– Dersom vi ønsker å høyne kvaliteten og variasjonen i norsk film er det naturlig å legge til rette for flere kvinner i bransjen, skriver Thomas Robsahm i dette innlegget om kvinneandelen i norsk film.
Menn som frykter kvinner
Det er ingenting som tyder på at kvinner er dårligere filmskapere enn menn og dersom vi ønsker å høyne kvaliteten og variasjonen i norsk film er det naturlig å legge til rette for flere kvinner i bransjen. Dette handler ikke om radikalfeminisme eller favorisering, men om at jo flere talenter man har å ta av, desto større muligheter har vi for å få frem de virkelig gode filmene. Norsk spillefilm har rett og slett ikke råd til at kvinner forblir ved ”kjøkkenbenken” og kun lager dokumentarer.
I debatten om økt kvinneandel velger enkelte menn å innta en offerrolle der de føler seg urettferdig behandlet fordi det visstnok foregår en ”skjult” kvotering som truer kvaliteten på norske filmer. Men det er ingenting som er skjult. Vi har lang tradisjon for incentiver og ordinger for å bedre kvaliteten på norsk film.
Da den hjemlige produksjonen hadde lav tillit og svake besøkstall på slutten av 90-tallet ble det tatt mange grep for å rette opp dette. Markedsordingen, som er en øremerking av midler som skal brukes til filmer med stort kommersielt potensial, var en av disse. Resultatene har vært formidable i forhold til publikums interesse for norsk film.
Bransjen har også andre ordinger der man avsetter egne midler for å oppnå konkrete og målrettede resultater. Manusordingen er øremerket manusforfattere for å øke kvaliteten på norske manus og dyrke frem talentfulle filmforfattere. Produsentstøtten og VIP-stipend for regissører har samme funksjon for sine respektive fag. Videre har vi egne kvoter for dokumentar og kortfilm.
Når kvinneandelen er lav samtidig som man vet at kvinner har både interesse av og stort talent for å lage spillefilm, så er det i alles interesse å innføre noen incentiver og ordninger for å øke kvinneandelen. Ikke minst er dette nødvendig for å opprettholde et stort publikum (les: også kvinner) som ønsker å se norske filmer.
Betyr dette at jeg er for innføring av radikal kvotering? Nei. Men vi må skifte fokus fra å oppleve tiltak for økt kvinneandel som en trussel mot menn – til en nødvendighet for å øke norsk films kvalitet og publikumspotensial. Ikke fordi kvinner er bedre filmskapere enn menn, men fordi de representerer over femti prosent av befolkningen som er det talentgrunnlaget vi rår over.
Samtidig må enkelte kvinner slutte å påstå at de motarbeides hver gang de får et avslag. Så lenge søknadsprosenten er så lav som den er vil det ta tid før vi oppnår målsettingen om flere kvinner foran og bak kamera. Det vil være uheldig dersom det vedtas en radikal kvotering som stigmatiserer enhver film med kvinner som ”kvotert”.
Men pr. i dag utgjør en moderat kvotering overhodet ingen trussel for kvaliteten på filmene, snarere tvert imot. At Nikolaj Frobenius som innbitt kvoteringsmotstander er den eneste av konsulentene som har gitt etter for ”presset” bør berolige alle. Man kan bruke Pax som skremselspropaganda mot kvotering – eller man kan bruke Jørgen+Anne=Sant som det motsatte. Begge deler er like meningsløst.
Norsk film har et stykke igjen før vi leverer det skattebetalerne fortjener. Uten kvinnene kommer vi aldri til å klare det.
Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent NFI
29 kommentarer til Menn som frykter kvinner
Legg igjen en kommentar
Menn som frykter kvinner
– Dersom vi ønsker å høyne kvaliteten og variasjonen i norsk film er det naturlig å legge til rette for flere kvinner i bransjen, skriver Thomas Robsahm i dette innlegget om kvinneandelen i norsk film.
Det er ingenting som tyder på at kvinner er dårligere filmskapere enn menn og dersom vi ønsker å høyne kvaliteten og variasjonen i norsk film er det naturlig å legge til rette for flere kvinner i bransjen. Dette handler ikke om radikalfeminisme eller favorisering, men om at jo flere talenter man har å ta av, desto større muligheter har vi for å få frem de virkelig gode filmene. Norsk spillefilm har rett og slett ikke råd til at kvinner forblir ved ”kjøkkenbenken” og kun lager dokumentarer.
I debatten om økt kvinneandel velger enkelte menn å innta en offerrolle der de føler seg urettferdig behandlet fordi det visstnok foregår en ”skjult” kvotering som truer kvaliteten på norske filmer. Men det er ingenting som er skjult. Vi har lang tradisjon for incentiver og ordinger for å bedre kvaliteten på norsk film.
Da den hjemlige produksjonen hadde lav tillit og svake besøkstall på slutten av 90-tallet ble det tatt mange grep for å rette opp dette. Markedsordingen, som er en øremerking av midler som skal brukes til filmer med stort kommersielt potensial, var en av disse. Resultatene har vært formidable i forhold til publikums interesse for norsk film.
Bransjen har også andre ordinger der man avsetter egne midler for å oppnå konkrete og målrettede resultater. Manusordingen er øremerket manusforfattere for å øke kvaliteten på norske manus og dyrke frem talentfulle filmforfattere. Produsentstøtten og VIP-stipend for regissører har samme funksjon for sine respektive fag. Videre har vi egne kvoter for dokumentar og kortfilm.
Når kvinneandelen er lav samtidig som man vet at kvinner har både interesse av og stort talent for å lage spillefilm, så er det i alles interesse å innføre noen incentiver og ordninger for å øke kvinneandelen. Ikke minst er dette nødvendig for å opprettholde et stort publikum (les: også kvinner) som ønsker å se norske filmer.
