Man skal vel ikke være spesielt gæren for å slå fast at det vi i dag kjenner som tv-bransjen blir noe ganske annet rundt neste sving. Totalbudsjettet fra det offentlige er strengt tatt ikke mer enn til én serie av noenlunde kvalitet i året.  Vi kan syte over alt dette. Vi kan drømme og kreve, men når sant skal sies produseres norsk tv-drama fortsatt på 90-tallsmåten. 

I dag er det en stadig sterkere rykk-og-napp-mentalitet i markedet for tv-drama. Det er simpelthen helt umulig å finne forutsigbarhet eller kontinuitet. Å forsøke å få grep om hva kanalene ønsker seg i nærmeste fremtid, er til tider som å spå i kaffegrut. Ikke fordi kanalene er vriene, men fordi det er flere lovende prosjekter enn det er penger, og fordi potten hele tiden tømmes. I det ene øyeblikket skal alle ha mer tv-drama, i det neste er kassene bunnskrapt og ingen skal ha noe før i 2015. Alt snakk om kontinuitet og hvor er de gode prosjektene blir tomme mantraer på det årlige konventet på Losby. Det har vært gjort noen hederlige forsøk på å skape denne forutsigbarheten gjennom NFI, NRK og TV2, men sannheten er jo at konsesjonsforpliktelsene er for vage og pengene så altfor få. Potten til tv-drama må tredobles før noen kan snakke om kontinuitet.  NRK, TV2 og NFI må også ta en alvorlig prat om vitsen med alle pitcheinvitasjonene som sjelden fører til produksjon. Kanalene inviterer til idéutvikling i langt større grad enn det fins ressurser til å produsere. Og når alle i tillegg holder kortene tett til brystet, er det først og fremst forutsigbarhet og kontinuitet som ryker. Føkk motprogrammering og hemmelighold snarest mulig. Hva skal på skjermen i 2015? Si det høyt og si det nå. 

Fordelen ved at vi har det som vi har, er naturligvis at vi blir enda mer sultne, vi får til ting som i prinsippet er umulig ut fra de ressursene og rammene som foreligger. Norsk tv-drama er blitt en naturlig del av det skandinaviske, det kommer for øyeblikket spennende serier herfra, selv om folk fra hele kloden ler av oss når vi forteller hva slags budsjetter vi har. Vi både vil og kan, men hver enkelt gruppe i denne bransjen står overfor noen ganske heftige utfordringer i en tid der det ikke er mangelen på penger som er den store utfordringen, men snarere å slippe tak i en bestilling- og pushmentalitet som har vært noenlunde konstant siden mellomkrigstiden. Våre barn ser ikke på tv slik vi gjorde. Kino er ganske straks ikke helt hva det var. Forlags-, tv-selskaper og tv-kanaler slik vi kjenner dem må redefineres, slik musikkbransjen er blitt vrengt og filleristet de siste ti årene. Mange må tenke nytt. 

Jeg har stor respekt for fagforeninger. Jeg har selv vært bad guy i Forfatterforeningens forhandlingsutvalg og strødde om meg med ord som grådighet, utbytting og ran hver gang jeg fikk ordet. Filmavtalen er laget ut fra en logikk der rike produsenter forsøker å utbytte naive arbeidere som er underleverandører. Og man skal virkelig ha et øye på enhver produsents fingre, men sannheten er at omtrent snart halvparten av filmabeiderne i virkeligheten også er selvstendig næringsdrivende. Og halvparten av dem igjen driver med utleie og dealer opp mot produsenten. Produsenter kan ikke både forhandle med folk som er selvstendig næringsdrivende i det ene øyeblikket , arbeidsgivere i neste og atter arbeidstagere noen minutter senere. Skru så mye penger ut av produsentene som mulig, sørg for ryddige avtaler slik at ikke folk herjes med og i praksis tvinges til så mye overtid at de stuper. Dette er jeg for. Men la avtalene være så fleksible at de kan tilpasse det mylderet av produksjonstyper og formater som kommer de neste årene. Og i bånn ligger naturligvis det ubehagelige spørsmålet: Er det virkelig sånn at man skal kunne beregne alt opp mot årsinntekter? Flere fagfunksjoner har overaskende gode månedslønninger som minstehonorar. Begrunnelsen er gjerne at de sjelden kan jobbe året rundt. Jeg har sympati for saken, men sannheten er nok at det da er for mange av dem. 

