”Snakkefilm!”
”Dette er filmet teater!”
”Kutt fortellerstemmen!”
”For all del – gjør om dialogen til fysisk handling!”

Er det negativt å la karakterene sine snakke på film?

Bin-Jip, eller Tomme hus, som filmen heter på norsk, innyndet seg med usedvanlig kraft blant kritikere både i Norge og i verden for øvrig da den kom i 2004. Kim Ki-Duk forteller på stillferdig og poetisk manér om en billedskjønn, taus omstreifer som bryter seg inn i tomme hus. Premisset fungerer utmerket inntil den stumme blir tvunget til å kommunisere med et annet levende vesen av samme art. Hadde dette kommunikasjonsproblemet vært av dramatisk karakter, altså mellom karakterene i filmen, kunne det om ikke annet fungert som en spennende narrativ omstendighet. I Bin-Jip, oppleves det derimot som om regissøren har frarøvet karakteren en av de mest elementære menneskelige egenskaper, nemlig evnen til å kommunisere verbalt. Det føles som et overgrep. Det føles tvunget – et valg som er gjort for å spille på lag med den åndelige og tåkelagte modusen filmen utspiller seg i. Selv om Bin-Jip har en poetisk dimensjon som vi dessverre sjelden er vitne til i norsk film, er den fullstendig kompatibel med et norsk ideal som forherliger det fåmælte og stillferdige. Det er og bør være rom for slike filmer, men er det noe alle bør lage?

TAUSHET ER GULL
For de som har filmutdannelse, bør sitatene som åpner denne teksten høres velkjente ut. ”Filmen må være fortalt kun gjennom bilder, lyd og musikk” – Frasen er et vanlig tilleggskriterium i oppgavetekstene man får utdelt i løpet av de første semestrene. Samtidig blir man gjennom resten av utdanningen konstant minnet på at mye dialog betyr overfortelling og at fortellerstemme ikke er noe man bør prøve seg på før man er genierklært. Sitter det en vordende Aki Kaurismäki i forelesningssalen, er det nå legitimt for ham å sende et nedlatende smil til sin litt mer utadvendte klassekamerat, som mest av alt vil lage en norsk When Harry Met Sally. Er det slik vi vil ha det? Vi kjenner selvsagt ikke utdanningsopplegget til alle de norske filmskolene, men ser vi på hva som kommer ut i den andre enden og muligens ender opp på Kortfilmfestivalen i Grimstad, bekreftes fordommer om at studentfilmsegmentet i alt for stor grad består av dialogløse eksperimenter som panisk forsøker å ”mane frem en stemning” eller ”utforske symbolbruk”.

Å genuint klare å mane frem en stemning eller utforske symbolbruk, er selvsagt fantastiske bragder å utrette. Men trenger dette å utelukke dialog? Er det nyttig for Woody Allen-spiren som sitter og biter negler bakerst i klasserommet, å terpe på ren audiovisualitet? Bør han ikke heller oppfordres til å la karakterene sine verbalt gyve løs på hverandre som om de befant seg i en boksering med hendene bundet på ryggen? Og hva med litteraten som har forelsket seg i tekst i like stor grad som han har forelsket seg i film? Bør ikke monologen hans få kunne fungere som et narrativt verktøy i like stor grad som ”de lange tagningene” sidemannen brisker seg med?

Det er heller ikke bare filmskoler som prediker ikke-verbal fortellerkunst. I sin artikkel ”7 feil forfattere elsker å gjøre” mener Arne Berggren den 4. største feilen er at dialog ”kverker” bilder. Han sier blant annet at forfattere bør bli flinkere til å fortelle i rene bilder og fysisk handling. I fare for å virke skråsikre, vil vi påstå at å adaptere fysiske handlinger er en av de minste utfordringene en skuespiller står ovenfor, med mindre dette eksempelvis fordrer å henge opp-ned fra et bilvindu mens man mørbanker kriminelle. Det er langt mer utfordrende å gjøre en annens, nemlig forfatterens ord, til sine egne. Spørsmålet er om forfattere bør skrive mindre dialog eller om regissører bør bli bedre til å instruere den.

Vil du lese hele artikkelen? Tegn abonnement på Rushprint og få den siste utgaven av bladet gratis med på kjøpet.

Les Christoffer Lossius og Lars Åndheims tidligere innlegg:

Film er mer enn bilder