Denne uka får Oslo en ny filmfestival, under ledelse av initiativtakerne Arild Støfring og Morten Steingrimsen i samarbeid med Oslo Kino. Omfanget virker moderat: 5 dager med 50 filmer, begrenset til kveldsforestillinger med unntak av lørdag og søndag, hvor det vises film allerede fra klokka 13. Festivalens geografiske tyngdepunkt skal ligge rundt Youngstorget, men i praksis vises det film over hele byen: Eldorado, Folketeatret, Klingenberg, Gimle og Ringen.

Flere prominente gjester er ventet til festivalen, blant annet Ben Kingsley, aktuell i familiefilmen Hugo Cabret som vant hele 5 Oscars under søndagens seremoni. Underarrangementet Barnas Filmfest går av stabelen lørdag 4. mars, med barnefilmer og animasjonsverksted i et stort telt på Youngstorget. De øvrige dagene blir teltet åsted for fester, filmquiz, tv-serievisning og filmsamtaler, hvor du blant annet kan møte Brian Selznick, forfatter av romanen bak Hugo Cabret, og den danske dokumentarskaperen og walrafferen Mads Brügger.

Innholdsmessig framstår filmprogrammet mer sprikende enn bredt. Det er mye amerikansk independant film rettet mot et ungt publikum, men også et utvalg europeisk kontroversiell film som har vakt oppsikt på andre festivaler, samt noe auteurfilm fra regissører med karrierer verdt å følge, og et dokumentarfilmprogram med et par publikumsvennlige perler og flere nisjefilmer som kunne båret stempelet «mest for fans». I motsatt ytterkant finner du mainstreamfilmene, som i mange tilfeller virker tannløse og lite koblet til festivalens øvrige program.

Er årsaken til den sprikende profilen et asymmetrisk forhold mellom David og Goliat? Har programsjef Morten Steingrimsen reist verden rundt etter ung, sjokkerende og nerdeaktig film, mens giganten Oslo Kino helst vil forhåndsreklamere for kommersielle familiedramaer, middelmådig action og feelgood-komedie, snarere enn å skape et sted for kvalitetsfilm?

Nedenfor tar vi en nærmere kikk på programmet, som ikke er større enn at vi greier å gjennomgå 43 av 50 filmer. Hvis du stoler på meg kan du med andre ord nesten drite i å lese det fulle programmet – om du da ikke er redd for å gå glipp av Jack Black og litt til.

Sjokk og kontrovers

Flere av filmene i Filmfest Oslos program har utmerket seg som sjokkerende eller kontroversielle på andre festivaler. Det kan handle om sterke temaer eller et voldspreget uttrykk.

Til førstnevnte kategori, som gjerne har en politisk slagside, hører Miss Bala, en realistisk meksikansk thriller om ei ung jente som drømmer om å bli skjønnhetsdronning for å unnslippe fattigdommen. Uforskyldt havner hun i kontakt med narkotikaverdenen, og kastes ut i en nervepirrende rekke av hendelser som lar regissør Gerardo Naranjo vise oss den meksikanske virkelighetens kafkaeske karakter – i en festivalkatalog fra London ble hovedpersonen Laura (Stephanie Sigman) omtalt som «en Josef K i badedrakt».

Realisme finner vi også i den franske filmen Polisse, med handling fra en politiavdeling i Paris. Barnemishandling, incest og pedofili er daglig kost, noe som gjør det vanskelig å legge jobben unna når du går hjem, og krever en røff humor kollegene imellom. Filmen vant juryprisen i Cannes og er lagd av Luc Bessons ex-kone Maïwenn, i Frankrike betraktet som en lovende ny regissør. Polisse får ordinær premiere på norske kinoer 30. mars.

Blant filmene som benytter vold og ubehag som formeksperiment finner vi Bullhead, regissert av Michael R. Roskam. Den belgiske kvegbonden Jacky er involvert i et kriminelt nettverk med andre bønder og veterinærer, som gjennom smugling av veksthormoner vil øke kjøttproduksjonen i buskapen. Under Tromsø filmfestival besvimte en publikummer under en balleknuserscene i denne filmen.

Filmfest Oslo har valgt ut to filmer som sjokkerte Cannes-publikum i 2011. Under nederlandske Urszula Antoniaks aktiv dødshjelp-dramaet Code Blue skal scener med voldtekt og annen vold ha fått publikum til å forlate kinosalene i horder, tross unison kritikerros til Bien De Moor i rollen som kvinnelig ensom ulv og nattevakt på geriatrisk sykehus.

