At Norge er fokusland på den største polske filmfestivalen, New Horizons i Wroclaw, later til å overraske nordmenn mer enn polakker. Før jeg reiste til Polen spurte utallige personer meg om årsaken. Polakkene, derimot, skjønte knapt spørsmålet. Et fokus på norsk film – ja, hvorfor ikke? Jeg antar det var vår dårlige selvtillit som snakket.

Direktør for festivalen Roman Gutek sier det slik:

– Vi har hatt fokus på flere små land med egen filmproduksjon, ikke minst land som ligger nær oss geografisk. Sverige var fokusland i 2009 og Tyrkia i 2010. At vi valgte Norge i år handlet også om gode støtteordninger fra EØS og den norske staten.

Ildsjel for indiefilm i Polen
Det er spennende å spise lunsj med Roman Gutek, slik jeg gjør under et bransjearrangement i Wroclaw. Han er full av historier om polsk film og kino de siste førti årene, noe som får meg til å gå hjem og sjekke biografien hans. Det viser seg at Gutek er en av Polens mest kjente filmpersonligheter. Ifølge min taxisjåfør til flyplassen vet «alle» hvem han er. I 1985 grunnla Gutek Warsawa filmfestival, hvor han i mange år var direktør. I 2001 fulgte han opp med New Horizons, som etter noen omflakkende år har slått seg til i Wroclaw.

Allerede på 1980-tallet jobbet Roman Gutek for popularisering av vestlig film i Polen, men det som interesserte ham var aldri den kommersielle filmen. Tvert imot får han æren for å ha introdusert det polske publikummet til særpregede regissører som Pedro Almodovar, Peter Greenaway, Jim Jarmusch, Lars von Trier, Derek Jarman og Mike Leigh.

– I starten var det vanskelig. Vi fikk kanskje lov til å vise hver film i to dager, før vi måtte ta den av. Etter jernteppets fall ble det praktiske mye lettere, samtidig som interessen for uavhengig film sank hos majoriteten av publikum. De fleste foretrekker nå kassasuksesser fra Hollywood. På den måten tenker jeg iblant tilbake på den sosialistiske tida med vemod. Selv om det var sensur hadde folk flest en enorm kulturell apetitt.

På 1990-tallet startet Gutek sitt eget distribusjonsselskap for av uavhengig film, og ifjor grunnla han enda en ny festival, med fokus på amerikansk independant film. Dermed avholder Wroclaw nå hele to større festivaler per år, New Horizons i juli og American Film Festival i november. I tillegg driver Roman Gutek sin egen arthouse-kino i byen.

Direktør Roman Gutek ved New Horizons-festivalen i Wroclaw.

Workshop for unge talenter
Selv om New Horizons har eksistert i ti år, er den fortsatt en festival under utvikling. Et av de nyeste tilskuddene er Studio, en workshop for ferske europeiske talenter. Hensikten er å bidra til nettverksbygging på tvers av landegrensene, både når det gjelder kunstneriske impulser og mer praktiske aspekter som finansiering. Seminaret startet ifjor med kun polske deltakere. I år er også Frankrike, Portugal, Romania og Norge representert. De fleste som deltar er regissører, men det står også klippere, produsenter og én komponist på lista. Fra Norge har NFI plukket ut 4 regitalenter: Guro Bruusgaard, Leiv Igor Devold, Sara Eliassen og Jonas Matzow Gulbrandsen.

Da Rushprint møtte de norske deltakerne hadde seminaret vart i to dager, med en blanding av foredrag og prosjektarbeid. De 24 deltakerne ble fordelt i grupper med folk de ikke kjente fra før, og fikk i oppdrag å arbeide fram et fiktivt filmprosjekt. Hvor enkelt glir forståelsen på tvers av landegrenser, og svarer seminaret til forventningene?

– Det som skiller Norge ut er særlig finansieringssystemet, sier Igor Devold. Siden vi har et bra finansieringssystem for film er vi mindre tilbøyelige til å tenke internasjonalt når det gjelder finansiering. Det mange oftest tenker på er NFI, og der stopper verden.

– Det er fint at du ikke trenger en egen utarbeidet idé for å være med på workshopen, sier Jonas Matzow Gulbrandsen. Det går fint an å komme opp med noe her. Poenget er prosessen i gruppa.

– Hovedsaken ved seminaret for meg var treffe andre filmskapere, sier Guro Bruusgaard. Få en slags puls fra resten av Europa.
 

Størst inntrykk foreløpig later det til at pitching-lærer Ri Chakraborty fra London har gjort. Hva kjennetegner en god pitch?

– En god pitch handler ikke bare om historien, sier Sara Eliassen. Den bør også omfatte eventuelle skuespillere, konseptet, et mulig budsjett, og gjerne visuelt materiale.

– Du skal fange oppmerksomheten, supplerer Jonas.

– Den som hører pitchen skal bli forelsket, sier Igor, på fem minutter. Det er som speed dating… med produsenter.

Alle ler, og Sara forteller at de dagen før lærte om noe Chakraborty kalte «the Warner Brothers Hallway Pitch».

– Den går ut på at du skal kunne stikke hodet ut i korridoren fra kontoret ditt, presentere prosjektet og lukke døra igjen. På få sekunder.

Jeg ber deltakerne hallway-pitche sine neste prosjekter, men de fleste vil heller snakke om det de har gjort før. Her følger en kortversjon.

Jonas Matzow Gulbrandsen, Sara Eliassen, Guro Bruusgaard, Leiv Igor Devold. (Foto: Oda Bhar)

Leiv Igor Devold (f. 1977) kommer fra Warszawa, er oppvokst i Norge og filmutdannet fra den berømte filmskolen i Lodz (tidligere studenter omfatter Kieslowski, Wajda og Polanski). Devold har lagd flere prisbelønte kortfilmer, deriblant Tyvstart som vant Dramatikerforbundets pris Timeglasset i Grimstad 2008, og to kortdokumentarer kalt Journalisten (2004) og Min norske bestefar (2010). Sistnevnte handler om bestefaren som bodde mange år på Grønland, og dessuten samarbeidet med Tyskland under krigen. (De fleste filmene til Leiv Igor Devold kan ses på Vimeo-siden hans her.)

Fra kortdokumentaren Min norske bestefar (2010) av Leiv Igor Devold.

Guro Bruusgaard (f. 1977) er utdannet fra Filmhögskolan i Göteborg. Ifjor vant hun Gullstolen i Grimstad med Sirkus (2010), om ei ung jente som tar med seg en eldre mann fra Balkan hjem fra byen. På nachspielet utvikler det seg et subtilt maktspill mellom dem om sex, klasse, etnisitet og kjønn. Filmen ble utviklet under ordningen «Nye veier til korte filmer».

Fra fjorårets Gullstolvinner Sirkus (2010) av Guro Bruusgaard.

Jonas Matzow Gulbrandsen (f. 1982) har tidligere hatt manus/regi på kortfilmene Darek (2009) og Everything will be ok (2010). Sistnevnte fikk hederlig omtale under årets Kortfilmfestival i Grimstad, og handler om to polske arbeidere i den norske tømmerindustrien.

Jonas Matzow Gulbrandsens Everything will be ok (2010) fikk hederlig omtale i Grimstad i år.

Sara Eliassen (f. 1977) jobber i overgangsfeltet mellom filmproduksjon og kunst, har en master i eksperimentell film fra San Francisco, og har det siste året deltatt på et residency-program ved Whitney-museet i New York. I Norge er hun mest kjent for en serie anti-reklamefilmer fra 2007 (i samarbeid med Lilja Ingolfsdottir), hvor kundene i en butikk blir spurt i kassa hvordan de ville kvitte seg med varen – vil du kaste her eller kaste selv? I 2009 ble hun tatt ut til både Venezia og Sundance med kortfilmen Alle fugler, som fikk hederlig omtale i Grimstad. Det er en marerittaktig beretning om barn i en mulig framtid hvor mange har mistet evnen til å kommunisere verbalt (se klipp fra filmen nedenfor).

Den kulturelle skolesekken til Polen
Det foregår etterhvert mange samarbeidsprosjekter mellom Norge og Polen når det gjelder filmproduksjon, ikke minst på animasjonsfeltet hvor polsk film alltid har utmerket seg. Det overrasker meg derfor å høre om noe annet som skjer under festivalen: De norske animatørene Siri Natvik og Mats Grorud er hentet inn for å holde animasjonskurs for barn. Hvorfor trenger et land med så rike tradisjoner nordmenn til å undervise?
 

– Det virker som om festivalen har tradisjon for å invitere utenlandske kursholdere til å holde animasjonskurs, sier Mats Grorud. Da Sverige var fokusland i 2009 ble to svenske animatører invitert, Mats Ericsson og Alicja Jaworski. I Norge har vi har bygd opp mye kompetanse og erfaring rundt workshops for barn, spesielt gjennom Den kulturelle skolesekken.

De norske animatørene Mats Grorud og Siri Natvik holdt kurs for polske barn. (Foto: Oda Bhar)

Mats og Siri ble kjent med hverandre under studiene i Volda, og siden har de i flere år reist rundt og holdt animasjonskurs på skoler og fritidsklubber. Idag er Siri produsent for filmprogrammet til Den kulturelle skolesekken i Akershus, mens Mats lager egne filmer og tar oppdrag som animatør. Kurset i Wroclaw gikk over to dager, med 4 timers undervisning pr dag. Deltakerne var et titalls polske barn i alderen 9-11.

– Barna fikk selv lage enkle dokker av aluminiumstråd, forteller Siri Natvik. Føttene besto av små tresko, mens hodet var ei papplate med fotografi av deres eget ansikt. Vi startet med enkle øvelser, og den siste dagen fikk de prøve å lage en liten historie.

Det tekniske skulle være så enkelt og lekent som mulig.

– Vi jobber med stop-motion-animasjon. Utstyret er et enkelt videokamera, firewire inn til macen, og det lille programmet iStopMotion. Barna får animere selv: flytte på figurene, trykke på knappen og ta bildene. Deretter får alle etter tur være med inn i rommet ved siden av, hvor vi legger lyden. En del effektlyder får de lage selv, ved å rope og klappe og snakke, i tillegg til noen lyder vi har på maskinen. Når kurset er over syr Mats og jeg sammen de ulike småsnuttene til en film på 4-5 minutter, som skal vises den siste dagen av festivalen foran den norske filmen Bestevenner.

Polske barn på det norske animasjonskurset i Wroclaw. (Foto: Katarzyna Szwarc)

Les også vår tidligere reportasje fra Wroclaw her.