10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama

10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama

Forutsigbarhet, lavere budsjetter og YouTube er kun tre av Berggrens åtte punkter for hva som skal til for å heve norsk tv-drama. – En liste fri for den litt abstrakte idéen om å lære av Danmark, poengterer han.

Dette har skjedd: Man har forsøkt med visjoner, trusler og medaljer og oppheving av tyngdekraften. Ingen ting virket, men allikevel skjer det. Her er de åtte tiltakene som skal til for å heve norsk tv-dramatikk vesentlig. En liste fri for den litt abstrakte idéen om å lære av Danmark. Ei heller nevnt: Samskaping, One Vision. Eller mer penger. 

1. FORUTSIGBARHET

Med jevne mellomrom, og særlig på det årlige såkalte dramakonventet på Losby, lanserer kanalene illusjonen om at nå skal vi bli forutsigbare, fra nå av skal dere alle vite når det skal pitches og når det skal videreutvikles og dere skal alle vite hva dere har å forholde dere til. Jeg skal ikke si at noen bevist juger, men lange neser møter oss allerede ved avkjørselen til Lillestrøm nå. Om det er jugesnyteskaft eller rundlurte dramatikere og produsenter, aner jeg ikke. Jeg vet bare at en eller annen forfatter eller produsent kommer til å reise seg opp, løpe sprutgæren og spinnvill mot podiet og kline ned noen fra en eller annen kanal om vi hører det én eneste gang til. Faen, hvor vrient kan det være å putte det inn i kalenderen og to do-listen det man sier offentlig? Det må med jevne mellomrom åpnes for pitching og kanalene må slutte å bruke opp pengene for tre år av gangen. 

2. UTVIKLINGSAUTOMATIKK

Her er greia: Vi kan late som om dette er en form for toppidrett. Fra og med januar 2013 settes det alltid av 2,5% av ethvert produksjonsbudsjett støttet av NFI til videre utvikling for serieskaperne. Dette har produksjonsselskapene råd til om vi er dønn ærlige. Sett det av i budsjettet sammen med producers fee og administrasjonsgebyrer ved oppstart, så har dere sikret kontinuiteten og bundet folk med gjennomføringsevne til produksjonsselskapet. 

3. PRODUSENT/KANALUAVHENGIGHET

I dag fins det en håndfull idiotiske vaner og regler hos NFI som holder oss serieskapere tilbake på midten av 2000-tallet. Man får ikke utviklingsstøtte som selvstendige produsenter. Vi må ha en kanal og et produksjonsselskap i ryggen. Dette er den viktigste grunnen til at det i praksis er de samme fem menneskene som bestemmer hva som skal utvikles år etter år. 

4. FORFATTERPRODUSENTER

Jeg sier ikke at det bare er forfattere som kan skape gode serier. Men statistikken er krystallklar: Forfattere er nesten uten unntak svært sentrale i en produsentfunksjon på de gode seriene i utlandet. Du verden så mange ganger vi må gjenta dette, og vi skal høre alle slags unnamanøvre fra ulike folk, alt ettersom hvor de parkerer bilen om morgenen. Jo færre forfattere som vil ha gleden av å produsere og ha kontroll, desto bedre for min del, men jeg synes det nitrist hver gang en eller annen danske kommer opp i Rushprint og sier at vi har misforstått den danske modellen eller noen går rundt grøten og sier at det er selve samarbeidet som er avgjørende, dette er teamwork, liksom. Føkk diplomati. Tv-drama er forfatteres domene. Forfattere må være kreative produsenter på egen lønnspost. 

5. LAVERE BUDSJETTER

Vi må lage flere serier til under femten millioner. Minuttprisen er pinlig høy.  Vi må rett og slett venne filmarbeidere til at tv er noe annet. Jeg orker ikke enda en produksjon der det serveres varmmat ute i skauen. Jeg begriper ikke all den bæringen av koldtbord, kaffemaskiner og kjekspakker som bedrives i tv-bransjen. Vi må slutte med egne folk til skru fokus, vi trenger ikke alltid script, vi kan med hell la noen andre holde lydbommen en gang i blant og det er ikke nødvendig å sperre av hele gater. Når budsjettene skrumper fra 25 til 12 millioner, er det ikke sikkert seerne merker noen forskjell, dessverre. Jeg vil heller ha tilskudd til to serier på 10 millioner, enn én serie til 50 millioner. Filmforbundet kommer til å ha en vesentlig utfordring fremover. Jeg er for ordnede forhold i bransjen, men når halvparten av de jeg kjenner i bransjen til enhver tid er i Øst Europa for å lage tv eller film, virker det tydelig på meg at noe er i ferd med å skje. Vi må ha mer fleksibilitet, NFF må slippe illusjonen om faste jobber og ansiennitet. Det må jobbes hardere og billigere, dessverre, og forfattere må lære seg å skrive opp mot et budsjett – det handler om mer enn antall locations. 7 minutter pr dag må være målet. 

