Det eksisterer to digre og hårete og destruktive myter som står i veien for at norsk tv-dramatikk utvikler seg akkurat nå.

Den ene er den romantiske forestillingen om den uoppdagede serieskaperen som virkelig brenner for stoffet sitt. Det er blitt en saying nesten over alt nå. Vi vil ha en historie som du virkelig bare må fortelle, sier de. Vi ser etter det unike, det som sier noe om samtiden vår, som forteller om Norge, om den norske folkesjelen, om samfunnet vårt og om fremtiden og kanskje litt om 22. juli, det skal være unikt og personlig og spennende og nytenkende og edgy og samtidig mainstream tyve null null feelgood familie, og vi vil helst at du aldri har presentert ideen for noen før, det er fint om du kommer inn fra høyre som et talent vi kan være helt alene om å oppdage, og for sikkerhets skyld ber vi også om at du ikke har noen annen jobb eller andre prosjekter på gang.

Denne illusjonen er naturligvis romantisk, men også veldig urealistisk, for å si det forsiktig. En historie er ikke noe man bare har, det er noe som må utvikles, gjerne over lang tid. Det fins vel knapt en god historie som bare har poppet ferdig ned i noens hode og som man umiddelbart begynte å brenne for. Og dersom dette mirakelet skulle inntreffe, er det mildt sagt dobbel flaks om den som ble rammet av inspirasjonen ikke hadde andre prosjekter på gang og var villig til å hive alt til side for å satse fremtiden på at en tv-kanal ville gå for den samme ideen. Du får kanskje 30-40.000 av en kanal når de virkelig ser at du har tenning og de tror på deg, men de pengene skal vare et halvt år og du er sannsynligvis i konkurranse med tyve andre som juger og sier at de brenner vilt for akkurat den unike ideen de har pitchet i denne omgangen. Alle kanalene driver med dette. Og alle dramatikerne ser ut til å være med på lotteriet. Noen mer realistiske enn andre.

Ingen kanal gjør det opplagte, ansetter tre gode dramatikere for en periode og ber dem lage det noen ønsker seg i stedet for å bruke dobbelt så mye penger på blindgater av idéutvikling. Gud vet hvorfor, det ville spart oss for mye bry, siden man uansett ender opp med de samme ti menneskene som lager det meste til syvende og sist.

Det eneste som virker sikkert i denne bransjen er at erfaring er avgjørende, så hvorfor denne våte drømmen om det uoppdagede talentet, det er som om X-faktor og Idol har forvillet seg inn i  dramaavdelingene her og der. Flinke, erfarne folk utvikler gode serier dersom de får tid og penger og tillit. Hvor ble det av Thomas Seeberg Torjussens neste serie? Svar på det, og du har forklaringen på hvorfor det lugger i norsk tv-drama.

Så er det den andre hindringen. Illusjonen om Den Gode Idé. Det er veldig få i denne bransjen som egentlig vet hva en idé er. Alle sier de vet det, men har du ikke selv jobbet frem en serie fra bunnen av, skal du være veldig forsiktig med å være bastant i dette feltet. Ja, for hva er en idé? Ville du kjøpt inn Breaking Bad? Ville du sagt ja til Mad Men? Ville du applaudert pitchen til The Wire? Neppe. Du ville ikke en gang takket ja til Broen, det vedder jeg på. I første møte med kanalens dramaturg ville spørsmålet bli reist om denne Saga Norén, for er hun ikke veldig usympatisk? Er folk så rigide? ville noen spurt. En som har vært på dramaturgikurs med Robert McKee ville sagt at hovedkarakterens wants og needs må komme klarere frem i første akt, og hvorfor kjører hun egentlig Porsche hvis hun har Aspergers, ville en annen sagt som kjenner en autist som aldri fikk lappen. En dame med bakgrunn i radioteater ville sagt at det er brudd på alle regler at vi aldri får vite hva som feiler denne politikvinnen, og førsteutkastet til første episode ville blitt slaktet av hele komitéen fordi sånt skjer ikke her i Norge, dessuten er det så mange løse tråder, vi må huske på historiebuene. Broen hadde ikke kommet forbi første dramaturg fordi det er løse tråder der. Norske dramaturger betales ofte for å finne syv feil, ikke for å sortere og dyrke frem potensialet.  Mad Men ville røket i Norge fordi det var kvinnefiendtlig med unødvendig mye røyking. Breaking Bad hadde knelt på grunn av manglende sympati med hovedkarakteren. Broen hadde aldri blitt produsert i Norge, fordi det er så vanskelig å forstå den kvinnelige hovedrollen.

