Östlunds tidligere filmer. Karakterene ses oftest på avstand, som om de fanges opp av et overvåkningskamera. Noen lek med det dokumentariske er dette langtfra, ifølge Östlund.

– Det jeg bruker er et realistisk uttrykk. Jeg har aldri sett en dokumentar filmet i faste statiske bilder, opptil åtte minutter lange. Å leke med dokumentar­sjangeren ville jeg gjort på en annen måte, ved å følge guttene med håndholdt kamera eller gjøre filmteamet mer tydelig. Slike metoder kan skape illusjonen om dokumentar. Mitt mål har vært et klinisk kamera som ser fra avstand.

Paradoksalt nok kan distanse skape engasjement, mener Östlund.

– Jeg vil ha en distanse mellom publikum og det de ser på. Istedenfor å zoome inn på karakterenes følelser, vil jeg la det ligge åpent hva publikum skal føle. Det beste jeg vet er når en scene er humoristisk, og i neste øyeblikk ubehagelig. Jeg tror et distansert kamera kan skape dette, fordi bildet ikke er ferdigbearbeidet. Du kan få sjokk, og like etter le. Jeg synes jo tilværelsen er på den måten. Det som skjer på motsatt side av gata er sjelden kun dramatisk eller fælt. Det komiske, tafatte og trivielle er alltid i nærheten.

Et kjølig kamera er noe annet enn kjølig film. For Östlund er det vesentlige hva som skjer foran kamera, og ubehaget er mindre fysisk enn psykologisk.

– På film er grafisk vold overrepresentert. Det er en enkel metode for å skape effekt, men for meg er gjenkjennelige situasjoner langt mer rammende. I Play venter du deg kanskje en fryktelig brutal avslutning, men egentlig hender det ingenting. De tar hverandre i hånda: Ha det, kanskje vi ses. Det er en lek med forestillingene om hvor brutal verden er… og hvor brutal den ikke er. 

YouTube-blikket

Den første scenen i Play er inspirert av en filmsnutt på YouTube kalt Battle at Krüger, hvor en bøffelflokk slåss for å redde en kalv fra ei gruppe løver og en krokodille. Vi ser bøflene på en elvebredd, før kamera panorerer mot løvene som holder øye med dem. I Play ser vi først ofrene, før kamera flytter seg til ranerne som ser dem. Også mer generelt er Ruben Östlund interessert i YouTube.

– På YouTube vet du på forhånd hva du skal se. I overskriften står det: «Bank robbery», «laughing out loud» etc. Det handler ikke om hvordan det vil gå, men om hvordan det så ut da det hendte. Jeg tror forskjellen skjerper blikket. Vi ser på et YouTube-klipp og diskuterer: Er det fake eller virkelig?

Filmbransjen er derimot livredd for spoilers.

– De tror verdien av å se forsvinner om du avslører utfallet. Det er absolutt ikke min oppfatning. Kortfilmen Händelse vid bank pleier jeg å introdusere ved å fortelle hele handlingen på forhånd. Om Play kan jeg avsløre at guttene er sammen hele dagen, før de går ut i skogen, legger verdisakene i en haug og konkurrerer om dem. Nå vet publikum «hvordan det går», men ønsker likevel se hvordan det er gestaltet. Jeg kan fortelle at noen vil få bank, men du kommer likevel til å skvette. Kanskje sitter du enda mer oppmerksom, fordi du lurer på når det skjer.

Verdens flotteste snøskred

Ruben Östlund er allerede igang med sitt neste prosjekt, fra miljøet hvor han startet som filmskaper. En periode i ungdommen levde han som skiboms, og reiste verden rundt for å stå på ski. Det første han lagde var skifilmer, og preferansen for lange tagninger skal ha startet her. Hvis du klipper i en skifilm tyder det på juks, du blir mistenkt for å skjule fall eller feil. Den nye filmen får navnet Turist, og planlegges innspilt våren 2012. Som vanlig er plottet ingen hemmelighet.

– Turist er et fantastisk prosjekt! sier Ruben Östlund begeistret. Den skal inneholde en lavine, et snøskred, som forhåpentlig blir filmhistoriens mest spektakulære. Det begynner når en familie er på ferie i Alpene og sitter på en uteservering. Det er varmt og deilig, uteserveringen er full. Plutselig ser vi i bakgrunnen at en lavine blir sprengt lenger oppe i horisonten, av dem som jobber med snøsikkerheten. Lavinen danser nedover fjellet og vokser seg større, mens jubelen på uteserveringen stiger. Lavinen blir borte bak en haug og jubelen dør ut, men like etter velter snøen over haugen. På et øyeblikk går jubelen fra entusiasme til redselsskrik! Det siste vi ser før alt blir hvitt er familiefaren som flykter alt han orker tvers over uteserveringen. Han snubler i de klumpete alpinstøvlene, men fortsetter å springe, mens barna sitter igjen og kona brøler: Thomas! THOMAS!

Dette avgjørende øyeblikket interesserer Östlund.

– Etter få sekunder viser det seg at bare snørøyken nådde fram. Lavinen har stanset 200 meter borte. Sola er tilbake, folk setter seg, servitørene bærer ut øl. Sist av alle skal Thomas gå tilbake og sette seg hos familien sin. Nå er det noe veldig uuttalt i lufta, men det blir for vanskelig å behandle, så de bare spiser.

Risikoen kunne vært over, men for familien starter den her.

– Fortsettelsen handler om hvordan de forsøker å bearbeide opplevelsen, forteller Ruben Östlund. Inspirasjonen kom blant annet fra noe jeg har hørt om flykapringer, at skilsmissefrekvensen i etterkant er svært høy. Folk har fått øye på en side ved sin partner som gjør at de tenker: Jeg kan ikke fortsette å leve med dette mennesket! Noe slikt vil jeg utsette skituristene for. Selv om ingenting hendte må Thomas leve videre med dette bildet av seg selv.

Se alle de nominerte filmene til Nordisk Råds Filmpris på Filmens Hus helgen 29.-30. september.  

 Filmene som er nominert er:

• En kongelig affære (Danmark)
• Play (Sverige)
• Either Way (Island)
• The Punk Syndrome (Finland)
• Kompani Orheim (Norge)

Under Nordisk filmhelg kan du se alle filmene. Du velger selv om du vil kjøpe billetter til alle filmene eller til enkelte av dem. Filmene vises i Lillebil, og det er begrenset antall plasser. Søndag 30. september kl. 20.30 etter siste film inviterer NFI og Rushprint til Filmsamtalen med alle de nordiske gjestene.