For å feie for egen dør: Forfattere slipper altfor lett. Vår utfordringer blir å skape de rammene som skviser mest ut av et realistisk budsjett. Vi må skrive annerledes for web enn for riksdekkende tv. Jeg har lest noen meter manusstabler det siste året. Det ville være løgn å si at særlig mye av det er realistisk å se produsert. At den kommersielle appellen er så godt som fraværende, får nå være i denne sammenheng, det samme med det faktum at man knapt aner hvordan en tv-kanal tenker. Jeg har fått tilsendt manusideer fra kolleger som ikke aner forskjellen på kl 20:00 og 21.40. Det sitter godt betalte forfattere i dette landet som vil skrive for tv men som ikke har sett The Shield, The Hour elle The Wire. Et flertall av norske forfattere som vil skrive for tv tror det er en veldig lang film det er snakk om. De tror et refusert spillefilmmanus uten videre kan deles opp i episoder som «cliffes opp litt bare». Hvem gidder å jobbe med folk som ikke er interessert i det det drive med? Som egentlig ville vært et annet sted? Du trenger ikke å hate spillefilm og auteurer for å jobbe med tv-drama, men det hjelper.  Forfatternes utfordring er å få mer ut av penga – slutte å skrive scener som varer i førti sekunder og dytte inn transportetapper og landskapsbilder. De beste scenene i Breaking Bad er mellom seks og tolv minutter. I enkle rom. Det er kammerspill og gudbenådet dialog. Det er ikke dette som er dyrt. 

Produsentene må jobbe mer prosjektorientert. De store selskapene er glade i mellomledere, jeg aner ikke hvorfor. Jo mer prosjektorientert en stab blir, desto mer energi går det inn i den enkelte produksjon. Når noen bruker ordet stordriftsfordeler, skal du sette deg fremover på stolen. Stordriftsfordeler betyr ofte at folk har huet flere steder på en gang og at det eksisterer agendaer utenfor produksjonen du er opptatt av. Jeg tror mer på et cluster av folk som samarbeider og kjøper tjenester av hverandre enn på stordriftsfordeler. Og jeg tror selskaper som Monster, RubiconTV, Nordisk Film og noen få andre kan ha begge kulturer innenfor de samme veggene. Men jeg tror det er smart å holde dem adskilt. La dem konkurrere og la penger spart bli penger tjent for den enkelte produksjon. Jeg kjøper heller ikke myten om at det er umulig å tjene penger på tv-drama i Norge. Det som er mulig er å bruke mer penger enn nødvendig pga dårlig håndverk. 

Men aller mest tror jeg på en helt ny type selskap. Vi mangler et miljø som er idédrevet uavhengig av kanal eller format. En mellomting mellom et forlag, tv-selskap, et plateselskap og en dæsj tv-kanal. Var jeg en rik kapitalist ville jeg kjøpet aksjer i et selskap der avstanden mellom premissleverandør og opphavsmann var så liten som overhodet mulig og der overskudd ble pløyd inn i ny produksjon og idéutvikling. Jeg ville investert i miljøer som kunne snu seg svært raskt, som en stim eller en sverm. Jeg ville eid en del av miljøer som kan levere innhold til de fleste kanaler raskere og billigere enn i dag, og jo høyere opphavsmennene fikk sitte i verdikjeden, desto mer sugen på å ha en andel ville jeg vært. Jeg ville skydd fast lønninger som pesten, og jeg ville sørget for et system som belønnet bærekraftig kreativitet og straffet vanetenking.

Artikkelen stod originalt på trykk i utgave 5/2011  av Rushprint.

Les også: -Vi må snu oss fortere

Vil du leste Arne Berggrens ferske kommentar om tv-serien Downton Abbey og ”det britiske blikket”? Slå til på vårt abonnementstilbud?

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

Les Berggrens tidligere innlegg: 

• Er du en knuger eller deler?
• Den farlige dramaturgen
• Velkommen til bakvendtland
• Snobberi og kvalitet
• Skikk og bruk for 27-åringer
• Pitch 22
• 7 feil forfattere elsker å gjøre 
• Treme – enda en verdens beste serie? 
• 8 tricks for produktivitet 
• Forbanna møkkascene! 
• Forfatteren som regissør 
•  Hvaler i Sør-Korea
• Den norske dugnadsånden