Etter å ha gått dramabransjen etter i sømmene i siste utgave av Rushprint, etterlyser Arne Berggren endringer. Blant disse er en ny type produksjonsselskap som er idédrevet, som kan produsere raskere og billigere enn i dag, og som er i stand til å snu seg svært raskt.

– Jeg tror at produksjonsselskapene og kanalene innser at noe nytt kommer, men at ingen vet hvilke endringer det vil innebære. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det vil lønne seg for et nytt selskap å inneha evne til å kunne snu seg fort rundt. Jeg opplever de store selskapene som veldig proffe, men de er lettere byråkratiske og tungrodde, og speiler kanalene sine ønsker. De er underleverandører mer enn premissleverandører, og de har gjerne en organisasjon som er bedre på å levere bestillinger enn å tenke nytt.

Vidar Nordli-Mathisen mener Berggren er inne på viktige problemstillinger knyttet til store produksjonsselskap, og at det er prekært å komme seg videre fra de gamle strukturene slik at man får utnyttet pengene bedre.

– Vi kan ikke forvente at det blir mye drama hvis normalen fortsatt skal være en episodepris på mellom tre og fem millioner kroner. Gode norske dramaserier er godt tv-innhold for kanalene, men ikke til enhver pris. Drama er i direkte konkurranse med andre sjangere som er gjennomgående mye rimeligere å lage. Skal vi få et høyt volum av tv-drama i Norge trenger vi nye miljøer med en annen tilnærming til sjangeren, med alternativ organisering, metodikk og ressursbruk. Det må fortsatt være plass til noen dyre og prestisjetunge satsinger, men de må ikke få stikke av med hele potten, sier Nordli-Mathisen.

Det er dyrt å lage tv-drama i Norge. At produksjonskostnadene per episode er alt for høye er Berggren og Nordli-Mathisen enige om. Midlene må disponeres på en annen måte, og da må det tenkes nytt både foran og bak kamera.

– Hvis vi tar Breaking Bad som eksempel, så har også denne type serier fått store budsjetter etter hvert, men det er ikke i de store, effekt-tunge innslagene kvaliteten ligger. Serien er særdeles velskrevet med en gjennomgående lavbudsjett-estetikk. De har scener som er mellom seks og tolv minutter lange. Det er kammerspill, og nærmere teater enn film. Og slike scener er ikke spesielt dyre å lage. Kvalitetskoden er i ferd med å knekkes, og den handler om manus og atter manus, mener Berggren.

Nordli-Mathisen deler tankegangen.

– Amerikanerne har vært flinke til å utvikle tv-drama som sjanger. De har klart å løsrive seg fra gamle formler, og viser at det går an å få nye til å fungere. Det er noe vi kan lære av i Norge, men da trenger vi mot og vilje til å prioritere de gode og originale historiene. Jeg er usikker på om de store norske produksjonsselskapene er i stand til å drive fram en slik utvikling. Disse selskapene prioriterer bredde, volum og en kvalitet som er «god nok». I slike systemer blir dramasjangeren fort et stebarn. Og det er selvfølgelig et problem hvis vi har som ambisjon å gjøre dramaserier til det edleste i norsk tv-produksjon, sier han.

For å møte utfordringen norsk tv-drama står ovenfor er det viktig å vektlegge erfaring og kontinuitet. Det er altfor mange uerfarne produsenter som får lov å leke manusredaktører, mener Berggren.

– Hvis vi ser på amerikanske toppserier viser det seg at flere av serieskaperne har både økonomisk og kreativ kontroll over produksjonen. De som har utviklet bra tv-drama i USA har ikke kommet rett fra gaten, men har lang erfaring. Vince Gilligan hadde skrevet og produsert over femti episoder av høykvalitetsdrama før han gjorde Breaking Bad. Erfaring er det vi er ute etter, men vi tør bare ikke si det fordi vi ønsker så veldig å være med på og oppdage noe nytt. Innsikt er gull verdt. Jeg mener jo at for hver nye serie jeg er med på å lage blir det håndverksmessig bedre. Det er uansett oss frilansere og opphavsmenn som til syvende og sist leverer innholdet, uansett hvordan man vrir og vender på det, sier han.

Nordli-Mathisen mener vi burde se til Danmark, som har blitt ledende innen tv-drama etter at de innførte en langsiktig strategi.

– Danmarks Radio (DR) tok for mange år siden en beslutning om å prioritere dramaproduksjon. Satsingen var langsiktig og hadde klare mål om å løfte dansk drama til et internasjonalt toppnivå. Dette har de holdt fast ved og vært villig til å betale for gjennom både gode og dårlige tider for selskapet. Resultatet kjenner vi alle. Den viktigste forutsetningen for den danske suksessen har vært finansieringsmodellen. De som ble satt til å lede satsingen hadde et oppdrag som det fulgte penger med. De skulle bli best i verden, og styrte etter det målet. At de underveis ble målt på resultater i et konkurranseutsatt tv-univers tror jeg også hadde sitt å si for at de lyktes, mener han.

Berggren vil oppfordre opphavsmenn til å være mindre naive, kjempe sine egne kamper og tørre å bli møkkete på hendene når det kommer til forhandlinger med produksjonsselskaper.

– Som serieskaper vil jeg ha kreativ kontroll, og jeg vil at mer skal føres tilbake til utvikling. Jeg har fått produsert over femti timer tv-drama, og jeg ble lut lei av uerfarne produsenter som skulle blande seg i alt det kreative på et synsenivå. Jeg vil ha en større andel av kaka, og bruke pengene til utvikling av nye prosjekter. Seriekapere blir slitne av å starte på null hele tiden. Vi må tigge om utviklingspenger fra to-tre store selskaper som forsyner seg grådig av fellespotten. Jeg er ikke naiv, de gir oss ikke penger før de må. Det er ikke innovasjon som driver dem. De er til syvende og sist satt der for å tjene penger for eierne. Et selskap som er kontrollert av skapende mennesker kan i større grad føre pengene tilbake til utvikling i norske miljøer. Men man må ikke være redd for penger, budsjetter og ansvar. Det er ikke så farlig som mange skapende mennesker liker å tro. Jeg oppdaget selv da jeg begynte å delta på møter hvor viktig opphavsmenn faktisk er for dem, mens vi på vår side sender mellom-menn inn i krigen for oss fordi vi er redde. Jeg kan imidlertid rapportere fra fronten, og det er ikke farlig der. Det skjer ikke noe mystisk på bak- eller styrerommene, og det er helt vanlig at folk tjener penger på det vi leverer, avslutter han.