”Virkeligheten” 

En viktig impuls fra England var dokumentarismens inntog i dramatikken. Det er nærliggende å se en sammenheng mellom den og Thor­esens problematisering av Fjernsynsteatrets plass i fjernsynets totale programtilbud. Fjernsynsteatret var forventet å skape tydelige fik­sjoner, en ”uvirkelighet” som desto klarere demonstrerte at det øvrige programtilbudet viste oss virkeligheten. Men Dagsrevyen er også en fiksjon, hevdet Thoresen. Dagsrevyen er redigert og presentert som en av mange mulige fortellinger om virkeligheten. Interne forventninger i NRK om en avgrenset selvforståelse for Fjernsynsteatret, stred imot hva teatret trengte og arbeidet for – å finne det særegne fjernsynsut­trykket. Fjernsynets programstrukturer var iferd med å låses, og sys­temet ville automatisk gå i selvforsvar. For Thoresen var det ”en kulturell antihandling”. Ett svar var å innføre mer dokumentarisme i fjernsynsdramaet. Oppløsningen av grensene mellom fiksjon og ”virkelighet” hadde vært særlig dyrket av Peter Watkins, nyskapende og omstridt. I 1973 kom han til Fjernsynsteatret og laget sitt omdisku­terte portrett av Edvard Munch. Også endel norske fjernsynsdrama­tikere og regissører tok dokumentarismen i bruk. 

Mediapolitikk – og bare politikk 

Ikke bare Fjernsynsteatret så Dagsrevyen som fiksjon. Også AKP-erne i NRK så nyhetsformidlingen som subjektiv av natur. Da var det nærliggende for dem å ville påvirke dens vinkling. Journalister og programskapere burde fremme marxistiske synspunkter ved enhver anledning. Det ble knallhardt oppgjør internt i NRK, såpass at kringkastingssjef Ustvedt ble helsemessig knekt og trakk seg fra stillingen. Rabalderet varte ved både internt og offentlig fram til 1975, da Stortinget forlangte hustukt på Marienlyst. NRK var en monopolbedrift, og kunne ikke være talerør for 20-30 ekstremister som utfordret alt institusjonen var bygget på.

Fjernsynsteatret var intet primærmål for AKP-påvirkning, slik andre avdelinger ble det. Få AKP-ere arbeidet i Fjernsynsteatret, alle visste hvem de var, og tok sine forholdsregler. Når Hans Fredrik Dahl og Henrik Bastiansen skriver bind 2 av NRKs historie i 1999, hevder de likevel at AKP-erne og Fjernsynsteatret var to avgjørende faktorer bak kringkastingsmonopolets oppløsning i 1981. Arbeiderbevegelsens historikere slutter seg til analysen i bredere forstand.

De mest optimistiske visjonære i etterkrigstidens arbeiderbevegelse hadde ikke mer bakkekontakt enn mange av kunstnerne de engasjerte til å bygge en nasjonal fellesskapsfølelse med arbeiderbevegelsen som ideologisk samlingspunkt. Det idealet ble aldri oppnådd; folket ble fort borgerlig i stedet. Verken ”arbeiderkulturen” eller klassebevisstheten viste seg å være noe rotfestet. Heller ikke hadde by og land noen heterogen kultur eller sammenfallende interesser. Det kulturelle og politiske engasjementet ble aldri alment. Velstanden virket passiviser­ende, den ble nok i seg selv, en ”verdi” som ikke skulle trues. ”Kultur­presset” skapte til dels ren aggresjon mot kunsten. Selv om Fjernsyns­teatrets repertoar gradvis og markant ble dreid vekk fra det mest ut­fordrende, hang oppfatningen igjen av et elfenbenstårn der den ven­strevridde kultureliten sto og pisset ned på folket. ”Det kultiverte mennesket” tilga aldri fornærmelsen fra det absurde teater. Det gjorde Fjernsynsteatret særlig sårbart i utviklingen som fulgte. 

Å henge i en tråd 

Fjernsynsteatret gikk inn i 1980-årene med Magne Bleness som ny sjef, og med serien Den som henger i en tråd etter Nini Roll Ankers roman. Tittelen skulle vise seg profetisk.

Høyre kom til regjeringsmakt i 1981, på en bølge av misnøye med sosialistisk regulerings- og misjonsiver. De borgerlige anså at særlig det siste var godt synlig i fjernsynet, som dermed selv beviste at en bred ytringsfrihet ikke var garantert med bare én fjernsynskanal. Kulturminister Langslet avskaffet NRKs monopol i eteren gjennom dispensa­sjoner fra kringkastingsloven. Dermed trengtes ingen forslag til lovendring med påfølgende behandling i Stortinget, en tross alt usikker vei.

I 1984 sendte Fjernsynsteatret Nikkerne, en satirisk cabaret med brodd mot samtidens makthavere. Målene for satiren lot seg for­arge så­pass at kringkastingssjef Bjartmar Gjerde refset programskap­erne og ba finansministeren om unnskyldning for omtalen han fikk i programmet. Kulturminister Langslet fant botsgangen på sin plass – ytringsfrihet betyr ikke at kringkastningssjefen har plikt til å offent­liggjøre enhver ytring. For Fjernsynsteatret var kringkastingssjefen en nikker overfor den mak­ten de hadde harsellert med. Det sa også Tore Breda Thoresen offentlig, og fikk refs for det. Han er stolt av det fremdeles.

Kanskje hadde de foregående kringkastingssjefene partiboka i orden, som det het, men de var ikke rekruttert fra politikken. Ustvedt og Elster var intellektuelle, og skriveføre nok til å formulere noe ideo­logisk tungtveiende om TV i samfunnets tjeneste. Med Gjerde opp­levde Fjernsynsteatret at mediavirkeligheten var ugjenkallelig endret. Hans oppgave var å sikre institusjonen mot de farer han så.

Fjernsynsteatrets oppgave var derimot å formidle kunsten. Det hadde gitt fiender både utenfor og innen NRK, og de ble ikke færre. Særlige motsetninger opplevde Fjernsynsteatret i Underholdnings­avdelingen, som både så seg selv som NRKs framtid i kampen om seerne i en tid med konkurrerende kanaler, og Fjernynsteatret som rival og overforbruker av utstyr og ressurser. Konflikten var åpenbar allerede i Thoresens tid som Fjernsynsteatersjef, og han hadde advart mot den både overfor kringkastingsrådet og i offentligheten.

Den virkelige offensiven kom på 1980-tallet, og fikk disku­sjonen om overgang til en drama-avdeling opp på bordet. En lettere drama-avdeling ville ta den kunstneriske legitimiteten vekk fra teatret, anså Thoresen, som var en kraft i Fjernsynsteatret også etter sin sjefs­periode. Argumentet for en lettere drama-avdeling lå nettopp i at NRK ikke lenger var en monopolbedrift. Nå skulle man ut og jage seere, uten egentlig tanke på hva man vant dem med, fryktet Fjernsyns­teatret. De holdt hardt på sin oppgave å gi publikum noe som var vik­tig. I diskusjonen om kravet til seeroppslutning argumenterte Thore­sen: en såkalt lav seeroppslutning var 300 000 seere på en fjernsynsteateroppsetning som ble vist én gang. Likevel var det mer enn samt­lige norske institusjonsteatre samlet på ett år. Og dessuten: er det ikke viktigere at 300 000 ser et program som gir dem noe, enn at 1,2 millioner ser noe som ikke sier dem noen ting? Men hensynet til å kunne rettferdiggjøre linsensinntektene veide selvsagt tyngre enn de gamle idealene Fjernsynsteatret – og NRK selv – var bygd på. I dette perspektivet ble omleggingen fra siviliserende stoff for et voksent publikum, til underholdning som man tror yngre generasjoner er opp­tatt av, en logikk mange trodde på.

Fjernsynsteatret fortsatte sine oppsetninger av klassisk drama­tikk, samt å produsere nyskrevet norsk fra stadig nye dramatikere. Mye av det holdt høy standard. Samtidig viste Fjernsynsteatret mye innkjøpte produksjoner fra utlandet, samt smal film. På det meste hadde man 3 forestillinger pr. uke. Men kontroversene om innholdet ble stadig færre, og seeroppslutningen ble svært ujevn. Hver bølgedal i ratingen, som det nå het, bragte Fjernsynsteatret nærmere en nedleggelse. Det var viktigere at 1,2 millioner så noe som ikke ga dem noe, enn at 300 000 så et program som beriket dem.

Siste produksjon var Landstrykere etter Hamsuns romantrilogi, i co-produksjon med Norsk Film A/S. Den ble – til dels med kommandittkapital – muliggjort av den samme regjeringen som hadde sprengt NRKs monopol. Filmen var tilbake i Fjernsynsteatret, og det var et stort løft med klassisk litterært stoff. Sirkelen var sluttet etter endt sending i rom­julen 1990. Kringsatt av fiender gikk Fjernsyns­teatret ut av sin tid. Men sluttbildet var av August, den livsdugelige frifanten.

Denne artikkelen sto originalt på trykk i Rushprint utgave 1, 2003.

Tilbake til del 1