Film fra Sør gir oss rar humor, eksotisk horror og ubehagelige innsikter – enten vi vil eller ikke. De er og blir den trassige festivalen, men kanskje også den mest lekne. Les Oda Bhars festivalguide her.
Film fra Sør gir oss rar humor, eksotisk horror og ubehagelige innsikter – enten vi vil eller ikke. De er og blir den trassige festivalen, men kanskje også den mest lekne. Les Oda Bhars festivalguide her.
Årets Film fra Sør-festival begynner idag og fortsetter i ti dager fram til 16. oktober. Totalt vises 99 filmer, og du kan møte et tjuetalls internasjonale gjester. At fokus er lagt på film fra arabiske land, og særlig Midt-Østen, er ikke overraskende med tanke på nyhetsbildet de siste månedene.
I tillegg har dokumentarprogrammet et fokus på Afghanistan og Brasil som er høyaktuelt utfra et norsk perspektiv: Hvordan har sivile afghanere det ti år etter at krigen startet, og hvordan blir framtida nå som NATO forbereder tilbaketrekning? Hvorfor har Norge nettopp undertegnet en stor avtale med Brasil som angår klimaspørsmål, og blir det noe av damutbyggingen som vil sette store områder av Amazonas under vann?
Som alltid poengterer Film fra Sør-ledelsen at de også har lettbeint underholdning på programmet, noe det brede publikum fortsatt ikke virker helt klar over. I år varsles økt satsning på sjangerfilm, men om det handler om reelt flere (og bedre?) filmer eller markedsføring er jeg usikker på.
Rushprint tar en surf gjennom den innholdsrike katalogen, ser etter trender og anbefaler mulige perler vi gleder oss til å se. Vi legger ekstra vekt på film som senere får ordinær kinopremiere, slik at omtalene ikke bare blir ferskvare for denne ukas festivalpublikum. Det er likevel ingen grunn til å vente med smugkikken til utpå vinteren eller våren.
Daglig leder Heidi Sandberg og kunstnerisk leder Lasse Skagen i Film fra Sør.
Den arabiske våren
2011 har vært et år i den arabiske vårens tegn, hvor demokratibevegelser og usikkerhet omkring sluttresultet har fått mange nye øyne opp for denne delen av verden. Film fra Sør arrangerte i april/mai en minifestival kalt Arabiske filmdager, som del av sin nye strategi med å strekke virksomheten utover hele året. Årets gjester ved hovedfestivalen omfatter kvinnelige og mannlige regissører fra Libanon, Marokko, Tyrkia og Egypt.
I tillegg kommer den arabisk-kanadiske forfatteren og aktivisten Irshad Manji for å snakke om sine islamproblematiserende bøker og filmer. Hun deltar blant annet på en Kritisk Rom-debatt med Unni Wikan og Nazneen Khan-Østrem.
Lovende filmer i fiksjonsdelen av Midtøsten-programmet omfatter Restoration (Israel 2011) av Joseph Madmony, et melodrama om en eldre far og voksen sønn i typisk generasjonskonflikt. Sønnen vil ofre farens antikvitetsbutikk for å bygge boliger og spekulere i eiendom, faren pusser opp et gammelt verdifullt piano og drømmer om å motta samme omsorg selv. Restoration har vunnet både hovedprisen i Karlovy Vary, og manusprisen i Sundance.
Den Film fra Sør-vennlige distributøren Arthaus viser fire filmer på årets program, og har lagt ut en oversikt over FFS-visninger og ordinære premieredatoer her. Den kanskje mest spennende kommer fra Egypt og heter 678 Kairo (2010). Mohamed Diab er en mannlig regissør med film om kvinnediskriminering i Egypt, og skulle ha kommet til festivalen selv, men meldte avbud i siste liten fordi kona hans nettopp har født. Også det siste kan kanskje betraktes som en feministisk handling fra hans side? I filmen møter vi tre kvinner i Kairo: Fayza som er lei av å bli beklådd på buss nr 678 (derav filmens tittel), Seba som holder kurs i selvforsvar, men selv blir overfalt, og Nelly som skriver historie ved å trekke en overfallsmann for retten. Filmen er lagd før revolusjonen, men er neppe blitt mindre aktuell siden da. Filmen vant flere priser på den arabiske filmfestivalen i Dubai.
Asiatisk pasjon, kontemplasjon og animasjon
Kinesisk film har ved hjelp av undertrykt pasjon og spektakulære landskaper gitt oss noen av de vakreste kjærlighetsfilmene gjennom tidene.