6. TV-DRAMATIKKENS HUS

Vel, vi trenger forsåvidt ikke enda et hus, det vi trenger er et skikkelig miljø. Det fins ikke helt i Dramatikerforbundet, der er det foreløbig fortsatt for mange folk uten tv. Vi trenger en kro, et rom, en hangout, et vannhull og en form for eksklusivitet for folk som virkelig vil tv-drama.  Et sted der man kan diskutere faglig uten ukvalifiserte synsere som lurer på hvorfor vi ikke bare kan lage The Wire i Norge. Vi trenger et forum der vi slipper å høre på folk flest eller en eller annen tilfeldig såkalt mediekommentator som mener Jon Hamm er verdens beste skuespiller. Alle mener noe om tv-drama, men jeg merker at jeg ønsker meg et sted der vi kan låse døren og bare unntaksvis invitere folk som ikke har hatt navnet sitt på en tittelsekvens. Kall meg snobbete, ekskluderende, sær, men en gang i blant er det kjekt å møte sine egne. 

7. YOUTUBE

Rart å putte YouTube som tiltak, synes du? Tja, vi kan diskutere hva som kommer til redde norsk tv-drama og opp ned til vi blir blå, men her kommer løsningen. Heldigvis og dessverre. Jeg møter fortsatt folk i bokbransjen som ikke tror jobbene er truet. Eller folk i mediebransjen som mener Apple bare var et blaff. Jeg hører med til dem som ikke trodde Steve Jobs kunne dø. Når han nå en gang gjorde det, tror jeg på ryktene om at han stirret inn i tv-mediets fremtid da han uttrykte det bevingede wow fra dødsleiet. Helt siden ordet Netflix dukket og YouTube opp på den samme skjermen jeg ser Dagsrevyen på, har jeg tenkt at dette forandrer alt. Og jeg er ikke spesielt tidlig ute. Enhver eier av den lille sorte boksen som heter AppleTV, og som har fikset seg en amerikansk iTunes konto, kan aldri gå tilbake. De innviede vet hva dette handler om. Om du fortsatt drømmer om en jobb i norsk tv-bransje, skal du unne deg å skrive «YouTube+tv+strategy» i søkefeltet på Google. 

8. NYE KONSTELLASJONER

Jeg har levd av store produksjonsselskaper og tv-kanaler i over ti år. Hver dag går jeg inn i en av de kuleste fabrikkene på Østlandet, ja i Skandinavia. Jeg tror på pengemakt og jeg tror at kombinasjonen av sterke kreative med gjennomføringsevne, global kapitalisme og gode nettverk kommer til å gjøre det moro å være forfatter fremover. Men forfattere kan være grådige og for dumme. Vi har for lav selvfølelse og i neste omgang for lav gjennomføringsevne. Vi drømmer om eget hjørnekontor og en gang kunne leve av andres arbeid. Dersom vi slipper tak i den illusjonen og blir sterke sammen, lærer oss å dele, gjør hverandre bedre, tar ansvaret for rekrutteringen og insiterer på å få bli med i de møtene der avgjørelsene blir tatt, får vi automatisk en hånd på rattet. 

(PS: Og så må vi slutte å lage regler som dette. Det er for sent å forsøke å vedta seg til bedre norsk drama. Toget har forlatt stasjonen. Det skjer.) 

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

Les Berggrens tidligere innlegg: 

3 kommentarer til 10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama

  1. Hmm, noe av dette er jeg ikke kvalifisert til å svare på. Men når du sier du vil ha billigere serier, så lurer jeg på hva slags drama du vil ha? La oss si at man skulle lage en viking serie eller en scifi serie. Hvordan vil du holde kostyme budsjettet nede? Er en billig serie i det hele tatt verdt å se på? Når man ser på fiaskoen Erobreren, så ser det jo ut til at regien sviktet totalt. I tillegg var manus helt forferdelig. Det eneste som var bra var scenografien og de påkostede scenene. Hvordan mener du billigere serier vil bli bedre?

