Det er grunn til å vente seg storslått dramatikk når den nye filmen om Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ferd kommer til høsten. Når man leser om hvordan den originale dokumentarfilmen Kon-Tiki ble til, er imidlertid fravær av dramatikk på havet det mest slående. Heyerdahl selv virket lite engasjert i den, og det var ikke engang meningen at filmen skulle lages.

Thor Heyerdahl (1914-2002) var eventyrer og forfatter, og en tidlig eksperimentell arkeolog. Hans første ekspedisjoner var til Polynesia 1937-38 og til indianerne i British Colombia i Canada 1939-40. Han ble opptatt av naturfolkenes opprinnelse og muligheten for at havstrømmene i Stillehavet kunne binde verdensdeler sammen.

Lenger syd, i Peru, fant han sagnet om inkaenes solkonge Kon-Tiki, som måtte rømme landet etter en krig, og tok seg over havet til Polynesia på en flåte av balsatre. Heyerdahl tolket sagnet bokstavelig, og antok at polynesierne hadde sin opprinnelse i Sør-Amerika, og ikke i Asia, som hittil antatt. Hans bok om denne teorien ble blankt avvist av ledende antropologer verden over.

Heyerdahl tok den eksperimentelle arkeologien i bruk – altså innlevelse og utprøving av levemåter i tillegg til rene studier av funne objekter etter tapte kulturer. Den flåteliknende farkosten Kon-Tiki ble bygget i Peru, utelukkende av materialer og med teknikker som solguden kunne ha kjent. Konstruksjonen var basert på illustrasjoner fra spanske conquistadores som hadde observert opprinnelig, lokal kultur.

På 101 dager fra april til august 1947 seilte Kon-Tiki 7000 km fra Peru til Raroia i Polynesia, der den forliste på et korallrev. Forliset til tross, seilasen var altså mulig ved å følge havstrømmene, hovedsaklig Humboldt-strømmen, og Heyerdahl anså sin teori sannsynliggjort, om ikke bevist. Antropologenes establishment var fortsatt avvisende, og trakk også hans akademiske kvalifikasjoner i tvil – med rette, må det sies. Han ble fortsatt bare sett på som en eventyrer.

Også i dag er det høyst usikkert om hans teori holder. Moderne DNA-tester, som var ukjent på Kon-Tiki-ferdens tid, er faktisk ikke entydige. 

OPPTAKENE OMBORD 

Flåtereisen var i seg selv farefull, og ble ikke sikrere av at Heyerdahl og mannskapet, tross alle sine andre kvalifikasjoner, ikke var særlig sjøvante. De var relativt unge, mellom 26 og 33 år, og talte to radiokyndige krigshelter, en kunstner som også var den eneste med navigasjonskunnskaper, et all-round praktisk geni, og en svensk kokk som hadde kommet padlende forbi mens flåten ble bygget i Peru, og slengte seg med. Slik lyder iallfall legenden.

Kon-Tiki hadde lavt fribord og var lite manøvrerbar, og derfor i stor grad prisgitt vær og vind. Dette skapte endel dramatiske situasjoner, som storm, angrep av hval og nærgående haier. Å planlegge full filmdekning av alle slike begivenheter underveis var umulig.

I intervjuer etter hjemkomst avfeide Heyerdahl gjerne spørsmål om en strabasiøs innspilling. Når den virkelige dramatikken sto på, var alle opptatt med å redde flåten, ikke med å filme. At noen av disse hendelsene tross alt ble filmet, var mest tilfeldig.

Ingen av medlemmene hadde heller filmerfaring, og det de anså som amatøropptak var tenkt som en «bildebok» med levende bilder, mest til privat bruk. Det var ikke meningen at det skulle bli en helaftens film. Den ble nærmest et biprodukt av ekspedisjonen.

Ekspedisjonen var utstyrt med opptrekkskameraer, som tok små ruller 16mm film. Råfilmen var hovedsaklig svart/hvitt. Fargefilm var over dobbelt så dyrt, men de hadde noen ruller fargefilm også. Verdifull som den var, ble mesteparten av den stjålet i Peru før Kon-Tiki satte til havs. Bare noen få ruller med fargeopptak fra ekspedisjonen finnes. 