I år har jeg stort håp om et nytt bidrag til sjangeren fra legendariske Zhang Yimou (Snikende tiger, skjult drage). Hans nye film Under the Hawthorn Tree (2010) er en adaptasjon av Ai Mis internettroman med samme navn, og skal være basert på virkelige hendelser. Her blir det både forbudt kjærlighet, ære og lojalitet under Kulturrevolusjonen.
Også et skrått blikk på moderne livsstil og tenksomme sider ved tilværelsen har lang tradisjon i Øst-Asia.
Ved årets festival representert bl.a. med sør-koreanske Poetry (2010). Regissør Chang-dong Lee presenterer oss for en bestemor som prøver å oppdra et vanskelig barnebarn, men istedenfor å ta tak i problemene flykter hun inn i poesien. Hun melder seg på et skrivekurs – men hvordan fordype seg i poesi og skjønnhet når hun mistenker at gutten har gjort noe fryktelig galt? Poetry ble kåret til beste film ved Tromsø filmfestival tidligere i år.
Film fra Sør-programmet ville ikke komplett uten asiatisk animasjon, som etterhvert har fått et trofast og interessert publikum her til lands.
Den mest nyskapende i år er Tatsumi (2011), et kunstnerportrett lagd av singaporianeren Erich Khoo som også er gjest ved fesitvalen. Khoo har lenge beundret mangamesteren Yoshihiro Tatsumi, grunnlegger av den berømte geikastilen på 1950-tallet. Dette originale portrettet skal være en blanding av dokumentar og fiksjon, og altså i animé. Tatsumi ble vist under årets Cannes-festival i Un Certain Regard-programmet.
Visste du at festivalen har et eget program kalt Barnas Sør?
Her vises blant annet en ny animasjonsfilm fra Studio Ghibli, hvor legenden Hayao Miyazaki har laget filmer som Min nabo Totoro (vises i reprise på årets festival), Chihiro og heksene etc. Årets bidrag Arrietta (Japan 2010) er basert på de klassiske barnebøkene Lånerne av Mary Norton, og lagd av Hiromasa Yonebayashi. Lånerne er bittesmå skapninger som bor under gulvet i husene våre, og lever av ting de «låner» fra menneskene. Problemet er at hvis du som låner blir sett av et menneske, blir du nødt til å flytte. Men hva skjer når en liten gutt flytter inn i huset, og du selv er ei bitteliten jente?
Sjangerfilm
Kunstnerisk leder Lasse Skagen sa på pressekonferansen at Film fra Sør framover vil satse sterkere på sjangerfilm, dvs mer kommersielt orienterte filmer av typen action, horror, komedie, romantisk komedie etc.
Disse filmene finner du stort sett ganske langt bak i årets katalog, under overskrifter som «Fra festival til DVD», «Asiatiske visjoner», «Afrikanske historier», «Latinamerikansk stil» og «Midtøsten uten grenser». Her vil jeg særlig nevne en av festivalens svært få filmer fra Afrika sør for Sahara, Viva Riva! (Kongo 2010) av Djo Munga, som er gjest ved festivalen. Han har lagd en ironisk gangsterthriller i en slags Guy Ritchie-stil med biljakter, trommer, erotikk og både mannlige og kvinnelige slåsskjemper.
Hong Kong har lang tradisjon får både spektakulære actionscener og crazy humor.
I år viser Film fra Sør bl.a. Let the Bullets Fly (Hong Kong 2010), en actionkomedie som visstnok også er en politisk satire, noe som kanskje har bidratt til at den ble en så enorm kassasuksess i Kina. Handlingen er lagt til 1920-tallet, men mye skal være metaforisk for dagens situasjon. Regissøren heter Jiang Wen.
OBS! Utekstet trailer på kinesisk.
Film fra Sør har i år en ny ordning med trefilmsfokus på 4 ulike regissører, blant annet den chilenske regissøren Matías Bize. Han er en ung regissør som i likhet med mange andre unge filmskapere liker historier om det de fleste er opptatt av i den alderen: Sjekking, kjærlighet og flyktige forhold.
Utfra katalogtekstene er jeg usikker på om filmene til Bize bør karakteriseres som drama eller en form for melankolsk romantisk komedie, men de kan uansett være verdt å sjekke ut. Den nyeste filmen hans heter The Life of Fish (2010) og handler om en ung fyr som kommer tilbake til Chile etter noen år i Tyskland, opprinnelig med planer om å ta et endelig farvel og returnere til Europa – men så møter han ekskjæresten og de gamle vennene og må konfrontere en tragisk hendelse i fortida. De øvrige filmene til Bize som vises er About Crying (2007) og In Bed (2005).
Kvalitetsdrama
Om det økende fokuset på sjangerfilm vil gå på bekostning av det mange oppfatter som tradisjonell Sør-film (alvorlig drama, dokumentar etc), eller komme i tillegg, ble ikke klart helt for meg under pressekonferansen. Jeg håper det siste, for som Fredrik Giertsen påpeker i sin glimrende gjennomgang av FFS-programmet i forrige ukes Ny Tid (i salg fram til fredag 7. oktober) er det ofte kvalitetsdramaer som gir de største FFS-opplevelsene.
Et godt eksempel kommer på kino senere år fra Asghar Farhadi, som allerede har vunnet Gullbjørnen og to skuespillerpriser i Berlin med Nader og Simin – et brudd (Iran 2011). Studieobjektet til Farhadi er ofte den vestligorienterte middelklassen i Teheran, som gjerne diskuterer moralske spørsmål og prøver å forene tradisjon med modernitet. En fremmed kvinne i en enslig manns hus er uhørt i dagens Iran, selv om hun er en pleierske han ansetter for å ta vare på sin gamle far og unge datter. Når en fatal ulykke skjer kommer mye opp til overflaten, og det er uklart hvem som har skylda. Regissøren har også tidligere gjort lykke i Berlin, med About Elly (2009) som fikk Sølvbjørnen for beste regi. Film fra Sør har valgt Farhadi ut til et trefilms regissørportrett, og viser både denne og Fireworks Wednesday (2006). Dessverre kommer ikke Farhadi selv til festivalen.
Mange vil nok også ha lyst til å se den nye filmen til den iranske stjerneregissøren Abbas Kiarostami, Certified Copy (2010). Dette relasjonsdramaet har blant annet den franske skuepillerinnen Juliette Binoche på rollelista, og handler om en britisk forfatter som møter fransk antikvitetshandler i Toscana. I løpet av dagen endrer deres forholdet seg, og de må stille seg spørsmålet om hva som er ekte og uekte mellom dem? Filmen vant Kosmoramaprisen i Trondheim 2011.
Som vanlig kommer det også sterke filmer fra Latin-Amerika i kategorien drama, enten handlingen legges til slummen, landsbygda eller urban middelklasse. Denne delen av verden kan alvor, intensitet og dramatikk, gjerne i kombinasjon med tette familiebånd og/eller ung pasjon. Noen av dem har i tillegg et ofte uhyggelig, noen ganger morsomt og parodisk overnaturlig element.
Her skal det innrømmes at jeg pleier å utvikle allergisk utslett bare ved ordet magisk-realisme, men i år ble jeg tvunget til å se en slik film, siden det var jeg som skrev katalogteksten (bare så ingen skal tro jeg er uhildet) – og falt totalt for den. Marco Dutra & Juliana Rojas har med Hard Labor (Brasil 2011) lagd et slags horrordrama som involverer et ektepar med barn, en fåmælt hushjelp, to grinete ansatte og en hjemsøkt butikk. Når far mister jobben og mor starter butikk går det på maktbalansen løs, særlig når hun blir en type sjef han lærer seg å hate gjennom trøstesløse jobbintervjuer. Hard Labor ble vist under Un certain regard i Cannes 2011 og fikk positiv omtale i norske aviser.
Dokumentar og debatt
De nordiske soldatene i Afghanistan har vært fokus i flere filmer de siste årene, med den omstridte danske dokumentaren Armadillo (2010) som foreløpig høydepunkt. En kritikk mot Armadillo gikk på at lokalbefolkningens synspunkt i liten grad kom fram, siden filmskaperne ikke beveget seg utenfor militærleiren annet enn blant soldatene under trefninger. I årets Film fra Sør-program finnes filmer som vil bøte på dette.
I Finding Ali (2011) følger vi svenske Pål Hollender (som blant annet gjester festivalen med et arrangement i Det kritiske rom) på en reportasjereise tilbake til landet hvor han i begynnelsen av krigen intervjuet en liten og håpefull gutt. Hollender legger ut på letning etter gutten, som nå forhåpentlig er blitt voksen, og på veien får vi se hva slags omkostninger krigen har hatt for vanlige mennesker i Afghanistan.
Hvordan kan hjelpeorganisasjoner bistå barn og unge som i framtida skal ta over styringen i Afghanistan, og ikke minst, hvordan jobbe for rettighetene til jenter og kvinner?
Et interessant innspill til dette gir dokumentaren Skateistan: Four Wheels and a Board in Kabul av den tysk-afghanske filmskaperen Kai Sehr. Filmen viser oss verdens første rullebrettskole, som av alle steder ligger i Kabul! Rullebrett er en av få aktiviteter åpne for jenter, noe som blir utgangspunkt for filmens søkelys på fattige barn og likestillingsarbeid.
For øvrige debatter og politisk orienterte dokumentarfilmer, sjekk ut den delen av katalogen som bærer overskriften Det kritiske rom.
Latinamerikansk aktivisme
Husker du Sin Nombre (2009), et drama som gikk på norske kinoer vinteren 2009? En liten familie sluttet seg til andre økonomiske flyktninger på taket av godstogene gjennom Latin-Amerika, på vei mot nytt håp i USA. Når ei tenåringsjente kommer bort fra sin onkel og far møter hun en ung kriminell som må rømme fra den brutale gjengen han hittil har vært medlem av. Årets Film fra Sør gir et dokumentarblikk på samme fenomen. Filmen til Rebecca Cammisa heter Which Way Home (2009) og handler om bråmodne, ansvarsfulle ungdommer som håper å forbedre familiens situasjon, men ikke kan beskytte seg fra råskap og overgrep. Which Way Home har vært Oscar-nominert i kategorien Beste Dokumentar.
I kategorien fiksjon fra slumområder, gjengoppgjør og oppvekstskildringer er det alltid mye bra å finne på Film fra Sør. I år kommer vi vanskelig utenom Tropa de Elite 2 (Brasil 2010) av José Padilha, oppfølger til filmen som fikk Gullbjørnen fra Berlin 2008. Her får vi høyst sannsynlig enda mer dyktig regissert politisk maktspill, korrupsjon og narkobander fra favelaer og fengsler i Rio de Janeiro.
Enda sterkere vil jeg framheve den venezuelanske Hermano eller Brother (2010) med regi av Marcel Rasquin. Denne filmen har et lekent filmspråk og varm undertone mange vil finne sjarmerende, ikke bare de som er veldig interessert i fotball (ta det fra en lidenskapelig anti-fotballfan). Handlingen starter når en liten gutt finner en baby på ei søppeldynge i Caracas. De to vokser opp som brødre hos en mor som forsørger dem ved å bake kaker, spiller fotball til alle døgnets tider, og 16 år senere blir begge oppdaget av en talentspeider. Nå kunne lykken vært gjort, men så enkelt går det ikke. Drømmen er sterkere i den ene, mens den andre har for dårlige venner, og det lønner seg sjelden å rusle på gata mens du vifter med en pistol.
Tvilsomt søsterskap
Hovedgjest ved Film fra Sør 2011 er libanesiske Nadine Labaki, og her er jeg fristet til å avslutte med litt pepper til festivalen.
Nadine Labaki er regissør og skuespiller i den ganske populære, men dessverre litt kvalmende tradisjonen av «søsterskaps»filmer, hvor en gruppe kvinner holder sammen i tykt og tynt gjennom prøvelser som utro kjærester, forbudt kjærlighet og angsten for å bli gammel (les: se gammel ut). Ikke helt min kopp te, men for fans av Sex & Singleliv og/eller tåreperseklassikeren Stekte grønne tomater (1991) kan Nadine Labaki være et godt arabisk alternativ. Fargene er varme, kvinnene er godhjertede og vakre, og du merker knapt at det hele foregår i et Libanon herjet av krig.
Hovedgjest Nadine Labaki ved Vika kino, Film fra Sør 2011 (Foto: Sunniva Munkelien)
Labakis store gjennombrudd kom allerede med debutfilmen Caramel (2007), en melankolsk feelgoodhistorie om kvinner i en skjønnhetssalong. Under Film fra Sør 2007 vant Caramel publikumsprisen, og skal være den nest mest solgte arabiske filmen gjennom tidene.
I år er Labaki tilbake med Where Do We Go Now (2011), et drama med innslag av musikal som er inspirert av regissørens ferske opplevelse med å bli mor, og har handling fra en landsby hvor ulike religioner står mot hverandre. Den ble vist i Cannes i programmet Un Certain Regard, og vant publikumsprisen i Toronto i september. Regissøren spiller selv i begge filmene, og foretrekker ellers å jobbe med amatører. Hun går for å være feminist, men det må vel være innenfor den noe tvilsomme kategorien livmorfeminist eller forskjellsfeminist, for her virker kvinner ofte å være av en helt annen art enn menn. De smiler og danser seg pasifistisk gjennom i verden, bare hør Aftenpostens overskrift på nyeste intervju med Labaki: «Kvinnelist mot krig.» (Ærlig talt, Aftenposten.) Bill.mrk: Med smil gjennom tårer, med varme mot vold.
Resten av årets Film fra Sør-program kan du sjekke ut på nettsiden deres, hvor det også vil bli lagt ut små nyhetsartikler underveis i festivalen.
Film fra Sør gir oss rar humor, eksotisk horror og ubehagelige innsikter – enten vi vil eller ikke. De er og blir den trassige festivalen, men kanskje også den mest lekne. Les Oda Bhars festivalguide her.
Årets Film fra Sør-festival begynner idag og fortsetter i ti dager fram til 16. oktober. Totalt vises 99 filmer, og du kan møte et tjuetalls internasjonale gjester. At fokus er lagt på film fra arabiske land, og særlig Midt-Østen, er ikke overraskende med tanke på nyhetsbildet de siste månedene.
I tillegg har dokumentarprogrammet et fokus på Afghanistan og Brasil som er høyaktuelt utfra et norsk perspektiv: Hvordan har sivile afghanere det ti år etter at krigen startet, og hvordan blir framtida nå som NATO forbereder tilbaketrekning? Hvorfor har Norge nettopp undertegnet en stor avtale med Brasil som angår klimaspørsmål, og blir det noe av damutbyggingen som vil sette store områder av Amazonas under vann?
Som alltid poengterer Film fra Sør-ledelsen at de også har lettbeint underholdning på programmet, noe det brede publikum fortsatt ikke virker helt klar over. I år varsles økt satsning på sjangerfilm, men om det handler om reelt flere (og bedre?) filmer eller markedsføring er jeg usikker på.
Rushprint tar en surf gjennom den innholdsrike katalogen, ser etter trender og anbefaler mulige perler vi gleder oss til å se. Vi legger ekstra vekt på film som senere får ordinær kinopremiere, slik at omtalene ikke bare blir ferskvare for denne ukas festivalpublikum. Det er likevel ingen grunn til å vente med smugkikken til utpå vinteren eller våren.
Daglig leder Heidi Sandberg og kunstnerisk leder Lasse Skagen i Film fra Sør.
Den arabiske våren
2011 har vært et år i den arabiske vårens tegn, hvor demokratibevegelser og usikkerhet omkring sluttresultet har fått mange nye øyne opp for denne delen av verden. Film fra Sør arrangerte i april/mai en minifestival kalt Arabiske filmdager, som del av sin nye strategi med å strekke virksomheten utover hele året. Årets gjester ved hovedfestivalen omfatter kvinnelige og mannlige regissører fra Libanon, Marokko, Tyrkia og Egypt.
I tillegg kommer den arabisk-kanadiske forfatteren og aktivisten Irshad Manji for å snakke om sine islamproblematiserende bøker og filmer. Hun deltar blant annet på en Kritisk Rom-debatt med Unni Wikan og Nazneen Khan-Østrem.
Lovende filmer i fiksjonsdelen av Midtøsten-programmet omfatter Restoration (Israel 2011) av Joseph Madmony, et melodrama om en eldre far og voksen sønn i typisk generasjonskonflikt. Sønnen vil ofre farens antikvitetsbutikk for å bygge boliger og spekulere i eiendom, faren pusser opp et gammelt verdifullt piano og drømmer om å motta samme omsorg selv. Restoration har vunnet både hovedprisen i Karlovy Vary, og manusprisen i Sundance.
Den Film fra Sør-vennlige distributøren Arthaus viser fire filmer på årets program, og har lagt ut en oversikt over FFS-visninger og ordinære premieredatoer her. Den kanskje mest spennende kommer fra Egypt og heter 678 Kairo (2010). Mohamed Diab er en mannlig regissør med film om kvinnediskriminering i Egypt, og skulle ha kommet til festivalen selv, men meldte avbud i siste liten fordi kona hans nettopp har født. Også det siste kan kanskje betraktes som en feministisk handling fra hans side? I filmen møter vi tre kvinner i Kairo: Fayza som er lei av å bli beklådd på buss nr 678 (derav filmens tittel), Seba som holder kurs i selvforsvar, men selv blir overfalt, og Nelly som skriver historie ved å trekke en overfallsmann for retten. Filmen er lagd før revolusjonen, men er neppe blitt mindre aktuell siden da. Filmen vant flere priser på den arabiske filmfestivalen i Dubai.
Asiatisk pasjon, kontemplasjon og animasjon
Kinesisk film har ved hjelp av undertrykt pasjon og spektakulære landskaper gitt oss noen av de vakreste kjærlighetsfilmene gjennom tidene.
I år har jeg stort håp om et nytt bidrag til sjangeren fra legendariske Zhang Yimou (Snikende tiger, skjult drage). Hans nye film Under the Hawthorn Tree (2010) er en adaptasjon av Ai Mis internettroman med samme navn, og skal være basert på virkelige hendelser. Her blir det både forbudt kjærlighet, ære og lojalitet under Kulturrevolusjonen.
Også et skrått blikk på moderne livsstil og tenksomme sider ved tilværelsen har lang tradisjon i Øst-Asia.
Ved årets festival representert bl.a. med sør-koreanske Poetry (2010). Regissør Chang-dong Lee presenterer oss for en bestemor som prøver å oppdra et vanskelig barnebarn, men istedenfor å ta tak i problemene flykter hun inn i poesien. Hun melder seg på et skrivekurs – men hvordan fordype seg i poesi og skjønnhet når hun mistenker at gutten har gjort noe fryktelig galt? Poetry ble kåret til beste film ved Tromsø filmfestival tidligere i år.
Film fra Sør-programmet ville ikke komplett uten asiatisk animasjon, som etterhvert har fått et trofast og interessert publikum her til lands.
Den mest nyskapende i år er Tatsumi (2011), et kunstnerportrett lagd av singaporianeren Erich Khoo som også er gjest ved fesitvalen. Khoo har lenge beundret mangamesteren Yoshihiro Tatsumi, grunnlegger av den berømte geikastilen på 1950-tallet. Dette originale portrettet skal være en blanding av dokumentar og fiksjon, og altså i animé. Tatsumi ble vist under årets Cannes-festival i Un Certain Regard-programmet.
Visste du at festivalen har et eget program kalt Barnas Sør?
Her vises blant annet en ny animasjonsfilm fra Studio Ghibli, hvor legenden Hayao Miyazaki har laget filmer som Min nabo Totoro (vises i reprise på årets festival), Chihiro og heksene etc. Årets bidrag Arrietta (Japan 2010) er basert på de klassiske barnebøkene Lånerne av Mary Norton, og lagd av Hiromasa Yonebayashi. Lånerne er bittesmå skapninger som bor under gulvet i husene våre, og lever av ting de «låner» fra menneskene. Problemet er at hvis du som låner blir sett av et menneske, blir du nødt til å flytte. Men hva skjer når en liten gutt flytter inn i huset, og du selv er ei bitteliten jente?
Sjangerfilm
Kunstnerisk leder Lasse Skagen sa på pressekonferansen at Film fra Sør framover vil satse sterkere på sjangerfilm, dvs mer kommersielt orienterte filmer av typen action, horror, komedie, romantisk komedie etc.
Disse filmene finner du stort sett ganske langt bak i årets katalog, under overskrifter som «Fra festival til DVD», «Asiatiske visjoner», «Afrikanske historier», «Latinamerikansk stil» og «Midtøsten uten grenser». Her vil jeg særlig nevne en av festivalens svært få filmer fra Afrika sør for Sahara, Viva Riva! (Kongo 2010) av Djo Munga, som er gjest ved festivalen. Han har lagd en ironisk gangsterthriller i en slags Guy Ritchie-stil med biljakter, trommer, erotikk og både mannlige og kvinnelige slåsskjemper.
Hong Kong har lang tradisjon får både spektakulære actionscener og crazy humor.
I år viser Film fra Sør bl.a. Let the Bullets Fly (Hong Kong 2010), en actionkomedie som visstnok også er en politisk satire, noe som kanskje har bidratt til at den ble en så enorm kassasuksess i Kina. Handlingen er lagt til 1920-tallet, men mye skal være metaforisk for dagens situasjon. Regissøren heter Jiang Wen.
OBS! Utekstet trailer på kinesisk.
Film fra Sør har i år en ny ordning med trefilmsfokus på 4 ulike regissører, blant annet den chilenske regissøren Matías Bize. Han er en ung regissør som i likhet med mange andre unge filmskapere liker historier om det de fleste er opptatt av i den alderen: Sjekking, kjærlighet og flyktige forhold.
Utfra katalogtekstene er jeg usikker på om filmene til Bize bør karakteriseres som drama eller en form for melankolsk romantisk komedie, men de kan uansett være verdt å sjekke ut. Den nyeste filmen hans heter The Life of Fish (2010) og handler om en ung fyr som kommer tilbake til Chile etter noen år i Tyskland, opprinnelig med planer om å ta et endelig farvel og returnere til Europa – men så møter han ekskjæresten og de gamle vennene og må konfrontere en tragisk hendelse i fortida. De øvrige filmene til Bize som vises er About Crying (2007) og In Bed (2005).
Kvalitetsdrama
Om det økende fokuset på sjangerfilm vil gå på bekostning av det mange oppfatter som tradisjonell Sør-film (alvorlig drama, dokumentar etc), eller komme i tillegg, ble ikke klart helt for meg under pressekonferansen. Jeg håper det siste, for som Fredrik Giertsen påpeker i sin glimrende gjennomgang av FFS-programmet i forrige ukes Ny Tid (i salg fram til fredag 7. oktober) er det ofte kvalitetsdramaer som gir de største FFS-opplevelsene.
Et godt eksempel kommer på kino senere år fra Asghar Farhadi, som allerede har vunnet Gullbjørnen og to skuespillerpriser i Berlin med Nader og Simin – et brudd (Iran 2011). Studieobjektet til Farhadi er ofte den vestligorienterte middelklassen i Teheran, som gjerne diskuterer moralske spørsmål og prøver å forene tradisjon med modernitet. En fremmed kvinne i en enslig manns hus er uhørt i dagens Iran, selv om hun er en pleierske han ansetter for å ta vare på sin gamle far og unge datter. Når en fatal ulykke skjer kommer mye opp til overflaten, og det er uklart hvem som har skylda. Regissøren har også tidligere gjort lykke i Berlin, med About Elly (2009) som fikk Sølvbjørnen for beste regi. Film fra Sør har valgt Farhadi ut til et trefilms regissørportrett, og viser både denne og Fireworks Wednesday (2006). Dessverre kommer ikke Farhadi selv til festivalen.
Mange vil nok også ha lyst til å se den nye filmen til den iranske stjerneregissøren Abbas Kiarostami, Certified Copy (2010). Dette relasjonsdramaet har blant annet den franske skuepillerinnen Juliette Binoche på rollelista, og handler om en britisk forfatter som møter fransk antikvitetshandler i Toscana. I løpet av dagen endrer deres forholdet seg, og de må stille seg spørsmålet om hva som er ekte og uekte mellom dem? Filmen vant Kosmoramaprisen i Trondheim 2011.
Som vanlig kommer det også sterke filmer fra Latin-Amerika i kategorien drama, enten handlingen legges til slummen, landsbygda eller urban middelklasse. Denne delen av verden kan alvor, intensitet og dramatikk, gjerne i kombinasjon med tette familiebånd og/eller ung pasjon. Noen av dem har i tillegg et ofte uhyggelig, noen ganger morsomt og parodisk overnaturlig element.
Her skal det innrømmes at jeg pleier å utvikle allergisk utslett bare ved ordet magisk-realisme, men i år ble jeg tvunget til å se en slik film, siden det var jeg som skrev katalogteksten (bare så ingen skal tro jeg er uhildet) – og falt totalt for den. Marco Dutra & Juliana Rojas har med Hard Labor (Brasil 2011) lagd et slags horrordrama som involverer et ektepar med barn, en fåmælt hushjelp, to grinete ansatte og en hjemsøkt butikk. Når far mister jobben og mor starter butikk går det på maktbalansen løs, særlig når hun blir en type sjef han lærer seg å hate gjennom trøstesløse jobbintervjuer. Hard Labor ble vist under Un certain regard i Cannes 2011 og fikk positiv omtale i norske aviser.
Dokumentar og debatt
De nordiske soldatene i Afghanistan har vært fokus i flere filmer de siste årene, med den omstridte danske dokumentaren Armadillo (2010) som foreløpig høydepunkt. En kritikk mot Armadillo gikk på at lokalbefolkningens synspunkt i liten grad kom fram, siden filmskaperne ikke beveget seg utenfor militærleiren annet enn blant soldatene under trefninger. I årets Film fra Sør-program finnes filmer som vil bøte på dette.
I Finding Ali (2011) følger vi svenske Pål Hollender (som blant annet gjester festivalen med et arrangement i Det kritiske rom) på en reportasjereise tilbake til landet hvor han i begynnelsen av krigen intervjuet en liten og håpefull gutt. Hollender legger ut på letning etter gutten, som nå forhåpentlig er blitt voksen, og på veien får vi se hva slags omkostninger krigen har hatt for vanlige mennesker i Afghanistan.
Hvordan kan hjelpeorganisasjoner bistå barn og unge som i framtida skal ta over styringen i Afghanistan, og ikke minst, hvordan jobbe for rettighetene til jenter og kvinner?
Et interessant innspill til dette gir dokumentaren Skateistan: Four Wheels and a Board in Kabul av den tysk-afghanske filmskaperen Kai Sehr. Filmen viser oss verdens første rullebrettskole, som av alle steder ligger i Kabul! Rullebrett er en av få aktiviteter åpne for jenter, noe som blir utgangspunkt for filmens søkelys på fattige barn og likestillingsarbeid.
For øvrige debatter og politisk orienterte dokumentarfilmer, sjekk ut den delen av katalogen som bærer overskriften Det kritiske rom.
Latinamerikansk aktivisme
Husker du Sin Nombre (2009), et drama som gikk på norske kinoer vinteren 2009? En liten familie sluttet seg til andre økonomiske flyktninger på taket av godstogene gjennom Latin-Amerika, på vei mot nytt håp i USA. Når ei tenåringsjente kommer bort fra sin onkel og far møter hun en ung kriminell som må rømme fra den brutale gjengen han hittil har vært medlem av. Årets Film fra Sør gir et dokumentarblikk på samme fenomen. Filmen til Rebecca Cammisa heter Which Way Home (2009) og handler om bråmodne, ansvarsfulle ungdommer som håper å forbedre familiens situasjon, men ikke kan beskytte seg fra råskap og overgrep. Which Way Home har vært Oscar-nominert i kategorien Beste Dokumentar.
I kategorien fiksjon fra slumområder, gjengoppgjør og oppvekstskildringer er det alltid mye bra å finne på Film fra Sør. I år kommer vi vanskelig utenom Tropa de Elite 2 (Brasil 2010) av José Padilha, oppfølger til filmen som fikk Gullbjørnen fra Berlin 2008. Her får vi høyst sannsynlig enda mer dyktig regissert politisk maktspill, korrupsjon og narkobander fra favelaer og fengsler i Rio de Janeiro.
Enda sterkere vil jeg framheve den venezuelanske Hermano eller Brother (2010) med regi av Marcel Rasquin. Denne filmen har et lekent filmspråk og varm undertone mange vil finne sjarmerende, ikke bare de som er veldig interessert i fotball (ta det fra en lidenskapelig anti-fotballfan). Handlingen starter når en liten gutt finner en baby på ei søppeldynge i Caracas. De to vokser opp som brødre hos en mor som forsørger dem ved å bake kaker, spiller fotball til alle døgnets tider, og 16 år senere blir begge oppdaget av en talentspeider. Nå kunne lykken vært gjort, men så enkelt går det ikke. Drømmen er sterkere i den ene, mens den andre har for dårlige venner, og det lønner seg sjelden å rusle på gata mens du vifter med en pistol.
Tvilsomt søsterskap
Hovedgjest ved Film fra Sør 2011 er libanesiske Nadine Labaki, og her er jeg fristet til å avslutte med litt pepper til festivalen.
Nadine Labaki er regissør og skuespiller i den ganske populære, men dessverre litt kvalmende tradisjonen av «søsterskaps»filmer, hvor en gruppe kvinner holder sammen i tykt og tynt gjennom prøvelser som utro kjærester, forbudt kjærlighet og angsten for å bli gammel (les: se gammel ut). Ikke helt min kopp te, men for fans av Sex & Singleliv og/eller tåreperseklassikeren Stekte grønne tomater (1991) kan Nadine Labaki være et godt arabisk alternativ. Fargene er varme, kvinnene er godhjertede og vakre, og du merker knapt at det hele foregår i et Libanon herjet av krig.
Hovedgjest Nadine Labaki ved Vika kino, Film fra Sør 2011 (Foto: Sunniva Munkelien)
Labakis store gjennombrudd kom allerede med debutfilmen Caramel (2007), en melankolsk feelgoodhistorie om kvinner i en skjønnhetssalong. Under Film fra Sør 2007 vant Caramel publikumsprisen, og skal være den nest mest solgte arabiske filmen gjennom tidene.
I år er Labaki tilbake med Where Do We Go Now (2011), et drama med innslag av musikal som er inspirert av regissørens ferske opplevelse med å bli mor, og har handling fra en landsby hvor ulike religioner står mot hverandre. Den ble vist i Cannes i programmet Un Certain Regard, og vant publikumsprisen i Toronto i september. Regissøren spiller selv i begge filmene, og foretrekker ellers å jobbe med amatører. Hun går for å være feminist, men det må vel være innenfor den noe tvilsomme kategorien livmorfeminist eller forskjellsfeminist, for her virker kvinner ofte å være av en helt annen art enn menn. De smiler og danser seg pasifistisk gjennom i verden, bare hør Aftenpostens overskrift på nyeste intervju med Labaki: «Kvinnelist mot krig.» (Ærlig talt, Aftenposten.) Bill.mrk: Med smil gjennom tårer, med varme mot vold.
Resten av årets Film fra Sør-program kan du sjekke ut på nettsiden deres, hvor det også vil bli lagt ut små nyhetsartikler underveis i festivalen.
Legg igjen en kommentar