Hva gjør du når svogeren din gir deg en minnepinne med sensitiv informasjon, like før han blir drept i en «ulykke»? Hvordan kan du komme unna et nettverk av forfølgere som overvåker alle gater og kommuniserer over taxiradioen?

Forretningsadvokaten Javar (Adil Khan) må etterhvert rømme fra både gangstere og politi, men får hjelp til å nøste opp trådene av kjæresten Anne (Kaia Varjord). Også hun har en rolle som hentet ut av en klassisk amerikansk paranoiathriller: gravende journalist. I det ytre er dette en ren sjangerserie, men noe tar imot. For det første henter krimplottet inspirasjon fra den virkelige drosjesvindelsaken for åtte år siden, for det andre blir triksing med regnskaper raskt mindre vesentlig for historien enn personlige forhold. Det er her vi aner regissørens virkelige engasjement.

Actionhumor

Regissør og manusforfatter bak Taxi er Ulrik Imtiaz Rolfsen. Han er tidligere kjent for Izzat (2005) og Den store revejakta (2008), samt den første Varg Veum-filmen Bitre blomster (2007). Rolfsen har gått høyt ut i forkant av Taxi med kritikk av andre tv-serier som risikofrie og pregløse, og sagt at han selv er inspirert av Twin Peaks, The Wire og Sopranos. I samme stil har hovedrolleinnehaver Adil Khan hevdet at dette blir første gang vi får se en normal norsk-pakistaner på tv/film i Norge. Jeg innrømmer at jeg tenkte: Dette kan aldri gå bra. Norsk sjangerfilm er full av puteflaue øyeblikk og regissører med hybris, hvorfor skulle denne bli annerledes? Det gledelige er at serien funker.

Ulrik Imtiaz Rolfsen har ikke slurvet med spenningskurver og plott, alt følger solid amerikansk Hollywood-modell. Hver episode slutter med en cliffhanger, karakterer krysses tydelig inn og ut av handlingen, men best er humoren. Som spenningsfilm nærmer Taxi seg en 1990-tallsaction, hvor brutalte kamper mykes opp med snertne oneliners, gjerne i oppløsningen av en konflikt.

Etter heseblesende forfølgelse i Oslos gater slår en kamerat Javar på skuldera: «Det blir ei stund til du kan ta taxi igjen.» Seinere er Javar på tv-skjermen sammen med Anne og får de kritiske foreldrene hennes til endelig å kapitulere: «Han likner litt på Obama, synes du ikke?»

Politisk sprengstoff

Uten sjangerfilmens humor, fart og spenning kunne seriens politiske sider blitt tunge å fordøye. Ved å rette søkelyset så eksplisitt mot tabuer og konformitetspress i det norsk-pakistanske miljøet er regissøren garantert å provosere, selv om det langtfra er sikkert at reaksjonene når offentligheten. Det handler om hvem du ikke kan bli kjæreste med, om etnisitet og seksuell legning, men aller mest om byens mange øyne som ser deg overalt.

Liknende temaer har vært behandlet før i norsk film, både i fryktelige melodramaer som Bryllupet (2000, regi Leidulv Risan) og forutsigbare romantiske komedier som Import Eksport (2005), debutspillefilmen til Khalid Hussain hvor også Ulrik Imtiaz Rolfsen var involvert.

Når Taxi fungerer bedre har det å gjøre med en vilje til å lete bak klisjéene og finne interessante detaljer. At Ulrik Imtiaz Rolfsen har personlig kjennskap til miljøet gjør ham i stand til å vise fram de unges pragmatiske triks og strategier for å skjule hvordan de lever, noe som ga ihvertfall meg aha-opplevelser. Istedenfor hevngjerrige brødre og ektemenn møter vi allianser, samhold og vilje til å dekke opp for hverandre. Vi skjønner at de eldre lar seg lure, for sammenhengen er så kompleks at heller ikke vi kunne forestilt oss den.

Tross sjangertro action er grunntonen i Taxi realistisk. Uten det velmente melodramaets overdrivelser og komediens «alt går bra til slutt» trer tragediene desto sterkere fram. Regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen tillater seg et mørke, men det er langt unna den karikerte gangsterkulheten i hans forrige spillefilm Izzat. Vi møter død og ekte drama, men uten dysterhet, siden regissør og skuespillere hele tida greier å uttrykke varme for karakterene.

Helter og skurker

At filmens Javar skulle være en helt normal norsk-pakistaner tviler jeg riktignok på. Derimot er han sympatisk og har heltekvaliteter: Vakker, smart, atletisk og med evne til omsorg. Javar tilhører den utdannete middelklassen blant norsk-pakistanere, og er ingen latterlig machofigur med oppblåst æresfølelse. At Adil Khan som spiller ham har bakgrunn fra dans kommer godt med. Han vant Dansefeber i 2006 (da med etternavnet Thathaal) og har siden spilt i teaterstykker, blant annet Jungelboka på Det Norske Teatret.

I Taxi lar regissøren ham briljere fysisk med en leken, humoristisk undertone. Vi er aldri sikre på hvor alvoret slutter og referansene til ikoniske action moves starter, slike som må være med i enhver actionfilm med respekt for seg selv: Hopp i slow motion mellom hustak, trening av kampsport med koreograferte bevegelser, og et kamera som dveler når kjæresten skreller skjorta av den muskuløse helten.

