Etter nedleggelsen av Norsk Film AS har den norske filmbransjen vært drevet av private produsenter som sammen med andre private finansieringskilder, distributører og regionale fond tar risiko. Staten bidrar fortsatt med vesentlig støtte, men dem som legger hodet og lommeboka på blokka er investorene, produsentene og det kreative teamet bak filmene; manusforfattere og regissører.

Mange av de som har deltatt i debatten om Pax den siste tiden ser helt bort fra at dette er en næring, og at det handler om arbeidsplasser og systemkapital. Når noen foreslår at produsenter skal tilbakebetale støtte hvis de ser at en film ikke lykkes, må dette bygge på en misforståelse om at filmproduksjon er særdeles lukrativt. Norge er et lite land, og det er dessverre fortsatt for liten mulighet til gevinst sammenlignet med mulighetene for tap på investeringene.

Produsenten bak Pax, Paradox, har vært et av de mest suksessrike selskapene de siste årene. De har hatt mange kunstneriske-, kritiker- og kommersielle suksesser, og gjennomsnittsbesøket for deres siste fem filmer er mer enn 200.000. Paradox er også et av to produksjonsselskap som har fått støtte etter den såkalte pakkefinansieringsordningen. For å motta denne støtten må selskapet vise en særlig god erfaring, kompetanse og historikk.

Filmen Pax har kostet staten 10 millioner kroner i forhåndstilskudd av et samlet budsjett på 27 millioner. Tilskuddet er ment som en støtte for å få norskspråklig film ut til publikum. Opprinnelig var det budsjettert med 2,7 millioner i investeringer fra produsenten. På et tidspunkt før opptak, da filmen hadde påløpt omkring 4 millioner i utviklingskostnader hadde produsenten et møte med daværende Norsk Filmfond, der de foreslo å stoppe filmen og dele kostnadene forholdsmessig – noe som ble avslått.

Det offentlige ble altså varslet tidlig om at dette prosjektet ut i fra produsentens vurdering hadde høy risiko. Aftenpostens Ingunn Økland har spekulert om øvrige investorer dermed ble ført bak lyset. Til det kan Produsentforeningen informere om at private investorer som regel forplikter seg tidlig i en prosjektfase, og baserer sine vurderinger på samme informasjon som produsenten og det offentlige. At et filmprosjekt senere viser seg å få en kunsterisk eller kommersiell slagside er en del av risikoen disse investorene løper, og er sjelden en mulighet til å kunne trekke seg ut av prosjektet.

Det er flere lærdommer vi bør ta med oss som erfaringer fra filmen Pax. Det foregår en stor del risikofylt utvikling av prosjekter, ofte krever det mer enn kun arbeid med manus. Skal man kunne drive innovasjon i vår bransje for å kunne drive den videre må det være mulig å stoppe prosjekter før kostnadene blir for store for produsenten alene. Det må også være i det offentliges interesse. Regelendringer for dette vil Produsentforeningen gjerne drøfte med Norsk Filminstitutt og Kulturdepartementet. Videre bør det være tydeligere hva som er vurderinger og avgjørelser hos Norsk Filminstitutt, også på møter, og det bør føres formelle referater også i slike sammenhenger – slik at det offentlige sikres innsyn også i de mer uformelle samtaler mellom produsenter og forvaltning.

Produsenten Paradox hadde ansvaret for filmen, og endte opp med å ha investert 7,7 millioner private midler av selskapets egen kapital inn prosjektet. Paradox har også laget to Knerten-filmer som har vært store kommersielle suksesser i norsk sammenheng, og overskuddet fra begge disse filmene er tapt. Risikoen ligger hos produsenten og investorene. Her bør konsulentene og støttesystemet være ydmyke overfor de aktørene som virkelig sikrer at filmbransjen ruller rundt, og at det kommer publikum på kino.

Diskusjonen omkring Pax har fått tidligere filmkonsulent Nikolaj Frobenius til å fremstille seg selv som varsler. Han kommer med grove beskyldninger som er blitt gjentatt i pressen om svindel, fordi han ikke kjente igjen filmen på lerret i forhold til det manus han leste. Frobenius glemmer i denne sammenhengen at det ikke er hans personlige beslutning. Han representerer staten og har på et tidspunkt fattet et forvaltningsvedtak, basert på manuset og hovedfunksjonene i prosjektet. Når staten har fattet et forvaltningsvedtak om støtte til en film, må de ansvarlige få lov til å forvalte det ansvaret.

Frobenuis utspill har minnet oss om at filmbransjen tvert i mot må tone ned filmkonsulentens personlige rolle. Staten har ikke en redaktørrolle og skal ikke sitte og godkjenne det endelige resultat. Det ansvaret har de har ansvarlige for filmen, regissørene og produsentene. Det er dem som tar risikoen.

Av generalsekretær Leif Holst Jensen, Norske Film & TV Produsenters forening