LIV – norsk nybølge interrupted

I samtiden ble Pål Løkkeberg erklært som en Messias for norsk film, skriver Rushprints nye spaltist Johanne Kielland Servoll. Kontroverser har gjort hans klassiker Liv nesten umulig å få sett.

Pål Løkkebergs to filmer har gjort inntrykk på de som har sett dem, men for de fleste utgjør de en godt bevart hemmelighet. Løkkebergs regikarriere tok brått slutt da Statens filmproduksjonsutvalg nektet ham støtte til hans tredje spillefilm i 1970. Manuskriptet, som ble skrevet i samarbeid med forfatteren Jens Bjørneboe, bar tittelen Sommeren 970 – et tusenårsminne og tok utgangspunkt i den norske sagatiden. Av prinsipielle grunner anket Løkkeberg avslaget til Kongen ved statsråd og gjorde det klart at: ”Sommeren 970 er min neste film, og så får produksjonsutvalget og departementet avgjøre om jeg skal fortsette som filmregissør eller ikke.” Men myndighetene stod myndighetene på sitt. Avslaget ble omtalt som ”De middelmådiges hevn” av Sylvi Kalmar i filmtidsskriftet Fant (1970) og senere som ”Det store sviket” av Kjetil Lismoen i Rushprint (2002). Resultatet ble uansett at en mann som var ”et forbilde og inspirator for en hel generasjon av norske filmskapere” (Gunnar Iversen i Z, 1987) forlot filmen for godt til fordel for teateret.


I 1977 ble Pål Løkkebergs filmforfatterskap ytterligere marginalisert da debutfilmen Liv fra 1967 ble unndratt offentligheten av medprodusent og hovedrolleinnhaver Vibeke Løkkeberg. Siden da har filmen kun eksistert i filmhistoriske gjennomganger der den har blitt referert til som et prakteksempel på norsk modernistisk filmkunst. I flere år har Liv derfor sirkulert i det skjulte i mer eller mindre dårlig forfatning blant filminteresserte, noe den fremdeles gjør til tross for at filmen ble restaurert ved Nasjonalbiblioteket for et år siden.

Svært mange har undret seg over denne filmperlens selsomme skjebne. I denne artikkelen ønsker jeg å belyse hvorfor en film, som siden premieren har blitt ansett som en nøkkelfilm i norsk sammenheng, ble trukket tilbake ti år etter premieren.

LIV I NORSK FILM
Liv ble nærmest klassiker-erklært i egen samtid og Pål Løkkeberg ble fremstilt i pressen som en Messias-lignende skikkelse for norsk film, ikke ulik den Joachim Trier ble tildelt på bakgrunn av Reprise i 2006. Bakgrunnen for pressens fremstilling var at Pål Løkkebergs filmdebut kom på et tidspunkt da temperaturen i den norske filmdebatten var svært høy og forventningene var store til den neste generasjonen med norske regissører.

 

Filmskapere i våre naboland hadde tatt opp de modernistiske tendensene i den europeiske filmen. Nå sto den norske filmen for tur, håpet man, selv om den etterlengtede revitaliseringen av norsk film lot vente på seg. Men da Pål Løkkeberg, med regiutdannelse fra Paris og en rekke kunstneriske suksesser i Fjernsynsteateret, debuterte med Liv den 27. mars 1967, var det imidlertid enkelte kritikere som mente forløsningen endelig var kommet:

”Er det mulig? Er det virkelig skjedd? Er norsk spillefilm endelig løftet ut av det konvensjonelle provinsielt uengasjerende og klisjémessige? Pål Løkkebergs første spillefilm gir løfter om det. Ikke bare løfter – den er en sensasjon i ny norsk film.” (Krohn, Aftenposten)


Vibeke Kleivdal hadde slått seg opp som fotomodell først i Oslo og siden i Frankrike og Italia og denne erfaringen var en viktig forutsetning for filmens tilblivelse. Manusskriptet til Liv ble til som et samarbeid mellom ekteparet Løkkeberg og Sverre Udnæs. I tillegg fungerte Vibeke Løkkeberg som medprodusent og skuespiller.

Liv handler om en dag i en ung kvinnes liv. Filmen er strukturert som en rekke episoder der hovedpersonen, Liv, blant annet leter etter et nytt sted å bo, jobber som fotomodell og møter faren kjæresten og arbeidskolleger. Gjennomgangstemaet i disse episodene er et kvinneundertrykkende samfunn anno Norge 1967. Filmen har tydelige paralleller til Simone de Beauvoirs feministiske eksistensialisme. Løfter man blikket ut over den norske filmen ser man slektskapet til særlig Agnes Vardas Cléo de 5 à 7 (1962) og til Godards og Antonionis kvinneskildringer fra tidlig 1960-tall, gestaltet av Jeanne Moreau og Monica Vitti. Internasjonale trender i produksjonsform og uttrykk er også nedfelt i Liv: Filmen er skutt i kontraststerk svart-hvitt film, alle scener er skutt on-location og regi og kameraføring har mye til felles med filmens lekne og ledige lydspor av drivende jazz.

