Den norske filmskolen ble tidlig en suksess. Det gikk forbausende kort tid fra det første kullet ble uteksaminert til flere av dem debuterte med langfilm og bidro til å revitalisere norsk film. Regissører som Sara Johnsen (Vinterkyss) og Erik Richter Strand (Sønner) allierte seg med manusforfattere og produsenter de gikk sammen med på filmskolen, og i årene som fulgte er listen av lovende debutanter blitt lang: Stian Kristiansen (Mannen som elsket Yngve), Roar Uthaug (Fritt Vilt), Hisham Zaman (Vinterland) og Anne Sewitsky (Sykt lykkelig), m.fl. 

Du finner ikke en filmskole i verden som kan måle seg med disse resultatene. Du finner heller ikke en filmnasjon som på det daværende tidspunktet like sårt trengte en grundig oppgradering, både profesjonelt som bransje og i form av nye stemmer. De har vært avgjørende for den norske filmens gjenreising på hjemmebane. 

Siden har filmskolen blitt mer som de fleste andre filmskoler: den uteksaminerer nye kull som forsvinner ganske anonymt inn i bransjen og antallet som debuterer med langfilm er blitt langt færre. Det har ledet til debatt om filmskolen fortsatt evner å fange opp talentene og utvikle dem.

På den måten ble filmskolen offer for de første årenes formidable suksess: Det ble etter hvert forventet at vi skal avle fram en ny Sara Johnsen fra hvert kull, og eksamensfilmene har blitt vurdert som kunstnerisk selvstendige produksjoner. Men som Martin Scorsese en gang sa: eksamensfilmer er i utgangspunktet ”fuckups”, kun filmforsøk uten en klar avsender. 

Selv har jeg sluttet å lete etter talenter med regi-signaturer blant eksamensfilmene nettopp av den grunn: det blir et for upresist barometer for å måle den typen talent (i motsetning til filmskoler der regielevene i større grad driver fram prosjektene selv). 

Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal kunne etterspørre større kunstnerisk nerve fra eksamensfilmene på Lillehammer (og den debatten har vi kjørt over mange år her i Rushprint, sist under fjorårets filmskoledebatt)

Men filmskolens oppgave er altså ikke å produsere fiks ferdige filmgenier, men å hjelpe dem på veien ut i den virkelige verden. 

Den nåværende ledelsen mener at elevene må lære å gå før de kan løpe, som dekan Thomas Stenderup har formulert det. Som sentral byråkrat under den danske gullalderen ble han i 2008 hentet inn til filmskolen som den gangen slet med interne stridigheter og en svak ledelse. Han er ikke den første dansken som er tilkalt for å få orden på norsk film og som oppdager at føret er trådt. Som Erik Poppe nylig skrev i Rushprint har ikke filmskolen ressurser til å modernisere utdanningen slik andre europeiske filmskoler har, med et bachelor- og masterprogram. Den har heller ikke den samme formelle status som andre norske kunstutdanninger. Samtidig insisterer Kunnskapsdepartementet på at filmskolen må greie seg innenfor de gitte rammene. 

For filmskolen må dette fortone seg som en Catch 22-situasjon: Den kritiseres i filmdebattene for ikke å gi elevene rette utviklingsmuligheter, til ikke å gi oss morgendagens filmskapere, samtidig som den nektes hjelp til en nødvendig modernisering. 

Arne Skouen hevdet det var typisk norsk å etablere en filmskole som etterbruk fra et idrettsarrangement. Etter flere år med misnøye over plasseringen virker det som om lokaliseringsdebatten er lagt død. Men det gjenstår fortsatt et uavklart spørsmål: hvor er filmskolen på vei? 

Denne kommentaren har også stått på trykk  i Aftenposten