Da flåten strandet på det polynesiske korallrevet, ble heldigvis alt filmmaterialet reddet. Det viste seg at endel av det fargefilmmaterialet som overlevde, likevel var ubrukelig. Ingen av ekspedisjonsmedlemmene visste hvordan eksponert fargefilm skulle oppbevares under en tropisk sjøreise, og filmrullene var stygt skadet. 

FILMEN SOM IKKE BLE TIL 

Kon-Tiki holdt radiokontakt med omverdenen under seilasen, og verden fulgte med. En av de interesserte som holdt seg orientert var USAs president Truman. Da Heyerdahl og mannskapet etter endt ferd kom til USA i september 1947, ble de invitert til Washington og Det hvite hus. Dette vekket amerikanske mediers interesse. Da det ble kjent at ekspedisjonen også hadde over 3 timer 16mm filmopptak som ennå ikke var fremkalt, meldte amerikanske filmprodusenter seg. Ekspedisjonen var finansiert med private lån som ikke bare var oppbrukt, men hadde vokst til gjeld, og her lå et håp om å få økonomien på rett kjøl. Paramount, RKO og andre som ville legge inn bud for å kjøpe råopptakene, fikk en visning av materialet som kom rett fra laboratoriet, og som ingen ennå hadde sett.

Det var en ytterst nedslående forestilling. Et av ekspedisjonens kameraer var åpenbart utett, og vann, rust og lysinnslag hadde ødelagt nesten halvparten av opptakene. Det øvrige inneholdt mye ustø flimring, og altfor lite var egnet til å vises offentlig. Skuffete produsenter tilbød Heyerdahl $200 for det hele. Han takket nei.

For 1800- og 1900-tallets eventyrere og oppdagelsesreisende var bøker og foredragsturnéer den vanligste måten å finansiere ekspedisjoner på, som det hadde vært for Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og andre før Heyerdahl. Også for Kon-Tiki-ekspedisjonen var inntektene fra bok og turné vesentlige for økonomien. Heyerdahl utga sin bok om ferden, og den ble en internasjonal bestselger. Han klippet også sammen de mest brukbare filmopptakene til en liten 16mm foredragsfilm. Han reiste vidt og bredt med den i flere år og holdt godt besøkte foredrag. 

EN OPTISK PRINTER 

Skuffelsen over de dårlige opptakene som aldri kunne bli en kinofilm, vendte seg brått i 1949, da Heyerdahl ble kontaktet av svenskene Olle Nordemar og Lennart Bernadotte. De var erfarne dokumentarfilmskapere og drev filmselskapet Artfilm AB i Stockholm.

De ville kjøpe rettighetene til en kinoversjon av materialet fra Kon-Tiki, og de hadde et unikt kort på hånden. De hadde nettopp investert i Europas første optiske printer, et teknisk vidunder for sin tid. Den forstørret 16mm-opptak til 35mm kinoformat, den kunne beskjære mislykkete utsnitt, endre lys og stabilisere ustøe bilder.

Det ble inngått et gentlemen’s agreement, og Heyerdahl, som ellers var kjent for å ville ha full kontroll på enhver detalj, lot Artfilm begynne arbeidet uten at reelle kontrakter var skrevet. Artfilm holdt ord. Mens Heyerdahl reiste videre på foredragsturné jobbet Nordemar og hans folk i laboratoriet med sin optiske printer, og fikk maksimalt ut av Heyerdahls råopptak. Så redigerte Nordemar dem om.

Filmen, med innledning som også Nordemar laget, hadde verdenspremiere i Stockholm i januar 1950. Både der og i Norge var det kongelige festpremierer – i Stockholm kanskje mest fordi Artfilms Lennart Bernadotte, som også deltok i utformingen av filmen, tilhørte kongefamilien.

Samarbeidet med Olle Nordemar fortsatte med Heyerdahls film Aku-Aku (1960), og i 1970 spilte begge gjesteroller som sjørøvere i Pippi Langstrømpe på de sju hav.