De pakistanske taxiskurkene er tildels karikerte, men langt mer nedtonede enn den vanlige stereotypien. Assad Siddique spiller lederen Khan uten gangsterestetikken Ulrik Imtiaz Rolfsen benyttet i Izzat (hvor også Assad Siddique var med). Om dette sa regissøren, da jeg intervjuet ham for en avis etter premieren:

– Jeg ville ikke gjøre Khan til en brautende fyr som snakker gebrokkent. Han skulle være én som kan gå inn i banken og få lån. Produsentene var skeptiske til valget, og skuespilleren ville helst spille tøffing, men jeg sa: Det er mye skumlere hvis du er helt vanlig. Khan viser seg å være en psykopat, og vi ser tendenser hele tida, men jeg ville ikke ha en gullkjedefyr.

Uforløst paranoia

Seriens største svakhet er at den utnytter for dårlig potensialet for paranoia. Å bli forfulgt av et nettverk med gangsters som kan sitte i hver eneste bil du ser med taxiskilt åpner for så mye forfølgelse og angst at jeg stusser over hvor sjelden dette brukes. Her kunne intrigen vært skrudd til, ikke bare for økt spenning, men for å aksentuere følelsen av overvåkning mange Oslofolk med pakistansk (og afrikansk) bakgrunn har beskrevet, ikke minst kvinner som opplever at klesdrakten deres blir fokus for «moralpoliti».

Sosial kontroll framtrer i serien mer som et internt problem i familier enn en strategi i større grupper, noe som tilslører inntrykket av å stå overfor et allment bygdedyr.

Potensialet i flere av seriens bifigurer virker heller ikke helt forløst, og kunne kommet bedre fram i en lengre serie. Jeg skulle gjerne sett mer til både den klønete svogeren Ahmed (Abubakar Hussain), drosjekameraten Ali (spilt av komikeren Zahid Ali) og Anders Hatlos Columbo-pastisj av en etterforsker, komplett med sjuskete frakk og «hvordan var det nå igjen»-spørsmål. Hatlo gir et humoristisk ekko av Norges første helter innen tv-krim, Helmer & Sigurdsson på 1970-tallet.

Om denne og andre mulige referanser til norsk tv-historie er intendert vet jeg ikke, men det er vanskelig å ikke skvette når to av tre programlederne fra 1980-tallets barnetv-serie Portveien 2 dukker opp i mektige posisjoner, særlig når den ene knapt har vært å se de siste 15 årene. Terje Strømdal som spiller Javars advokatsjef har jobbet sporadisk med film og tv hele tida, men Jarl Goli kan jeg ikke huske å ha sett siden Offshore på 1990-tallet. Her gjør han et glitrende comeback som Skatteetatens korrupte direktør.

Gatesmart kritikk

En styrke ved tv-serien Taxi er at sparkene går like frisk i alle retninger. De norske karakterene virker enda mer karikerte enn de pakistanske, som når white trash-skurken med nordnorsk dialekt vasker penger i solariet, eller skattedirektøren må finansiere konas oppussingsmani.

Regissøren driver med fordommene våre når han lar Javar gå under jorda i et glorete kostyme langt fra den eksklusive dressen han bruker advokatjobben – ellers sykler han til og med til jobben i nystrøken skjorte. Luntende gatelangs i kritthvit joggedress med dekor i markørtusjfarger er han knapt til å kjenne igjen. Når han drar opp hetta over capsen og gjemmer seg for en taxi ligger ironien ikke bare i at en pakistaner kler seg ut som «pakistaner», men i usikkerheten på om fordommene er våre eller hans.

Kvaliteten på de kvinnelige karakterene er gledelig, selv om innslag av offerrolle vel ikke kunne unngås med dette materialet. Tross klassiske posisjoner som søster og kjæreste får likevel Fariba (Hina Zaidi) og Anne (Kaia Varjord) rom til å påvirke plottet ved egne handlinger og overraskende individualitet.

Kjemien mellom Kaia Varjord og Adil Khan er påtakelig og skaper et inntrykk av reell lidenskap: selv ikke kranglene deres virker stive. Hina Zaidi står i sentrum for seriens mest tabubelagte og kontroversielle innslag, med scener jeg er spent på om det norsk-pakistanske miljøet vil våge annet enn å tie ihjel.

Taxi er lang nok til å kalles en serie, men kort nok til å kunne rommes i en 3 timers Bollywoodfilm. Opprinnelig tenkte Ulrik Imtiaz Rolfsen å lage en spillefilm, men idéen ble utvidet til tv-serie da NRK sa seg interessert. Det lengre formatet kler historien, som sikkert kunne tålt enda flere vendinger og episoder. At alvoret lures inn i en underholdende historie med fart, spenning og humor gjør ikke Taxi til en mindre viktig tv-serie, bare mer streetsmart og tilgjengelig.

Tv-serien Taxi vises på NRK mandager kl 21.30 med reprise søndag kveld. Første episode hadde premiere mandag 31. oktober, og kan ses på nett-tv her.