Betyr dette at jeg er for innføring av radikal kvotering? Nei. Men vi må skifte fokus fra å oppleve tiltak for økt kvinneandel som en trussel mot menn – til en nødvendighet for å øke norsk films kvalitet og publikumspotensial. Ikke fordi kvinner er bedre filmskapere enn menn, men fordi de representerer over femti prosent av befolkningen som er det talentgrunnlaget vi rår over.
Samtidig må enkelte kvinner slutte å påstå at de motarbeides hver gang de får et avslag. Så lenge søknadsprosenten er så lav som den er vil det ta tid før vi oppnår målsettingen om flere kvinner foran og bak kamera. Det vil være uheldig dersom det vedtas en radikal kvotering som stigmatiserer enhver film med kvinner som ”kvotert”.
Men pr. i dag utgjør en moderat kvotering overhodet ingen trussel for kvaliteten på filmene, snarere tvert imot. At Nikolaj Frobenius som innbitt kvoteringsmotstander er den eneste av konsulentene som har gitt etter for ”presset” bør berolige alle. Man kan bruke Pax som skremselspropaganda mot kvotering – eller man kan bruke Jørgen+Anne=Sant som det motsatte. Begge deler er like meningsløst.
Norsk film har et stykke igjen før vi leverer det skattebetalerne fortjener. Uten kvinnene kommer vi aldri til å klare det.
Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent NFI
Les også
- – En lysets mester.
- «Drømmer» til hovedkonkurransen i Berlin.
- Fra arkivet: David Lynch redux
- Prisvinnere på TIFF.
- Filmklubbprisen til Mona Hoel.
- Filmsamtalen: Det filmpolitiske året 2024.
- David Lynch (1946-2025).
- Det norske dramaåret 2024.
- Året da konkurransereality slo tilbake.
- Nye norske spillefilmprosjekter luftes i Gøteborg.
29 Responses to Menn som frykter kvinner
-
MODERAT KVOTERING ER RIKTIG OG VIKTIG
Det er naivt å tro at det ikke kvoteres i filmbransjen – og i kulturlivet forøvrig. Det kvoteres i kampen om filmkronene, på teatrene, i utstillingslokalene, i kampen om stillinger og på en rekke andre felt der det offentlige er involvert. Og bra er det! For det eksisterer terskler der ute som er høyere for kvinner enn menn (og tilsvarende på andre områder). Mekanismer og barrierer som gjør det vanskeligere å slippe til. Og hvis vi ønsker et kunst- og kulturliv som angår og berører en størst mulig del av befolkningen, må kunstnere med ulikt ståsted og erfaringer få slippe til med sine historier.Thomas og Ivar har begge levert utmerkede innlegg som på en god måte også beskriver tenkning og praksis i Filmfondet før nedleggelsen i 2007. Så får vi heller ta diskusjonen om hvor grensen går mellom moderat og radikal kvotering, for her er det en gråsone hvor det gjelder å balansere med klokskap.
-
To av de mest avgjørende endringene på slutten av nittitallet var avviklingen av statlig filmproduksjon for å styrke de uavhengige produsentene og samlingen i filmfondet som sidestilte tre konsulenter med individuelt ansvar og vanntette skott mellom kontorene. Senere har vi fått markedsordningen og etterhåndstøtten som samlet har tatt den største biten av filmstøttepotten.
Når vi nå snakker om moderat eller radikal kvotering må vi huske at dette kun er mulig gjennom de konsulentstøttede filmene. Det vil være et fullstendig brudd med hensikten dersom markedsstøtten eller etterhåndstøtten skal fordeles med noe annet formål enn å støtte opp om risikovillig kapital.
Fortsetter vi å produsere mer enn tretti filmer i året og konsulentene er involvert i seks-syv av dem vil det uansett ta tid å nå de kjønnspolitiske målene. Altså kan vi ikke regulere oss bort fra det faktum at produsentene må bli enda mer våkne for kvinnelig talent og kvinnelige filmskapere må bli mer aktive.
Robsahm har selvsagt rett i at talent er likt fordelt mellom kjønnene…det er frimodigheten som er skjevfordelt. Ta en titt på produsentenes lister over regissører på stall. -
Kanskje vi endelig nærmer oss den egentlige debatten?
Er ikke det en fryktløs debatt om det skal være kvotering på filmer med markedstøtte ? Det virket slik på møte med departementet som invitert til samtale for en stund tilbake. ( dessverre bare to menn i salen og ingen produsenter)
Der kom det fram at departementet var fornøyd med kjønnsbalanse i de filmene som konsulentene hadde støttet og det var filmer med markedstøtte de ville se på.
På en måte viser dette hvor rar hele markedstøtten er; om man skulle begynne å legge strenge politiske føringer på den blir den ennå mer absurd enn den er nå, hvor man glemmer at det er kulturpenger som gis til veldig kommersiell virksomhet og ofte også delvis utenlandske produsenter, eller?
Dessuten, hvor går grensen mellom kremmer og produsent? -
«Kvinner (…)representerer over femti prosent av befolkningen som er det talentgrunnlaget vi rår over.»
Skal dette også gjelde innvandrere? De utgjør nå 11,4 % av befolkningen. Hvordan filminstituttet behandle dette talentgrunnlaget og denne publikumsgruppen? Det skulle tilsi 6,7 % filmer regissert av innvandrerkvinner. Her må vel noe gjøres, og det brennkvikt? -
Samma det bare det er bra film . Gir vel F i om det er mann eller dame .
-
Det er fullt mulig å høyne kvaliteten på norsk film uten at en eneste kvinne bidrar bak kamera.
Det er mulig at jeg har misforstått noe radikalt, men er det ikke grovt sett slik at konsulentene kan støtte prosjekter som oppfyller en troverdig/god sammensetning av tre enheter: Manus, Produsent og Regissør?
Så vidt jeg kan se er det både kvinnelige regissører og produsenter som har lyktes godt i Norge, og som nyter stor respekt.
Hva er det da denne debatten da egentlig dreier seg om?
Har vi en filmbransje som forskjellsbehandler basert på kjønn?
Har vi et departement som forskjellsbehandler basert på kjønn?
Har vi et NFI som forskjellsbehandler basert på kjønn?
Har vi konsulenter som forskjellsbehandler basert på kjønn?Eller er det bare en oppkonstruert debatt?
Hvor er ofrene? Hvem er de?Igjen: Det er fullt mulig å høyne kvaliteten på norsk film uten at en eneste kvinne bidrar bak kamera.
Men er det virkelig noen som har en slik målsetning?
-
Tenk om det hadde vært kvinnekvotering da Liv Ullmann søkte om et dukkehjem? Da hadde det blitt bra. For å være ærlig er den eneste norske filmen jeg ønsker å se Liv Ullmanns version av et dukkehjem! Fy faen hvor bra det hadde vært. Desverre går pengene fra NFI til mye dritt, som pax og adre jævelfilmer
-
Skyt meg viss eg tar feil, men mitt inntrykk er at fleire menn enn kvinner er veldig interesserte i film. Einaste tala eg kan støtta meg på som eg kjenner til, er kjønnsfordelinga blant dei som gjev filmar karakter på IMDB. På Frihetens regn har 428 000 menn og 62 000 kvinner gjeve karakter. Og det er gjerne slik, kanskje diverre, at det er dei som er mest interessert i film som får føre seg at dei kan byrja å laga film.
At det er like mange kvinner som menn som har talent for å laga film, trur eg så gjerne. Men:
Eit overveldande fleirtal av dei som lagar film i Norge er filminteresserte. Skal me innføra kvotering for å få fleire regissørar som ikkje likar film? Det er jo like mykje talent blant dei.
-
Jeg skal være litt ærlig å si at jeg er usikker på det er ønskelig med flere kvinner i det hele tatt. Jeg er ikke sikker på at de vil lage filmer i min sjanger. Jeg har en mistanke om at kvinner vil lage drama filmer, føleri og romantiske komedier i typen Sex in the City. På den annen side så bringer jo dette også penger i kassa. Kvinner er jo helt suverene med barnefilmene i Norge, men dette bekrefter jo også stereotypene dessverre. Jeg håper jo også at jeg tar feil når det gjelder kvinners sjangerpreferanser. Jeg burde kanskje ikke være så egoistisk og fordomsfull, men jeg sier det ihvertfall som det er. På Time Magazines liste over tidenes 100 beste film regissører finnes det 1 kvinne: Sofia Coppola. Lost in Translation er til gjengjeld en kjempe film. Tilgi meg kvinner for at jeg er litt skeptisk. Vis oss hvor gode dere er! Dere har min fulle støtte så lenge dere ikke tvinger meg til å like Sex in the City.
-
Nå er vel strengt tatt Sex and the city 1 & 2 regissert av en mann, så eksempelets makt ble litt svakt her…
-
Tvert imot Jarle Bjørknes, det sier kanskje mye at det er menn som bidrar til å opprettholde de stereotype oppfatningene av kvinner, men se på publikum. Der var det ikke en eneste mann. Om kvinner skal lage flere versjoner av Sex in the City, så tror jeg vi klarer oss uten dem. Jeg drømmer derimot om en kvinnelig Hitchcock. Det hadde virkelig vært noe! Hun hadde blitt min helt. Problemet er at jeg egentlig ikke vet hva slags film kvinner ønsker å lage. Jeg håper de erobrer alle sjangre, men mitt inntrykk er at de som publikum flokker til en viss forutsigelig sjanger. Dette er det kanskje gjort studier på, så sosiologene kan si om jeg tar feil.
-
Per, hold kjeft a!
-
Du kommer ikke noe nærmere årsaken til at kvinner blir diskriminert om du ikke konfronterer noen av fordommene som finnes. Det nytter ikke å være politisk korrekt.
-
Per, Du konfronterer meg med alle fordommene til hvorfor kvinner blir diskriminert: «Jeg skal være litt ærlig å si at jeg er usikker på det er ønskelig med flere kvinner i det hele tatt.», «Jeg har en mistanke om at kvinner vil lage drama filmer, føleri og romantiske komedier i typen Sex in the City» og «Problemet er at jeg egentlig ikke vet hva slags film kvinner ønsker å lage.» Per, hold kjeft a!
-
Om jeg har forstått rett så er det PAX sitt katastrofale utfall som skapte denne debatten. At en regissør gjør dårlig arbeid er lett å se. At noen spyttet inn penger i et ALT for ambisiøst prosjekt er lett å se. Når noen hevder noe så ufattelig generaliserende, diskriminerende og idiotisk som at det har med at regissøren var kvinne, da blir det uklart for meg.
Feilen ligger ikke mellom beina, men i hodet. Jeg tror filmen gikk som den gikk fordi regissøren tok seg vann over hodet. Dette var et meget ambisiøst prosjekt til å være hennes andre spillefilm.
Nå, om denne filmen ble støttet på grunn av kvoteringen, vet jeg ingenting om. Men de som spyttet inn penger burde tenkt seg om litt ekstra.
God film kommer ikke fra pungen eller pengepungen. De kommer fra gode regissører, og Norge er så heldig å ha flere gode kvinnelige filmregissører.
-
Som kvindelig filmregissør tror jeg selt ikke på kvoter. Problemet er at en kvote-model altid vil resultere i offer-tænkning. Den kvinde, der får penge på grund af sit køn og ikke isn kvalitet som regissør er uværdig. Jeg tror problemet med for få kvinder i film, skal løses udenfor filmstøttesystemet. I Danmark forsøger vi I brancheorganistationen ‘Danske Filminstruktører’ hvor jeg er næstformand at ændre mentaliteten hos alle instruktører, og især hos kvinderne. Vi siger: Tal med hinanden om løn, tal med hinanden om kontrakter, om filmbudgetter, bliv dygtig til økonomi, vær ansvarlige, lad være med at brokke jer, men kom med forslag til løsninger, vær de cooleste samarbejdpartnere I kan overfor alle! Jeg tror, at vejen er mentalitets-ændring, ikke kvoter.
-
Godt indlæg fra Rosendahl. Det er stigmatisering af kvinder hvis de bliver påtvunget særbehandling.
-
Det gjøres en masse utenfor kvoteringsdebatten for å endre klimaet – eks. mentorordninger og bransjerådets arbeid. Forøvrig bør det utslitte kvoteringsordet differensieres; det er også snakk om forskjellige politiske styringsverktøy som brukes på alle samfunnsområder i regulerte demokratier – ikke bare den forhatte «radikale kvotering» etter prosenter. Pappaperm er f.eks. en form for «kvotering» – dvs. akselerert eller styrt samfunnsutvikling. Det motsatte er å vente på at forandringer skal skje, laaaaangsomt, av seg selv.
Det som er nedslående i Pax-saken – for debattklimaet og sakligheten – er å konstatere at medier og mange debattanter marsjerer i takt – uten å ha sjekket ut filmen selv.
Og at selv seriøse medier som Aftenposten refererer gang på gang til dette filmverket som «filmfloppen Pax» samt siterer en enkelt, indignert anmeldelsers bruk av uttrykket «en skam for norsk film.»Meningene om filmen Pax er faktisk ganske delte både i bransjen og blant publikum. Men mange er enige om at det er gode og sterke intensjoner bak prosjektet og at det er modig og sjeldent med et prosjekt som er ambisiøst og VIL noe, selv om ikke det innfrir på alle punkter. Mange er dessuten enige om at vi har hatt en rekke filmer av lavere kvalitet enn denne de siste årene, uten dette skredet av indignasjon og raseri. Hva er det som provoserer så voldsomt med akkurat Pax?
Jeg tviler på at flertallet av deltakerne i denne debatten har sett filmen de nå er ivrig med på å brennemerke med «flopp» og «skam»-termene, som egentlig ikke forteller eller spesifiserer noen ting.
Aftenpostens Ingunn Økland skriver selvgratulerende om «fasader som sprekker» osv., og er stolt over å ha skapt hardt tiltrengt debatt. Men gjorde hun en grundig researchjobb i Filminsituttet i forkant?
Skaffet seg oversikt over søknader på det tidspunktet PAX gikk igjennom?
Leste manuset og regikonseptet? Studerte målene i Veiviseren ( filmmeldingen ) Sjekket NFIs arkiver og vedtekter, fant ut av alle sjekkpunktene som faktisk finnes ( se Sara Johnsens kronikk) eller f.eks. konsulentenes stillingsbeskrivelser FØR hun gikk ut og fyrte av storkanonene, først om PAX-prosjektet, deretter om NFI og bransjen generelt?
Eller studert tankestoffet, begrunnelsene og forslagene til demping av mannsdominans som ligger i Bransjerådets rapport Ta Alle Talentene i Bruk?Mao. er dette godt journalistisk håndverk dersom fllmbransjen og støtteapparatet skal under lupen ( en god idé i seg selv )?
Såvidt jeg kan se, er det som er oppnådd i denne debatten hittil en masse skittkasting og en svekket tillit til en bransje som iløpet av de siste 10 årene har hevet sin profesjonalitet betydelig og har oppnådd en nærmest utrolig publikumsandel i lille film-Norge.
Samt en svekket tillit til et av verdens sterkeste støttesystemer for film.
I tillegg til en vemmelig mistenkeliggjøring av regissører som er født som hunkjønn.Bravo Økland???
-
Hvis man skal kvotere så synes jeg det er viktigere å kvotere etter talent fremfor kjønn. Nå er det en klar overvekt av de som ikke har det som trengs for å lage en bra film, så nå burde man begynne å kvotere inn de talentfulle. Men spøk til side. Jeg tror å kvotere inn kvinner er å skyte norsk filmproduksjon og ikke minst kvinner i leggen. Norsk film fortsatt ligger bak (selv om det begynner å bli bedre) f.eks. amerikanske, svenske og danske i kvalitet, da er man lite tjent med at kvinner får nøkkelroller i filmer på grunnlag at de er kvinner. La den beste få jobben uavhengig av kjønn. Det er mange talentfulle kvinner der ute, og da er det viktig å ikke sende signaler om at de ikke er så gode som sine mannlige kollegaer så de måtte kvoteres inn.
-
…Forøvrig en veldig flåsete tittel på denne artikkelen. Det spiller på en gammel påstand om at menn ansetter menn og kanskje til og med føler seg truet av sterke fremgangsrike kvinner. Jeg skulle gjerne sett litt belegg for denne påstanden for jeg tviler på at den har noen rot i virkeligheten. I tillegg ønsker jeg at Thomas Robsahm begrunner følgende utsagn: «- Dersom vi ønsker å høyne kvaliteten og variasjonen i norsk film er det naturlig å legge til rette for flere kvinner i bransjen» og «Norsk film har et stykke igjen før vi leverer det skattebetalerne fortjener. Uten kvinnene kommer vi aldri til å klare det.» På hvilken måte vil en høyere kvinneandel heve kvaliteten? Og da sier jeg ikke at kvinner er noe dårligere enn menn, men jeg skjønner ikke hvorfor man er avhengig av kvinner for å gjøre dette. La den som er best egnet til en jobb få den, uavhengig om det er en mann eller kvinne.
Men til syvende og sist så handler det vel om å lage filmer som folk har lyst til å se og da er det ikke så viktig om den er regissert av Marius Holst eller en kvinnelig kvoteflyktning fra Libya.
Det jeg tror er mye viktigere er å la unge talentfulle filmskapere (uavhengig av kjønn) få prøve seg og utvikle seg gjennom å lage kortfilmer og musikkvideoer. I dag er dette veldig vanskelig hvorvidt man ikke har lyst til å ta opp et ekstra lån på huset. Gjennom «Nye veier til korte filmer» skulle man tro at dette er mulig, men det er for de som allerede har en god Show reel. Det er vanskelig å slippe til i dette landet om man ikke har gått på Lillehammer eller internasjonal skole med høy status. Man burde heller begynne å kvotere på det grunnlaget i stedet. For det finnes veldig mye talent blant de som ikke har gått på de anerkjente skolene. Mange av disse får aldri prøve seg fordi man ikke får støtte verken i form av penger eller oppfølging. -
Vi er avhengig av å rekruttere flere kvinner til filmbransjen først og fremst fordi det er enklere å finne store talenter når man har dobbelt så mange å plukke fra. Hvis kvinner ikke ser på filmbransjen som attraktiv, så vil de velge andre steder å bruke talentet sitt. Problemet for bransjen blir da at talentmassen bare er halvparten så stor. Det blir omtrent som om landslaget i fotball bare kunne plukke spillere fra halve landet. I tillegg representerer kvinner et mangfold som i seg selv vil trekke et større publikum fordi vi får mer varierte historier.
Så vil jeg bare minne om at jeg i innlegget skriver at jeg er mot kvotering.
-
Kære Norge.
Der er større problemer at tage sig af end ‘Kvinders plads i filmbranchen’. Pas nu på at I ikke gør den samme fejl som vi har gjort i Danmark, nemlig at fokusere blindt på ‘nyt talent’, ‘unge filmskabere’ og ‘uberørt originalitet’.
En sund filmbranche kan 3 ting:
1. rekruttere folk ind i branchen uden for meget angst for at satse.
2. Udvikle talentet videre frem.
3. Fastholde de dygtige filmskabere i landet.
I Danmark er vi utroligt gode til det første, nemlig at rekruttere unge ind i filmbranchen. vi har masser af debutanter, masser af unge filmskabere som får lov at komme ind igennem nåleøjet. Vores store problem lige nu er at udvikle talentet videre frem. Vi har ingen plan for det. Alle er bange lige nu på grund af dalende indtægter fra dvd og piratkopiering, og derfor tænkes der meget kommercielt allerede efter man er debuteret. Men man er først god efter sin 3 film. Det tager 3 film at udvikle et talent. Vi er heller ikke så gode til at fastholde vores dygtige filminstruktører når de har slået igennem kommercielt. Vi har behov for større fokus på internationale samarbejder, tax-break-systemer, der kan gøre det attraktivt for udlandet at samarbejde med vores små lande osv. Ellers risikerer vi at de bedste filminstruktører flygter til udlandet.
Mellem 60- 70 % af de film, der er lavet i de seneste 9 år i Danmark, er lavet af regissører, der kun har lavet en eneste film! Altså en eneste film!! Det er en skandale og vi risikerer på længere sigt at få en branche fuld af folk, der er utrænede, fuld af amatører. Og desuden er der i alt det her en mangel på respekt for de ‘gamle’ filmskabere. Når f en regissør har lavet mange film, har de ofte et højt kvalitetsniveau, alene fordi de kan håndtere maskinen. Bare fordi man er gammel er man ikke nødvendigvis dårlig, og bare fordi man er ung er man ikke nødvendigvis original! -
Christina har et veldig godt poeng og vi sliter med det samme i Norge. Men vi er i ferd med å gjøre noe med det ved å fokusere på kontinuitet bl.a. med pakkefinansiering.
-
Thomas, hvad er pakkefinansiering?
-
Et team bestående av regissør og produsent/produksjonsselskap får tilskudd til 2-3 filmer basert på track-record fremfor konsulentvurdering. I fjor fikk Erik Poppe/Paradox og Sara Johnsen/4 1/2. Ny søknadsfrist i slutten av april.
-
Interessant system. Jeg håber at pengene følger regissøren, hvis samarabejdet med producer og produktionsselskab stopper.
-
FOLLOW : http://on.fb.me/dTudIl
-
Nei, hvis samarbeidet stopper, så stopper også pengene.
-
For meg spiller det ingen rolle om det er mann eller kvinne som lager film – så lenge resultatet er bra.
MODERAT KVOTERING ER RIKTIG OG VIKTIG
Det er naivt å tro at det ikke kvoteres i filmbransjen – og i kulturlivet forøvrig. Det kvoteres i kampen om filmkronene, på teatrene, i utstillingslokalene, i kampen om stillinger og på en rekke andre felt der det offentlige er involvert. Og bra er det! For det eksisterer terskler der ute som er høyere for kvinner enn menn (og tilsvarende på andre områder). Mekanismer og barrierer som gjør det vanskeligere å slippe til. Og hvis vi ønsker et kunst- og kulturliv som angår og berører en størst mulig del av befolkningen, må kunstnere med ulikt ståsted og erfaringer få slippe til med sine historier.
Thomas og Ivar har begge levert utmerkede innlegg som på en god måte også beskriver tenkning og praksis i Filmfondet før nedleggelsen i 2007. Så får vi heller ta diskusjonen om hvor grensen går mellom moderat og radikal kvotering, for her er det en gråsone hvor det gjelder å balansere med klokskap.
To av de mest avgjørende endringene på slutten av nittitallet var avviklingen av statlig filmproduksjon for å styrke de uavhengige produsentene og samlingen i filmfondet som sidestilte tre konsulenter med individuelt ansvar og vanntette skott mellom kontorene. Senere har vi fått markedsordningen og etterhåndstøtten som samlet har tatt den største biten av filmstøttepotten.
Når vi nå snakker om moderat eller radikal kvotering må vi huske at dette kun er mulig gjennom de konsulentstøttede filmene. Det vil være et fullstendig brudd med hensikten dersom markedsstøtten eller etterhåndstøtten skal fordeles med noe annet formål enn å støtte opp om risikovillig kapital.
Fortsetter vi å produsere mer enn tretti filmer i året og konsulentene er involvert i seks-syv av dem vil det uansett ta tid å nå de kjønnspolitiske målene. Altså kan vi ikke regulere oss bort fra det faktum at produsentene må bli enda mer våkne for kvinnelig talent og kvinnelige filmskapere må bli mer aktive.
Robsahm har selvsagt rett i at talent er likt fordelt mellom kjønnene…det er frimodigheten som er skjevfordelt. Ta en titt på produsentenes lister over regissører på stall.
Kanskje vi endelig nærmer oss den egentlige debatten?
Er ikke det en fryktløs debatt om det skal være kvotering på filmer med markedstøtte ? Det virket slik på møte med departementet som invitert til samtale for en stund tilbake. ( dessverre bare to menn i salen og ingen produsenter)
Der kom det fram at departementet var fornøyd med kjønnsbalanse i de filmene som konsulentene hadde støttet og det var filmer med markedstøtte de ville se på.
På en måte viser dette hvor rar hele markedstøtten er; om man skulle begynne å legge strenge politiske føringer på den blir den ennå mer absurd enn den er nå, hvor man glemmer at det er kulturpenger som gis til veldig kommersiell virksomhet og ofte også delvis utenlandske produsenter, eller?
Dessuten, hvor går grensen mellom kremmer og produsent?
«Kvinner (…)representerer over femti prosent av befolkningen som er det talentgrunnlaget vi rår over.»
Skal dette også gjelde innvandrere? De utgjør nå 11,4 % av befolkningen. Hvordan filminstituttet behandle dette talentgrunnlaget og denne publikumsgruppen? Det skulle tilsi 6,7 % filmer regissert av innvandrerkvinner. Her må vel noe gjøres, og det brennkvikt?
Samma det bare det er bra film . Gir vel F i om det er mann eller dame .
Det er fullt mulig å høyne kvaliteten på norsk film uten at en eneste kvinne bidrar bak kamera.
Det er mulig at jeg har misforstått noe radikalt, men er det ikke grovt sett slik at konsulentene kan støtte prosjekter som oppfyller en troverdig/god sammensetning av tre enheter: Manus, Produsent og Regissør?
Så vidt jeg kan se er det både kvinnelige regissører og produsenter som har lyktes godt i Norge, og som nyter stor respekt.
Hva er det da denne debatten da egentlig dreier seg om?
Har vi en filmbransje som forskjellsbehandler basert på kjønn?
Har vi et departement som forskjellsbehandler basert på kjønn?
Har vi et NFI som forskjellsbehandler basert på kjønn?
Har vi konsulenter som forskjellsbehandler basert på kjønn?
Eller er det bare en oppkonstruert debatt?
Hvor er ofrene? Hvem er de?
Igjen: Det er fullt mulig å høyne kvaliteten på norsk film uten at en eneste kvinne bidrar bak kamera.
Men er det virkelig noen som har en slik målsetning?
Tenk om det hadde vært kvinnekvotering da Liv Ullmann søkte om et dukkehjem? Da hadde det blitt bra. For å være ærlig er den eneste norske filmen jeg ønsker å se Liv Ullmanns version av et dukkehjem! Fy faen hvor bra det hadde vært. Desverre går pengene fra NFI til mye dritt, som pax og adre jævelfilmer
Skyt meg viss eg tar feil, men mitt inntrykk er at fleire menn enn kvinner er veldig interesserte i film. Einaste tala eg kan støtta meg på som eg kjenner til, er kjønnsfordelinga blant dei som gjev filmar karakter på IMDB. På Frihetens regn har 428 000 menn og 62 000 kvinner gjeve karakter. Og det er gjerne slik, kanskje diverre, at det er dei som er mest interessert i film som får føre seg at dei kan byrja å laga film.
At det er like mange kvinner som menn som har talent for å laga film, trur eg så gjerne. Men:
Eit overveldande fleirtal av dei som lagar film i Norge er filminteresserte. Skal me innføra kvotering for å få fleire regissørar som ikkje likar film? Det er jo like mykje talent blant dei.
Jeg skal være litt ærlig å si at jeg er usikker på det er ønskelig med flere kvinner i det hele tatt. Jeg er ikke sikker på at de vil lage filmer i min sjanger. Jeg har en mistanke om at kvinner vil lage drama filmer, føleri og romantiske komedier i typen Sex in the City. På den annen side så bringer jo dette også penger i kassa. Kvinner er jo helt suverene med barnefilmene i Norge, men dette bekrefter jo også stereotypene dessverre. Jeg håper jo også at jeg tar feil når det gjelder kvinners sjangerpreferanser. Jeg burde kanskje ikke være så egoistisk og fordomsfull, men jeg sier det ihvertfall som det er. På Time Magazines liste over tidenes 100 beste film regissører finnes det 1 kvinne: Sofia Coppola. Lost in Translation er til gjengjeld en kjempe film. Tilgi meg kvinner for at jeg er litt skeptisk. Vis oss hvor gode dere er! Dere har min fulle støtte så lenge dere ikke tvinger meg til å like Sex in the City.
Nå er vel strengt tatt Sex and the city 1 & 2 regissert av en mann, så eksempelets makt ble litt svakt her…
Tvert imot Jarle Bjørknes, det sier kanskje mye at det er menn som bidrar til å opprettholde de stereotype oppfatningene av kvinner, men se på publikum. Der var det ikke en eneste mann. Om kvinner skal lage flere versjoner av Sex in the City, så tror jeg vi klarer oss uten dem. Jeg drømmer derimot om en kvinnelig Hitchcock. Det hadde virkelig vært noe! Hun hadde blitt min helt. Problemet er at jeg egentlig ikke vet hva slags film kvinner ønsker å lage. Jeg håper de erobrer alle sjangre, men mitt inntrykk er at de som publikum flokker til en viss forutsigelig sjanger. Dette er det kanskje gjort studier på, så sosiologene kan si om jeg tar feil.
Per, hold kjeft a!
Du kommer ikke noe nærmere årsaken til at kvinner blir diskriminert om du ikke konfronterer noen av fordommene som finnes. Det nytter ikke å være politisk korrekt.
Per, Du konfronterer meg med alle fordommene til hvorfor kvinner blir diskriminert: «Jeg skal være litt ærlig å si at jeg er usikker på det er ønskelig med flere kvinner i det hele tatt.», «Jeg har en mistanke om at kvinner vil lage drama filmer, føleri og romantiske komedier i typen Sex in the City» og «Problemet er at jeg egentlig ikke vet hva slags film kvinner ønsker å lage.» Per, hold kjeft a!
Om jeg har forstått rett så er det PAX sitt katastrofale utfall som skapte denne debatten. At en regissør gjør dårlig arbeid er lett å se. At noen spyttet inn penger i et ALT for ambisiøst prosjekt er lett å se. Når noen hevder noe så ufattelig generaliserende, diskriminerende og idiotisk som at det har med at regissøren var kvinne, da blir det uklart for meg.
Feilen ligger ikke mellom beina, men i hodet. Jeg tror filmen gikk som den gikk fordi regissøren tok seg vann over hodet. Dette var et meget ambisiøst prosjekt til å være hennes andre spillefilm.
Nå, om denne filmen ble støttet på grunn av kvoteringen, vet jeg ingenting om. Men de som spyttet inn penger burde tenkt seg om litt ekstra.
God film kommer ikke fra pungen eller pengepungen. De kommer fra gode regissører, og Norge er så heldig å ha flere gode kvinnelige filmregissører.
Som kvindelig filmregissør tror jeg selt ikke på kvoter. Problemet er at en kvote-model altid vil resultere i offer-tænkning. Den kvinde, der får penge på grund af sit køn og ikke isn kvalitet som regissør er uværdig. Jeg tror problemet med for få kvinder i film, skal løses udenfor filmstøttesystemet. I Danmark forsøger vi I brancheorganistationen ‘Danske Filminstruktører’ hvor jeg er næstformand at ændre mentaliteten hos alle instruktører, og især hos kvinderne. Vi siger: Tal med hinanden om løn, tal med hinanden om kontrakter, om filmbudgetter, bliv dygtig til økonomi, vær ansvarlige, lad være med at brokke jer, men kom med forslag til løsninger, vær de cooleste samarbejdpartnere I kan overfor alle! Jeg tror, at vejen er mentalitets-ændring, ikke kvoter.
Godt indlæg fra Rosendahl. Det er stigmatisering af kvinder hvis de bliver påtvunget særbehandling.
Det gjøres en masse utenfor kvoteringsdebatten for å endre klimaet – eks. mentorordninger og bransjerådets arbeid. Forøvrig bør det utslitte kvoteringsordet differensieres; det er også snakk om forskjellige politiske styringsverktøy som brukes på alle samfunnsområder i regulerte demokratier – ikke bare den forhatte «radikale kvotering» etter prosenter. Pappaperm er f.eks. en form for «kvotering» – dvs. akselerert eller styrt samfunnsutvikling. Det motsatte er å vente på at forandringer skal skje, laaaaangsomt, av seg selv.
Det som er nedslående i Pax-saken – for debattklimaet og sakligheten – er å konstatere at medier og mange debattanter marsjerer i takt – uten å ha sjekket ut filmen selv.
Og at selv seriøse medier som Aftenposten refererer gang på gang til dette filmverket som «filmfloppen Pax» samt siterer en enkelt, indignert anmeldelsers bruk av uttrykket «en skam for norsk film.»
Meningene om filmen Pax er faktisk ganske delte både i bransjen og blant publikum. Men mange er enige om at det er gode og sterke intensjoner bak prosjektet og at det er modig og sjeldent med et prosjekt som er ambisiøst og VIL noe, selv om ikke det innfrir på alle punkter. Mange er dessuten enige om at vi har hatt en rekke filmer av lavere kvalitet enn denne de siste årene, uten dette skredet av indignasjon og raseri. Hva er det som provoserer så voldsomt med akkurat Pax?
Jeg tviler på at flertallet av deltakerne i denne debatten har sett filmen de nå er ivrig med på å brennemerke med «flopp» og «skam»-termene, som egentlig ikke forteller eller spesifiserer noen ting.
Aftenpostens Ingunn Økland skriver selvgratulerende om «fasader som sprekker» osv., og er stolt over å ha skapt hardt tiltrengt debatt. Men gjorde hun en grundig researchjobb i Filminsituttet i forkant?
Skaffet seg oversikt over søknader på det tidspunktet PAX gikk igjennom?
Leste manuset og regikonseptet? Studerte målene i Veiviseren ( filmmeldingen ) Sjekket NFIs arkiver og vedtekter, fant ut av alle sjekkpunktene som faktisk finnes ( se Sara Johnsens kronikk) eller f.eks. konsulentenes stillingsbeskrivelser FØR hun gikk ut og fyrte av storkanonene, først om PAX-prosjektet, deretter om NFI og bransjen generelt?
Eller studert tankestoffet, begrunnelsene og forslagene til demping av mannsdominans som ligger i Bransjerådets rapport Ta Alle Talentene i Bruk?
Mao. er dette godt journalistisk håndverk dersom fllmbransjen og støtteapparatet skal under lupen ( en god idé i seg selv )?
Såvidt jeg kan se, er det som er oppnådd i denne debatten hittil en masse skittkasting og en svekket tillit til en bransje som iløpet av de siste 10 årene har hevet sin profesjonalitet betydelig og har oppnådd en nærmest utrolig publikumsandel i lille film-Norge.
Samt en svekket tillit til et av verdens sterkeste støttesystemer for film.
I tillegg til en vemmelig mistenkeliggjøring av regissører som er født som hunkjønn.
Bravo Økland???
Hvis man skal kvotere så synes jeg det er viktigere å kvotere etter talent fremfor kjønn. Nå er det en klar overvekt av de som ikke har det som trengs for å lage en bra film, så nå burde man begynne å kvotere inn de talentfulle. Men spøk til side. Jeg tror å kvotere inn kvinner er å skyte norsk filmproduksjon og ikke minst kvinner i leggen. Norsk film fortsatt ligger bak (selv om det begynner å bli bedre) f.eks. amerikanske, svenske og danske i kvalitet, da er man lite tjent med at kvinner får nøkkelroller i filmer på grunnlag at de er kvinner. La den beste få jobben uavhengig av kjønn. Det er mange talentfulle kvinner der ute, og da er det viktig å ikke sende signaler om at de ikke er så gode som sine mannlige kollegaer så de måtte kvoteres inn.
…Forøvrig en veldig flåsete tittel på denne artikkelen. Det spiller på en gammel påstand om at menn ansetter menn og kanskje til og med føler seg truet av sterke fremgangsrike kvinner. Jeg skulle gjerne sett litt belegg for denne påstanden for jeg tviler på at den har noen rot i virkeligheten. I tillegg ønsker jeg at Thomas Robsahm begrunner følgende utsagn: «- Dersom vi ønsker å høyne kvaliteten og variasjonen i norsk film er det naturlig å legge til rette for flere kvinner i bransjen» og «Norsk film har et stykke igjen før vi leverer det skattebetalerne fortjener. Uten kvinnene kommer vi aldri til å klare det.» På hvilken måte vil en høyere kvinneandel heve kvaliteten? Og da sier jeg ikke at kvinner er noe dårligere enn menn, men jeg skjønner ikke hvorfor man er avhengig av kvinner for å gjøre dette. La den som er best egnet til en jobb få den, uavhengig om det er en mann eller kvinne.
Men til syvende og sist så handler det vel om å lage filmer som folk har lyst til å se og da er det ikke så viktig om den er regissert av Marius Holst eller en kvinnelig kvoteflyktning fra Libya.
Det jeg tror er mye viktigere er å la unge talentfulle filmskapere (uavhengig av kjønn) få prøve seg og utvikle seg gjennom å lage kortfilmer og musikkvideoer. I dag er dette veldig vanskelig hvorvidt man ikke har lyst til å ta opp et ekstra lån på huset. Gjennom «Nye veier til korte filmer» skulle man tro at dette er mulig, men det er for de som allerede har en god Show reel. Det er vanskelig å slippe til i dette landet om man ikke har gått på Lillehammer eller internasjonal skole med høy status. Man burde heller begynne å kvotere på det grunnlaget i stedet. For det finnes veldig mye talent blant de som ikke har gått på de anerkjente skolene. Mange av disse får aldri prøve seg fordi man ikke får støtte verken i form av penger eller oppfølging.
Vi er avhengig av å rekruttere flere kvinner til filmbransjen først og fremst fordi det er enklere å finne store talenter når man har dobbelt så mange å plukke fra. Hvis kvinner ikke ser på filmbransjen som attraktiv, så vil de velge andre steder å bruke talentet sitt. Problemet for bransjen blir da at talentmassen bare er halvparten så stor. Det blir omtrent som om landslaget i fotball bare kunne plukke spillere fra halve landet. I tillegg representerer kvinner et mangfold som i seg selv vil trekke et større publikum fordi vi får mer varierte historier.
Så vil jeg bare minne om at jeg i innlegget skriver at jeg er mot kvotering.
Kære Norge.
Der er større problemer at tage sig af end ‘Kvinders plads i filmbranchen’. Pas nu på at I ikke gør den samme fejl som vi har gjort i Danmark, nemlig at fokusere blindt på ‘nyt talent’, ‘unge filmskabere’ og ‘uberørt originalitet’.
En sund filmbranche kan 3 ting:
1. rekruttere folk ind i branchen uden for meget angst for at satse.
2. Udvikle talentet videre frem.
3. Fastholde de dygtige filmskabere i landet.
I Danmark er vi utroligt gode til det første, nemlig at rekruttere unge ind i filmbranchen. vi har masser af debutanter, masser af unge filmskabere som får lov at komme ind igennem nåleøjet. Vores store problem lige nu er at udvikle talentet videre frem. Vi har ingen plan for det. Alle er bange lige nu på grund af dalende indtægter fra dvd og piratkopiering, og derfor tænkes der meget kommercielt allerede efter man er debuteret. Men man er først god efter sin 3 film. Det tager 3 film at udvikle et talent. Vi er heller ikke så gode til at fastholde vores dygtige filminstruktører når de har slået igennem kommercielt. Vi har behov for større fokus på internationale samarbejder, tax-break-systemer, der kan gøre det attraktivt for udlandet at samarbejde med vores små lande osv. Ellers risikerer vi at de bedste filminstruktører flygter til udlandet.
Mellem 60- 70 % af de film, der er lavet i de seneste 9 år i Danmark, er lavet af regissører, der kun har lavet en eneste film! Altså en eneste film!! Det er en skandale og vi risikerer på længere sigt at få en branche fuld af folk, der er utrænede, fuld af amatører. Og desuden er der i alt det her en mangel på respekt for de ‘gamle’ filmskabere. Når f en regissør har lavet mange film, har de ofte et højt kvalitetsniveau, alene fordi de kan håndtere maskinen. Bare fordi man er gammel er man ikke nødvendigvis dårlig, og bare fordi man er ung er man ikke nødvendigvis original!
Christina har et veldig godt poeng og vi sliter med det samme i Norge. Men vi er i ferd med å gjøre noe med det ved å fokusere på kontinuitet bl.a. med pakkefinansiering.
Thomas, hvad er pakkefinansiering?
Et team bestående av regissør og produsent/produksjonsselskap får tilskudd til 2-3 filmer basert på track-record fremfor konsulentvurdering. I fjor fikk Erik Poppe/Paradox og Sara Johnsen/4 1/2. Ny søknadsfrist i slutten av april.
http://www.nfi.no/Bransje+%26+tilskudd/Produksjon+%26+utvikling/Kinofilm/Tilskudd+til+pakkefinansiert+produksjon+av+kinofilm
Interessant system. Jeg håber at pengene følger regissøren, hvis samarabejdet med producer og produktionsselskab stopper.
FOLLOW : http://on.fb.me/dTudIl
Nei, hvis samarbeidet stopper, så stopper også pengene.
For meg spiller det ingen rolle om det er mann eller kvinne som lager film – så lenge resultatet er bra.