ET LAND I VERDEN 

En svensk-norsk co-produksjon om Kon-Tiki var ikke unaturlig. Den nordiske samarbeidstanken sto sterkt på mange områder i årene etter krigen. Et nordisk forsvars-samarbeid ble diskutert før Norge valgte NATO-medlemskap. SAS ble opprettet i 1946 som et internordisk flyselskap, og la verden under seg med stadig nye ruter. Marshallhjelpen bidro sterkt til gjenreisningen av Norge og mange andre europeiske land fra 1947, og det ble laget dokumentarfilmer om den, som plasserte oss som et land i verden.

Thor Heyerdahl var heller ikke vår eneste globetrotter. Reisefilmer fra ulike himmelstrøk lå i tiden, ofte private opplevelser formidlet med smalfilmkamera, for senere helaftens kinovisninger.

Per Høst filmet Forbudt jungel og Gjensyn med jungelfolket (1950) i Syd-Amerika, og deretter Naturen og eventyret (1953) og Equador (1954). Johnny Bjørnulf seilte Med ”Julius” til Capri (1951), og stumfilmveteranen Rasmus Breistein reiste Jorden rundt på to timer (1950) og gikk Tirich Mir til topps (1952). Og det var mange andre. Det ble laget dokumentarfilmer for kinovisning gjennom hele 1950-tallet, også av Thor Heyerdahl – Galapagos kom i 1955 og Aku-Aku i 1960. Dette året avsluttet den utstrakte, ofte smalfilm-entusiastiske reisevirksomheten på kino – den ble snart overtatt av fjernsynet.

Mye av denne filmvirksomheten fant veien til kinoene takket være Kon-Tikis suksess, og utgjør et helt eget kapittel i norsk dokumentarfilms historie.

MOTTAKELSEN 

Kon-Tiki ble ganske reservasjonsløst mottatt i Norge, der Heyerdahl og flåteferden allerede var en nasjonal stolthet. Denne blandingen av moderne vikingånd, gutteaktig vågemot og internasjonal betydningsfullhet ble et kritikerrost tilløpsstykke. 

Filmen ble også en internasjonal suksess. Den amerikanske distribusjonen endte hos RKO, som hadde vært blant de opprinnelige interessentene, og som distribuerte den bredt. New York Times’ legendariske kritiker Bosley Crowther beskrev resultatet som så dyktig redigert at det ble en svært autentisk opplevelse i kinosalen. Han var imponert, men kunne ikke la være å bemerke Thor Heyerdahls uforlignelige kommentatorstemme på engelsk, «in an accent that smacks strongly of the sea».

Denne opplevelsen av Kon-Tiki som en fullverdig film skapt av løsrevne og langt fra fullverdige amatøropptak, går igjen i nesten alle amerikanske anmeldelser – og det var mange av dem. De understreker den nesten magiske opplevelsen av dette som ikke er en senere dramatisering, men «the real thing», filmet av amatører mens de selv levde det livet som skildres. Filmen ble oppfattet som til det ytterste eksotisk.

Senere, og på et annet nivå, har kritiker og filmteoretiker André Bazin kalt Kon-Tiki filmhistoriens vakreste film, samtidig som den ikke er en film i det hele tatt. Det er amatørimpresjoner med sin helt særegne dynamikk. Selv om den er filmet stort sett i godvær, gjør den ikke den romantiske forestillingen om sorgløst sydhavsliv og havets grenseløse frihet, til en realitet. Vi vet at dette er farefull ferd. 

AND THE OSCAR GOES TO… 

Den mest nøkterne vurderingen da filmen kom, finner vi i bransjebladet Variety, som tross skryt også bemerket at filmen neppe ville nå utover et publikum av spesielt interesserte, ikke minst pga. «its non-conformity to Hollywood standards».

Hollywood-standard eller ikke, filmen ble nominert til Oscar for beste dokumentarfilm, og vant. 20. mars 1952 kunne Olle Nordemar, som akademiet anså som filmens egentlige produsent og derfor skulle tildeles prisen, ta imot statuetten i Hollywood.

Den norske stoltheten over Heyerdahl ble ikke mindre, og de fleste var raske til å nasjonalisere Oscaren som ren norsk, til tross for at Kon-Tiki var en co-produksjon. Idag står statuetten på Kon-Tiki-museet på Bygdøy i Oslo.