 

Hvorfor har det siden vært viktig for Vibeke Løkkeberg å ta avstand fra denne filmen? Ifølge avisoppslagene i 1977 var det fordi hun mente det var en kvinneundertrykkende film.

 

Oppmerksomheten fra media og andre mannlige regissører etter premieren var ensidig: ”Alle tilbud var av en slik karakter at det virkelig gikk opp for meg hva man hadde sett meg som i filmen: et kjønnsobjekt. Jeg takket nei til alle sammen.” (1977, Aftenposten) Rett etter premieren på Liv uttalte Pål Løkkeberg følgende i filmtidsskriftet Fant: ”Før eller siden måtte en eller annen lage en film bevisst i den hensikt å finne ut hva som ikke fungerer i norsk film, hvorfor det ikke fungerer og hvordan man skal få det til å fungere.” Men som vi skal se var det noe som fungerte og noe som ikke fungerte.

 

I tråd med nye strømninger i filmen skulle Liv være det Pål Løkkeberg kalte et ”erkjennelsesmiddel”. Tanken var ikke at tilskuere skulle søke gjenkjennelse i filmen og dens karakterer, men erkjennelse i møte med de situasjonene filmen skapte. Kritikkene filmen mottok tyder på at det var her filmen glapp.

MOTTAKELSEN AV LIV
På mange måter fungerte Liv etter intensjonen i det at den ble oppfattet som et friskt drag fra kontinentet. Liv er ”saliggjørende unorsk på alle måter” og ”innen norsk film er Liv det mest spennende som har inntruffet de siste årene” skrev Arne Hestenes i Dagbladet. Men selv om kritikerkorpset var nær samstemte om Pål Løkkebergs regiprestasjon, var de delte i sitt syn på hans valg av hovedrolleinnhaver.

 

Som Iversen (1987) har påpekt var Vibeke Løkkeberg også mye mer enn en tradisjonell skuespiller i filmen, hennes person ble i høy grad filmens uttrykk, og dette kom til å prege mottakelsen. Sven Krohn i Aftenposten var begeistret for Vibeke Løkkeberg som skuespiller: ”Dette er en film som bæres fritt, ledig, elegant og nydelig høyt opp mot det blå av Vibeke Løkkeberg. … Dette er et talent i norsk filmkunst av virkelige dimensjoner.”

 

Derimot mistenkte Arne Hestenes at Pål Løkkeberg ”ikke bare har laget denne filmen for å vise at han kjenner sitt metier, men i like høy grad for å mannequinoppvise sin nydelige kone.” Hestenes refererte til Vibeke Løkkebergs utseende gjennom hele kritikken og beskrivelsene er alt annet enn kjølige. Han beskrev henne blant annet som ”praktfull å se på med en avlang sexy sjarm”, som ”en sol-hoppe av en kvinne”, ”en Barbara Streisand i luksus-utgave” og som ”pikelig attråverdig”, ”smukk” og ”neferitisk” samt ”makeløst fotogenisk”!

 

Men på tross av denne begeistringen for skuespillerinnens fysikk, mente han at ”Vibeke ikke har ansiktsutrykk nok til å holde den [filmen] sammen.” Hestenes mistenkte at filmen handlet om Vibeke Løkkebergs privatperson, og at filmen led under dette: ”Innenfor hjemmets muntre vegger kan hun sikkert, som de fleste unge piker, komme med rare umotiverte utbrudd om verden og livet og tyngdeloven, – man må bare utvise litt forsiktighet når det gjelder å lansere dette som replikker i en film.”

Med ett hederlig unntak, ved Haavard Haavardsholms anmeldelse i Arbeiderbladet, og et intervju i Fant, er det påtagelig hvor lite som ble skrevet om filmens eksistensielle tankegods og kritikken av mannsamfunnets tingliggjøring av kvinnen. Ut fra anmeldelsene virker det tvert imot som om kritikerne så filmen som et uttrykk for regissørens selvrealiseringsprosjekt; ved å bruke sin kone (som kan anses som et statusobjekt) i filmen og vise henne fram som et begjærsobjekt for andres blikk. Noe som kom spesielt tydelig til uttrykk i Hestenes’ kritikk da han anså filmen for å være ”en fremvisning av Løkkebergs praktfulle private privilegier”. Det kan synes som om Arne Hestenes ikke oppfattet filmens samfunnskritikk og feministiske budskap, men tvert i mot så sitt eget kvinnesyn reflektert i Liv.

En slik forståelse av Løkkeberg film går direkte i mot filmens feministiske tematikk. Men skildringen av hovedpersonen i Liv kan ha gitt rom for flere lesninger. I Film og Kino ble hun sammenlignet med den ofte avkledde Birgitte Bardot og med ukebladenes kvinneidealer.

Da Sylvi Kalmar i Fant konfronterte regissøren med Film og Kinos karakteristikk av hovedpersonen i Liv svarte han: ”Jeg sier som maleren Ludvig Karsten: ”Jeg har ikke noe imot kritikere i og for seg, men det er jo litt kjedelig når man har malt et bord, og de sier: ”Neimen det var da en stygg stol”.”

