Hva bør du gjøre hvis du jages av et auteurspøkelse nattestid? Trekk det inn i lyset og se etter avtrykkene fra alle som har tatt i det og trampet det ned i søla, men óg etter merkene fra de som forsøkte å fylle det med ny farge, skriver Johanne Kielland Servoll.
I 2007 erklærte Sølve Skagen den norske auteuren for død, og antydet i samme artikkel en mulig dødsårsak: ”I iveren etter å styrke og profesjonalisere norske filmmanus er man kommet i skade for å slå kunsten ut med badevannet”. Meget kort kan vi si at hovedtrekket i debatten handlet om at flere filmfolk hevdet at mens man sto overfor en situasjon der norsk film gjorde det bedre på kino enn på lenge, gjennomlevde man en kunstnerisk krise i bransjen: Høye publikumstall veier tyngre enn kunstnerisk kvalitet, noe som har blitt gjenspeilet i de senere årenes maktforskyvning fra regissør til manuskriptforfatter og produsent. ”De siste årene har jeg sporet en tendens til en marginalisering av regi-rollen i norsk film”, skrev regissør Sirin Eide i 2008: ”Den kunstneriske makten har flyttet seg mer og mer fra regissøren til produsenten med det resultat at det synes å råde en merkelig lav selvfølelse blant regissørene.”
Marginaliseringen av dagens regissører blir nærmest fremstilt som en botsgang for forfedrenes (og formødrenes) synder. Ifølge Sølve Skagen, var det den måten generasjonen bak 1970-tallsfilmene forvaltet auteurbegrepet på, som bidro til at begrepet ”auteur” gikk fra å være en hedersbetegnelse til nærmest å bli et skjellsord: ”De greide gjennom rent misbruk å diskreditere auteurbegrepet for de neste 30-40 årene.” Skagen er ikke alene om å vise til at vi har fått en helt særegen vri på auteurbegrepet i Norge og at filmfolk, så langt tilbake som på 1960-tallet og særlig regissørene som laget filmer på 1970-80-tallet, i høy grad kan tillegges skylden for dette. Mye tyder på at auteurbegrepet i dag er ladet med etterlevninger fra fortidige debatter som har gjort at begrepet har blitt vanskelig å bruke uten forbehold av forskjellig art.
Den samtidige usamtidigheten
Fra et begrepshistorisk synspunkt er det helt naturlig at begreper blir jaget av fortiden, fordi de er bærere av historie og rommer erfaringer og forventninger. I dette ligger det en innsikt om at historisk endring nedfeller seg i språket, og at språket, som alt annet, er historisk situert. De menneskelige erfaringer og forventninger som har formet historien kan dermed også gjenfinnes i de begrepene som har blitt anvendt, og som vi anvender den dag i dag. For auteurbegrepets del betyr det at de forskjellige tiders anvendelser av begrepet, aktiviseres når vi bruker begrepet i dag. I det auteurbegrepet blir nevnt tenker vi derfor straks på en rekke regissører, filmer og tradisjoner: den franske auteurkritikken og Jean Renoir, for ikke å snakke om Alfred Hitchcock, Ingmar Bergman og Nicholas Ray og selvfølgelig de selvskrevne regissørene fra La Nouvelle Vague, og de selverklærte tyske Autoren, og senere regissører som Lars von Trier, Quentin Tarantino og Christopher Nolan – alt ettersom hvilken vei auteurbegrepet leder tankene, hvilke kriterier man opererer med og hvilke intensjoner man har med å bruke det. I motsetning til et ord, som blir entydige innenfor den bestemte sammenhengen det brukes, vil et begrep alltid forbli flertydig og kan derfor ikke defineres en gang for alle.
Det finnes selvfølgelig flere grunner enn 1970-tallet, til at auteurbegrepet har blitt belastet i norsk sammenheng, og de kan fremstå som paradoksale: Mangelen på sterke norske regissører løftes ofte frem, fraværet av en Ingmar Bergman som kan ”trekke heatet”. Eller det pekes på at vi har hatt for sterke og egenrådige regissører, drevet av eksponeringsbehov for seg eller sin sak. En annen skikkelse som ofte forbindes med auteurbegrepet er den talentfulle debutanten, engangsregissøren, som ikke fikk sjansen til å prøve seg igjen. Herfra ledes oppmerksomheten mot de norske produksjonsforholdene og den manglende kontinuiteten i bransjen – særlig for regissører og produsenter (som ofte har vært en og samme person). Populære skyteskiver er derfor de statlige støtteordningene og spillefilmkonsulentene (tidligere Filmproduksjonsutvalget), selv om alle er pinlig klar over at de norske støtteordningene siden 1950-tallet ikke har vært dårligere enn i andre land – heller tvert imot. Er man i det bitre hjørnet nikker man i retningen av de skrinne forholdene og det tøffe klimaet, preget av Jantelov, eller av den særnorske mentaliteten der alle er konge på hver sin knaus.
Zombier eller gjenoppstandelse?
Skagen synes å indikere, at det er først nå, når den forbannelsen 1970-tallets regissører kastet på auteuren omsider har sluttet å utstråle sin kraft, at den norske auteuren kan gjenoppstå. Og mye tyder på at en ny generasjon filmskapere er rede for å kjempe for dette utdaterte begrepet. Kanskje i håp om at begrepet skal gjøre det samme for dem som det gjorde for auteurkritikerne som ble den franske nye bølgens stjerneregissører. Auteurbegrepet passer svært godt inn i den kategorien den tyske begrepshistorikeren Reinhart Koselleck kaller for forventningsbegreper. Det som kjennetegner slike begreper er at de i mindre grad er basert på erfaring enn forventning. Ved å bruke forventningsbegreper ønsker man gjerne å skape erfaring ved at begrepene ikke bare betegner det allerede erfarte, men beskriver en posisjon som enda ikke er erfart, men som nå må formuleres språklig – settes på begrep – for å kunne tilkjempes. Men når erfaringene veier tyngre enn forventningene blir begrepet belastet og dermed ubrukelig som våpen i en ideologisk kamp. Den eneste måte å holde et begrep ”rent” på over tid vil være å fornekte at alle de mindre heldige erfaringene har noe med begrepet å gjøre, slik en kommunist i dag vil nekte for at Sovjet var et ”riktig” kommunistisk samfunn: Det var ikke ideen om det klasseløse samfunn det var noe i veien med, feilen lå hos de som prøvde å virkeliggjøre den. Noe av det samme ser man i det en ny generasjon forsøker å gjenopplive auteurbegrepet, eller når Sølve Skagen benytter formuleringer som at 70-tallsgenerasjonen ”misbrukte” begrepet.
Begrepslig endring er ikke noe negativt i seg selv, men forsøk på definisjoner og eksklusjoner må forstås som det det er: nemlig ideologisk kamp om retten til begrepet. Gjennom begreper gjør vi verden begripelig. Eller sagt på en annen måte: Når vi endrer vår forståelse av et begrep er det også fordi de perspektivene som styrer vår virkelighetsforståelse er i endring. Mye vann har rent under brua siden 1970-tallet, og pendelens sving bort fra 1970-tallets personlige og politiske filmkunst mot populære internasjonale sjangere på 1980-tallet, må ses i sammenheng med en trend av internasjonal karakter. Etter blant annet videoens inntreden på 1980-tallet vurderes film, i enda høyere grad enn tidligere, som et investeringsobjekt, og dette har fått konsekvenser for auteurens funksjon i filmproduksjon og resepsjon: “Cinema is part of the media economy that has reduced the auteur to a sign, indeed precisely to a signature,” hevdet Dudly Andrew i 1993. Kjetil Lismoen kom med en lignende observasjon i 2004 når han påpekte at auteuren ikke er død, ”men tvert i mot kan være en slitesterk merkevare om talentet er spektakulært nok”.
Se spøkelsene i dagens lys
Nå er det ikke sikkert at dagens unge regissører ønsker å se inn i den mørke fortiden, men heller vil skue inn i den lyse og lovende fremtiden. De gamle auteurer brennes på bålet for å gi plass til de unge og lovende, slik manusforfatter og regissør Eskil Vogt tok til orde for i 2008: ”I Norge er vi fremdeles skremt av auteur-spøkelset fra 1980-tallet: regissører med europeiske forbilder som skriver og regisserer flere timer lange filmer om incest som ingen gidder å se.” Alle med en viss kjennskap til norsk film ser at dette er et angrep rettet direkte mot Vibeke Løkkeberg og hennes film Hud fra 1986. Man har begynt å snakke penere om norsk film de siste årene. Men å snakke nedsettende om 70- og 80-tallet generelt og om Vibeke Løkkeberg spesielt, ser ut til å være en akseptert handling. Dette kom tydelig til uttrykk da en Frp-politiker uten noen som helst filmkompetanse, og uten å ha sett Gazas tårer, uttalte på P2 at han syntes det var fryktelig at en så talentløs regissør kunne få statlig støtte. Jeg regner med at Vogt har sett filmen han kritiserer – og at han vet hva han gjør. Og om ikke Skagens dødserklæring fra 2007 var tydelig nok var Vogt programmatisk: ”Det er på tide å avlive den navleskuende auteuren en gang for alle, for at norsk film skal bevege seg videre trenger vi nå en ny generasjon med auteurer…” Taktikken er effektiv: Ved å opprette en fiende skapes konflikt og man kan dra grenselinjer mellom innenfor og utenfor, over og under. Personlig har jeg sans for opprøreren som forstyrrer vår ro og fred, men jeg synes Vinduets Aksel Kielland var mer sympatisk da han ironiserte over en samtidig norsk ”kvalitetstradisjon” anført av kjente og feirede kulturpersonligheter som Erlend Loe og Erik Poppe.
Å demonisere fortidens skikkelser i selvrettferdig harme kan tjene som et sted å rette frustrasjoner og ikke minst få en antagonist for polemikkens del. Hva ville vel auteurkritikken ha vært uten Le Cinéma de Papa og Le Tradition du Qualité som skyteskiver? På den annen side bestod de franske auteurkritikernes innsats i mer enn å opprette en motstander. De bidro også til å skape en fransk filmtradisjon ved å se fransk film fra både tidligere og samtidige generasjoner og skrive om den og verdsette den. At vi ikke har en like rik filmtradisjon er åpenbart, men vi oppnår ingen innsikt i vår egen filmtradisjon ved å holde spøkelsene nede i kjellermørket. Tenn et lys på Alle Helgeners aften. Det er ved hjelp av vår avstand til 1970- og 80-årene at vi nå kan være i stand til å se disse tiårene med nye øyne: ”Å lese med forståelse er ikke å gjenta noe forgangent, men å ta del i en nåtidig mening.” (H. G. Gadamer)
Referanser:
Andrew, D. 2000 (1993), ”The Unauthorized Auteur Today” i Stam, R og Miller, T. (red.) Film and Theory: An Anthology, Blackwell, New York, s. 20-29
Eide, S. 2008, ”Regissørene på sidelinjen” på Rushprints hjemmeside: http://www.rushprint.no/index.asp?section=news&newsId=1279
Lismoen, K. 2004, ”Er auteuren død?” i Rushprint, nr. 4, s. 18-19
Skagen, S. 2007, ”Auteuren er død – leve auteuren!” i Rushprint, nr. 1, s. 50-51
Vogt, Eskil, 2008, «Sansenes rike» Dagbladet,04.07.2008
Johanne Kielland Servoll er fast spaltist i Rushprint. Hun er stipendiat i filmvitenskap ved Avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer, der hun arbeider med et PhD-prosjekt om auteurbegrepet i norsk filmhistorie.
Les Servolls tidligere innlegg:
Hva bør du gjøre hvis du jages av et auteurspøkelse nattestid? Trekk det inn i lyset og se etter avtrykkene fra alle som har tatt i det og trampet det ned i søla, men óg etter merkene fra de som forsøkte å fylle det med ny farge, skriver Johanne Kielland Servoll.
I 2007 erklærte Sølve Skagen den norske auteuren for død, og antydet i samme artikkel en mulig dødsårsak: ”I iveren etter å styrke og profesjonalisere norske filmmanus er man kommet i skade for å slå kunsten ut med badevannet”. Meget kort kan vi si at hovedtrekket i debatten handlet om at flere filmfolk hevdet at mens man sto overfor en situasjon der norsk film gjorde det bedre på kino enn på lenge, gjennomlevde man en kunstnerisk krise i bransjen: Høye publikumstall veier tyngre enn kunstnerisk kvalitet, noe som har blitt gjenspeilet i de senere årenes maktforskyvning fra regissør til manuskriptforfatter og produsent. ”De siste årene har jeg sporet en tendens til en marginalisering av regi-rollen i norsk film”, skrev regissør Sirin Eide i 2008: ”Den kunstneriske makten har flyttet seg mer og mer fra regissøren til produsenten med det resultat at det synes å råde en merkelig lav selvfølelse blant regissørene.”
Marginaliseringen av dagens regissører blir nærmest fremstilt som en botsgang for forfedrenes (og formødrenes) synder. Ifølge Sølve Skagen, var det den måten generasjonen bak 1970-tallsfilmene forvaltet auteurbegrepet på, som bidro til at begrepet ”auteur” gikk fra å være en hedersbetegnelse til nærmest å bli et skjellsord: ”De greide gjennom rent misbruk å diskreditere auteurbegrepet for de neste 30-40 årene.” Skagen er ikke alene om å vise til at vi har fått en helt særegen vri på auteurbegrepet i Norge og at filmfolk, så langt tilbake som på 1960-tallet og særlig regissørene som laget filmer på 1970-80-tallet, i høy grad kan tillegges skylden for dette. Mye tyder på at auteurbegrepet i dag er ladet med etterlevninger fra fortidige debatter som har gjort at begrepet har blitt vanskelig å bruke uten forbehold av forskjellig art.
Den samtidige usamtidigheten
Fra et begrepshistorisk synspunkt er det helt naturlig at begreper blir jaget av fortiden, fordi de er bærere av historie og rommer erfaringer og forventninger. I dette ligger det en innsikt om at historisk endring nedfeller seg i språket, og at språket, som alt annet, er historisk situert. De menneskelige erfaringer og forventninger som har formet historien kan dermed også gjenfinnes i de begrepene som har blitt anvendt, og som vi anvender den dag i dag. For auteurbegrepets del betyr det at de forskjellige tiders anvendelser av begrepet, aktiviseres når vi bruker begrepet i dag. I det auteurbegrepet blir nevnt tenker vi derfor straks på en rekke regissører, filmer og tradisjoner: den franske auteurkritikken og Jean Renoir, for ikke å snakke om Alfred Hitchcock, Ingmar Bergman og Nicholas Ray og selvfølgelig de selvskrevne regissørene fra La Nouvelle Vague, og de selverklærte tyske Autoren, og senere regissører som Lars von Trier, Quentin Tarantino og Christopher Nolan – alt ettersom hvilken vei auteurbegrepet leder tankene, hvilke kriterier man opererer med og hvilke intensjoner man har med å bruke det. I motsetning til et ord, som blir entydige innenfor den bestemte sammenhengen det brukes, vil et begrep alltid forbli flertydig og kan derfor ikke defineres en gang for alle.
Det finnes selvfølgelig flere grunner enn 1970-tallet, til at auteurbegrepet har blitt belastet i norsk sammenheng, og de kan fremstå som paradoksale: Mangelen på sterke norske regissører løftes ofte frem, fraværet av en Ingmar Bergman som kan ”trekke heatet”. Eller det pekes på at vi har hatt for sterke og egenrådige regissører, drevet av eksponeringsbehov for seg eller sin sak. En annen skikkelse som ofte forbindes med auteurbegrepet er den talentfulle debutanten, engangsregissøren, som ikke fikk sjansen til å prøve seg igjen. Herfra ledes oppmerksomheten mot de norske produksjonsforholdene og den manglende kontinuiteten i bransjen – særlig for regissører og produsenter (som ofte har vært en og samme person). Populære skyteskiver er derfor de statlige støtteordningene og spillefilmkonsulentene (tidligere Filmproduksjonsutvalget), selv om alle er pinlig klar over at de norske støtteordningene siden 1950-tallet ikke har vært dårligere enn i andre land – heller tvert imot. Er man i det bitre hjørnet nikker man i retningen av de skrinne forholdene og det tøffe klimaet, preget av Jantelov, eller av den særnorske mentaliteten der alle er konge på hver sin knaus.
Zombier eller gjenoppstandelse?
Skagen synes å indikere, at det er først nå, når den forbannelsen 1970-tallets regissører kastet på auteuren omsider har sluttet å utstråle sin kraft, at den norske auteuren kan gjenoppstå. Og mye tyder på at en ny generasjon filmskapere er rede for å kjempe for dette utdaterte begrepet. Kanskje i håp om at begrepet skal gjøre det samme for dem som det gjorde for auteurkritikerne som ble den franske nye bølgens stjerneregissører. Auteurbegrepet passer svært godt inn i den kategorien den tyske begrepshistorikeren Reinhart Koselleck kaller for forventningsbegreper. Det som kjennetegner slike begreper er at de i mindre grad er basert på erfaring enn forventning. Ved å bruke forventningsbegreper ønsker man gjerne å skape erfaring ved at begrepene ikke bare betegner det allerede erfarte, men beskriver en posisjon som enda ikke er erfart, men som nå må formuleres språklig – settes på begrep – for å kunne tilkjempes. Men når erfaringene veier tyngre enn forventningene blir begrepet belastet og dermed ubrukelig som våpen i en ideologisk kamp. Den eneste måte å holde et begrep ”rent” på over tid vil være å fornekte at alle de mindre heldige erfaringene har noe med begrepet å gjøre, slik en kommunist i dag vil nekte for at Sovjet var et ”riktig” kommunistisk samfunn: Det var ikke ideen om det klasseløse samfunn det var noe i veien med, feilen lå hos de som prøvde å virkeliggjøre den. Noe av det samme ser man i det en ny generasjon forsøker å gjenopplive auteurbegrepet, eller når Sølve Skagen benytter formuleringer som at 70-tallsgenerasjonen ”misbrukte” begrepet.
Begrepslig endring er ikke noe negativt i seg selv, men forsøk på definisjoner og eksklusjoner må forstås som det det er: nemlig ideologisk kamp om retten til begrepet. Gjennom begreper gjør vi verden begripelig. Eller sagt på en annen måte: Når vi endrer vår forståelse av et begrep er det også fordi de perspektivene som styrer vår virkelighetsforståelse er i endring. Mye vann har rent under brua siden 1970-tallet, og pendelens sving bort fra 1970-tallets personlige og politiske filmkunst mot populære internasjonale sjangere på 1980-tallet, må ses i sammenheng med en trend av internasjonal karakter. Etter blant annet videoens inntreden på 1980-tallet vurderes film, i enda høyere grad enn tidligere, som et investeringsobjekt, og dette har fått konsekvenser for auteurens funksjon i filmproduksjon og resepsjon: “Cinema is part of the media economy that has reduced the auteur to a sign, indeed precisely to a signature,” hevdet Dudly Andrew i 1993. Kjetil Lismoen kom med en lignende observasjon i 2004 når han påpekte at auteuren ikke er død, ”men tvert i mot kan være en slitesterk merkevare om talentet er spektakulært nok”.
Se spøkelsene i dagens lys
Nå er det ikke sikkert at dagens unge regissører ønsker å se inn i den mørke fortiden, men heller vil skue inn i den lyse og lovende fremtiden. De gamle auteurer brennes på bålet for å gi plass til de unge og lovende, slik manusforfatter og regissør Eskil Vogt tok til orde for i 2008: ”I Norge er vi fremdeles skremt av auteur-spøkelset fra 1980-tallet: regissører med europeiske forbilder som skriver og regisserer flere timer lange filmer om incest som ingen gidder å se.” Alle med en viss kjennskap til norsk film ser at dette er et angrep rettet direkte mot Vibeke Løkkeberg og hennes film Hud fra 1986. Man har begynt å snakke penere om norsk film de siste årene. Men å snakke nedsettende om 70- og 80-tallet generelt og om Vibeke Løkkeberg spesielt, ser ut til å være en akseptert handling. Dette kom tydelig til uttrykk da en Frp-politiker uten noen som helst filmkompetanse, og uten å ha sett Gazas tårer, uttalte på P2 at han syntes det var fryktelig at en så talentløs regissør kunne få statlig støtte. Jeg regner med at Vogt har sett filmen han kritiserer – og at han vet hva han gjør. Og om ikke Skagens dødserklæring fra 2007 var tydelig nok var Vogt programmatisk: ”Det er på tide å avlive den navleskuende auteuren en gang for alle, for at norsk film skal bevege seg videre trenger vi nå en ny generasjon med auteurer…” Taktikken er effektiv: Ved å opprette en fiende skapes konflikt og man kan dra grenselinjer mellom innenfor og utenfor, over og under. Personlig har jeg sans for opprøreren som forstyrrer vår ro og fred, men jeg synes Vinduets Aksel Kielland var mer sympatisk da han ironiserte over en samtidig norsk ”kvalitetstradisjon” anført av kjente og feirede kulturpersonligheter som Erlend Loe og Erik Poppe.
Å demonisere fortidens skikkelser i selvrettferdig harme kan tjene som et sted å rette frustrasjoner og ikke minst få en antagonist for polemikkens del. Hva ville vel auteurkritikken ha vært uten Le Cinéma de Papa og Le Tradition du Qualité som skyteskiver? På den annen side bestod de franske auteurkritikernes innsats i mer enn å opprette en motstander. De bidro også til å skape en fransk filmtradisjon ved å se fransk film fra både tidligere og samtidige generasjoner og skrive om den og verdsette den. At vi ikke har en like rik filmtradisjon er åpenbart, men vi oppnår ingen innsikt i vår egen filmtradisjon ved å holde spøkelsene nede i kjellermørket. Tenn et lys på Alle Helgeners aften. Det er ved hjelp av vår avstand til 1970- og 80-årene at vi nå kan være i stand til å se disse tiårene med nye øyne: ”Å lese med forståelse er ikke å gjenta noe forgangent, men å ta del i en nåtidig mening.” (H. G. Gadamer)
Referanser:
Andrew, D. 2000 (1993), ”The Unauthorized Auteur Today” i Stam, R og Miller, T. (red.) Film and Theory: An Anthology, Blackwell, New York, s. 20-29
Eide, S. 2008, ”Regissørene på sidelinjen” på Rushprints hjemmeside: http://www.rushprint.no/index.asp?section=news&newsId=1279
Lismoen, K. 2004, ”Er auteuren død?” i Rushprint, nr. 4, s. 18-19
Skagen, S. 2007, ”Auteuren er død – leve auteuren!” i Rushprint, nr. 1, s. 50-51
Vogt, Eskil, 2008, «Sansenes rike» Dagbladet,04.07.2008
Johanne Kielland Servoll er fast spaltist i Rushprint. Hun er stipendiat i filmvitenskap ved Avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer, der hun arbeider med et PhD-prosjekt om auteurbegrepet i norsk filmhistorie.
Les Servolls tidligere innlegg:
Det er minst like mange auteurer i norsk film i dag som før. Forskjellen er at de er bedre, har større publikum og ikke på død og liv må skrive manus og produsere selv for å oppleve seg som en auteur.
Interessant artikkel, men dessverre har du misforstått og feilsitert meg – kan du få rettet opp i dette uten at argumentasjonen din faller sammen?
Jeg sier ikke at vi skal avlive auteuren, men myten om auteuren. Stor forskjell.
Min artikkel handlet ikke om de såkalte auteurfilmene fra åttitallet – de synser jeg ikke noe om i den artikkelen – poenget mitt var å forsvare auteuren mot de mytene som ble skapt etter at disse filmskaperne gikk av moten. Jeg angriper ikke Løkkeberg eller noen andre – jeg angriper norsk samtidsfilm og vil at skremmebildet om den norske auteuren skal bli lagt død. Jeg var rett og slett lei av at myten om disse filmene (som veldig få har sett) blir brukt mot alle med kunstneriske ambisjoner om å lage film, og det lenge etter dette overhode kunne påstås å ha noe som helst belegg i virkeligheten.
Min artikkel var en oppfordring til nettopp å lage personlige, kunstneriske, sterke og risikofylte filmer. Istedenfor de tørre avfotograferingene av manus man ofte ser i samtidens norske film.
Artikkelen er dessverre ikke tilgjengelig på nett, men her er passasjene sitatene er hentet fra :
«I NORGE er vi fremdeles skremt av auteur-spøkelset fra 80-tallet: regissører med europeiske forbilder som skriver og regisserer fire timer lange filmer om incest som ingen gidder å se. Nå har det gått 15 år siden det ble laget noe som minner om slike filmer her i landet, men fremdeles er man engstelig for at regissørens personlighet skal ta for stor plass, at det skal bli for sært, at man skal fremmedgjøre det publikum man omsider har fått lokket inn i kinoene for å se norsk film. I stedet for auteursystemet der regissørens visjon står i sentrum, har vi derfor fått en slags Hollywood-modell i Norge, der den gode historien og manuset er det viktigste.»
Og (det er her jeg blir direkte feilsitert):
«DET ER PÅ tide å avlive myten om den navlebeskuende auteuren en gang for alle. For at norsk film skal bevege seg videre, trenger vi nå en ny generasjon med auteurer: regissører med ambisjoner utover bare å fortelle en historie, og som vil lete frem alternative og personlige filmatiske uttrykk.»
Hei Eskil,
Jeg beklager at du føler deg både misforstått og feilsitert! Ingen av delene var intendert, og etter å ha lest artikkelen din på nytt kan jeg forstå at du reagerer som du gjør. Jeg kan ikke endre en tekst som allerede er publisert. Men jeg kan forsøke å forklare hvordan jeg forstod artikkelen din, og hvorfor jeg mener argumentasjonen min likevel holder. For heller ikke mitt innlegg handler om Vibeke Løkkeberg, men om hvordan man kan forstå kontroversene om auteurbegrepet i et begrepshistorisk perspektiv.
Det siste først: Jeg feilsiterte deg, og det beklager jeg. Det skulle ha stått ”myten om den navlebeskuende auteren”, og ikke kun ”den navlebeskuende auteren”. Men det gjør ikke så mye fra eller til på argumentet mitt. Det er jo et begrep, eller en idé jeg snakker om her, ikke en auteur av kjøtt og blod som skal avlives. Når du skriver at man skal ”avlive myten om den navlebeskuende auteuren”, så mener du vel ideen om den typisk norske auteur, eller det du mener er vår forestilling om auteuren i Norge? I mitt innlegg kobler jeg dette til det tidligere avsnittet ditt om auteurspøkelset, og jeg kan ikke tolke beskrivelsen (”norske filmskapere med europeiske idealer som skriver og regisserer 4 timer lange filmer om incest som ingen gidder å se”) på noen annen måte enn at du lar Vibeke Løkkeberg representere dette spøkelset i vår norske kollektive hukommelse – noe jeg tror du gjør rett i. Det er jo slik at noen filmskapere har satt tydeligere spor i vår kollektive hukommelse enn andre, og selv om Hud er en av de minst sette filmene, er den også en av de mest kjente. Filmen ble for det meste slaktet av norske kritikere da den kom, og tiden har heller ikke jobbet til filmens fordel – det vil si helt til nå? Kanskje jeg rett og slett av gammel vane ikke evnet å se at du var ute etter å gi Løkkeberg og Hud oppreising?
På den annen side virker det for meg som du, på lignende måte som Skagen, forsøker å fravriste auteurbegrepet de negative (norske) konnotasjonene for å fylle det med nye forventningr. Og den tradisjonen du griper tilbake til for å gjøre dette, er ikke den norske åttitallsfilmen, men tradisjonen etter den franske auteurkritikken og Truffauts artikkel ”Une certaine tendence dans le cinéma francaise” fra 1954. Det fremgår av polemikken du retter mot ”avfotograferingene av manus” – slik Truffaut kritiserer regissører som kun er håndverkere, dvs iscenesettere som illustrerer et manus. Og det fremgår av at du, på samme måte som auteurkrikerne, finner representantene for en mer moderne og modig film, mer i takt med tidsånden kanskje, i den amerikanske filmen.
Og det er vel og bra, men det forandrer ikke mitt argument om at det norske auteurbegrepet rommer erfaringer som gjør det vanskelig å bruke i dag. For som du selv sier: Man er fremdeles skremt, og du føler behov for å avlive en myte.
Av de to kommentarene innlegget mitt har fått, vil jeg understreke følgende: Jeg mener ikke at det ikke finnes norske auteurer i dag. Mitt poeng er snarere at måten auteurbegrepet blir brukt på, (og da tar jeg utgangspunkt i publiserte tekster etc, og ikke hva filmskapere i dag måtte tenke for seg selv), sier ganske mye om hvilke filmsyn som til enhver tid er rådende. Innen filmvitenskapen og idéhistorien, som er mitt ståsted, er den klassisk romantiske auteurstudien ikke særlig stueren, men som kunstnerisk posisjon eller filmkritisk ståsted lever auteurbegrepet i beste velgående, dvs, helt til serieskaperen, produsenten eller manuskriptforfatteren kan legitimere å legge beslag på det …
Takk for at du innrømmer og unnskylder feilsitering. Men likevel påstår du at dette ikke forandrer så mye, kanskje ikke for deg, men veldig mye for meg som er tatt i inntekt for omtrent det motsatte av hva jeg mener. Om du mener at feilsitatet/feiltolkningen din av teksten min ikke forandrer så mye på argumentet ditt, så burde det i hvert fall gjøre det for min plass i argumentasjonen. Jeg vil i det minste ha sagt klart fra her at jeg mener jeg aldri har sagt eller skrevet noe som burde kunne tolkes slik som du gjør f.eks. her:
«De gamle auteurer brennes på bålet for å gi plass til de unge og lovende, slik manusforfatter og regissør Eskil Vogt tok til orde for i 2008»
Hadde du kun skrevet at jeg tar til orde for en fornying av auteur-begrepet som frigjør det fra fortidens spøkelser e.l. hadde jeg ikke giddet å ta til motmæle, det hadde vært nesten sant. Men siden vi er i gang: mine idealer er sikkert ikke så langt fra de norske 70-80talls auteurenes idealer (hvis man tar høyde for at man virker i forskjellig tid). De, som jeg, elsket ofte Tarkoskji, Antonioni, Resnais, Godard… Er det noe jeg vil kritisere dem for er det ikke deres kunstneriske idealer og ønske om å lage personlig film, det er heller deres gjennomføringsevne og manglende håndverk.
Skulle jeg gitt uttrykk for det som jeg opplevde som «antagonisten» i norsk film i mange av mine formative år så ville det aldri vært den norske auteurfilmen. Det jeg mislikte sterkt var den endeløse rekken av pregløse statsstøttede 90tallsthrillere, typ «Cellofan», som bare var en blek skygge av amerikanske forbilder og uten en fnugg av kunstneriske ambisjoner.
Auteurtradisjonen var allerede bare et minne idet jeg ble filminteressert på 90tallet, og egentlig noe jeg var nysgjerrig på og fant en del lyspunkter i (f.eks. blant ting Egil Kolstø, Arild Kristo eller Anja Breien har laget.) De jeg ville kaste på bålet var noen helt andre enn du sier jeg kaster.
Helt til slutt, siden jeg er i gang: en annen diskusjon, som noen burde ta snart, og som du kanskje kunne ta fatt på siden du er interessert i begrepet, er om Truffauts kjente (dog lite leste) artikkel om Un certain tendence… egentlig er, i sitt innhold, en programerklæring for auteurteorien i det hele tatt. (Her er vel Astrucs Caméra-stylo mer passende.) Den teksten er i hvert fall ikke (som du sier) en inspirasjon for meg og mine holdninger. Det er en morsom og original artikkel, men samtidig en ganske reaksjonær, underlig tekst hvor et av hans hovedpoeng er at de dominerende franske manusforfatterne på den tiden ikke er trofaste nok til deres litterære forelegg og forandrer et ofte kristent grunnmateriale til å bli venstrevridd, nihilistisk og antireligiøst. I tillegg mente han at filmene inneholdt unødvendig mye banning og profaniteter…
Jeg både skjønner og skjønner ikke hvordan du mener at du er tatt til inntekt for det motsatte av det du mener. Jeg skjønner det fordi det du egentlig var ute etter å angripe i artikkelen din er den samtidige norske filmen, og ikke 80-tallsfilmen. Dette kunne med fordel kommet tydeligere fram i artikkelen min. Jeg skjønner det ikke fordi du også gir inntrykk av at de innskrenkninger norske regissører har opplevd siden 80-tallet skyldes de tidligere auteurfilmene, og jeg siterer fra ”Sansenes rike”:
”Nå er det gått 15 år siden det ble laget noe som minner om slike filmer her i landet, men fremdeles er man engstelig for at regissørens personlighet skal ta for stor plass, at det skal bli for sært, at man skal fremmedgjøre det publikum man omsider har fått lokket inn i kinoene for å se norsk film.”
Samtidig sender du i artikkelen et sleivspark, intendert eller ikke, mot 80-tallet og Vibeke Løkkeberg. For det første er Løkkeberg den eneste norske filmregissøren du (indirekte) trekker fram i artikkelen, og som får stå som representant for skremmebildet av auteuren. For det andre gir du heller ikke en nyansert beskrivelse av hennes film (Hud), men nøyer deg med en sleivete og nedsettende kommentar. For meg blir den type kommentarer et uttrykk for en utbredt holdning, og det er den jeg reagerte på.
På lik linje med deg var jeg ute i et polemisk ærend, ute etter å fremheve noen tendenser ved å undertrykke andre. Jeg valgte å spille på heksebrenning fordi Løkkebergs medierolle som riksheks ofte har overskygget hennes rolle som filmskaper. Men igjen, min intensjon var følgende: Jeg mente det var en idé om (myte om) auteurfilmen du ville kaste på bålet, ikke regissørene eller filmene selv! Sånn sett er vi ikke så uenige, når du skriver ”avlive myten om den navleskuende auteren”.
Jeg ser absolutt slektskapet mellom Astrucs artikkel fra 1948 og noen av dine poenger i ”Sansenes rike”, og du har rett i at Truffauts i sin artikkel fremstår som reaksjonær. Astrucs artikkel trekkes ofte frem som inspirasjonskilde for Truffaut. Men en programerklæring for en ny filmkritikk og en polarisering innen den franske filmen finner vi først og fremst hos Truffaut. Det er mye som kunne vært diskutert i denne anledning, blant annet var Truffaut influert av André Bazins personalisme (filosofisk retning) samtidig som han tar avstand fra Sartres program for en sosialt og politisk engasjert kunstner. John Hess ga en veldig sterk kritikk av dette i to artikler i Jump Cut i 1974:
http://www.ejumpcut.org/archive/onlinessays/JC01folder/auturism1.html
http://www.ejumpcut.org/archive/onlinessays/JC02folder/auteur2.html
Jeg tar oppfordringen og kommer tilbake til Truffauts artikkel og auteurbegrepet ganske snart. God helg!
Pål Sletaune er vel en tydelig auteur. Og Knut Erik Jensen. Ihvertfall kan vi se at begge har en kunstnerisk signatur. Men når man tar auteur begrepet fra forfatter Stålesen, så er det ikke så mye igjen av begrepet i Varg Veum-filmene. Så her kan en jo lege fram en produksjon hvor en gjør alt for å komme vekk fra å være auteur. toreseverin
@Johanne: nå skal ikke jeg okkupere hele kommentarfeltet i harnisk over å bli misforstått over det som de andre sikkert vil oppleve som detaljer – det burde jo være innholdet i artikkelen din som blir diskutert her og ikke min plass i argumentasjonen din. Jeg tror dessuten at vi i bunn og grunn er ganske enige om det meste. Men det er derfor litt rart at du insisterer på å lese meg som om jeg sier noe lettvint og nedsettende om Hud og Løkkeberg, når min karakteristikk av den filmen kun er ment som en spissformulert oppsummering av nettopp det du kaller den utbredte holdningen om norske auteurer og ikke min egne meninger. Jeg vil si at det er et faktum at Løkkeberg (begrunnet eller ikke) står som selve symbolet, selve skremmebildet på den norske auteuren, og at det derfor er helt legitimt å referere til holdningene om henne når man skal ta for seg myten om den norske kunstfilmregissøren. Det er dessuten reaksjonen på 70-80tallsauturene – og ikke nødvendigvis filmskaperne selv – som har skapt de restriksjonene for regissørens rolle i ettertid som jeg kritiserer. Skulle jeg kritisert Løkkeberg – og det kunne jeg gjort, jeg er langtfra en nesegrus beundrer av de filmene jeg har sett, ville jeg gått mye mer grundig til verks, men her var det altså myten jeg ville diskutere og avlive, ikke Løkkeberg selv og hennes filmer.
Det er minst like mange auteurer i norsk film i dag som før. Forskjellen er at de er bedre, har større publikum og ikke på død og liv må skrive manus og produsere selv for å oppleve seg som en auteur.
Interessant artikkel, men dessverre har du misforstått og feilsitert meg – kan du få rettet opp i dette uten at argumentasjonen din faller sammen?
Jeg sier ikke at vi skal avlive auteuren, men myten om auteuren. Stor forskjell.
Min artikkel handlet ikke om de såkalte auteurfilmene fra åttitallet – de synser jeg ikke noe om i den artikkelen – poenget mitt var å forsvare auteuren mot de mytene som ble skapt etter at disse filmskaperne gikk av moten. Jeg angriper ikke Løkkeberg eller noen andre – jeg angriper norsk samtidsfilm og vil at skremmebildet om den norske auteuren skal bli lagt død. Jeg var rett og slett lei av at myten om disse filmene (som veldig få har sett) blir brukt mot alle med kunstneriske ambisjoner om å lage film, og det lenge etter dette overhode kunne påstås å ha noe som helst belegg i virkeligheten.
Min artikkel var en oppfordring til nettopp å lage personlige, kunstneriske, sterke og risikofylte filmer. Istedenfor de tørre avfotograferingene av manus man ofte ser i samtidens norske film.
Artikkelen er dessverre ikke tilgjengelig på nett, men her er passasjene sitatene er hentet fra :
«I NORGE er vi fremdeles skremt av auteur-spøkelset fra 80-tallet: regissører med europeiske forbilder som skriver og regisserer fire timer lange filmer om incest som ingen gidder å se. Nå har det gått 15 år siden det ble laget noe som minner om slike filmer her i landet, men fremdeles er man engstelig for at regissørens personlighet skal ta for stor plass, at det skal bli for sært, at man skal fremmedgjøre det publikum man omsider har fått lokket inn i kinoene for å se norsk film. I stedet for auteursystemet der regissørens visjon står i sentrum, har vi derfor fått en slags Hollywood-modell i Norge, der den gode historien og manuset er det viktigste.»
Og (det er her jeg blir direkte feilsitert):
«DET ER PÅ tide å avlive myten om den navlebeskuende auteuren en gang for alle. For at norsk film skal bevege seg videre, trenger vi nå en ny generasjon med auteurer: regissører med ambisjoner utover bare å fortelle en historie, og som vil lete frem alternative og personlige filmatiske uttrykk.»
Hei Eskil,
Jeg beklager at du føler deg både misforstått og feilsitert! Ingen av delene var intendert, og etter å ha lest artikkelen din på nytt kan jeg forstå at du reagerer som du gjør. Jeg kan ikke endre en tekst som allerede er publisert. Men jeg kan forsøke å forklare hvordan jeg forstod artikkelen din, og hvorfor jeg mener argumentasjonen min likevel holder. For heller ikke mitt innlegg handler om Vibeke Løkkeberg, men om hvordan man kan forstå kontroversene om auteurbegrepet i et begrepshistorisk perspektiv.
Det siste først: Jeg feilsiterte deg, og det beklager jeg. Det skulle ha stått ”myten om den navlebeskuende auteren”, og ikke kun ”den navlebeskuende auteren”. Men det gjør ikke så mye fra eller til på argumentet mitt. Det er jo et begrep, eller en idé jeg snakker om her, ikke en auteur av kjøtt og blod som skal avlives. Når du skriver at man skal ”avlive myten om den navlebeskuende auteuren”, så mener du vel ideen om den typisk norske auteur, eller det du mener er vår forestilling om auteuren i Norge? I mitt innlegg kobler jeg dette til det tidligere avsnittet ditt om auteurspøkelset, og jeg kan ikke tolke beskrivelsen (”norske filmskapere med europeiske idealer som skriver og regisserer 4 timer lange filmer om incest som ingen gidder å se”) på noen annen måte enn at du lar Vibeke Løkkeberg representere dette spøkelset i vår norske kollektive hukommelse – noe jeg tror du gjør rett i. Det er jo slik at noen filmskapere har satt tydeligere spor i vår kollektive hukommelse enn andre, og selv om Hud er en av de minst sette filmene, er den også en av de mest kjente. Filmen ble for det meste slaktet av norske kritikere da den kom, og tiden har heller ikke jobbet til filmens fordel – det vil si helt til nå? Kanskje jeg rett og slett av gammel vane ikke evnet å se at du var ute etter å gi Løkkeberg og Hud oppreising?
På den annen side virker det for meg som du, på lignende måte som Skagen, forsøker å fravriste auteurbegrepet de negative (norske) konnotasjonene for å fylle det med nye forventningr. Og den tradisjonen du griper tilbake til for å gjøre dette, er ikke den norske åttitallsfilmen, men tradisjonen etter den franske auteurkritikken og Truffauts artikkel ”Une certaine tendence dans le cinéma francaise” fra 1954. Det fremgår av polemikken du retter mot ”avfotograferingene av manus” – slik Truffaut kritiserer regissører som kun er håndverkere, dvs iscenesettere som illustrerer et manus. Og det fremgår av at du, på samme måte som auteurkrikerne, finner representantene for en mer moderne og modig film, mer i takt med tidsånden kanskje, i den amerikanske filmen.
Og det er vel og bra, men det forandrer ikke mitt argument om at det norske auteurbegrepet rommer erfaringer som gjør det vanskelig å bruke i dag. For som du selv sier: Man er fremdeles skremt, og du føler behov for å avlive en myte.
Av de to kommentarene innlegget mitt har fått, vil jeg understreke følgende: Jeg mener ikke at det ikke finnes norske auteurer i dag. Mitt poeng er snarere at måten auteurbegrepet blir brukt på, (og da tar jeg utgangspunkt i publiserte tekster etc, og ikke hva filmskapere i dag måtte tenke for seg selv), sier ganske mye om hvilke filmsyn som til enhver tid er rådende. Innen filmvitenskapen og idéhistorien, som er mitt ståsted, er den klassisk romantiske auteurstudien ikke særlig stueren, men som kunstnerisk posisjon eller filmkritisk ståsted lever auteurbegrepet i beste velgående, dvs, helt til serieskaperen, produsenten eller manuskriptforfatteren kan legitimere å legge beslag på det …
Takk for at du innrømmer og unnskylder feilsitering. Men likevel påstår du at dette ikke forandrer så mye, kanskje ikke for deg, men veldig mye for meg som er tatt i inntekt for omtrent det motsatte av hva jeg mener. Om du mener at feilsitatet/feiltolkningen din av teksten min ikke forandrer så mye på argumentet ditt, så burde det i hvert fall gjøre det for min plass i argumentasjonen. Jeg vil i det minste ha sagt klart fra her at jeg mener jeg aldri har sagt eller skrevet noe som burde kunne tolkes slik som du gjør f.eks. her:
«De gamle auteurer brennes på bålet for å gi plass til de unge og lovende, slik manusforfatter og regissør Eskil Vogt tok til orde for i 2008»
Hadde du kun skrevet at jeg tar til orde for en fornying av auteur-begrepet som frigjør det fra fortidens spøkelser e.l. hadde jeg ikke giddet å ta til motmæle, det hadde vært nesten sant. Men siden vi er i gang: mine idealer er sikkert ikke så langt fra de norske 70-80talls auteurenes idealer (hvis man tar høyde for at man virker i forskjellig tid). De, som jeg, elsket ofte Tarkoskji, Antonioni, Resnais, Godard… Er det noe jeg vil kritisere dem for er det ikke deres kunstneriske idealer og ønske om å lage personlig film, det er heller deres gjennomføringsevne og manglende håndverk.
Skulle jeg gitt uttrykk for det som jeg opplevde som «antagonisten» i norsk film i mange av mine formative år så ville det aldri vært den norske auteurfilmen. Det jeg mislikte sterkt var den endeløse rekken av pregløse statsstøttede 90tallsthrillere, typ «Cellofan», som bare var en blek skygge av amerikanske forbilder og uten en fnugg av kunstneriske ambisjoner.
Auteurtradisjonen var allerede bare et minne idet jeg ble filminteressert på 90tallet, og egentlig noe jeg var nysgjerrig på og fant en del lyspunkter i (f.eks. blant ting Egil Kolstø, Arild Kristo eller Anja Breien har laget.) De jeg ville kaste på bålet var noen helt andre enn du sier jeg kaster.
Helt til slutt, siden jeg er i gang: en annen diskusjon, som noen burde ta snart, og som du kanskje kunne ta fatt på siden du er interessert i begrepet, er om Truffauts kjente (dog lite leste) artikkel om Un certain tendence… egentlig er, i sitt innhold, en programerklæring for auteurteorien i det hele tatt. (Her er vel Astrucs Caméra-stylo mer passende.) Den teksten er i hvert fall ikke (som du sier) en inspirasjon for meg og mine holdninger. Det er en morsom og original artikkel, men samtidig en ganske reaksjonær, underlig tekst hvor et av hans hovedpoeng er at de dominerende franske manusforfatterne på den tiden ikke er trofaste nok til deres litterære forelegg og forandrer et ofte kristent grunnmateriale til å bli venstrevridd, nihilistisk og antireligiøst. I tillegg mente han at filmene inneholdt unødvendig mye banning og profaniteter…
Jeg både skjønner og skjønner ikke hvordan du mener at du er tatt til inntekt for det motsatte av det du mener. Jeg skjønner det fordi det du egentlig var ute etter å angripe i artikkelen din er den samtidige norske filmen, og ikke 80-tallsfilmen. Dette kunne med fordel kommet tydeligere fram i artikkelen min. Jeg skjønner det ikke fordi du også gir inntrykk av at de innskrenkninger norske regissører har opplevd siden 80-tallet skyldes de tidligere auteurfilmene, og jeg siterer fra ”Sansenes rike”:
”Nå er det gått 15 år siden det ble laget noe som minner om slike filmer her i landet, men fremdeles er man engstelig for at regissørens personlighet skal ta for stor plass, at det skal bli for sært, at man skal fremmedgjøre det publikum man omsider har fått lokket inn i kinoene for å se norsk film.”
Samtidig sender du i artikkelen et sleivspark, intendert eller ikke, mot 80-tallet og Vibeke Løkkeberg. For det første er Løkkeberg den eneste norske filmregissøren du (indirekte) trekker fram i artikkelen, og som får stå som representant for skremmebildet av auteuren. For det andre gir du heller ikke en nyansert beskrivelse av hennes film (Hud), men nøyer deg med en sleivete og nedsettende kommentar. For meg blir den type kommentarer et uttrykk for en utbredt holdning, og det er den jeg reagerte på.
På lik linje med deg var jeg ute i et polemisk ærend, ute etter å fremheve noen tendenser ved å undertrykke andre. Jeg valgte å spille på heksebrenning fordi Løkkebergs medierolle som riksheks ofte har overskygget hennes rolle som filmskaper. Men igjen, min intensjon var følgende: Jeg mente det var en idé om (myte om) auteurfilmen du ville kaste på bålet, ikke regissørene eller filmene selv! Sånn sett er vi ikke så uenige, når du skriver ”avlive myten om den navleskuende auteren”.
Jeg ser absolutt slektskapet mellom Astrucs artikkel fra 1948 og noen av dine poenger i ”Sansenes rike”, og du har rett i at Truffauts i sin artikkel fremstår som reaksjonær. Astrucs artikkel trekkes ofte frem som inspirasjonskilde for Truffaut. Men en programerklæring for en ny filmkritikk og en polarisering innen den franske filmen finner vi først og fremst hos Truffaut. Det er mye som kunne vært diskutert i denne anledning, blant annet var Truffaut influert av André Bazins personalisme (filosofisk retning) samtidig som han tar avstand fra Sartres program for en sosialt og politisk engasjert kunstner. John Hess ga en veldig sterk kritikk av dette i to artikler i Jump Cut i 1974:
http://www.ejumpcut.org/archive/onlinessays/JC01folder/auturism1.html
http://www.ejumpcut.org/archive/onlinessays/JC02folder/auteur2.html
Jeg tar oppfordringen og kommer tilbake til Truffauts artikkel og auteurbegrepet ganske snart. God helg!
Pål Sletaune er vel en tydelig auteur. Og Knut Erik Jensen. Ihvertfall kan vi se at begge har en kunstnerisk signatur. Men når man tar auteur begrepet fra forfatter Stålesen, så er det ikke så mye igjen av begrepet i Varg Veum-filmene. Så her kan en jo lege fram en produksjon hvor en gjør alt for å komme vekk fra å være auteur. toreseverin
@Johanne: nå skal ikke jeg okkupere hele kommentarfeltet i harnisk over å bli misforstått over det som de andre sikkert vil oppleve som detaljer – det burde jo være innholdet i artikkelen din som blir diskutert her og ikke min plass i argumentasjonen din. Jeg tror dessuten at vi i bunn og grunn er ganske enige om det meste. Men det er derfor litt rart at du insisterer på å lese meg som om jeg sier noe lettvint og nedsettende om Hud og Løkkeberg, når min karakteristikk av den filmen kun er ment som en spissformulert oppsummering av nettopp det du kaller den utbredte holdningen om norske auteurer og ikke min egne meninger. Jeg vil si at det er et faktum at Løkkeberg (begrunnet eller ikke) står som selve symbolet, selve skremmebildet på den norske auteuren, og at det derfor er helt legitimt å referere til holdningene om henne når man skal ta for seg myten om den norske kunstfilmregissøren. Det er dessuten reaksjonen på 70-80tallsauturene – og ikke nødvendigvis filmskaperne selv – som har skapt de restriksjonene for regissørens rolle i ettertid som jeg kritiserer. Skulle jeg kritisert Løkkeberg – og det kunne jeg gjort, jeg er langtfra en nesegrus beundrer av de filmene jeg har sett, ville jeg gått mye mer grundig til verks, men her var det altså myten jeg ville diskutere og avlive, ikke Løkkeberg selv og hennes filmer.