Sleeping Beauty er debutfilmen til australske Julia Leigh, som har hatt Jane Campion som mentor og utforsker kvinnekroppen som objekt gjennom et kjølig filmspråk. Dette handler mer om anti-erotisk fremmedgjøring enn om seksualitet, som når en prostituert ung kvinne (Emily Browning fra Sucker Punch og Lemony Snicket) inntar et bedøvelsesmiddel før hver natt med kunden, og han får gjøre hva han vil unntatt å penetrere.

Julia Leigh har sagt seg inspirert av to romaner da hun skrev manus til Sleeping Beauty: Yasunari Kawabatads The House of Sleeping Beauties og Gabriel García Marquez’ Alle mine triste horer. Sistnevnte er nettopp filmatisert og vises på festivalen, men det er et åpent spørsmål om danskenes 84 år gamle og svært ujevne Hamsun-regissør Henning Carlsen (Sult 1966 og Pan 1995) greier å gjøre dette til noe mer enn de gamle grisenes film. Jeg mener, en historie om en fyr som vil feire 90-årsdagen sin ved å ligge med en 70 år yngre jomfru?

Coming of Age

Coming of age, hva er egentlig det? Begrepet brukes flere ganger i katalogen, og ikke bare når det gjelder overgangen mellom ung og voksen. Det er noe sympatisk ved tanken om at også voksenlivet har overganger viktige nok til å behandles i en film, men samtidig får jeg en snikende følelse av at den utvidete begrepsbruken skjer for lettvint. Skal vi virkelig kalle det en aldersovergang hver gang vi lærer noe nytt eller møter nye folk i livet?

Et eksempel på moden coming of age som nok handler mindre om alder enn vanlig eksistensiell reorientering, er den amerikanske indiefilmen Natural Selection. Denne dramakomedien vant en rekke priser under fjorårets South by Southwest-festival, og er i Norge tidligere vist under BIFF. Vi møter en kristen og barnløs husmor i 40-årene som på ektemannens dødsleie finner ut at han i årevis har donert sæd, og drar for å oppsøke hans eldste sønn, en slaskete småkriminell. Den skrå humoren til regissør Robbie Pickering har blitt sammenliknet med såvel Cohen-brødrenes som med Todd Phillips’ The Hangover, men sies å være varmere og mer medfølende.

Heller ikke når det gjelder filmer om ungdom synes jeg coming of age-begrepet skal brukes automatisk. Er det nok å gå gjennom en viss psykologisk eller moralsk vekst, eller bør den være spesifikt knyttet til aldersfaser?

To av filmene på programmet tar for seg ungdoms forhold til døden. I Restless gjør Gus Van Sant igjen det han kan best: Beskriver ungdom på en melankolsk og poetisk måte, denne gangen med fokus på sykdom, død, spøkelser og sjenanse. De to hovedrollene spilles av Henry Hopper (sønn av Dennis Hopper) og stjerneskuddet Mia Wasikowska (In Treatment, Jane Eyre, The Kids Are Allright).

En dødssyk tenåring møter vi også i Death of a Superhero, hvor regissør Ian Fitzgibbon presenterer en 14-åring med kreft som takler vanskene ved å lage en tegneserie om seg selv som superhelt. (Funfact: Filmens psykiater spilles av Andy Serkis, kjent for motion capture-rollen som Gollum i Ringenes Herre.)

Vanligere tenåringsproblemer behandles i Terri av Azazel Jacobs, om en isolert tjukkas som tas under vingene av en forståelsesfull high school-lærer (John C. Reilly) og etterhvert finner venner som i likhet med ham selv faller utenfor.

Mindre sår og mer ertende er Damsels in Distress (2011), en amerikansk college-komedie rettet mot dem som liker den quirky/preppy stilen, en hipstergruppe regissør Whit Stilman vissnok ler like mye av som med. Mange likte nittitallskomediene til Stilman, som The Last Days of Disco (1998), og nå er han altså tilbake med mumblecore-babe Greta Gerwig i spissen for en ironisk jentegjeng som helst dater menn som er styggere og dummere enn dem selv.

Hvorfor virker coming of age-filmene så like, og hvorfor er de alle amerikanske? Under årets Berlin-festival kom de åpenbart mest interessante barne/ungdoms-historiene fra Europa, ikke minst fordi regissører fra land som Frankrike, Sveits og Ungarn viser en større djervhet når det gjelder å være politisk. I USA er det ofte en tendens til å la viktige spørsmål drukne i individualitet, psykologi og terapi. Selv om Filmfest Oslo bevisst har valgt en ung profil, hvorfor begrense seg til det amerikanske blikket?