Filmens modernistiske tvetydighet og åpenhet ble vendt mot filmen. Det gjennomgående trekket var at kritikerne applauderte Løkkebergs filmatiske arbeid og anerkjente det som typisk unorsk. De andre intensjonene i filmen, som utfordret det konvensjonelle synet på film, og som stilte spørsmålstegn ved det borgerlige samfunnet og kvinnesyn, falt derimot på steingrunn.
Da debatten kom opp igjen på 1980-tallet i forbindelse med en fjernsynsvisning av filmen påpekte Gunnar Iversen i en artikkel at en analyse av selve filmen og hva den sier, må være at ”Liv på ingen måte er noen kvinneundertrykkende film, tvert i mot!” Dette tror jeg de fleste vil være enige i i dag.

 

Svaret ligger like vel et sted midt i mellom Iversens og Løkkebergs. For det er mulig å se at filmen ble tillagt kvinneundertrykkende holdninger i sin samtid. Vibeke Løkkeberg har forklart hvordan hun mener filmen ikke lykkes i å formidle hennes intensjoner: ”Liv ble på mange måter en skuffelse for meg. Det var likevel en mann som objektiviserte den jeg-figuren som jeg spilte. Jeg ble akkurat det som jeg kritiserte, og omgivelsene bekreftet at jeg dessverre hadde rett” uttalte hun i et intervju i Z i 2004.

 

I denne sammenheng er det interessant å vise til at feministiske studier av film for alvor tok til fra midten av 1970-tallet representert blant annet av Laura Mulveys artikkel, ”Visual Pleasure and Narrative Cinema” publisert i 1975. Et av Mulveys hovedpoeng var at kvinnen tradisjonelt blir fremstilt som et begjærsobjekt på lerretet. Liv fremstilte nettopp en vakker ung kvinne, og filmens poetiske og dvelende bilder av henne (som ifølge Løkkeberg er en del av ironiseringen over motebransjen) kan nettopp kritiseres for å la skuespillerinnen og hennes karakter bli et objekt til tilskuerens behag.

Også Pål Løkkebergs neste film, Exit (1970) igjen med Vibeke Løkkeberg i hovedrollen, ble gjenstand for en del misforståelser mellom filmskaperne og kritikere. I denne filmen var Løkkeberg enda mer ideologikritisk med sin problematisering av ekteskapet som borgerlig institusjon. I Dagbladet hevdet Arne Hestenes at: ”Man merket det i Liv, man fornemmer det i ennå sterkere grad her, hvordan regissøren og manusforfatteren Pål Løkkebergs private og høyst forståelige forelskelse i sin nydelige kone Vibeke Løkkeberg, – er med på å blende hans artistiske klarsyn.” På lignende vis som i sin kritikk av Liv, brukte Hestenes betydelig plass på å beskrive skuespillerinnens fysikk og dennes virkning på lerretet.

 

FRA OBJEKT TIL SUBJEKT
Etter å ha lagt ekteskapet og skuespilleryrket bak seg trer Vibeke Løkkeberg inn på filmarenaen som regissør. Noen måneder før hun nektet NRK å sende Liv debuterte hun med egen langfilm Åpenbaringen (1977). Denne filmen er også en kvinneskildring som problematiserer kjønnsroller og ekteskapet som samfunnsinstitusjon, der den middelaldrende kvinnekarakteren, spilt av Marie Takvam, kan ses som en hypotetisk videreføring av Maria-karakteren i Exit.

Åpenbaringen fikk gjennomgående god mottakelse og skapte oppsikt og diskusjon. Det vil si helt til Arne Hestenes kom hjem fra festivaloppdrag i Monaco og lanserte begrepet slaske-porno. Filmen var allerede blitt anmeldt i Dagbladet, men Hestenes ble så støtt av filmen at avisen viet en sisteside til hans ”Nei til Marie Takvams rumpe”. Han syntes det var en kvalmende og uappetittelig film og man skulle ha seg frabedt å se tykke rumper på stort lerret. Hestenes’ kritikk møtte riktignok motstand, men det ble også hevdet at ”rumpefeiden” medførte at det ble skammelig å se filmen. Dette kan umulig ha virket formildende på Vibeke Løkkebergs holdning til norske kritikeres forvaltning av hennes filmer da NRK skulle vise Liv et par måneder senere.

Selv om noen kritikere ble forvirret av karakterens livaktighet og forvekslet Liv med Vibeke i 1967, er sjansene for det mindre i dag. Vibeke Løkkeberg tok steget fra objekt til subjekt allerede i neste film, Exit, og resten av historien kjenner vi. Verken Vibeke Løkkeberg eller norsk filmkultur bør sky sin fortid. Ingen bør lenger være i tvil om at Vibeke Løkkeberg er en betydelig filmskaper i norsk sammenheng. Desto viktigere derfor at blant andre Vigdis Lian og Jan Erik Holst tok til motmæle da den franske filosofen Bernard Henri-Lévy i fjor omtalte regissøren av Gazas tårer som en ”forhenværende norsk mannekeng og skuespiller”.