Vi sitter fast. Vi har viklet oss inn i en vev av byråkratisk ønsketenkning som virket bra for noen år siden. Vi står til øra i bitre ordvekslinger der den ene etter den andre skal ta et oppgjør med NRK Drama etter selv å ha driti seg ut på en eller annen produksjon. Så fins det en halvfattig liga av digre regi-egoer som er bitre fordi ingen kommer til dem heller, for lissom å redde norsk tv-drama. Og i den samme sektoren tyter det med produsenter som knapt brenner for noe annet enn heftige produksjoner med 360 graders produktplassering og fiksfakserier i huet og ræva, men som like gjerne ville pushet leker i Kina, om det var det som gjaldt akkurat nå. Så har du gjengen min da, som er småbitre fordi ingen ringer oss heller og spør hva som gjør oss lykkelige. Men det eneste som er sikkert er at kvota av drama fylles år etter år. Vi lager tv-drama, alle lager tv-drama, ser det ut til, men alle er misfornøyde, dessverre. Jeg har faen ikke hørt noen som er fornøyde i tv-bransjen på en stund. Ikke noe er bra. Atle Antonsen er lei av Atle Antonsen.

Men det er grunn til optimisme. Det er nemlig under tilstander som dette det virkelig skjer noe. Plutselig. Det er det eneste man kan lese ut av historien. Det er så mye motstand og bitterhet og femtiåringer og flass og slitne dresser at noen bare går en helt annen vei snart. Uten å spørre noen. Et sted midt mellom kapitalisme og kooperativet skjer det noe. Noen som stiller grunnleggende idiotiske spørsmål. Må man virkelig ha en produsent? Hva skal vi med regi? Hvorfor må vi ha finansiering? Trenger vi bildene? Manus? De stiller kanskje ikke en gangs spørsmål. De bare gjør det.

Mens vi bitre, slitne, misunnelige, forvirrede og inkompetente og reaktive på min alder atter en gang diskuterer hvorfor danskene er så flinke, vil en eller annen ignorant kødd bare gjøre det – dette nye – det disruptive innovative – det som bare kommer. Nesten uten at vi merket det. Det som var annerledes tenkt. Det som hadde ligget der hele tiden. Rett foran nesene våre på seminarene.

Jeg husker Charlotte Sieling presenterte idéen til Broen på Losby for en stund siden. Det var noen enkle stilstudier av miljøene rundt selve broen. Skisser til stocks, kalte en norsk tv-personlighet det foraktelig, og ristet på hodet. Ja, for hva slags idé var det, egentlig?

Arne Berggren er forfatter, serieskaper og fast spaltist i magasinutgaven av Rushprint.

Les Berggrens tidligere innlegg: 

• Det britiske blikket
• Vi må tenke nytt
• Er du en knuger eller deler?
• Den farlige dramaturgen
• Velkommen til bakvendtland
• Snobberi og kvalitet
• Skikk og bruk for 27-åringer
• Pitch 22
• 7 feil forfattere elsker å gjøre 
• Treme – enda en verdens beste serie? 
• 8 tricks for produktivitet 
• Forbanna møkkascene! 
• Forfatteren som regissør 
•  Hvaler i Sør-Korea
• Den norske dugnadsånden