  2. Hurra for rimeligere produksjoner! Michael: Jeg er helt enig i at man bør våge å lage «store» serier om vikinger f.eks noe som vil gi et høyt kostyme budsjett trolig.. Men det som gjør ting så sabla dyrt å produsere er jo bl.a fordi alle skal ha så sykt godt betalt: Trenger en DOP med litt ansienitet virkelig 10 000 per dag? Trenger en løpegutt 2000+ per dag? Trenger folk flere tusen kroner per dag? NEI! Jeg mener at man, dersom man er selvstending næringsdrivende f.eks trenger litt ekstra for å overleve. Det er helt greit. Men folk må kunne nøye seg med vanlige årslønninger fordelt på en vanlig månedslønn. Altså f.eks 1500-2000 per dag er en helt ok lønn for de fleste. Dersom argumentasjonen er at «jeg må ha 6000.- per dag fordi det går så lang tid mellom hver gang jeg får en jobb» – vel, da har du enten et yrke som det er lite behov for, eller så er det alt for mange med det samme yrket slik at det rett og slett ikke blir nok jobb til alle!!!

  3. 5. Lavere budsjetter

    Trenger man egentlig å få betalt i det hele tatt?
    Er jo mye kule folk og sånn og alltid jæli fett. Regi og skuespillere burde vel egentlig betale for å være med siden de stikker av med all glamouren og festival champissen.
    Hva med en slag Idol ordning når man anskaffer crew? Helt ferskt crew med et veldig talent, unge og fremadstormende helt uten illusjoner. Jeg foreslår også at man betaler visse stillinger pr kilo bært pr dag eller antall feet skrudd fokus. Er det en rolig dag, ja da får man sannelig klare seg uten penger.
    Kom igjen nå folkens! Jobb hardere, billigere, lengre, familieschwamilie. Lønn får dere i himmæen!!!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama

10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama

Forutsigbarhet, lavere budsjetter og YouTube er kun tre av Berggrens åtte punkter for hva som skal til for å heve norsk tv-drama. – En liste fri for den litt abstrakte idéen om å lære av Danmark, poengterer han.

Dette har skjedd: Man har forsøkt med visjoner, trusler og medaljer og oppheving av tyngdekraften. Ingen ting virket, men allikevel skjer det. Her er de åtte tiltakene som skal til for å heve norsk tv-dramatikk vesentlig. En liste fri for den litt abstrakte idéen om å lære av Danmark. Ei heller nevnt: Samskaping, One Vision. Eller mer penger. 

1. FORUTSIGBARHET

Med jevne mellomrom, og særlig på det årlige såkalte dramakonventet på Losby, lanserer kanalene illusjonen om at nå skal vi bli forutsigbare, fra nå av skal dere alle vite når det skal pitches og når det skal videreutvikles og dere skal alle vite hva dere har å forholde dere til. Jeg skal ikke si at noen bevist juger, men lange neser møter oss allerede ved avkjørselen til Lillestrøm nå. Om det er jugesnyteskaft eller rundlurte dramatikere og produsenter, aner jeg ikke. Jeg vet bare at en eller annen forfatter eller produsent kommer til å reise seg opp, løpe sprutgæren og spinnvill mot podiet og kline ned noen fra en eller annen kanal om vi hører det én eneste gang til. Faen, hvor vrient kan det være å putte det inn i kalenderen og to do-listen det man sier offentlig? Det må med jevne mellomrom åpnes for pitching og kanalene må slutte å bruke opp pengene for tre år av gangen. 

2. UTVIKLINGSAUTOMATIKK

Her er greia: Vi kan late som om dette er en form for toppidrett. Fra og med januar 2013 settes det alltid av 2,5% av ethvert produksjonsbudsjett støttet av NFI til videre utvikling for serieskaperne. Dette har produksjonsselskapene råd til om vi er dønn ærlige. Sett det av i budsjettet sammen med producers fee og administrasjonsgebyrer ved oppstart, så har dere sikret kontinuiteten og bundet folk med gjennomføringsevne til produksjonsselskapet. 