ETTERSPILL OG ANMODNING
Da Liv ble restaurert for et år siden forelå det ingen planer om distribusjon. Etter en telefonsamtale med NFI forrige uke har det imidlertid begynt å skje noe. Det er derfor mulig vi får se Liv i Filmrommet.no, der Exit har vært tilgjengelig i noen år. Men det vi trenger i dag, når NFI i samarbeid med blant andre Nordisk film lanserer ”Norske klassikere” av ymse slag, er en dobbel DVD-utgivelse med Liv og Exit.

 

En utilgjengelig film er en død film. Ikke bare slutter den å snakke til oss, men vi slutter også å snakke tilbake. Fordi Liv har vært utilgjengelig har filmen fått en nærmest mytologisk status som stadig reproduseres. Dette tjener verken filmen eller den norske filmkulturens jakt på identitet. Enhver ny generasjon med publikummere vil tilføre filmen noe nytt og slik gjøres betydningsprosessen uendelig. I dag kan vi for eksempel få en bittersøt glede av den: som et historisk dokument over en ny norsk bølge som aldri brast.
 

 

Johanne Kielland Servoll er ny fast spaltist i Rushprint. Hun er stipendiat i filmvitenskap ved Avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer, der hun arbeider med et PhD-prosjekt om auteurbegrepet i norsk filmhistorie.

5 kommentarer til LIV – norsk nybølge interrupted

  1. Takk for et meget velskrevet og informativt innlegg. Noe av det bedre jeg har lest på disse sidene.

    Når det gjelder norsk filmarv synes jeg den virker nedprioritert, undervurdert og glemt. Hvor vanskelig kan det egentlig være å få dette ut til folket? Rundt om i verden finnes det tusenvis av små-selskaper som pumper ut DVDer av varierende kvalitet. Nordisk film er enorme, hvorfor klarer de ikke å få ut filmene de allerede har tilgjengelige. Flere av de norske filmene er jo for lengst restaurerte, men ligger og samler støv på nasjonalbiblioteket. Filmer er ikke laget for å arkiveres, filmer skal sees.

    I Sverige har man allerede begynt å gi ut klassikere på Blu-ray, det er på tide Norge gjør det samme. Å få Olsenbanden på Blu-ray er et av mine sterkeste ønsker. DVDens begrensninger har alt for lenge gjort skam på filmmediet. Endelig er vi litt nærmere en ideel hjemmefremvisningsmulighet. Filmer skal være klare, store og rene. Blu-ray har nå gitt gamle filmer mulighet til å fremstå mer slik som det er ment at de skal se ut. Jeg ser på filmrommet.no at «De dødes tjern» ligger ute i HD-kvalitet. Jeg var ikke imponert, og tror ikke dette er ekte saker.

    Og hvorfor i alle dager er HELE filmografien til Edith Carlmar gitt ut når kun bruddstykker eller INGEN av andre filmskaperes filmer ikke er tilgjengelige. Jeg elsker Edith Carlmar, men dette virker mistenktsomt. Pål Bang-Hansen lagde seks filmer, men kun én er gitt ut. Tancred Ibsen hadde 24 filmer, men kun fire er tilgjengelige. Arne Skouen lagde til sammen 17 filmer, der kun seks av dem er på DVD. Direkte skammelig.

  2. Daniel F N: Jeg kunne ikke være mere enig med deg! Vi klager over få norske filmer, men vi gir ikke ut de som allerede er laget. Jeg har vært så heldig og fått kontakt med en samler på internett som selger meg gamle VHS versjoner, og jeg har ennå min gamle VHS spiller. Slik har jeg fått sett Nils R. Mullers «Kasserer Jensen» og «På Slaget Åtte», og mange andre filmer som ligger på lager og råtner et eller annet sted. Og hvorfor går ikke staten inn og støtter restaureringen og utgivelsen av norske klassikere på DVD? Det må jo være glimrende kulturpolitikk for Norge å gi ut disse med norske, svenske, Danske, franske og engelske tekster slik at de kan bli tilgjengelig for så mange som mulig. Vi har også en rekke TV produksjoner som bare råtner bort. Fjernsynsteatrets lange produksjon er nesten utilgjengelig, og Tv serier som «Ta den ring», «Skipper Worse», «Fortuna» og «SK917 har nettopp landet» er umulige å få tak i. Gi alt ut på DVD og Blu-ray! Så fort som mulig!

  3. Er det noen som kan gi en oppklaring i hvordan distribusjonen av norske klassikere er organisert? Hvem gjør hva og hvem bestemmer?

  4. Daniel F N: Hyggelig at du likte artikkelen. Jeg er enig med deg i dine betraktninger om dagens nærmest unnvikende forhold til den norske filmarven. Dette er ikke noe nytt i norsk filmhistorisk sammenheng. Nettopp derfor er det viktig at vi etterspør den, tar den frem og snakker om den. Det er absolutt på sin plass med en debatt om forvaltningen av vår filmarv – særlig når teknologien i dag tilbyr nye muligheter for distribusjon.

  5. Eig her rart man bare ska lgi ut kvinnelig regisører dette er diskriminering mange er bra men mannfolk lager bra filmer også på den tiden
    Mye bedre å gi ut Løkkebergs filmer enn anja Brejen sine
    hun er ikke så bra film-messig
    Arne skouen er sluppet som boks Kjøpt den mens det er tilgjengelig fikk den av Sf i gave.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

LIV – norsk nybølge interrupted

I samtiden ble Pål Løkkeberg erklært som en Messias for norsk film, skriver Rushprints nye spaltist Johanne Kielland Servoll. Kontroverser har gjort hans klassiker Liv nesten umulig å få sett.

Pål Løkkebergs to filmer har gjort inntrykk på de som har sett dem, men for de fleste utgjør de en godt bevart hemmelighet. Løkkebergs regikarriere tok brått slutt da Statens filmproduksjonsutvalg nektet ham støtte til hans tredje spillefilm i 1970. Manuskriptet, som ble skrevet i samarbeid med forfatteren Jens Bjørneboe, bar tittelen Sommeren 970 – et tusenårsminne og tok utgangspunkt i den norske sagatiden. Av prinsipielle grunner anket Løkkeberg avslaget til Kongen ved statsråd og gjorde det klart at: ”Sommeren 970 er min neste film, og så får produksjonsutvalget og departementet avgjøre om jeg skal fortsette som filmregissør eller ikke.” Men myndighetene stod myndighetene på sitt. Avslaget ble omtalt som ”De middelmådiges hevn” av Sylvi Kalmar i filmtidsskriftet Fant (1970) og senere som ”Det store sviket” av Kjetil Lismoen i Rushprint (2002). Resultatet ble uansett at en mann som var ”et forbilde og inspirator for en hel generasjon av norske filmskapere” (Gunnar Iversen i Z, 1987) forlot filmen for godt til fordel for teateret.


I 1977 ble Pål Løkkebergs filmforfatterskap ytterligere marginalisert da debutfilmen Liv fra 1967 ble unndratt offentligheten av medprodusent og hovedrolleinnhaver Vibeke Løkkeberg. Siden da har filmen kun eksistert i filmhistoriske gjennomganger der den har blitt referert til som et prakteksempel på norsk modernistisk filmkunst. I flere år har Liv derfor sirkulert i det skjulte i mer eller mindre dårlig forfatning blant filminteresserte, noe den fremdeles gjør til tross for at filmen ble restaurert ved Nasjonalbiblioteket for et år siden.

Svært mange har undret seg over denne filmperlens selsomme skjebne. I denne artikkelen ønsker jeg å belyse hvorfor en film, som siden premieren har blitt ansett som en nøkkelfilm i norsk sammenheng, ble trukket tilbake ti år etter premieren.

LIV I NORSK FILM
Liv ble nærmest klassiker-erklært i egen samtid og Pål Løkkeberg ble fremstilt i pressen som en Messias-lignende skikkelse for norsk film, ikke ulik den Joachim Trier ble tildelt på bakgrunn av Reprise i 2006. Bakgrunnen for pressens fremstilling var at Pål Løkkebergs filmdebut kom på et tidspunkt da temperaturen i den norske filmdebatten var svært høy og forventningene var store til den neste generasjonen med norske regissører.

 

Filmskapere i våre naboland hadde tatt opp de modernistiske tendensene i den europeiske filmen. Nå sto den norske filmen for tur, håpet man, selv om den etterlengtede revitaliseringen av norsk film lot vente på seg. Men da Pål Løkkeberg, med regiutdannelse fra Paris og en rekke kunstneriske suksesser i Fjernsynsteateret, debuterte med Liv den 27. mars 1967, var det imidlertid enkelte kritikere som mente forløsningen endelig var kommet:

”Er det mulig? Er det virkelig skjedd? Er norsk spillefilm endelig løftet ut av det konvensjonelle provinsielt uengasjerende og klisjémessige? Pål Løkkebergs første spillefilm gir løfter om det. Ikke bare løfter – den er en sensasjon i ny norsk film.” (Krohn, Aftenposten)


Vibeke Kleivdal hadde slått seg opp som fotomodell først i Oslo og siden i Frankrike og Italia og denne erfaringen var en viktig forutsetning for filmens tilblivelse. Manusskriptet til Liv ble til som et samarbeid mellom ekteparet Løkkeberg og Sverre Udnæs. I tillegg fungerte Vibeke Løkkeberg som medprodusent og skuespiller.

Liv handler om en dag i en ung kvinnes liv. Filmen er strukturert som en rekke episoder der hovedpersonen, Liv, blant annet leter etter et nytt sted å bo, jobber som fotomodell og møter faren kjæresten og arbeidskolleger. Gjennomgangstemaet i disse episodene er et kvinneundertrykkende samfunn anno Norge 1967. Filmen har tydelige paralleller til Simone de Beauvoirs feministiske eksistensialisme. Løfter man blikket ut over den norske filmen ser man slektskapet til særlig Agnes Vardas Cléo de 5 à 7 (1962) og til Godards og Antonionis kvinneskildringer fra tidlig 1960-tall, gestaltet av Jeanne Moreau og Monica Vitti. Internasjonale trender i produksjonsform og uttrykk er også nedfelt i Liv: Filmen er skutt i kontraststerk svart-hvitt film, alle scener er skutt on-location og regi og kameraføring har mye til felles med filmens lekne og ledige lydspor av drivende jazz.

 

Hvorfor har det siden vært viktig for Vibeke Løkkeberg å ta avstand fra denne filmen? Ifølge avisoppslagene i 1977 var det fordi hun mente det var en kvinneundertrykkende film.

 

Oppmerksomheten fra media og andre mannlige regissører etter premieren var ensidig: ”Alle tilbud var av en slik karakter at det virkelig gikk opp for meg hva man hadde sett meg som i filmen: et kjønnsobjekt. Jeg takket nei til alle sammen.” (1977, Aftenposten) Rett etter premieren på Liv uttalte Pål Løkkeberg følgende i filmtidsskriftet Fant: ”Før eller siden måtte en eller annen lage en film bevisst i den hensikt å finne ut hva som ikke fungerer i norsk film, hvorfor det ikke fungerer og hvordan man skal få det til å fungere.” Men som vi skal se var det noe som fungerte og noe som ikke fungerte.

 

I tråd med nye strømninger i filmen skulle Liv være det Pål Løkkeberg kalte et ”erkjennelsesmiddel”. Tanken var ikke at tilskuere skulle søke gjenkjennelse i filmen og dens karakterer, men erkjennelse i møte med de situasjonene filmen skapte. Kritikkene filmen mottok tyder på at det var her filmen glapp.

MOTTAKELSEN AV LIV
På mange måter fungerte Liv etter intensjonen i det at den ble oppfattet som et friskt drag fra kontinentet. Liv er ”saliggjørende unorsk på alle måter” og ”innen norsk film er Liv det mest spennende som har inntruffet de siste årene” skrev Arne Hestenes i Dagbladet. Men selv om kritikerkorpset var nær samstemte om Pål Løkkebergs regiprestasjon, var de delte i sitt syn på hans valg av hovedrolleinnhaver.

 

Som Iversen (1987) har påpekt var Vibeke Løkkeberg også mye mer enn en tradisjonell skuespiller i filmen, hennes person ble i høy grad filmens uttrykk, og dette kom til å prege mottakelsen. Sven Krohn i Aftenposten var begeistret for Vibeke Løkkeberg som skuespiller: ”Dette er en film som bæres fritt, ledig, elegant og nydelig høyt opp mot det blå av Vibeke Løkkeberg. … Dette er et talent i norsk filmkunst av virkelige dimensjoner.”

 

Derimot mistenkte Arne Hestenes at Pål Løkkeberg ”ikke bare har laget denne filmen for å vise at han kjenner sitt metier, men i like høy grad for å mannequinoppvise sin nydelige kone.” Hestenes refererte til Vibeke Løkkebergs utseende gjennom hele kritikken og beskrivelsene er alt annet enn kjølige. Han beskrev henne blant annet som ”praktfull å se på med en avlang sexy sjarm”, som ”en sol-hoppe av en kvinne”, ”en Barbara Streisand i luksus-utgave” og som ”pikelig attråverdig”, ”smukk” og ”neferitisk” samt ”makeløst fotogenisk”!

 

Men på tross av denne begeistringen for skuespillerinnens fysikk, mente han at ”Vibeke ikke har ansiktsutrykk nok til å holde den [filmen] sammen.” Hestenes mistenkte at filmen handlet om Vibeke Løkkebergs privatperson, og at filmen led under dette: ”Innenfor hjemmets muntre vegger kan hun sikkert, som de fleste unge piker, komme med rare umotiverte utbrudd om verden og livet og tyngdeloven, – man må bare utvise litt forsiktighet når det gjelder å lansere dette som replikker i en film.”

Med ett hederlig unntak, ved Haavard Haavardsholms anmeldelse i Arbeiderbladet, og et intervju i Fant, er det påtagelig hvor lite som ble skrevet om filmens eksistensielle tankegods og kritikken av mannsamfunnets tingliggjøring av kvinnen. Ut fra anmeldelsene virker det tvert imot som om kritikerne så filmen som et uttrykk for regissørens selvrealiseringsprosjekt; ved å bruke sin kone (som kan anses som et statusobjekt) i filmen og vise henne fram som et begjærsobjekt for andres blikk. Noe som kom spesielt tydelig til uttrykk i Hestenes’ kritikk da han anså filmen for å være ”en fremvisning av Løkkebergs praktfulle private privilegier”. Det kan synes som om Arne Hestenes ikke oppfattet filmens samfunnskritikk og feministiske budskap, men tvert i mot så sitt eget kvinnesyn reflektert i Liv.

En slik forståelse av Løkkeberg film går direkte i mot filmens feministiske tematikk. Men skildringen av hovedpersonen i Liv kan ha gitt rom for flere lesninger. I Film og Kino ble hun sammenlignet med den ofte avkledde Birgitte Bardot og med ukebladenes kvinneidealer.

Da Sylvi Kalmar i Fant konfronterte regissøren med Film og Kinos karakteristikk av hovedpersonen i Liv svarte han: ”Jeg sier som maleren Ludvig Karsten: ”Jeg har ikke noe imot kritikere i og for seg, men det er jo litt kjedelig når man har malt et bord, og de sier: ”Neimen det var da en stygg stol”.”

Filmens modernistiske tvetydighet og åpenhet ble vendt mot filmen. Det gjennomgående trekket var at kritikerne applauderte Løkkebergs filmatiske arbeid og anerkjente det som typisk unorsk. De andre intensjonene i filmen, som utfordret det konvensjonelle synet på film, og som stilte spørsmålstegn ved det borgerlige samfunnet og kvinnesyn, falt derimot på steingrunn.
Da debatten kom opp igjen på 1980-tallet i forbindelse med en fjernsynsvisning av filmen påpekte Gunnar Iversen i en artikkel at en analyse av selve filmen og hva den sier, må være at ”Liv på ingen måte er noen kvinneundertrykkende film, tvert i mot!” Dette tror jeg de fleste vil være enige i i dag.

 

Svaret ligger like vel et sted midt i mellom Iversens og Løkkebergs. For det er mulig å se at filmen ble tillagt kvinneundertrykkende holdninger i sin samtid. Vibeke Løkkeberg har forklart hvordan hun mener filmen ikke lykkes i å formidle hennes intensjoner: ”Liv ble på mange måter en skuffelse for meg. Det var likevel en mann som objektiviserte den jeg-figuren som jeg spilte. Jeg ble akkurat det som jeg kritiserte, og omgivelsene bekreftet at jeg dessverre hadde rett” uttalte hun i et intervju i Z i 2004.

 

I denne sammenheng er det interessant å vise til at feministiske studier av film for alvor tok til fra midten av 1970-tallet representert blant annet av Laura Mulveys artikkel, ”Visual Pleasure and Narrative Cinema” publisert i 1975. Et av Mulveys hovedpoeng var at kvinnen tradisjonelt blir fremstilt som et begjærsobjekt på lerretet. Liv fremstilte nettopp en vakker ung kvinne, og filmens poetiske og dvelende bilder av henne (som ifølge Løkkeberg er en del av ironiseringen over motebransjen) kan nettopp kritiseres for å la skuespillerinnen og hennes karakter bli et objekt til tilskuerens behag.

Også Pål Løkkebergs neste film, Exit (1970) igjen med Vibeke Løkkeberg i hovedrollen, ble gjenstand for en del misforståelser mellom filmskaperne og kritikere. I denne filmen var Løkkeberg enda mer ideologikritisk med sin problematisering av ekteskapet som borgerlig institusjon. I Dagbladet hevdet Arne Hestenes at: ”Man merket det i Liv, man fornemmer det i ennå sterkere grad her, hvordan regissøren og manusforfatteren Pål Løkkebergs private og høyst forståelige forelskelse i sin nydelige kone Vibeke Løkkeberg, – er med på å blende hans artistiske klarsyn.” På lignende vis som i sin kritikk av Liv, brukte Hestenes betydelig plass på å beskrive skuespillerinnens fysikk og dennes virkning på lerretet.

 

FRA OBJEKT TIL SUBJEKT
Etter å ha lagt ekteskapet og skuespilleryrket bak seg trer Vibeke Løkkeberg inn på filmarenaen som regissør. Noen måneder før hun nektet NRK å sende Liv debuterte hun med egen langfilm Åpenbaringen (1977). Denne filmen er også en kvinneskildring som problematiserer kjønnsroller og ekteskapet som samfunnsinstitusjon, der den middelaldrende kvinnekarakteren, spilt av Marie Takvam, kan ses som en hypotetisk videreføring av Maria-karakteren i Exit.

Åpenbaringen fikk gjennomgående god mottakelse og skapte oppsikt og diskusjon. Det vil si helt til Arne Hestenes kom hjem fra festivaloppdrag i Monaco og lanserte begrepet slaske-porno. Filmen var allerede blitt anmeldt i Dagbladet, men Hestenes ble så støtt av filmen at avisen viet en sisteside til hans ”Nei til Marie Takvams rumpe”. Han syntes det var en kvalmende og uappetittelig film og man skulle ha seg frabedt å se tykke rumper på stort lerret. Hestenes’ kritikk møtte riktignok motstand, men det ble også hevdet at ”rumpefeiden” medførte at det ble skammelig å se filmen. Dette kan umulig ha virket formildende på Vibeke Løkkebergs holdning til norske kritikeres forvaltning av hennes filmer da NRK skulle vise Liv et par måneder senere.

Selv om noen kritikere ble forvirret av karakterens livaktighet og forvekslet Liv med Vibeke i 1967, er sjansene for det mindre i dag. Vibeke Løkkeberg tok steget fra objekt til subjekt allerede i neste film, Exit, og resten av historien kjenner vi. Verken Vibeke Løkkeberg eller norsk filmkultur bør sky sin fortid. Ingen bør lenger være i tvil om at Vibeke Løkkeberg er en betydelig filmskaper i norsk sammenheng. Desto viktigere derfor at blant andre Vigdis Lian og Jan Erik Holst tok til motmæle da den franske filosofen Bernard Henri-Lévy i fjor omtalte regissøren av Gazas tårer som en ”forhenværende norsk mannekeng og skuespiller”.

ETTERSPILL OG ANMODNING
Da Liv ble restaurert for et år siden forelå det ingen planer om distribusjon. Etter en telefonsamtale med NFI forrige uke har det imidlertid begynt å skje noe. Det er derfor mulig vi får se Liv i Filmrommet.no, der Exit har vært tilgjengelig i noen år. Men det vi trenger i dag, når NFI i samarbeid med blant andre Nordisk film lanserer ”Norske klassikere” av ymse slag, er en dobbel DVD-utgivelse med Liv og Exit.

 

En utilgjengelig film er en død film. Ikke bare slutter den å snakke til oss, men vi slutter også å snakke tilbake. Fordi Liv har vært utilgjengelig har filmen fått en nærmest mytologisk status som stadig reproduseres. Dette tjener verken filmen eller den norske filmkulturens jakt på identitet. Enhver ny generasjon med publikummere vil tilføre filmen noe nytt og slik gjøres betydningsprosessen uendelig. I dag kan vi for eksempel få en bittersøt glede av den: som et historisk dokument over en ny norsk bølge som aldri brast.
 

 

Johanne Kielland Servoll er ny fast spaltist i Rushprint. Hun er stipendiat i filmvitenskap ved Avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer, der hun arbeider med et PhD-prosjekt om auteurbegrepet i norsk filmhistorie.

5 Responses to LIV – norsk nybølge interrupted

  1. Takk for et meget velskrevet og informativt innlegg. Noe av det bedre jeg har lest på disse sidene.

    Når det gjelder norsk filmarv synes jeg den virker nedprioritert, undervurdert og glemt. Hvor vanskelig kan det egentlig være å få dette ut til folket? Rundt om i verden finnes det tusenvis av små-selskaper som pumper ut DVDer av varierende kvalitet. Nordisk film er enorme, hvorfor klarer de ikke å få ut filmene de allerede har tilgjengelige. Flere av de norske filmene er jo for lengst restaurerte, men ligger og samler støv på nasjonalbiblioteket. Filmer er ikke laget for å arkiveres, filmer skal sees.

    I Sverige har man allerede begynt å gi ut klassikere på Blu-ray, det er på tide Norge gjør det samme. Å få Olsenbanden på Blu-ray er et av mine sterkeste ønsker. DVDens begrensninger har alt for lenge gjort skam på filmmediet. Endelig er vi litt nærmere en ideel hjemmefremvisningsmulighet. Filmer skal være klare, store og rene. Blu-ray har nå gitt gamle filmer mulighet til å fremstå mer slik som det er ment at de skal se ut. Jeg ser på filmrommet.no at «De dødes tjern» ligger ute i HD-kvalitet. Jeg var ikke imponert, og tror ikke dette er ekte saker.

    Og hvorfor i alle dager er HELE filmografien til Edith Carlmar gitt ut når kun bruddstykker eller INGEN av andre filmskaperes filmer ikke er tilgjengelige. Jeg elsker Edith Carlmar, men dette virker mistenktsomt. Pål Bang-Hansen lagde seks filmer, men kun én er gitt ut. Tancred Ibsen hadde 24 filmer, men kun fire er tilgjengelige. Arne Skouen lagde til sammen 17 filmer, der kun seks av dem er på DVD. Direkte skammelig.

  2. Daniel F N: Jeg kunne ikke være mere enig med deg! Vi klager over få norske filmer, men vi gir ikke ut de som allerede er laget. Jeg har vært så heldig og fått kontakt med en samler på internett som selger meg gamle VHS versjoner, og jeg har ennå min gamle VHS spiller. Slik har jeg fått sett Nils R. Mullers «Kasserer Jensen» og «På Slaget Åtte», og mange andre filmer som ligger på lager og råtner et eller annet sted. Og hvorfor går ikke staten inn og støtter restaureringen og utgivelsen av norske klassikere på DVD? Det må jo være glimrende kulturpolitikk for Norge å gi ut disse med norske, svenske, Danske, franske og engelske tekster slik at de kan bli tilgjengelig for så mange som mulig. Vi har også en rekke TV produksjoner som bare råtner bort. Fjernsynsteatrets lange produksjon er nesten utilgjengelig, og Tv serier som «Ta den ring», «Skipper Worse», «Fortuna» og «SK917 har nettopp landet» er umulige å få tak i. Gi alt ut på DVD og Blu-ray! Så fort som mulig!

  3. Er det noen som kan gi en oppklaring i hvordan distribusjonen av norske klassikere er organisert? Hvem gjør hva og hvem bestemmer?

  4. Daniel F N: Hyggelig at du likte artikkelen. Jeg er enig med deg i dine betraktninger om dagens nærmest unnvikende forhold til den norske filmarven. Dette er ikke noe nytt i norsk filmhistorisk sammenheng. Nettopp derfor er det viktig at vi etterspør den, tar den frem og snakker om den. Det er absolutt på sin plass med en debatt om forvaltningen av vår filmarv – særlig når teknologien i dag tilbyr nye muligheter for distribusjon.

  5. Eig her rart man bare ska lgi ut kvinnelig regisører dette er diskriminering mange er bra men mannfolk lager bra filmer også på den tiden
    Mye bedre å gi ut Løkkebergs filmer enn anja Brejen sine
    hun er ikke så bra film-messig
    Arne skouen er sluppet som boks Kjøpt den mens det er tilgjengelig fikk den av Sf i gave.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY