Dramatisk for europeisk film

Dramatisk for europeisk film

Det er tøffe tider for filmskapere i Hellas, Ungarn og Portugal, melder Elisabeth Sjaastad. Mange filmskapere holder på å gi opp – i et år der EU vil ta beslutninger som får stor betydning for hele det europeiske filmlandskapet.

ATHEN/BUDAPEST/LISBOA

For noen uker siden underskrev 22 kulturministre, samt EU-Kommissær Vassilliou, et dokument med den noe pretensiøse tittelen ”Dekalog for Kultur-Europa”. Der erklæres høytidelig at kultur ”er et konkret uttrykk for de demokratiske verdiene som verdsettes i alle EUs nasjoner” og at et kulturelt Europa ”sikrer absolutt frihet til å skape”. Blant de som skrev under var kulturministrene i Hellas, Ungarn og Portugal – skjønt i Portugal er kultur for tiden ikke viktig nok til at de har en egen kulturminister, men heller en statssekretær med ansvar for kultur.

De siste månedene har jeg besøkt medlemmer av Federation of European Film Directors  (FERA) i Hellas, Ungarn og Portugal. Jeg ville med egne øyne se hvordan det er å være filmskaper i de landene som sliter mest akkurat nå.

I Athen traff jeg regissørene Sifis og Costas, som også er aktive i en liten forening for kortfilm og dokumentarfilm som heter Mikro, med cirka 50 medlemmer. De fortalte meg at det greske filmsenteret ikke har tildelt støttemidler på to år, og selv suksessfulle filmskapere holder nå på å gi opp.

Likevel forsøker de å dokumentere hva som foregår i landet i disse krisetider. Utstyrt med et lite digitalkamera går de ut i gatene for å formidle frustrasjonen til stålarbeiderne som streiker, og de voldsomme protestene fra desillusjonerte ungdommer uten jobb – følelser de selv kjenner seg igjen i. Om kvelden gikk vi til en taverna der Lefftsatis, en skuespillervenn som akkurat har spilt rollen som Platon i en kommende film, fikk alle til å synge med på hjerteskjærende tradisjonelle sanger ut i de små timer.

For Sifis, Costas og deres venner gir konseptet ”det indre marked” ingen mening: «Tenk at markedslogikken nå betyr at Hellas importerer tomater fra Belgia! Før grodde alle sine egne tomater på hver balkong eller i hver bakgård. Vi er blitt gjort avhengige av andre for ting som vi selv gjorde mye bedre før”. Andre gjester satte seg ved bordet vårt. En ung kvinne som het Christina fortalte meg at hun akkurat hadde mistet jobben som førskolelærer fordi staten måtte si opp ansatte i offentlig sektor. Så bare to år etter å ha avsluttet sin egen høyere utdanning, må hun gå tilbake til å jobbe som servitør på kafé istedenfor det hun virkelig brenner for: Å undervise barn.

Dagen etter gikk jeg rundt for å se på de historiske severdighetene: Pnyx, demokratiets fødested, hvor alle Athens borgere (med unntak av kvinner og slaver, vel og merke) hadde rett og plikt til å stemme over alle lovforslag før de trådte i kraft. Dionysos-teatret like ved samlet store tilskuerskarer som ville se komedier fylt med bitende kritikk av de ledende politikerne i det 5. århundres Athen – med full statsstøtte!

Det symbiotiske forholdet mellom drama og demokrati, mellom kunst og politikk var fullt ut anerkjent selv på den tiden. Priser for utmerkelse innen drama ble tildelt de som satirisk skildret demokratiet og dets utøvere slik som for eksempel Aristofanes‘ ”Riddere” i 424 f.Kr.

Jeg avsluttet sightseeingen ved Attalos’ Stoa, i Agora, som også var åstedet for en symbolsk seremoni for utvidelsen av EU i 2004. Det var her de 10 nye medlemslandene signerte tilslutningsavtalen. En av de nye medlemmene var Ungarn.

I Budapest hadde jeg møte med regissørene Béla og András. De ungarske myndighetene deler ikke ut priser til de som harselerer med makthaverne, snarere tvert imot. De har vedtatt en ny kontroversiell medielov for å kneble kritiske stemmer. Jeg var i byen for å vise støtte til den 43. Ungarske Filmuken som var blitt organisert på frivillig basis ettersom myndighetene ikke ga noe økonomisk støtte. Filmskaperne selv ville vise det ungarske publikum at deres nasjonale filmindustri fortsatt er levedyktig, aktiv og mangfoldig.

Ansvaret for den ungarsk filmbransjen har blitt flyttet til en uavhengig enhet under eneveldig ledelse av ”Terminator”-produsent Andrew Vajna, som opprinnelig er ungarsk og som nå har flyttet hjem. Han har vært statlig filmkonsulent i ett år. Jeg ble fortalt at dagen før, midt i en paneldebatt med bransjerepresentanter, reiste Vajna seg og forlot lokalet i fornærmelse over kritikken som ble framsatt.

Béla hadde liten tro på bedre kommunikasjon, så han og noen kolleger la 10 € hver på bordet og besluttet å forsøke å sette opp et alternativt fond:

”Ungarsk film er en sentral del både av vårt nasjonale og europeiske kulturliv”, erklærte han. ”Filmene våre handler om ungarske mennesker, livet i Ungarn og vår skjebne på en individuell og fri måte.  Jeg håper at disse dagene vil styrke vår solidaritet og gi oss alle inspirasjon og håp i det videre arbeidet vårt”.

De spurte meg om det var noen muligheter for å søke støtte til det nye uavhengige fondet på EU-nivå. Jeg måtte dessverre gi et lite optimistisk svar, men lovet å undersøke nærmere.

 I Lisboa besøkte jeg regissørene Margarida og João. Margaridas nye spillefilm hadde kinopremiere to dager tidligere. Statssekretæren for kultur var tilstede og snakket begeistret om sine planer for å få orden på finansieringen av portugisisk film, men det hele hørtes litt for godt ut til å være sant… Margarida forklarte at hun nå ser seg nødt til å legge ned det lille produksjonsselskapet hun eier sammen med en annen (svensk) regissør. Deres måte å drive selskapet på består av en beskjeden blanding av kortfilmer, TV-innsalg og teaterprosjekter, som det er umulig å få til å gå rundt i den nåværende krisen. Dette vil også bety at fagstaben de pleier å hyre inn mister jobbene sine.

Etter to vellykkede kortfilmer holder João nå på gjøre ferdig sin første spillefilm, spilt inn i Afrika, som han forøvrig produserer selv. I fjor gav det portugisiske filminstituttet støtte til dette og et annet prosjekt han holder på med.  For 10 dager siden fikk han beskjed om at denne støtten ikke vil bli utbetalt før 2015 (!). Som selvstendig næringsdrivende setter dette ham i en umulig situasjon. Hvordan kan han som en liten kulturentreprenør håpe å få innvilget bankkreditt i disse tider? Dette er en hensynsløs og uansvarlig behandling av landets filmtalenter.

Det er trist nok lite overraskende at filmskapere i disse landene nå opplever veldig tøffe tider. Men det som er enda mer alarmerende er at finanskrisen også synes å være et påskudd for offentlige institusjoner, slik som nasjonale filmfond, til å fravike grunnleggende demokratiske prinsipper slik som åpenhet og etterrettelighet i måten de opptrer på.

2012 vil bli et år med store politiske beslutninger som berører så og si alle deler av en europeisk filmskapers profesjonelle liv: Nye regler for statsstøtte til film, forholdet mellom filmfinansiering og internett-distribusjon, håndhevelse av opphavsretten for å sikre rimelige vederlag, og budsjettforhandlinger om EU Kommisjonens forslag til nytt Kreative Europa Program (som inkluderer dagens MEDIA Program).

En av de som bemerkelsesverdig nok ikke signerte ”Dekalogen” var den danske kulturministeren. Mottoet til det danske EU-formannskapet denne våren er: ”Gjør mer med mindre”.

Så langt tilbake som i 1999 formulerte EU-Kommisjonen verdigrunnlaget i kultur målsettingene for den audiovisuelle sektoren i et utsagn som alle EU medlemslandene fortsatt bør legge seg på minne:

 ”Audiovisuelle medier spiller en sentral rolle i styringen av moderne demokratiske samfunn. De er med på å avgjøre ikke bare hva vi ser, men også hvordan vi ser på verden, og har en avgjørende innflytelse på hva innbyggerne vet, tror og føler”.

 I den europeiske filmbransjen har vi alltid gjort mye med lite – ja, ofte selv med ingenting. Så ved denne korsveien, hvis politikerne vil ”sikre absolutt frihet til å skape”, slik at vi kan realisere vårt potensiale til å påvirke hva innbyggerne vet, tror og føler om Europa, så er det ikke urimelig å foreslå at danskene reviderer sin tilnærming og heller ber Sifis, Costas, Béla András, Margarida og João: ”Gjør enda mer, med litt mer”.

 

 

 

Elisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors. Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu


  Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

Rubiks kube: EU-kommisjonen for begynnere

Rubiks kube er det som best kan illustrere den totale schizofreni som nå preger EU’s mediepolitikk, mener Elisabeth Sjaastad i sin kommentar fra Brüssel.

Back to the future 

Ingen krever at iPhone må lanseres i hele verden, samtidig og til en rimelig pris, mens i forhold til filmen er dette et folkekrav EU vil tvinge igjennom ved lov, rapporterer Elisabeth Sjaastad fra Brüssel

Et skjebneår for norsk film

2011 blir et skjebneår for den europeiske filmbransjen, inkludert den norske. Hvis du vil vite hva som foregår må du faktisk orke å lese denne artikkelen – det angår nemlig deg – ja deg!

Piratene i filmpolitikken

– Det er frustrerende at fildelingsdebatten har blitt så polarisert at politikerne må velge mellom å være på parti med forbrukerne eller filmskaperne, skriver Elisabeth O. Sjaastad om Gallo-rapporten.


 

 

 

1 kommentar til Dramatisk for europeisk film

  1. Filmbransjen har jo seg selv å takke når den har gjort seg så til de grader avhengig av offentlige støtteordninger. Det var vel behagelig så lenge det offentlige rundt om i Europa kunne strø rundt seg med lånte penger, men nå er det vel «dagen derpå» man opplever. Og da er nok ikke det lureste å «reparere» med mer lånte penger slik Sjaastad synes å mene.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Dramatisk for europeisk film

Dramatisk for europeisk film

Det er tøffe tider for filmskapere i Hellas, Ungarn og Portugal, melder Elisabeth Sjaastad. Mange filmskapere holder på å gi opp – i et år der EU vil ta beslutninger som får stor betydning for hele det europeiske filmlandskapet.

ATHEN/BUDAPEST/LISBOA

For noen uker siden underskrev 22 kulturministre, samt EU-Kommissær Vassilliou, et dokument med den noe pretensiøse tittelen ”Dekalog for Kultur-Europa”. Der erklæres høytidelig at kultur ”er et konkret uttrykk for de demokratiske verdiene som verdsettes i alle EUs nasjoner” og at et kulturelt Europa ”sikrer absolutt frihet til å skape”. Blant de som skrev under var kulturministrene i Hellas, Ungarn og Portugal – skjønt i Portugal er kultur for tiden ikke viktig nok til at de har en egen kulturminister, men heller en statssekretær med ansvar for kultur.

De siste månedene har jeg besøkt medlemmer av Federation of European Film Directors  (FERA) i Hellas, Ungarn og Portugal. Jeg ville med egne øyne se hvordan det er å være filmskaper i de landene som sliter mest akkurat nå.

I Athen traff jeg regissørene Sifis og Costas, som også er aktive i en liten forening for kortfilm og dokumentarfilm som heter Mikro, med cirka 50 medlemmer. De fortalte meg at det greske filmsenteret ikke har tildelt støttemidler på to år, og selv suksessfulle filmskapere holder nå på å gi opp.

Likevel forsøker de å dokumentere hva som foregår i landet i disse krisetider. Utstyrt med et lite digitalkamera går de ut i gatene for å formidle frustrasjonen til stålarbeiderne som streiker, og de voldsomme protestene fra desillusjonerte ungdommer uten jobb – følelser de selv kjenner seg igjen i. Om kvelden gikk vi til en taverna der Lefftsatis, en skuespillervenn som akkurat har spilt rollen som Platon i en kommende film, fikk alle til å synge med på hjerteskjærende tradisjonelle sanger ut i de små timer.

For Sifis, Costas og deres venner gir konseptet ”det indre marked” ingen mening: «Tenk at markedslogikken nå betyr at Hellas importerer tomater fra Belgia! Før grodde alle sine egne tomater på hver balkong eller i hver bakgård. Vi er blitt gjort avhengige av andre for ting som vi selv gjorde mye bedre før”. Andre gjester satte seg ved bordet vårt. En ung kvinne som het Christina fortalte meg at hun akkurat hadde mistet jobben som førskolelærer fordi staten måtte si opp ansatte i offentlig sektor. Så bare to år etter å ha avsluttet sin egen høyere utdanning, må hun gå tilbake til å jobbe som servitør på kafé istedenfor det hun virkelig brenner for: Å undervise barn.

Dagen etter gikk jeg rundt for å se på de historiske severdighetene: Pnyx, demokratiets fødested, hvor alle Athens borgere (med unntak av kvinner og slaver, vel og merke) hadde rett og plikt til å stemme over alle lovforslag før de trådte i kraft. Dionysos-teatret like ved samlet store tilskuerskarer som ville se komedier fylt med bitende kritikk av de ledende politikerne i det 5. århundres Athen – med full statsstøtte!

Det symbiotiske forholdet mellom drama og demokrati, mellom kunst og politikk var fullt ut anerkjent selv på den tiden. Priser for utmerkelse innen drama ble tildelt de som satirisk skildret demokratiet og dets utøvere slik som for eksempel Aristofanes‘ ”Riddere” i 424 f.Kr.

Jeg avsluttet sightseeingen ved Attalos’ Stoa, i Agora, som også var åstedet for en symbolsk seremoni for utvidelsen av EU i 2004. Det var her de 10 nye medlemslandene signerte tilslutningsavtalen. En av de nye medlemmene var Ungarn.

I Budapest hadde jeg møte med regissørene Béla og András. De ungarske myndighetene deler ikke ut priser til de som harselerer med makthaverne, snarere tvert imot. De har vedtatt en ny kontroversiell medielov for å kneble kritiske stemmer. Jeg var i byen for å vise støtte til den 43. Ungarske Filmuken som var blitt organisert på frivillig basis ettersom myndighetene ikke ga noe økonomisk støtte. Filmskaperne selv ville vise det ungarske publikum at deres nasjonale filmindustri fortsatt er levedyktig, aktiv og mangfoldig.

Ansvaret for den ungarsk filmbransjen har blitt flyttet til en uavhengig enhet under eneveldig ledelse av ”Terminator”-produsent Andrew Vajna, som opprinnelig er ungarsk og som nå har flyttet hjem. Han har vært statlig filmkonsulent i ett år. Jeg ble fortalt at dagen før, midt i en paneldebatt med bransjerepresentanter, reiste Vajna seg og forlot lokalet i fornærmelse over kritikken som ble framsatt.

Béla hadde liten tro på bedre kommunikasjon, så han og noen kolleger la 10 € hver på bordet og besluttet å forsøke å sette opp et alternativt fond:

”Ungarsk film er en sentral del både av vårt nasjonale og europeiske kulturliv”, erklærte han. ”Filmene våre handler om ungarske mennesker, livet i Ungarn og vår skjebne på en individuell og fri måte.  Jeg håper at disse dagene vil styrke vår solidaritet og gi oss alle inspirasjon og håp i det videre arbeidet vårt”.

De spurte meg om det var noen muligheter for å søke støtte til det nye uavhengige fondet på EU-nivå. Jeg måtte dessverre gi et lite optimistisk svar, men lovet å undersøke nærmere.

 I Lisboa besøkte jeg regissørene Margarida og João. Margaridas nye spillefilm hadde kinopremiere to dager tidligere. Statssekretæren for kultur var tilstede og snakket begeistret om sine planer for å få orden på finansieringen av portugisisk film, men det hele hørtes litt for godt ut til å være sant… Margarida forklarte at hun nå ser seg nødt til å legge ned det lille produksjonsselskapet hun eier sammen med en annen (svensk) regissør. Deres måte å drive selskapet på består av en beskjeden blanding av kortfilmer, TV-innsalg og teaterprosjekter, som det er umulig å få til å gå rundt i den nåværende krisen. Dette vil også bety at fagstaben de pleier å hyre inn mister jobbene sine.

Etter to vellykkede kortfilmer holder João nå på gjøre ferdig sin første spillefilm, spilt inn i Afrika, som han forøvrig produserer selv. I fjor gav det portugisiske filminstituttet støtte til dette og et annet prosjekt han holder på med.  For 10 dager siden fikk han beskjed om at denne støtten ikke vil bli utbetalt før 2015 (!). Som selvstendig næringsdrivende setter dette ham i en umulig situasjon. Hvordan kan han som en liten kulturentreprenør håpe å få innvilget bankkreditt i disse tider? Dette er en hensynsløs og uansvarlig behandling av landets filmtalenter.

Det er trist nok lite overraskende at filmskapere i disse landene nå opplever veldig tøffe tider. Men det som er enda mer alarmerende er at finanskrisen også synes å være et påskudd for offentlige institusjoner, slik som nasjonale filmfond, til å fravike grunnleggende demokratiske prinsipper slik som åpenhet og etterrettelighet i måten de opptrer på.

2012 vil bli et år med store politiske beslutninger som berører så og si alle deler av en europeisk filmskapers profesjonelle liv: Nye regler for statsstøtte til film, forholdet mellom filmfinansiering og internett-distribusjon, håndhevelse av opphavsretten for å sikre rimelige vederlag, og budsjettforhandlinger om EU Kommisjonens forslag til nytt Kreative Europa Program (som inkluderer dagens MEDIA Program).

En av de som bemerkelsesverdig nok ikke signerte ”Dekalogen” var den danske kulturministeren. Mottoet til det danske EU-formannskapet denne våren er: ”Gjør mer med mindre”.

Så langt tilbake som i 1999 formulerte EU-Kommisjonen verdigrunnlaget i kultur målsettingene for den audiovisuelle sektoren i et utsagn som alle EU medlemslandene fortsatt bør legge seg på minne:

 ”Audiovisuelle medier spiller en sentral rolle i styringen av moderne demokratiske samfunn. De er med på å avgjøre ikke bare hva vi ser, men også hvordan vi ser på verden, og har en avgjørende innflytelse på hva innbyggerne vet, tror og føler”.

 I den europeiske filmbransjen har vi alltid gjort mye med lite – ja, ofte selv med ingenting. Så ved denne korsveien, hvis politikerne vil ”sikre absolutt frihet til å skape”, slik at vi kan realisere vårt potensiale til å påvirke hva innbyggerne vet, tror og føler om Europa, så er det ikke urimelig å foreslå at danskene reviderer sin tilnærming og heller ber Sifis, Costas, Béla András, Margarida og João: ”Gjør enda mer, med litt mer”.

 

 

 

Elisabeth O. Sjaastad skriver fast for Rushprint.no fra sitt ståsted i Federation of European Film Directors. Hun er regissør og produsent i Directors at Work AS og tidligere nestleder i Norsk filmforbund (2005-2009) der hun fortsatt er styremedlem. Elisabeth tiltrådte formelt stillingen som Chief Executive Officer (generalsekretær) i Federation of European Film Directors (FERA) i desember 2009 og pendler mellom filmprosjekter i Oslo og lobbyvirksomhet i Brussel der FERA har sitt hovedkontor. Både Norske filmregissører (NFR) og Norsk filmforbund (NFF) er medlemmer i FERA (stiftet 1980) som teller 36 medlemsorganisasjoner i 31 europeiske land. Liv Ullmann var president i FERA fra 2004-2008. Nåværende president er István Szábó.
www.filmdirectors.eu


  Du kan lese hennes tidligere innlegg her:

Rubiks kube: EU-kommisjonen for begynnere

Rubiks kube er det som best kan illustrere den totale schizofreni som nå preger EU’s mediepolitikk, mener Elisabeth Sjaastad i sin kommentar fra Brüssel.

Back to the future 

Ingen krever at iPhone må lanseres i hele verden, samtidig og til en rimelig pris, mens i forhold til filmen er dette et folkekrav EU vil tvinge igjennom ved lov, rapporterer Elisabeth Sjaastad fra Brüssel

Et skjebneår for norsk film

2011 blir et skjebneår for den europeiske filmbransjen, inkludert den norske. Hvis du vil vite hva som foregår må du faktisk orke å lese denne artikkelen – det angår nemlig deg – ja deg!

Piratene i filmpolitikken

– Det er frustrerende at fildelingsdebatten har blitt så polarisert at politikerne må velge mellom å være på parti med forbrukerne eller filmskaperne, skriver Elisabeth O. Sjaastad om Gallo-rapporten.


 

 

 

One Response to Dramatisk for europeisk film

  1. Filmbransjen har jo seg selv å takke når den har gjort seg så til de grader avhengig av offentlige støtteordninger. Det var vel behagelig så lenge det offentlige rundt om i Europa kunne strø rundt seg med lånte penger, men nå er det vel «dagen derpå» man opplever. Og da er nok ikke det lureste å «reparere» med mer lånte penger slik Sjaastad synes å mene.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY