Å skrive anbefalinger til en filmfestival handler mer om valg enn kvalitet. Det letteste ville være å ramse opp de mest kjente regissørenes filmer, hvor forestillingen likevel gjerne er utsolgt få timer etter at billettluka åpner. Under årets TIFF er noen slike filmer Golden Globe-vinneren The Descendants av Alexander Payne, med George Clooney i hovedrollen, og britiske Andrea Arnolds Wuthering Hights (2011). Her prøver jeg å finne tips som kanskje er mindre opplagte, men likevel publikumsvennlige, og samle dem rundt noen mulige trender.

Fransk postpunk-regissør

Min førsteprioritet under TIFF 2012 vil være å få med meg mest mulig av retrospektiven til Olivier Assayas, den franske regissøren som elsker postpunk så høyt at han smugler slik musikk inn i nær sagt alle filmene sine. Festivalledelsen på TIFF later til å være like begeistra over dette som meg, for de har lagt vekten på nettopp de musikkorienterte filmene til Assayas. Dermed vises ingen av hans to nyeste verker, den poetiske Summer Hours (2008) om kunst og arveoppgjør (som derimot vises på Cinemateket i Oslo førstkommende søndag, før en scenesamtale med regissøren), eller det imponerende eposet over terroristen Carlos (2010), ofte kalt «Sjakalen», fra den kalde krigens dager, et verk som finnes både i form av en 3 timer lang film og en 5,5 timer lang tv-serie.

Derimot viser TIFF 2012 en rekke andre Assayas-filmer som ikke er blitt vist i Norge før, i tillegg til gjennombruddsfilmen hans som gjorde stor lykke på norske kinoer for 15 år siden, Irma Vep (1996). Navnet «Irma Vep» er et anagram for vampire, som viser til at det i filmen spilles inn en remake av en klassisk fransk vampyrfilm, der Hongkong-stjernen Maggie Cheung hyres inn til hovedrollen. I Assayas film spiller hun seg selv, så dette er en ekte metafilm, hvor det sendes ironiske skråblikk til franske filmbransje og Truffaults historiske metafilm Natteffekt (1973).

Under innspillingen av Irma Vep falt regissør Olivier Assayas pladask for hovedrolleinnehaver Maggie Cheung, og giftet seg med henne to år senere. Enda tre år senere var ekteskapet over, men tydeligvis ikke vennskapet, for på festivalen vises også det rocka dramaet Clean (2004), hvor Maggie Cheung spiller en moderne Yoko Ono-skikkelse som blir hatet for samlivet med en berømt rockestjerne, og enda mer når han ender med å ta en overdose, en ulykke både fansen, vennene og familien hans skylder på henne. Hun blir nekter å treffe deres felles lille sønn, og må stable sitt eget liv på beina før svigerfar Nick Nolte kommer på gli. Vi får også et gjensyn med Béatrice Dalle, som millioner av åttitallsungdom var betatt (eller besatt) av etter den überseksuelle åpningsscenen i spillefilmen Betty Blue (1986).

Andre Assayas-filmer under TIFF 2012:

Disorder (1986) er regissørens spillefilmdebut, om et fransk postpunkband som prøver å stjele instrumenter, men ender på en slags katastrofeflukt. Et portrett av 1980-tallets new wave-kultur, blant annet med musikk av New Order.

Cold Water (1994), en hyllest til ungdomstida og vår første søken etter identitet, komplett med mye musikk og en fest i et gammelt hus i skogen.

Demonlover (2002) som inneholder japansk pornoanimé, maktkamp og dirty spill, samt mye Sonic Youth-musikk.

Noise (2006) er rett og slett en konsertfilm med musikere og artister Olivier Assayas har brukt i filmene sine. Bakgrunnen er at den franske alternative rock- og kunstfestivalen Art Rock de Sait-Brieuc hvert år gir en utvalgt kunstner frie hender til å lage et helaftens program, et tilbud som i 2005 gikk til Assayas.

Klokt arabisk

I kjølvannet av Den arabiske våren 2011 retter TIFF fokus mot denne delen av verden. Høydepunktene kjenner jeg igjen fra et tilsvarende program under Film fra Sør 2011, men Tromsø har supplert med et par egne filmer.

678 Kairo (2010, regi Mohamed Diab) får etterhvert ordinær premiere på norske kinoer, men merkelig nok ikke før i september 2012. Dette er en glimrende film som neppe blir utdatert med det første, så TIFF-publikum kan gjerne tjuvstarte. Vi møter tre egyptiske kvinner med ulike måter å slå tilbake mot offerrollen på. Den dydige familiemoren Fayza er lei av å bli beklådd på buss nr 678, tar et kurs i selvforsvar hos talkshowvertinnen Seba og beslutter å ta igjen – med kniv. Seba på sin side blir overfalt på en fotballkamp, når den heiende mengden skiller henne fra kjæresten på en måte ikke ulik det som hendte den amerikanske tv-reporteren Lara Logan under vårens Tahrir-opprør (en mannlig mobb fjernet Logan fra tv-teamet, rev av henne klærne og fingervoldtok henne i en halvtime). Etterpå må Seba ikke bare takle egne følelser, men at kjæresten hennes føler seg nedverdiget og synes hun er blitt «skitten». Den tredje kvinnen, studenten Nelly, vil skrive historie ved som første kvinne i Egypt å dra en overfallsmann for retten, men tviler når kjærestens familie hevder rettssaken vil vanære dem. I Egypt hefter overgrep fortsatt mer ved offer enn gjerningsmann, særlig når offeret er kvinne. I Norge tar vi avstand fra en slik tankegang, men hva skjer i praksis? Vil du være kvinnen som blir landskjent voldtektsoffer, og deretter skal prøve å gjøre karriere som leder?

For Egypt-interesserte som lurer på hva som egentlig skjedde under Tahrir-opprøret, og hvorfor, kan det være verdt å ta en titt på dokumentarfilmen Tahrir 2011: The Good, the Bad and the Politician (2011). Da den ble vist under Film fra Sør 2011 var den rykende fersk, og handler altså nettopp om vårens hendelser. Som tittelen antyder handler det egentlig om 3 filmer, hvor 3 egyptiske regissører har tatt for seg ulike sider ved vårens revolsjon. «The Good» gir oss dybdeportretter av døde helter fra Tahrirplassen, «The Bad» handler om sikkerhetsstyrkenes motiver og strategi, mens «The Politician» er avgåtte president Mubarak.

Se også gjerne On the Edge (2010, regi Leila Kilani), en slags moderne film noir om skurkeaktige fabrikkjenter i Tangers økonomiske frisone, lagd av en ung kvinnelig marokkansk regissør med bakgrunn som journalist. Hun har tidligere lagd flere dokumentarer, dette er hennes spillefilmdebut.

Er du glad i hiphop, rock og graffiti kan egyptiske varianter oppleves i Microphone (2010, regi Ahmad Abdalla), en fiksjonsfilm om en ung mann som returnerer til hjembyen Alexandria etter å ha bodd i utlandet. Han finner at ingenting er helt som han husker, blir begeistret over byens undergrunnsscene og bestemmer seg for å arrangere en stor konsert. Filmen er spilt inn lenge før revolusjonen, men tar pulsen på opprørske elementer som kanskje var med på å trigge den.

Spennende tysk

Er det noe jeg innbiller meg, eller er årets TIFF-program ekstra sterkt når det gjelder tysk film? Ved nærmere ettersyn er bare seks filmer av tyske regissører med, men alle er på en eller annen måte interessante.

Den erfarne regissøren Andreas Dresen er kjent for å levere gode og menneskelige dramafilmer i jevn takt. I Norge er han mest kjent for Den niende himmel (2008), en film som ble både populær og kontroversiell fordi den viste ny forelskelse og fysisk seksualitet blant gamle, rynkete mennesker. Den niende himmel ble vist under TIFF 2009 og hadde senere suksess på norske kinoer, men utover denne har såvidt jeg vet ingen andre av Dresens 33 spillefilmer fått ordinær premiere i Norge. I år er Dresen tilbake med Stopped on Track (2011), om en 40 år gammel familiefar som blir diagnostisert med hjernesvulst og må finne ut av det plutselig avkortede livet sitt sammen med kone og barn.

Dreileben (2011) er et nyskapende samarbeidsprosjekt hvor 3 regissører har fått lage 3 ulike filmer omkring samme tema, men fra ulike synsvinkler. Utgangspunktet er en fiksjonshistorie om en sexforbryter på rømmen, som vi møter både indirekte og direkte i filmene. Oppdraget kom fra tv-selskapet ARD. Trilogien ble første gang vist offentlig under fjorårets filmfestival i Berlin, og er senere vist på tysk tv. I del 1 sneier vi borti forbryterens skjebne ved å følge et tysk-bosnisk kjærestepar på reise. Del 2 gir oss en annen inngang, gjennom en kvinnelig politipsykolog som jakter på ham. I del 3 rettes søkelyset omsider direkte mot forbryteren, ved et mer tradisjonelt kriminalplott hvor vi ser ham forskanse seg i skogen.

Selv om Werner Herzog vel strengt tatt er blitt mer amerikaner enn tysker nevner jeg ham i dette underkapitlet. På TIFF 2012 har du sjansen til å få med deg begge de nyeste dokumentarfilmene hans. Spesielt den første, Cave of Forgotten Dreams (2011) ville være nærmest meningsløs å se på en liten tv-skjerm, mens den er spektakulær i 3D på stort lerret. Herzog og teamet hans fikk med nød og neppe tillatelse til å filme i Chauvet-hulen i Sør-Frankrike, som er full av 30 000 år gamle hulemalerier. 3D-teknikken gjør at vi oppdager noe vanlige flate bilder aldri kunne vist: hvordan de forhistoriske kunstnerne benyttet huleveggens utspring og nisjer til å skape sine egne 3D-effekter.

Den andre Herzog-filmen på TIFF er Into the Abyss (2011), om to dødsdømte trippeldrapsmenn i et fengsel i Texas. Både fangene og flere pårørende som ble rammet av drapene får oppleve Herzogs intime, empatiske intervjuteknikk, blant annet en kvinne som giftet seg med den ene drapsmannen over telefon og nå er gravid med hans barn.

Rød moro – rødt alvor

At gamle Øst-Europa har gått fra grå tungroddhet til kaotisk redd-deg-selv-mentalitet på 20 år får motstridende resultater innen film. Interessen for burlesk humor, blodig gangsterfilm og seige formeksperimenter er like viktige deler av bildet, noe som gjør at du aldri helt kan vite hva du går til. Det kan også virke som om en viss inspirasjon går vestover, eller også er forskjellen på øst og vest i Europa iferd med å bygges ned. La meg nevne noen filmer som på en eller annen måte gir meg røde assossiasjoner, enten det handler om postsovjetiske russere, britisk aggressiv ungdom, eller moden fransk klassekamp.

På den seriøse siden finnes A Bitter Taste of Freedom (2011), Marina Godovskajas dokumentar om den drepte russiske journalisten Anna Politkovskaja.

I motsatt enda av skalaen finner vi eksempler på sjangerfilm: De som liker westernfilm ffår eksempelvi et eget program med den østeuropeiske bak-jernteppet-varianten av sjangeren, kalt Red Westerns.

Generasjon P (2011) er basert på en bestselgende kultroman av Victor Pelevin, om en generasjon russere som er født mot slutten av sovjettida. P står for Pepsi, og betegner en livsinnstilling hvor vestlig konsumtankegang gikk hånd i hånd med kommunistisk framtidstro.

Det belgiske krimdramaet Bullhead (2011, regi: Michaël R. Roskam) byr på en muskuløs actionhelt – eller også en skurk og anti-helt. Kvegbonden Jacky er involvert i et kriminelt nettverk med andre bønder og veterinærer, som gjennom smugling av veksthormoner vil øke kjøttproduksjonen i buskapen. Som i de fleste skurkemiljøer går noe på et tidspunkt galt, og blodige konflikter vekker vonde barndomsminner Jacky må hanskes med.

Den britiske lavbudsjettsfilmen Attack the Block (2011, regi: Joe Cornish) er en fartsfylt og blodig actionkomedie om en kriminell ungdomsgjeng som havner i klammeri med inntrengere fra verdensrommet. Filmen er først og fremst tøysete og morsom, men byr også på kritikk av dagens sosiale forhold i Storbritannia.

At TIFF er dyktige til å få tak i spennende franske regissører ser vi også av åpningsfilmen, Snøen på Kilimanjaro (2011). Regissør Robert Guédiguian er kjent for å ta opp klassespørsmål med vanlige folk i sentrum, gjerne satt i hjembyen Marseilles. Filmene til Guédiguian kunne kalles en fransk versjon av kitchen sink-realisme, ofte med multietniske overtoner. Selv har Guédiguian tysk-armensk arbeiderklassebakgrunn, med en far som var havnearbeider i nettopp Marseilles. Det er også Michel, hovedpersonen i Snøen på Kilimanjaro, som gjennom et langt liv har vært aktiv fagforeningsmann når han mister jobben nær pensjon. I trettiårs bryllupsgave får han og kona en tur til Kilimanjaro, en gave som skal få ubehagelige følger. Familien blir utsatt for en forbrytelse som setter nye tanker i gang: Har Michel virkelig jobbet for de svake i alle disse årene med klassekamp? Lever han egentlig et småborgerlig liv?

Hvis du ikke får med deg Snøen på Kilimanjaro under TIFF (det ser ut som mesteparten av forestillingene er utsolgt allerede) har du sjansen igjen fra 10. februar, når filmen får ordinær premiere på norske kinoer.

Resten av TIFF 2012-programmet finner du her.

God festival!