Denne uken ble vårens norske kinofilmer presentert på Filmens Hus i Oslo. Et filmprosjekt som aldri kom med, var Verden venter, av Mariken Halle. Norsk filminstitutt har gitt henne avslag på et prosjekt som de fleste synes er spennende, inkludert konsulenten som ga henne avslaget, Thomas Robsahm. Problemet er bare at prosjektet og måten Halle jobber på ikke ”passer inn”.

 I en søknadsprosess som Halle selv har lagt ut på produksjonsselskapets hjemmeside (www.vapenochdramatik.com) og som utdypes i hennes innlegg på Rushprint.no, kommer det fram hvor rigid den norske filmpolitikken praktiseres. Halle ønskes velkommen til søke først når hun har skaffet seg en profesjonell produsent, heter det. Problemet er bare at dette profesjonalitetsbegrepet ikke utdypes, utover å peke mot etablerte selskaper.

Alle som har fulgt Halle og hennes fotograf Clara Bodén kan se at de har en unik og dynamisk samarbeidsform. I lavbudsjettfilmer som No sex, just understand og Kanskje i morgen, utforsker de dynamikken mellom det dokumentariske og fiksjon på en imponerende måte. Ingen av filmene har mottatt norsk filmstøtte, men har vunnet priser (hovedprisen under kortfilmfestivalen) og er tatt ut til internasjonale filmfestivaler (Karlovy Vary).

Når NFI ber dem banke på døren til etablerte selskaper, burde det framkalle et deja vu for Thomas Robsahm og hans generasjon i filmbransjen. For det var nettopp denne ”profesjonalitetsmuren” blant annet Pål Sletaune, Marius Holst og Erik Poppe stanget hodet mot på 1990-tallet da de forsøkte å slippe inn i norsk film på egne premisser. I ren frustrasjon over tingenes tilstand startet de sine egne selskaper, 4 ½ og Paradox, som i dag er de to største og mektigste selskapene i norsk film.

Bak kravene om profesjonalitet ligger angsten for tilbakefall til perioden da det var få levedyktige selskaper i norsk film. Det er forståelig. Men det er ikke lenger produsenten, som på 1980- og  90-tallet var norsk films syke mann, som trenger oppgradering. Det har de fått til gagns de siste ti årene. Det er snarere støttesystemet som nå må åpne seg for en ny virkelighet som banker på.

Hovedproblemet med NFIs argumentasjon mot Halles prosjekt er at det mangler substans. Som Halle og Bodén selv formulerer det, hadde det vært mer akseptabelt om avslaget var kunstnerisk begrunnet. Kravet om profesjonalitet lyder litt hult med tanke på hele Pax-affæren og den cowboymentaliteten som råder i deler av produksjonsmiljøene. Er stats- og bransje-autorisert profesjonalitet synonymt med kvalitet?

NFI ser ut til å klamre seg til et utdatert profesjonalitetsbegrep. Ny teknologi har for lengst endret spillereglene og åpnet nye veier inn til filmen for nye talenter. Filmstøttens legitimitet er ikke bare basert på at systemet fanger opp talentene, men at konsulentene legger til rette for at talentene kan blomstre. I dag er det dessverre slik at filmregissørene ikke har lov til å ha egne møter med konsulentene – alt skal skje via de etablerte produsentene.

For Halle og Bodén er dette ingen tragedie. Verden venter har fått et par millioner fra svensk film, som for lengst har åpnet sitt støttesystem for talenter med alternativ metodikk og lave budsjetter. Det er nettopp denne vesle åpningen norsk film mangler, og som kanskje skal til for at filmløftets målsetning om internasjonale priser kan innfris. I forrige uke ble Halles kortfilm No sex, just understand nominert til en Guldbagge. Hun er således ikke det første talentet vi har gitt bort til svenskene.

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.