Moden mainstream

Også mainstream-filmene har sin coming of age-variant på festivalen, med adaptasjonen We Need to Talk About Kevin. Regissør Lynn Ramsay (Ratcather, Morvern Callar) har filmatisert Lionel Shrivers 2003-roman om en mor (Tilda Swinton) som går i seg selv når sønnen har drept medelever på skolen. Temaet er høyaktuelt i Norge like før rettssaken etter 22/7, siden mange har ment at disse handlingene likner mer på amerikanske skolemassakrer enn en politisk terroraksjon. Ordinær premiere ved norske kinoer blir 23. mars.

Mange av mainstream-filmene beregnet på et voksent publikum ser ut til å være av den hjertevarme og livsbejaende typen, som alltid løper risikoen å ramle over i kliss.

Den mest lovende er kanskje italienske Terraferma (2011), hvor en besk politisk undertekst gir dybde til historien. Hva skjer når italienske fiskere står i fare for å måtte forlate øya på grunn av den økonomiske krisen, samtidig som flyktninger sørfra fortsetter å skylles opp på strendene? I et Europa som selv sliter med fattigdom får nord/sør-problematikken en ny dimensjon. I Terraferma møter vi en liten familie som leier ut rom til turister, men får huset fullt når de redder flyktninger fra å drukne og må skjule dem for myndighetene. Terraforma vant hele 3 priser ved fjorårets Venezia-festival, og kritikere har kalt den en vakker, varm og tilgjengelig film. Regissør er Emanuele Crialese, som i Norge gjorde lykke med Respiro (2002).

Festivalen tilbyr to amerikanske og to britiske familiedramaer.

We Bought a Zoo er regissert av Cameron Crowe og handler om en trist enkemann som kjøper dyrehage og renoverer den sammen med barna og vennene sine. Matt Damon og Scarlett Johansson spiller hovedrollene, og ordinær premiere er 4. mai.

I Another Happy Day ramler skjelettene ut av skapet under et bryllup, en type plott vi ikke er ukjente med – uten at det hindret filmen fra å vinne manusprisen i Sundance. Hovedrollene spilles av Ellen Barkin, Ellen Burstyn, Demi Moore, samt Ezra Miller som også spiller tittelrollen i We Need to Talk About Kevin. Regissør er Sam Levinson (sønn av Barry Levinson).

The Deep Blue Sea er et pasjonert sjalusimelodrama satt til 1950-tallet, basert på et britisk teaterstykke av Terence Rattigan. Regi har Terence Davis, og hovedrollen spilles av Rachel Weisz.

The Best Exotic Marigold Hotel handler om sju britiske pensjonister som blir lurt til å tro at de kan finne sitt eget Costa Blanca i India – av alle steder! Kulturkræsjet lar ikke vente på seg, og dette kan sikkert bli en publikumsvinner, med John Madden (Shakespeare in love, Kaptein Corellis mandolin) som regissør og Judy Dench i en sentral rolle.

(Til forfatteren av katalogteksten vil jeg skyte inn at fraser som «en hyllest til livet» sjelden får meg til å løpe på kino. Nei til katalogklisjéer NÅ!)

Coriolanus er en adaptasjon av Shakespeare-tragedien ved samme navn, og her vil jeg først si at skuespillere som blir regissører er en sak, om de i tillegg tar hovedrollen blir jeg vanligvis skeptisk – for ikke å snakke om når gamle teaterstykker omses til nåtid uten at språket følger med. Hvis dette ikke skremmer sier kritikkene at Ralph Fiennes (Schindlers liste, Den engelske pasienten) har gjort en god innsats, sikkert i likhet med Gerard Butler, Vanessa Redgrave og Jessica Chastain (som spilte moren i Terrence Malicks Gullpalmevinner Tree of Life, og ble Oscar-nominert for birolle i Barnepiken).

Skandinavisk bredde

Om sentraleuropeisk film virker sterkt underrepresentert på festivalen, er det funnet plass til endel skandinavisk. Den første norske kunne like gjerne vært plassert under coming of age-overskriften. Kompani Orheim har regi av Arild Andresen, og er den tredje filmatiseringen av Tore Renbergs romanserie, med handling kronologisk først i rekken. Kompani Orheim er en far/sønn-historie om hvordan barnet Jarle Orheim blir den voksne Jarle Klepp, og vant Drageprisen for Beste nordiske film ved Göteborg filmfestival. Den får premiere over hele landet denne uka.

Den andre store norske premieren ved Filmfest Oslo er Into the White, hvor Petter Næss (Elling, Bare Bea, Tatt av kvinnen, Maskeblomstfamilien) har regissert Zentropas første norske storproduksjon. Mannskapet på et tysk og et engelsk fly blir i 1940 skutt ned over den norske fjellheimen, og tvinges til å overvintre i samme hytte. Blant skuespillerne som gjester festivalen er Rupert Grint (Ron i Harry Potter) og David Cross (The Reader, War Horse).

De svenske festivalbidragene består av to tradisjonelle action-adaptasjoner (Jan Guillous Hamilton – i nasjonens tjeneste og Liza Marklunds Nobels testamente), én sannsynligvis helt forferdelig komedie (en slags oppdatert versjon av Selskapsreisen kalt En dag i Phuket, om svenske trettiser på stranda i Thailand og med norske Jenny Skavlan i en av hovedrollene), samt et relativt kunstnerisk ambisiøst drama:

Flettverksfilmen Happy End handler om fem personer på feil sted og i feil selskap som søker frihet og forløsning. Gustav Skarsgård og Johan Widerberg er med, og Ann Petrén spiller avvisende kjøreskolelærer. Dette er tredje film i regissør Björn Runges Befrielsestriologi (de forrige var Om jag vänder mig om, 2003, og Mun mot mun, 2005), med manus av den allestedsnærværende dansken Kim Fupz Aakeson (En ganske snill mann, Gnade, Kinamann, Den eneste ene).

Den finske og islandske filmen hører til festivalens smalere bidrag. Humor blir vel knapt mer nerdete enn i finske Iron Sky, hvor regissør Timo Vuorensola skrur om på virkeligheten etter 2. verdenskrig gjennom alternativ historiefortelling. Det viser seg at tyske nazister har rømt til baksida av månen etter nederlaget, og returnerer i 2018 for å erobre Jorda. Filmen er finansiert gjennom crowd sourcing og vakte en viss oppsikt under årets Berlinale. Ordinær premiere i Norge blir 20. april.

Islandske Ildfjell handler om en gretten vaktmester som går av med pensjon, og kastes fra dødslengsel til vulkansk livsglede etter å ha sett døden i hvitøyet fra en liten fiskebåt. Regissør Rúnar Rúnarsson er utdannet ved Den Danske Filmskolen og har tidligere vært kortfilmnominert til Oscar. Ildfjell er hans langfilmdebut, og skal ifølge ryktene ha rørt minst én person til tårer hos den norske distributøren Arthaus.

(En mer erfaren islending er også representert ved festivalen, men årets film fra Baltasar Kormákur, regissøren som ga oss 101 Reykjavik, er sannsynligvis en helt vanlig amerikansk action. Contraband har Mark Wahlberg i hovedrollen og får ordinær premiere 16. mars.)

Forventninger og eksperiment

Skal du se en actionthriller vil jeg heller anbefale Haywire, som til å være lagd av Steven Soderbergh er ganske ordinær når det gjelder form. Under Berlinalen ble hovedkarakteren omtalt som «en kvinnelig Jason Bourne», noe som stemmer godt med handlingens fart og paranoide stemning. Gina Carano er ingen vanlig Hollywood-pinup, men tidligere kampsportstjerne og befriende ekte muskuløs. Med på stjernelaget er Michael Douglas, Ewan McGregor, Antonio Banderas og Michael Fassbender. Ordinær premiere over hele landet 6. april.

En annen film hvor regissørens navn skaper forventninger er Wuthering Heights, en film jeg var så heldig å få sett under årets TIFF. Andrea Arnolds dialogfattige versjon av Emily Brontës klassiker gjør Heathcliff ung, svart og stolt, mens det sensuelle kameraet damper av lyng og fukt, fattigdom og aggressiv lidenskap. Det er et svært ulikt de to skittenrealistiske filmene regissøren tidligere har gjort seg bemerket med, Fish Tank (2009) og Red Road (2006), men ikke mindre oppsiktsvekkende.

Den kontrollerte og høflige tidligere filosofiprofessoren Bruno Dumont har som mål å lage filmer som er helt motsatt av ham selv: Ukontrollerte, mystiske, poetiske og åndelige – på tross av at han er selverklært ateist! Det er forskjell på religiøse filmer og film som studerer religion, påpeker han i et intervju om festivalbidraget Outside Satan (Hors Satan). I sentrum står ei androgyn tenåringsjente og en eldre eremitt og morder, et umake par vi møter på felles åndelig reise. I Norge vil noen huske Dumonts film Humanité (1999), og for et par år siden viste TIFF hans forrige, Hadewijch (2009), om en ung kristen nonne som flørter med islamistisk ekstremisme.

Fra USA kommer Take Shelter av Jeff Nichols, en svært prisbelønt psykologisk thriller (blant annet Kritikerukas Grand Prix i Cannes). En familiefar med paranoide mareritt om en kommende katastrofe bygger tilfluktsrom i hagen og skremmer kone og barn. Kritikkene beskriver filmen som dels apokalyptisk horror, dels artsy drama. Hovedrollene spilles av Michael Shannon (Revolutionary Road, Boardwalk Empire) og Jessica Chastain (Tree of Life, Barnepiken).

Landsmannen Braden King har lagd Here, en roadmovie fra Armenia om en kartograf, spilt av Ben Foster (The Messenger, Six Feet Under), som møter en vakker armenske kunstfotograf spilt av Lubna Azabal (Incendies). Faren ved slike filmer er alltid svake karakterer og altfor eksotiserte omgivelser, men denne skal i tillegg bygge på interessante tanker om bilder og hukommelse.

Kan et bra soundtrack forene tilsynelatende urelaterte karakterer skilt fra hverandre med flere tiår? Den fransk-kanadiske regissøren Jean-Marc Vallé (mest kjent for kostymedramaet The Young Victoria) ruller ut to parallelle historier i Café de Flore. I Paris 1969 må en ung mor (Vanessa Paradis) hanskes med forelskelsen mellom to barn med Downs syndrom, den ene hennes sønn, og i dagens Montréal blir en DJ stormforelsket i en annen enn sin kone. Sigur Ros er sentral på lydsporet.

Mange vil også ha forventninger til russiske Aleksandr Sokurov, som i Faust gjør sin egen versjon av den gamle legenden om mannen som solgte sin sjel til Djevelen. Filmen handler om sterke menn med store svakheter, vant gulløven i Venezia, og er tidligere vist i Norge under TIFF.

Dokumentar: Politikk møter nerd

Filmfest Oslo har også et interessant dokumentarprogram. Selv er jeg mest spent på den danske filmen Ambassadøren, den nye filmen til Mads Brügger som for et par år siden vakte stor oppsikt med den kontroversielle Det røde kapell (2009), hvor han sammen med en falsk teatergruppe dro til Nord-Korea å undersøke hvordan landet forholdt seg til handikappete. I det nye walraffprosjektet reiser han til en sentralafrikansk republikk og spiller rollen som «diplomat».

En film som går sin seiersgang på festivalene er Into the Abyss av Werner Herzog, om to dødsdømte trippeldrapsmenn som sitter på death row i Texas. Både fanger og pårørende får oppleve Herzogs intime, empatiske intervjuteknikk, blant annet kvinnen som giftet seg med den ene drapsmannen over telefon og nå er gravid med barnet hans.

This is Not a Film er iranske Jafar Panahis forsøk på å lage film når han egentlig ikke får lov til det. For hva gjør en regissør med yrkesforbud som ikke greier å slutte å tenke film? Emigrerer – eller tar opp småsnutter med mobilkameraet sitt, og sender dem ut landet så de kan bli en dokumentar – eller ihvertfall et lekent snapshot av hverdagen.

Når boblene brister er den første dokumentarfilmen til den anerkjente norske regissøren Hans Petter Moland (Kjærlighetens kjøtere, Aberdeen, Gymnaslærer Pedersen, En ganske snill mann). Temaet som fikk ham til å bytte beite er de siste årenes finanskrise. I filmen møter vi amerikanske forhold fra bilfabrikkene i Detroit til analyser ved moderne økonomer.

I Project Nim benytter James Marsh intervjuer og arkivmateriale til å tegne et portrett av den berømte sjimpansen som fikk lære tegnspråk, et eksperiment som kanskje sa mer menneskene enn om ham. Regissøren er tidligere Oscar-belønt for dokumentaren Man on Wire(2008).

Fra Irland kommer Knuckle av Ian Palmer, om organiserte nevekamper blant reisende folk. To familier har ligget i en årelang feide, men hvor alvorlig er striden, og blir noen virkelig skadet? Ikke forvent vanlig kampsport mellom muskuløse atleter, dette likner mer på bikkjeslagsmål mellom usunne, tatoverte bøller.

Nerdesegmentet får også sitt på dokumentarfeltet: Comic-Con Episode IV: A Fan’s Hope lar oss møte deltakere på den berømte tegneserie-, fantasy- og animasjonsmessa Comic-Con i San Diego, Conan O’Brian Can’t Stop følger en amerikansk tv-komiker på standup-turné, og Corman’s World portretterer den 85 år gamle B-filmprodusenten Roger Corman, blant annet kjent for kultfilmen Little Shop of Horrors (1986).

Filmfest Oslo starter onsdag 29. februar og varer ut uka. Les det fulle programmet her.