3. PRODUSENT/KANALUAVHENGIGHET

I dag fins det en håndfull idiotiske vaner og regler hos NFI som holder oss serieskapere tilbake på midten av 2000-tallet. Man får ikke utviklingsstøtte som selvstendige produsenter. Vi må ha en kanal og et produksjonsselskap i ryggen. Dette er den viktigste grunnen til at det i praksis er de samme fem menneskene som bestemmer hva som skal utvikles år etter år. 

4. FORFATTERPRODUSENTER

Jeg sier ikke at det bare er forfattere som kan skape gode serier. Men statistikken er krystallklar: Forfattere er nesten uten unntak svært sentrale i en produsentfunksjon på de gode seriene i utlandet. Du verden så mange ganger vi må gjenta dette, og vi skal høre alle slags unnamanøvre fra ulike folk, alt ettersom hvor de parkerer bilen om morgenen. Jo færre forfattere som vil ha gleden av å produsere og ha kontroll, desto bedre for min del, men jeg synes det nitrist hver gang en eller annen danske kommer opp i Rushprint og sier at vi har misforstått den danske modellen eller noen går rundt grøten og sier at det er selve samarbeidet som er avgjørende, dette er teamwork, liksom. Føkk diplomati. Tv-drama er forfatteres domene. Forfattere må være kreative produsenter på egen lønnspost. 

5. LAVERE BUDSJETTER

Vi må lage flere serier til under femten millioner. Minuttprisen er pinlig høy.  Vi må rett og slett venne filmarbeidere til at tv er noe annet. Jeg orker ikke enda en produksjon der det serveres varmmat ute i skauen. Jeg begriper ikke all den bæringen av koldtbord, kaffemaskiner og kjekspakker som bedrives i tv-bransjen. Vi må slutte med egne folk til skru fokus, vi trenger ikke alltid script, vi kan med hell la noen andre holde lydbommen en gang i blant og det er ikke nødvendig å sperre av hele gater. Når budsjettene skrumper fra 25 til 12 millioner, er det ikke sikkert seerne merker noen forskjell, dessverre. Jeg vil heller ha tilskudd til to serier på 10 millioner, enn én serie til 50 millioner. Filmforbundet kommer til å ha en vesentlig utfordring fremover. Jeg er for ordnede forhold i bransjen, men når halvparten av de jeg kjenner i bransjen til enhver tid er i Øst Europa for å lage tv eller film, virker det tydelig på meg at noe er i ferd med å skje. Vi må ha mer fleksibilitet, NFF må slippe illusjonen om faste jobber og ansiennitet. Det må jobbes hardere og billigere, dessverre, og forfattere må lære seg å skrive opp mot et budsjett – det handler om mer enn antall locations. 7 minutter pr dag må være målet. 

6. TV-DRAMATIKKENS HUS

Vel, vi trenger forsåvidt ikke enda et hus, det vi trenger er et skikkelig miljø. Det fins ikke helt i Dramatikerforbundet, der er det foreløbig fortsatt for mange folk uten tv. Vi trenger en kro, et rom, en hangout, et vannhull og en form for eksklusivitet for folk som virkelig vil tv-drama.  Et sted der man kan diskutere faglig uten ukvalifiserte synsere som lurer på hvorfor vi ikke bare kan lage The Wire i Norge. Vi trenger et forum der vi slipper å høre på folk flest eller en eller annen tilfeldig såkalt mediekommentator som mener Jon Hamm er verdens beste skuespiller. Alle mener noe om tv-drama, men jeg merker at jeg ønsker meg et sted der vi kan låse døren og bare unntaksvis invitere folk som ikke har hatt navnet sitt på en tittelsekvens. Kall meg snobbete, ekskluderende, sær, men en gang i blant er det kjekt å møte sine egne. 

7. YOUTUBE

Rart å putte YouTube som tiltak, synes du? Tja, vi kan diskutere hva som kommer til redde norsk tv-drama og opp ned til vi blir blå, men her kommer løsningen. Heldigvis og dessverre. Jeg møter fortsatt folk i bokbransjen som ikke tror jobbene er truet. Eller folk i mediebransjen som mener Apple bare var et blaff. Jeg hører med til dem som ikke trodde Steve Jobs kunne dø. Når han nå en gang gjorde det, tror jeg på ryktene om at han stirret inn i tv-mediets fremtid da han uttrykte det bevingede wow fra dødsleiet. Helt siden ordet Netflix dukket og YouTube opp på den samme skjermen jeg ser Dagsrevyen på, har jeg tenkt at dette forandrer alt. Og jeg er ikke spesielt tidlig ute. Enhver eier av den lille sorte boksen som heter AppleTV, og som har fikset seg en amerikansk iTunes konto, kan aldri gå tilbake. De innviede vet hva dette handler om. Om du fortsatt drømmer om en jobb i norsk tv-bransje, skal du unne deg å skrive «YouTube+tv+strategy» i søkefeltet på Google. 

8. NYE KONSTELLASJONER

Jeg har levd av store produksjonsselskaper og tv-kanaler i over ti år. Hver dag går jeg inn i en av de kuleste fabrikkene på Østlandet, ja i Skandinavia. Jeg tror på pengemakt og jeg tror at kombinasjonen av sterke kreative med gjennomføringsevne, global kapitalisme og gode nettverk kommer til å gjøre det moro å være forfatter fremover. Men forfattere kan være grådige og for dumme. Vi har for lav selvfølelse og i neste omgang for lav gjennomføringsevne. Vi drømmer om eget hjørnekontor og en gang kunne leve av andres arbeid. Dersom vi slipper tak i den illusjonen og blir sterke sammen, lærer oss å dele, gjør hverandre bedre, tar ansvaret for rekrutteringen og insiterer på å få bli med i de møtene der avgjørelsene blir tatt, får vi automatisk en hånd på rattet. 

(PS: Og så må vi slutte å lage regler som dette. Det er for sent å forsøke å vedta seg til bedre norsk drama. Toget har forlatt stasjonen. Det skjer.) 

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

Les Berggrens tidligere innlegg: 

3 Responses to 10 tiltak som vil styrke norsk tv-drama

  1. Hmm, noe av dette er jeg ikke kvalifisert til å svare på. Men når du sier du vil ha billigere serier, så lurer jeg på hva slags drama du vil ha? La oss si at man skulle lage en viking serie eller en scifi serie. Hvordan vil du holde kostyme budsjettet nede? Er en billig serie i det hele tatt verdt å se på? Når man ser på fiaskoen Erobreren, så ser det jo ut til at regien sviktet totalt. I tillegg var manus helt forferdelig. Det eneste som var bra var scenografien og de påkostede scenene. Hvordan mener du billigere serier vil bli bedre?

  2. Hurra for rimeligere produksjoner! Michael: Jeg er helt enig i at man bør våge å lage «store» serier om vikinger f.eks noe som vil gi et høyt kostyme budsjett trolig.. Men det som gjør ting så sabla dyrt å produsere er jo bl.a fordi alle skal ha så sykt godt betalt: Trenger en DOP med litt ansienitet virkelig 10 000 per dag? Trenger en løpegutt 2000+ per dag? Trenger folk flere tusen kroner per dag? NEI! Jeg mener at man, dersom man er selvstending næringsdrivende f.eks trenger litt ekstra for å overleve. Det er helt greit. Men folk må kunne nøye seg med vanlige årslønninger fordelt på en vanlig månedslønn. Altså f.eks 1500-2000 per dag er en helt ok lønn for de fleste. Dersom argumentasjonen er at «jeg må ha 6000.- per dag fordi det går så lang tid mellom hver gang jeg får en jobb» – vel, da har du enten et yrke som det er lite behov for, eller så er det alt for mange med det samme yrket slik at det rett og slett ikke blir nok jobb til alle!!!

  3. 5. Lavere budsjetter

    Trenger man egentlig å få betalt i det hele tatt?
    Er jo mye kule folk og sånn og alltid jæli fett. Regi og skuespillere burde vel egentlig betale for å være med siden de stikker av med all glamouren og festival champissen.
    Hva med en slag Idol ordning når man anskaffer crew? Helt ferskt crew med et veldig talent, unge og fremadstormende helt uten illusjoner. Jeg foreslår også at man betaler visse stillinger pr kilo bært pr dag eller antall feet skrudd fokus. Er det en rolig dag, ja da får man sannelig klare seg uten penger.
    Kom igjen nå folkens! Jobb hardere, billigere, lengre, familieschwamilie. Lønn får dere i himmæen!!!

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY