Mike Travis’ konfliktfylte metode

Det er skuespillerens intuisjon som er viktig, ikke intelligensen, mener Mike Travis. Men er det egentlig en regiteknikk eller en skuespillerteknikk han fremmer med sin metode?

Mike Travis‘ metode er i ferd med å bli et fenomen blant unge europeiske filmregissører. Det kommer av at Mark Travis, mye brukt foreleser og coach i amerikansk filmindustri, stadig gir workshops for filmregistudenter og skuespillere i Europa. Han har flere ganger vært i Norge, og teknikken har begynt å feste seg også her i landet.

Travis har utviklet en form for kommunikasjon mellom regissøren og skuespilleren som kan minne om terapi – gruppeterapi, psykodynamisk terapi og konstellasjoner. Metoden hans har riktignok den motsatte effekten av terapi: Den løser ikke konfliktene, men gjør dem større, mer komplekse, mer uutholdelige. I scener som før framsto som fredelige og fordragelige, blir det splittelse og konflikt. Der det tidligere var karakterer med uklare behov og vage friksjoner, er det nå sterk vilje og full krig. Mark Travis skyr tilsynelatende ingen midler for å skape mer dramatikk.

ROLLEINTERVJUET
Jeg fulgte deler av hans workshop på Lillehammer filmskole i fjor, hvor registudentene jobbet med skuespillere fra Teaterhøgskolen. Kjernen i Mark Travis’ teknikk er rolleintervjuet. Et slikt rolleintervju kan gjøres under arbeid med et manus, eller like før innspillingen finner sted. Travis anbefaler også teknikken brukt under innspillingen, når en scene står fast.

Regissøren inntar en nærmest uangripelig rolle, som en slags psykoanalytiker, eller som Gud, som en allvitende instans som intervjuer karakteren. I dette intervjuet undersøker regissøren skuespilleren som karakteren. Regissøren kan stille mer eller mindre ledende spørsmål for å kreere emosjonelle reaksjoner hos skuespilleren. Regissøren kan noen ganger støtte karakteren, noen ganger fordømme, noen ganger svare med stillhet. Alt ettersom hva regissøren ønsker fra karakteren. Men hvordan begynte Mark Travis å snakke til skuespillere på denne måten?

– Dette er ikke en teknikk jeg har tenkt ut eller designet, det er en metode som har tatt form gjennom egen erfaring som regissør, pedagog og rådgiver for filmindustrien. Jeg følte ofte at skuespilleren var låst i arbeidet, at de ikke kom videre. Jeg ville finne en måte å hjelpe skuespilleren til å komme nærmere karakteren på. Istedenfor å snakke til skuespilleren, begynte jeg å snakke til karakteren.

Å BYGGE EN KARAKTER
Mark Travis mener at det er mulig å skape en fungerende karakter med konkrete emosjonelle konflikter på få minutter, selv uten et manuskript eller utgangspunkt. Skuespilleren vil alltid komme med forslag som kan hjelpe til med å bygge karakteren, det gjelder bare for regissøren å bruke det som kommer. Jeg utfordrer ham til å vise det under intervjuet, og følgende skjer:

Mark: Hva er navnet ditt?
Øystein: Mmm… Ron.
M: Ronald? Hva er jobben din?
Ø: Eh… snekker.
M: Du er fremdeles snekker?
Ø: Nei, ja, jeg skal slutte i år altså. Jeg vil begynne å gjøre min greie.
M: Ja, hvis du bare kan finne ut hva din greie er…
Ø: Jeg tror jeg kan bli en god kokk!
M: Har du noensinne virkelig prøvd å lage mat?
Ø: Når jeg har tid, så. Jeg kunne åpne en restaurant. Hvis jeg bare hadde penger
ville jeg gjort det.
M: Hva med din kone?
Ø: Nei, det er utrolig idiotisk, hun vil ikke hjelpe meg med penger, selv om hun
kan.
M: Men hvorfor skulle hun hjelpe deg, du kan jo ikke engang lage mat?
Ø: Men jeg kan hyre en god kokk! Jeg har jo god smak.
M: Har du god smak når det gjelder mennesker også? Hva med din kone?
Ø: Hun ser da iallfall bra ut!
M: Akkurat som hun andre?
Ø: Du tror ikke min kone vet noe om henne?
M: Jeg vet ikke jeg, det må jo være en grunn til at hun ikke vil hjelpe deg med de pengene…

Mark Travis forteller at han her ville bygge en karakter som har et liv fylt av skuffelser, som føler seg låst og utilstrekkelig. Men rammene for det, den konkrete informasjonen rundt det, er det jeg som skaper.

– Jeg kommer bare med forslag som du forsøker å integrere i det universet som er i ferd med å kreeres. Du reagerer intuitivt ved å fortolke spørsmålet slik at det passer med den gamle informasjonen. Men det er du som utvikler karakterens emosjonelle univers.

INTUISJON VERSUS INTELLIGENS
Teknikken er utviklet for å hjelpe skuespilleren til raskest mulig å transformeres til karakteren. På et filmsett er tid penger, og det gjelder å utnytte tiden mest mulig effektivt. Mark Travis’ utgangspunkt er at skuespillerens intellektuelle prosess, tenkning og planlegging, kan stå direkte i veien for utforming av karakteren. Når skuespilleren prøver å kontrollere og forstå karakteren, bremser den skapende prosessen opp. Så hva er altså Travis’ egentlige alternativ?

– Vi må bypasse skuespillerens hjerne. Det er uhyre vanskelig for skuespilleren selv å gjøre dette, derfor må regissøren hjelpe til. I film fungerer det dårlig å se skuespillerens refleksjon om karakteren, jeg vil se den levende karakteren. Den eneste måten å få til dette på er å vekke skuespillerens fantasi, følelser og instinkter. Det er skuespillerens intuisjon som er viktig, ikke intelligens.

De fleste skuespillerteknikker innebærer å lage en såkalt bakfabel, altså at skuespilleren lager karakterens forhistorie for å bli bedre kjent med ham/henne. Men istedetfor å gjøre dette intellektuelt, mener Mark Travis at det må gjøres rent emosjonelt, basert på spontane kroppslige impulser. Slik kan skuespilleren på kort tid få en mer emosjonell erfaring med karakterens forhistorie og konflikter.

REGI ELLER SKUESPILLERTEKNIKK
Mark Travis forteller at han også har gruppesesjoner med for eksempel alle karakterene i en film. Da fungerer han som en slags gruppeterapeut, som spiller karakterene ut mot hverandre, og konfliktene mellom karakterene blir raskt svært emosjonelle og skarpe. På settet, når en scene skal skytes, vil det ofte være nok å minne skuespilleren på noe som ble sagt under gruppesamlingen. De ønskelige følelser og responser vil umiddelbart komme fram igjen. Men er dette egentlig en regiteknikk eller en skuespillerteknikk?

– Det er et godt spørsmål. Denne teknikken synes å fungere umiddelbart på alle skuespillere, selv du som ikke er skuespiller begynner straks å spille med. Mange skuespillere adopterer raskt teknikken og bruker den på hverandre, som de jeg har jobbet med fra Teaterhøgskolen. Men som regissør er det en teknikk som er det tar tid å lære ordentlig. Teknikken innebærer å jobbe på en spontan og improvisert måte, men du må samtidig ha en anelse om hvor du vil. Det gjelder å ikke stoppe skuespillerens arbeid, noen ganger følge henne, andre ganger lede henne.

Trikset synes altså å la det være skuespillerens prosess, å la skuespilleren selv oppdage karakterens følelser og konflikter. Teknikken er dermed en metode for å gi skuespilleren informasjon om karakteren på, men på en måte som umiddelbart emosjonaliserer informasjonen.

– Jeg vil ikke si til karakteren at du har vært utsatt for overgrep i barndommen. Jeg vil heller foreslå noe, som at ”det onkelen din gjorde når du var 10 år, det var ikke helt ok, var det vel?”. På denne måten får skuespilleren oppdage det selv, som karakteren, med alle de påfølgende følelser. Og når hun spiller en scene med onkelen, vil hun ikke glemme det. Det vil være i kroppen, det vil umiddelbart til stede i scenen.

REVERSERT TERAPI
En form for reversert terapi altså, hvor karakteren utsettes for en regissør som induserer skam, skyld, vonde minner og konfliktfylte følelser. Mark Travis sier selv at han bare oppfører seg som psykologen fra helvete; istedetfor å skape harmoni og balanse, forsøker han å lage så mye kaos som mulig. Men er det ikke en fare for at skuespillerne blir fullstendig emosjonelt utmattet av en slik måte å jobbe på?

– Det er skuespillere som føler seg truet av teknikken. De kan oppleve å miste kontrollen. Men for å være en god skuespiller må du kunne miste kontroll. Uansett er det svært viktig at regissør og skuespiller oppretter en trygghet rundt arbeidet. At det ikke er noen tvil når regissøren snakker til karakteren, og når han snakker til skuespilleren. Hvis dette er helt klart, er denne teknikken ofte mindre utmattende enn alternativet, fordi man kommer raskere til resultater.

Travis forteller at metoden også kan brukes av manusforfattere som ønsker å bli bedre kjent med karakterene sine. Ofte kommer det opp ny informasjon rundt karakterene som kan brukes i videreutvikling av plotet. Når skuespillerne bare slipper til karakteren, kan de utroligste ting komme, forteller han:

– Ofte får jeg mer komplekse og interessante forhold til karakterene enn skuespillerne. Som regissør vil jeg også foretrekke å ha et nærmere forhold til karakteren enn skuespilleren selv. Det er jo til syvende siste karakteren vi ønsker å se på lerretet.


Mark Travis studerte hos Harold Clurman og Stella Adler på Yale da han var ung. Han har rundt 60 teateroppsetninger i USA bak seg. På 1990-tallet begynte han å regissere film, og har også fungert som rådgiver for flere tv-serier. Hans bok “Directing Feature Films” er pensum på flere filmskoler, og han er snart aktuell med “The Director’s Bag of Tricks” og “Word of Mouth: the Art and Craft of Autobiographical Storytelling”

For videre informasjon: http://www.markwtravis.com/

Denne artikkelen inngår i en artikkelserie om skuespiller-metoder som ble publisert i Rushprints papirutgave gjenom hele 2010 og som alle er skrevet av Øystein Stene.

Les også:

Meisners metode

Stella Adlers «magiske hvis»

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Mike Travis’ konfliktfylte metode

Det er skuespillerens intuisjon som er viktig, ikke intelligensen, mener Mike Travis. Men er det egentlig en regiteknikk eller en skuespillerteknikk han fremmer med sin metode?

Mike Travis‘ metode er i ferd med å bli et fenomen blant unge europeiske filmregissører. Det kommer av at Mark Travis, mye brukt foreleser og coach i amerikansk filmindustri, stadig gir workshops for filmregistudenter og skuespillere i Europa. Han har flere ganger vært i Norge, og teknikken har begynt å feste seg også her i landet.

Travis har utviklet en form for kommunikasjon mellom regissøren og skuespilleren som kan minne om terapi – gruppeterapi, psykodynamisk terapi og konstellasjoner. Metoden hans har riktignok den motsatte effekten av terapi: Den løser ikke konfliktene, men gjør dem større, mer komplekse, mer uutholdelige. I scener som før framsto som fredelige og fordragelige, blir det splittelse og konflikt. Der det tidligere var karakterer med uklare behov og vage friksjoner, er det nå sterk vilje og full krig. Mark Travis skyr tilsynelatende ingen midler for å skape mer dramatikk.

ROLLEINTERVJUET
Jeg fulgte deler av hans workshop på Lillehammer filmskole i fjor, hvor registudentene jobbet med skuespillere fra Teaterhøgskolen. Kjernen i Mark Travis’ teknikk er rolleintervjuet. Et slikt rolleintervju kan gjøres under arbeid med et manus, eller like før innspillingen finner sted. Travis anbefaler også teknikken brukt under innspillingen, når en scene står fast.

Regissøren inntar en nærmest uangripelig rolle, som en slags psykoanalytiker, eller som Gud, som en allvitende instans som intervjuer karakteren. I dette intervjuet undersøker regissøren skuespilleren som karakteren. Regissøren kan stille mer eller mindre ledende spørsmål for å kreere emosjonelle reaksjoner hos skuespilleren. Regissøren kan noen ganger støtte karakteren, noen ganger fordømme, noen ganger svare med stillhet. Alt ettersom hva regissøren ønsker fra karakteren. Men hvordan begynte Mark Travis å snakke til skuespillere på denne måten?

– Dette er ikke en teknikk jeg har tenkt ut eller designet, det er en metode som har tatt form gjennom egen erfaring som regissør, pedagog og rådgiver for filmindustrien. Jeg følte ofte at skuespilleren var låst i arbeidet, at de ikke kom videre. Jeg ville finne en måte å hjelpe skuespilleren til å komme nærmere karakteren på. Istedenfor å snakke til skuespilleren, begynte jeg å snakke til karakteren.

Å BYGGE EN KARAKTER
Mark Travis mener at det er mulig å skape en fungerende karakter med konkrete emosjonelle konflikter på få minutter, selv uten et manuskript eller utgangspunkt. Skuespilleren vil alltid komme med forslag som kan hjelpe til med å bygge karakteren, det gjelder bare for regissøren å bruke det som kommer. Jeg utfordrer ham til å vise det under intervjuet, og følgende skjer:

Mark: Hva er navnet ditt?
Øystein: Mmm… Ron.
M: Ronald? Hva er jobben din?
Ø: Eh… snekker.
M: Du er fremdeles snekker?
Ø: Nei, ja, jeg skal slutte i år altså. Jeg vil begynne å gjøre min greie.
M: Ja, hvis du bare kan finne ut hva din greie er…
Ø: Jeg tror jeg kan bli en god kokk!
M: Har du noensinne virkelig prøvd å lage mat?
Ø: Når jeg har tid, så. Jeg kunne åpne en restaurant. Hvis jeg bare hadde penger
ville jeg gjort det.
M: Hva med din kone?
Ø: Nei, det er utrolig idiotisk, hun vil ikke hjelpe meg med penger, selv om hun
kan.
M: Men hvorfor skulle hun hjelpe deg, du kan jo ikke engang lage mat?
Ø: Men jeg kan hyre en god kokk! Jeg har jo god smak.
M: Har du god smak når det gjelder mennesker også? Hva med din kone?
Ø: Hun ser da iallfall bra ut!
M: Akkurat som hun andre?
Ø: Du tror ikke min kone vet noe om henne?
M: Jeg vet ikke jeg, det må jo være en grunn til at hun ikke vil hjelpe deg med de pengene…

Mark Travis forteller at han her ville bygge en karakter som har et liv fylt av skuffelser, som føler seg låst og utilstrekkelig. Men rammene for det, den konkrete informasjonen rundt det, er det jeg som skaper.

– Jeg kommer bare med forslag som du forsøker å integrere i det universet som er i ferd med å kreeres. Du reagerer intuitivt ved å fortolke spørsmålet slik at det passer med den gamle informasjonen. Men det er du som utvikler karakterens emosjonelle univers.

INTUISJON VERSUS INTELLIGENS
Teknikken er utviklet for å hjelpe skuespilleren til raskest mulig å transformeres til karakteren. På et filmsett er tid penger, og det gjelder å utnytte tiden mest mulig effektivt. Mark Travis’ utgangspunkt er at skuespillerens intellektuelle prosess, tenkning og planlegging, kan stå direkte i veien for utforming av karakteren. Når skuespilleren prøver å kontrollere og forstå karakteren, bremser den skapende prosessen opp. Så hva er altså Travis’ egentlige alternativ?

– Vi må bypasse skuespillerens hjerne. Det er uhyre vanskelig for skuespilleren selv å gjøre dette, derfor må regissøren hjelpe til. I film fungerer det dårlig å se skuespillerens refleksjon om karakteren, jeg vil se den levende karakteren. Den eneste måten å få til dette på er å vekke skuespillerens fantasi, følelser og instinkter. Det er skuespillerens intuisjon som er viktig, ikke intelligens.

De fleste skuespillerteknikker innebærer å lage en såkalt bakfabel, altså at skuespilleren lager karakterens forhistorie for å bli bedre kjent med ham/henne. Men istedetfor å gjøre dette intellektuelt, mener Mark Travis at det må gjøres rent emosjonelt, basert på spontane kroppslige impulser. Slik kan skuespilleren på kort tid få en mer emosjonell erfaring med karakterens forhistorie og konflikter.

REGI ELLER SKUESPILLERTEKNIKK
Mark Travis forteller at han også har gruppesesjoner med for eksempel alle karakterene i en film. Da fungerer han som en slags gruppeterapeut, som spiller karakterene ut mot hverandre, og konfliktene mellom karakterene blir raskt svært emosjonelle og skarpe. På settet, når en scene skal skytes, vil det ofte være nok å minne skuespilleren på noe som ble sagt under gruppesamlingen. De ønskelige følelser og responser vil umiddelbart komme fram igjen. Men er dette egentlig en regiteknikk eller en skuespillerteknikk?

– Det er et godt spørsmål. Denne teknikken synes å fungere umiddelbart på alle skuespillere, selv du som ikke er skuespiller begynner straks å spille med. Mange skuespillere adopterer raskt teknikken og bruker den på hverandre, som de jeg har jobbet med fra Teaterhøgskolen. Men som regissør er det en teknikk som er det tar tid å lære ordentlig. Teknikken innebærer å jobbe på en spontan og improvisert måte, men du må samtidig ha en anelse om hvor du vil. Det gjelder å ikke stoppe skuespillerens arbeid, noen ganger følge henne, andre ganger lede henne.

Trikset synes altså å la det være skuespillerens prosess, å la skuespilleren selv oppdage karakterens følelser og konflikter. Teknikken er dermed en metode for å gi skuespilleren informasjon om karakteren på, men på en måte som umiddelbart emosjonaliserer informasjonen.

– Jeg vil ikke si til karakteren at du har vært utsatt for overgrep i barndommen. Jeg vil heller foreslå noe, som at ”det onkelen din gjorde når du var 10 år, det var ikke helt ok, var det vel?”. På denne måten får skuespilleren oppdage det selv, som karakteren, med alle de påfølgende følelser. Og når hun spiller en scene med onkelen, vil hun ikke glemme det. Det vil være i kroppen, det vil umiddelbart til stede i scenen.

REVERSERT TERAPI
En form for reversert terapi altså, hvor karakteren utsettes for en regissør som induserer skam, skyld, vonde minner og konfliktfylte følelser. Mark Travis sier selv at han bare oppfører seg som psykologen fra helvete; istedetfor å skape harmoni og balanse, forsøker han å lage så mye kaos som mulig. Men er det ikke en fare for at skuespillerne blir fullstendig emosjonelt utmattet av en slik måte å jobbe på?

– Det er skuespillere som føler seg truet av teknikken. De kan oppleve å miste kontrollen. Men for å være en god skuespiller må du kunne miste kontroll. Uansett er det svært viktig at regissør og skuespiller oppretter en trygghet rundt arbeidet. At det ikke er noen tvil når regissøren snakker til karakteren, og når han snakker til skuespilleren. Hvis dette er helt klart, er denne teknikken ofte mindre utmattende enn alternativet, fordi man kommer raskere til resultater.

Travis forteller at metoden også kan brukes av manusforfattere som ønsker å bli bedre kjent med karakterene sine. Ofte kommer det opp ny informasjon rundt karakterene som kan brukes i videreutvikling av plotet. Når skuespillerne bare slipper til karakteren, kan de utroligste ting komme, forteller han:

– Ofte får jeg mer komplekse og interessante forhold til karakterene enn skuespillerne. Som regissør vil jeg også foretrekke å ha et nærmere forhold til karakteren enn skuespilleren selv. Det er jo til syvende siste karakteren vi ønsker å se på lerretet.


Mark Travis studerte hos Harold Clurman og Stella Adler på Yale da han var ung. Han har rundt 60 teateroppsetninger i USA bak seg. På 1990-tallet begynte han å regissere film, og har også fungert som rådgiver for flere tv-serier. Hans bok “Directing Feature Films” er pensum på flere filmskoler, og han er snart aktuell med “The Director’s Bag of Tricks” og “Word of Mouth: the Art and Craft of Autobiographical Storytelling”

For videre informasjon: http://www.markwtravis.com/

Denne artikkelen inngår i en artikkelserie om skuespiller-metoder som ble publisert i Rushprints papirutgave gjenom hele 2010 og som alle er skrevet av Øystein Stene.

Les også:

Meisners metode

Stella Adlers «magiske hvis»

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY