Fem myter og fem utfordringer for norsk film

Spillefilmkonsulent i NFI, Thomas Robsahm, lanserer her fem myter og fem utfordringer for norsk film.

Den stadig pågående debatten om norsk film er velkommen og nødvendig og kan i beste fall bidra til konkrete forbedringer. Men da må den løftes opp på et høyere nivå. Foreløpig ligner den mest en litt dårlig film. I mangel av en egentlig konflikt skapes kvasikonflikter for å bøte på det svake innholdet.

Skal norsk film bli bedre, mener jeg vi må vi gripe fatt i de virkelige utfordringene og gi slipp på forslitte myter:

MYTE 1: Norsk film er dårlig
Norsk film er kanskje ikke verdens beste, men den er definitivt ikke verdens verste heller. Hadde det eksistert en FIFA-ranking for filmnasjoner ville vi nok havnet på en respektabel plass godt over midten. Det såre er selvfølgelig at vi opplever at vi er et stykke bak Sverige og Danmark. Men er vi virkelig det?

Det norske kinopublikum velger en norsk film hver 4. gang de går på kino. Vi har en markedsandel på nesten 25% og dette tallet kommer til å befeste seg eller stige i 2011. Kun amerikansk film velges oftere.

Antall norske filmer som får god mottagelse hos kritikere og generelt godt omdømme er også langt flere nå enn tidligere. Salget av norsk film internasjonalt har økt eksepsjonelt de siste 10 årene. Vi har i dag regitalenter som markerer seg både nasjonalt og internasjonalt på en måte som var langt mer sjelden for 15-20 år siden.

Enkelte filmer skaper også kontroverser og preger den offentlige debatt, de blir imidlertid aldri trukket frem når noen etterlyser for eksempel ”mer politisk film”.

Det var gode filmer de foregående tiårene også, men de var få, de kom mer eller mindre tilfeldig og vi var aldri i stand til å følge de opp skikkelig. Bransjen var rett og slett ikke profesjonell på et høyt nok nivå.

Hvis vi ser på filmproduksjonen i verden så lages det i følge Ted Hope (produsenten for bl.a. Happiness) noe sånt som 4500 filmer hvert eneste år. Av disse utgjør Norge med sine 20-40 filmer i året en mikroskopisk liten andel. Så liten at det er usannsynlig at vi noensinne vil hevde oss i verdenstoppen.

Joda, danskene og svenskene har historisk klart å hevde seg helt der oppe med enkelte regissører og enkelte filmer, og det er heller ikke utenkelig at det kan komme en unik norsk registemme som kan matche dette, men vi kan ikke basere norsk filmpolitikk på det.

Av disse 45 000 filmene er nemlig de fleste elendige og vi slipper heldigvis å se særlig mange av de, da de fleste ikke får noen form for distribusjon.

Det som er imponerende med norsk film i dette perspektivet er at vi klarer å nå ut med både brede og presumptivt smale filmer slik at en usannsynlig høy andel av det vi produserer når et stort publikum når filmene har appell og er gode nok. En slik kontakt med publikum er ikke selvsagt og heller ikke mulig uten en høy kvalitet på filmene.

 

Man trenger ikke dra lenger enn til Sverige for å oppleve et fullstendig segregert filmmiljø der man på den ene siden har de kommersielle underholdningsfilmene som drar publikum og på den annen side har et lite hav av mindre filmer som er fullstendig marginalisert. Det snakkes om at norsk film går dårlig i Sverige. Det gjelder dessverre også for svært mange svenske filmer.

Filmen er faktisk i langt større krise i andre land enn Norge. Mens norsk film altså har en oppsiktsvekkende høy markedsandel så er tallet for Europa som helhet nede i ufattelig svake 7%!

Europa står ovenfor store utfordringer i forhold til den amerikanske dominansen og Norge er blant de landene som faktisk har muligheten til å konkurrere.

I dette store bildet er ikke Norsk film dårlig, men sliter med de samme utfordringene som de fleste andre filmnasjoner. Kun en sjelden, tilfeldig gang kommer det en film som står ut som unik og vesentlig.

Det er et stykke igjen før Norge er en stor filmnasjon i verden, men vi er definitivt på rett vei – og vi kan være helt der oppe raskere enn mange i dag kan forestille seg.

 

 

MYTE 2: Den etablerte bransjen holder unge talenter utenfor
Det fins neppe noe sted i verden det er så lett å slippe til med å få laget offentlig støttet film som i de nordiske landene. Spesielt hvis du ikke har gjort det før.

Alle tall viser at norsk film har sluppet til hundrevis av debutanter bare de siste 10 årene. For de aller fleste har det blitt med den ene filmen. Selv de siste 2-3 årene har andelen debutanter vært svært høy.

Ved ikke å ta dette problemet på alvor gjør vi dagens nye filmskapere den bjørnetjenesten at også de vil ende opp med en karriere på (i beste fall) 6-8 filmer slik de mest etablerte norske regissørene i dag kan forvente. Regissører i andre land ligger langt over. Oscarvinner Susanne Bier har for eksempel laget dobbelt så mange allerede mens våre største konkurrenter, amerikanerne, er opp i det tredobbelte – minst.


Mange debutanter er ikke et problem i seg selv, men når mengden står i veien for kontinuitet for de som debuterte med gode filmer året før, havner vi i en ond sirkel.

Forsetter vi på denne måten blir vi garantert aldri noen stor filmmasjon. Det er nemlig ikke nok, slik mange synes å tro, å bare slippe til flest mulig filmskapere. En viss kvanitet er viktig for å oppnå kvalitet, men kvantiet er ingen garanti for kvalitet i seg selv.

Vi må få til å kombinere nye talenter med kontinuitet for de beste. Samtidig må vi innse at det aldri kan skapes et system som sikrer alle som ønsker å lage film mulighet til å gjøre det med statstøtte. Når det oppleves som vanskelig å slippe til for svært mange så henger det ganske enkelt sammen med antall mennesker som ønsker å lage film i forhold til de midlene som fins og hvor mye publikum har kapasitet til å fordøye. Dermed oppstår det også en stor støy av gnål, forvekslet som ”debatt”.

 

MYTE 3: Norsk underholdingsfilm klarer seg uten offentlig støtte
Kritikken mot norsk film kommer litt fra alle kanter. Noen mener offentlige midler ikke bør brukes på smale, sære filmer som ikke når ut til flere enn de spesielt interesserte. Andre mener kommersielle underholdningsfilmer bør kunne klare seg uten offentlig støtte.

Begge tar feil. Norsk film er avhengig av begge deler. Den brede underholdningsfilmen trenger som all film offentlig støtte i et lite land som Norge, og bransjen trenger den for å holde på et publikum som faktisk går på kino og har interesse for norsk film. Skattebetalerne ønsker seg dessuten de brede filmene og familiefilmene, så hvorfor skal de ikke få dem?

På den annen side – bransjen er også avhengig av den ”smale kvalitetsfilmen” for å gi publikum variasjon mangfold og legitimitet, selv om ikke alle filmene lykkes i å nå ut like bredt. Disse filmene har størst mulighet til å vinne de store festivalene og bidra til å profilere norske filmer utenlands og de er med på å gi norsk film et kvalitetsstempel som også kommer de brede filmene til gode. Dette gjensidige avhengighetforholdet er det bred enighet om i bransjen, selv om noen ganske få prøver å gjøre det til et mulig konfliktområde.
Dessuten: Å lage god film er en kunst uansett hva som er utgangspunktet. Tilsynelatende lette underholdingsfilmer blir noen ganger tidløse klassikere (E.T., Love Actually, Flåklypa) og tilsynelatende smale filmer kan bli store publikumssuksesser (Festen, Mitt liv som hund, Heftig & begeistret). Hvorfor skal vi utelukke muligheten for små filmmirakler ved å velge bort det ene eller det andre?

 

MYTE 4: ”Denne filmen er laget uten statsstøtte”
Du har neppe sett en norsk film som ikke har fått statsstøtte. Den kan ha fått tilskudd til manus, prosjektutvikling, pakkefinansiering eller lansering.

Den kan ha fått tilskudd fra konsulent eller markedsvurdering. Og har den passert 10 000 besøk på kino får den automatisk etterhåndsstøtte.

Når noen sier de har laget film uten statsstøtte mener de egentlig at den ikke har fått forhåndstilskudd fra konsulent eller markedsordningen, som ganske riktig er den tryggeste måten å finansiere norske filmer på, men ikke den eneste.

Det fins i dag flere talenter og flere gode prosjekter enn det fins penger. Det betyr at det må prioriteres. Konsulentene har midler til å gi produksjonstilskudd til omtrent 5-7 % av de som søker (6-7 filmer pr. år til sammen). Det sier seg selv at noen av de 95% som får avslag også kan være gode prosjekter med potensial.

Hvis vi ser tilbake på de to siste tiårene, er det imidlertid ikke spesielt mange filmer som har lykkes uten forhåndsstøtte. Mongoland nevnes ofte, men den fikk, i likhet med Fjellet faktisk forhåndsstøtte i løpet av produksjonsprosessen. Død snø er det kommersielt sett mest velykkede eksempelet på en film uten forhåndsstøtte mens Jernanger også viser at det er mulig å lage kunstnerisk ambisiøse filmer uten forhåndsstøtte. (Det hører imidlertid med til historien at den fikk prosjektutvikling, lanseringsstøtte og billettstøtte).

2011 vil bli et spesielt år i og med at flere filmer er laget uten forhåndsstøtte enn med. Ingenting er bedre enn hvis flest mulig norske filmer lykkes – uansett hvordan de er finansiert. Men statstøtte har de alle sammen – i større eller mindre grad.

 

 

MYTE 5: Norske filmer er for like
Det norske filmrepertoaret er rimelig variert og dessuten representativt for det som rører seg av prosjekter i og på siden av systemet. I den grad man savner mer variasjon så spørs det om det fins nok filmskapere i Norge med variert filmsyn. Det er ikke slik at det eksisterer en mengde geniale prosjekter som ikke blir realisert mens systemet favoriserer ”trygge” prosjekter. Enhver film er et risikoprosjekt, både kunstnerisk og økonomisk. Dersom systemet til en viss grad favoriserer trygghet så handler det mer om gjennomføringsevne og troverdighet. Alle med et snev av entusiasme for norsk film ønsker seg dristige, annerledes og modige prosjekter, de dukker bare opp så altfor sjelden. At filmskapere selv alltid mener deres eget prosjekt er genialt er ingen garanti for at det faktisk er sant, og man kan ikke klandre Staten for at den stiller krav til hvem som skal få millioner av kroner i statsstøtte for å lage film.

Det er også en myte at alle produsenter og distributører strømlinjeformer norsk film. Det fins de som tyr til litt for lettvinte løsninger i håpet om å nå ut til publikum, men det fins definitivt også nok av folk som jobber hardt for å løfte frem det særpreget vi alle ønsker oss. Så lenge man opprettholder myten om kunstnerens tapre kamp mot overmakten vris fokus vekk fra de virkelige utfordringene i norsk film.

 

UTFORDRING 1: Vi må være åpne for de unike og egenartede stemmene
God film skapes ikke av ”den gode historien” men av unike mennesker med unike visjoner. For å finne disse må vi ha et rikt, lokalt kulturliv der det unike sees på som noe positivt. På dette breddenivået må poenget være at alle som vil får mulighet til å prøve, slik det også er innen idrett, korps osv.

Men like viktig som bredden er på grasrotplan er det å tenke mer ”elitistisk” når man kommer opp på et profesjonelt nivå – uten at vi dermed reduserer filmskaping til en slags vitenskap.

Filmbransjen består av mange gatekeepers. Produsenter, distributører, konsulenter og finansiører. Evnen til å se det unike i et talent og i et uvant prosjekt, evnen til å ikke å bli vanetenkende er ekstremt viktig. Mirakler er fortsatt mulig, men da må vi være åpne for det, og vi må dyrke evnen til å finne talenter.

Men det er ikke nok med talent, man må kunne forvalte det – og – man trenger gode hjelpere. Uten evnen til å være en del av et team faller mange talenter fra. Film handler om kommunikasjon både ut mot publikum, men like mye i selve produksjonsprosessen. Der andre kunstarter krever mindre av dette i selve skapelsen, er film helt avhengig av det for å lykkes. Mange ser fortsatt ut til å glemme dette og ønsker å gjøre alt selv. Men det er svært få forunt – i hele verden – å sitte med talent til å gjøre alt i en filmprosess selv. I kort- og dokumentarmiljøene der mange av talentene starter er det fortsatt ”hver mann sin fotball”-tankegangen som gjelder. Dette har den dobbeltuheldige effekten at det både lærer opp nye talenter til en urealistisk måte å forholde til seg til filmproduksjon på, samtidig som kort- og dokumentarfilmen forblir mindre synlig i konkurranse med spillefilmen.

UTFORDRING 2: Vi må foredle talentene
Det krever talent for å se talent og det krever enda mer talent å utvikle dette frem til en helt unik stemme. Fortsatt fins det knapt regissører i Norge som lever av å lage spillefilm. De aller fleste lever av reklame, undervisning, såpe el.l. Grunnen til dette er nevnt over og eneste måten å få en endring er å ta den upopulære (!) beslutning at de største talentene må dyrkes. Vi har noe på gang nå med bl.a. pakkefinansiering for enkelte regissører/produsenter, men vi må ta flere grep for å sikre at en ny generasjon filmskapere ikke havner i samme situasjon som de før dem. Debutantene bør være yngre og raskere komme seg videre etter film nummer en. Om 20 år bør de som debuterte i år ha laget femten filmer, først da kan vi forvente noe mer enn en sjelden hjemmeseier på snødekket bane.

 

UTFORDRING 3: Vi må få maksimalt ut av hvert prosjekt
Vi er altfor ofte fornøyd før vi har nådd et prosjekts maksimale potensial. Uavhengig av innhold, sjanger og fortellerform, går norsk film for sjelden de ekstra rundene som skal til for å løfte en god idé frem til en fantastisk film. For ofte blir produksjoner satt i gang for raskt. Manus burde vært utviklet mer, forarbeidet burde vært lengre. Klippetiden og lanseringsperioden er også ofte for kort. Det er lett å velge minste motstands vei og håpe på det beste mens man løper litt raskt av gårde så ingen helt rekker å henge med. Istedenfor å holde fokus på hva som er best for den enkelte film har vi en tendens til å dyrke mer eller mindre konstruerte konflikter mellom aktørene i bransjen. Dette må vi endre holding til dersom norsk film skal løfte seg enda et hakk eller tre. Filmer blir ikke dårligere av å møte konstruktiv motstand – de blir bedre. La oss dyrke talentene, ikke mytene.

Vi er også for svake på selvanalyse og på å debattere hver enkelt film. Det blir med de upresise kvasidebattene. Det trengs et forum for konkret filmdebatt i Norge. Dette har vi alle et ansvar for å få i gang og som filmskapere og formidlere må vi være litt mer uredde for meningsbrytning som er fundert i de konkrete filmene. Samtidig må støttesystemet hele tiden utvikles, forbedres og justeres, slik at det holder fokus på målet: Bedre norske filmer.

 

UTFORDRING 4: Vi må bli flinkere til å kommunisere
Som filmskapere og filmformidlere – uansett hva slags filmer vi lager, uansett sjanger eller innhold – må vi gi slipp på mytene om det store, slette publikum som Ibsen ganske tåpelig formulerte det. Vi må begynne å tenke at publikum har god smak, at de er velutdannet og vet hva de vil ha. Ofte vil de til og med ha filmer de ikke trodde de ønsket.

Vi skal selvfølgelig lage de historiene vi føler vi må fortelle, de som føles livsnødvendig å formidle. Det er ikke snakk om å tilpasse seg publikum, men å forstå og respektere det. Vi trenger å tilegne oss en langt større kompetanse på publikums vaner og preferanser enn det vi har i dag.

Norsk spillefilm har blitt god på ytre kvaliteter, dvs salgbarhet, markedsføring og synlighet nasjonalt når det gjelder enkelte filmer.

Der det fortsatt gjenstår en del er de indre kvalitetene, dvs filmenes egenart, kvalitet og særpreg. Kort sagt det som skal til for å nå et stort publikum også internasjonalt.

Av en eller annen grunn er ikke de som er best på det første og de som er best på det siste klare for å finne hverandre og samarbeide. Myten er at kommersielle filmer ikke trenger å være av så høy kvalitet og at kvalitetsfilm vil nå sitt publkum bare den er bra nok.

Men det kreves mye mer. De brede og storslåtte filmene må bli bedre, da når de enda bredere. Og de gode, men presumptivt smale filmene må bli flinkere til å synliggjøre seg selv gjennom modigere og smartere kommunikasjon med publikum.

I Danmark står tre store selskaper (Zentropa, Nordisk og Nimbus) for 46 % av produksjonen. Filmene fra disse selskapene er ikke bare de desidert største publikumssuksessene både nasjonalt og internasjonalt, de vinner også alle de viktigste prisene og de filmene som blir stående i filmhistorien. De øvrige selskapene, som altså står for 54 % av produksjonen har et gjennomsnittlig kinobesøk på 10 000 (!)

I Norge har vi imidlertid hatt fullstendig berøringsangst for alt som kan minne om ”maktkonsentrasjon”. Alle fordeler og konkrete resultater ved større enheter, økt profesjonalisering og kontinuitet har blitt møtt med angsten for manglende ”mangfold” og vi har i stedet dyrket frem en tilfeldighetskultur der alle som vil skal få drive sin egen lille filmbedrift. En slik filmpolitikk er overhode ikke bærekraftig, såpass bør vi ha lært nå.

UTFORDING 5: Hvorfor skal publikum se norsk film?

Speiler vi verden i dag? Skildrer vi den virkeligheten som omgir oss, tiden vi lever i? Har vi et blikk på omgivelsene som ingen andre har? Eller resirkulerer vi i for stor grad andres tankegods og filmsyn? Hva vil vi med filmene vi lager? Dyrker vi frem vår egen unike stemme eller tilpasser vi oss det vi tror noen vil ha? Tør vi å utfordre, provosere og gi verden bilder de aldri har sett før?

 

Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent NFI

11 kommentarer til Fem myter og fem utfordringer for norsk film

  1. Jeg er nok skyldig i å ha mange av de fordommene som du lister opp her. Dette var en kjempe interessant artikkel. Jeg syntes både at norsk film er for dårlig og at den er for lite variert. Dette skyldtes jo at jeg sammenligner norsk film med filmer fra USA eller Frankrike, ikke med andre små nasjoner. Det er en bredde i de store landenes filmtradisjon som vi ikke har i Norge. Det har blitt MYE bedre i de siste årene, men det er fortsatt filmsjangre som ikke finnes i norsk film, f.eks science fiction, swashbuckler filmer eller action eventyr i samme sjanger som Jean Paul Belmondo eller Indiana Jones. Det er få stunts i norske filmer, og vi har ingen action tradisjon som f. eks Hong Kong. Enkelte av de norske drama filmene har vært for dårlige i sin sjanger også. Jeg er glad for at norsk film gjør det så mye bedre enn andre lands film, men jeg skulle ønske at vi gjorde det enda litt bedre. Tror vi skal være fornøyde om vi en dag får en spillefilm som vinner en Oscar eller gullpalmen i Cannes. Kunne vi få prosent andelen opp mot 35 prosent, så hadde det vært fantastisk også. Uansett, det går fremover:) For første gang kan jeg si at jeg alltid ser frem til å høre om hva de norske filmfolkene lager neste gang. Det er kjempe spennende.

  2. Bra artikkel. Selv om det ikke er NFI som skal ha mesteparten av kritikken, så er det jo sannhet i myten om lite variasjon og magfold i norsk film. Fra utsiden står det frem som et faktum, men årsakene du nevner er jo gode. Angående om norsk film er for dårlig så er det jo to måter å se på det; på den ene siden holder vi jevnt over god kvalitet, særlig hva angår produksjonskvalitet. Men høydepunktene er for få, det er få filmer som virkelig står frem som gode. Sånn sett lager vi, sammenlignet med andre små land, mange ganske gode filmer, men få virkelig gode.

    Jeg er veldig enig i utfordringene du nevner, særlig nummer 3 og 4. Fra utsiden virker det som man stadig sier seg fornøyd med det middelmådige. Jeg savner mer perfeksjon og ambisjoner. Du nevner at man burde gå flere runder med filmen, og det er jeg helt enig i. Jeg er en forkjemper for filmvitenskapen og kunne ønske filmvitere kunne få en større (konsulent-)rolle i utviklingen av filmprosjekter.

    Uansett en nyansert og rasjonell artikkel, som også er veldig bra! Jeg har tiltro til dere, og tror vi går inn i en spennende fase i norsk film!

  3. Problemet med Norsk film er at den har en politisk agenda grunnet konsulentenes posisjon og hvem som betaler arbeidsplassen. Man kan sikkert late som om man ikke er en del av ‘problemet’ som spillefilmkonsulent, men det tok fryktelig lang tid å komme seg dit. Minner om det gamle uttrykket ‘man skal ikke blande film og politikk’.

  4. Hva med økonomien i filmene?
    Økonomi og inntjening er blir ofte tilsidesatt i debatter i en kulturell bransje, men filmen opererer i kryssningspunktet mellom børs og katedral. Om filmene er gode eller dårlige bedømmes helt riktig ut fra filmens kvaliteter, men for å bygge en sterk filmnasjon trenger vi også at filmene er gode i økonomisk forstand, eller kort sagt: Vi kan ikke ha for mange underskuddsfilmer. Tallene du viser til fra Danmark er ille når du sier at 54% av produksjonene har et snitt besøk på 10.000. Jeg tror vi må sette fokus på det store antall filmer i Norge som ikke spiller inn egenkapitalen sin. Har NFI oversikt over dette? Jeg tror flertallet av filmene i fjor ikke dekket inn sin egenkapital, for stabsfinansierte arbeidskredittfilmer betyr det at svært mange filmarbeidere og leverandører ble underbetalt. Her ligger en av de største utfordringene.

  5. Det er sjelden jeg er enig i så mange påstander i en artikkel som i denne.
    Et par andre ting som er verd å huske på i sammenhengen: Mht til Danmark og Sverige så hadde begge landene en filmindustri lenge før vi hadde noe som var i nærheten å kunne kalles det.
    Og mht kontinuitet: Både Hitchcock og Bergman hadde regissert et stort antall filmer før de ble regivaremerkene Hitchcock og Bergman. (Hitchcock hadde rukket å jobbe på 19 korte og lange filmer før han debuterte som regissør 26 år gammel. Og han rakk å lage over 50 filmer i de neste 50 årene. Men det er en annen historie..).

  6. Burde vi ikke bruke 20 millioner på 20 novellefilmer a 45 minutter slik at folk fikk ut litt energi og forsøkt å fortelle en filmhistorie uten å måtte gå den røde løperen? Og da vil de stå bedre rustet til å ta neste steget ut til å lage kinofilmen. For det er ikke akkurat slik at vi trenger å lage 20 filmer i året. Vi kan vel lage 15 fiksjoner og 20 novellefilmer. toreseverin

  7. «Det såre er selvfølgelig at vi opplever at vi er et stykke bak Sverige og Danmark. » Hvorfor er det sårt? Norsk filmdebatt har et sterkt preg av sportdebatt, som om vi snakker om et LANDSLAG – hvem som er best på langrenn eller hvor mange medaljer vi har. Finnes det noe som er Norsk Film? Er ikke nasjonalitet helt uinteressant i denne sammenhengen? Glem denne begrensende nasjonaldebatten. Prøv å se litt lengre enn til Sverige og Danmark.

  8. Jeg vet ikke hvorfor det er sårt. For meg personlig er det uinteressant, men vi blir altså til stadighet sammenlignet med våre naboer og konklusjonen er alltid at de er «bedre enn oss». Senest når danskene nå vant sin tredje Oscar spør man seg når Norge skal vinne sin første. Jeg er enig i at nasjonalitet er uinteressant, men vi har nå engang en nasjonal filmpolitikk og et norsk filmmiljø vi må forholde oss til og det er dette som er utgangspunktet for mitt innlegg denne gangen.

  9. Takk til Thomas Robsahm for en så vidt bred og modig analyse. Jeg melder denne gang inn et aspekt som altfor sjeldent nevnes på veien mot den gode norske filmen. Uansett produsentenes nattesøvn, regissørenes køordning eller stabens lønninger, uansett manusets beskaffenhet eller distribusjonens stoppeffekt er det et moment som overgår alle andre når publikum vurderer sin opplevelse: har jeg opplevd karakterer/mennesker som jeg identifiserer meg med, som jeg blir rasende sammen med, som jeg vil gå i døden med , eller som jeg vil ha med meg hjem for å se på frimerkesamlingen…som jeg ler og gråter med, som jeg forelsker meg i.
    Alt filmarbeide fra ideen blir født, fortellingen bearbeidet og finansieringen stablet på beina, fram til kamera kobles til, handler i bunn og grunn om å skape et kunstnerisk frirom for at karakterer skal få liv. Skuespillernes arbeid er vår viktigste kapital.
    Tenk på de filmene som sitter igjen mange år etterpå…det er karakterene du husker. Ofte kombinert med farger og musikk, stil og stemning…men alltid en karakters smertefulle dilemma. Det er et udiskutabelt faktum at våre filmer jevnt over blir bedre og bedre. Min uærbødige påstand er likevel at vi ofte kommer til kort fordi karakterenes gjøren og laden er underordnet manusforfatteren eller regissørens vilje.
    Under Kosmoramas årlige mirakelseminar på Stiklestad vil vi 3. og 4. april sette fokus på nettopp dette. Å skape karakterer. Filmviter og Professor Anne Gjelsvik starter det hele med eksempler og analyser før Alexander Payne i samtale med Erlend Loe går inn i Paynes karakterunivers og Ole Giæver settes under lupen for å finne ut hvordan kun to karakterer kan holde oss fanget i 70 minutter.
    Har du lyst til å bidra i samtalen er det enda noen plasser ledige. For å bli riktig gode må vi ønske å bli bedre.

  10. Hei pe5 deg og takk for sist.Se5e5e5e5 koselig e5 trffee deg. fy sf8ren se5 nydelige maskuline kort Lena!!! Du er en inspirasjon for meg og sikkert for mange andre ogse5.Messe sa du? Hvor og hva??? Er ikke helt «pe5 nett» her. Men messe hf8res jo spennende ut (bare det ikke er ne5 i mars……)??Ha en fin fin dag Lena!Psst. I morgen fe5r vi visst mere snf8 *hi hi*.Klemmer fra Maria:-)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Fem myter og fem utfordringer for norsk film

Spillefilmkonsulent i NFI, Thomas Robsahm, lanserer her fem myter og fem utfordringer for norsk film.

Den stadig pågående debatten om norsk film er velkommen og nødvendig og kan i beste fall bidra til konkrete forbedringer. Men da må den løftes opp på et høyere nivå. Foreløpig ligner den mest en litt dårlig film. I mangel av en egentlig konflikt skapes kvasikonflikter for å bøte på det svake innholdet.

Skal norsk film bli bedre, mener jeg vi må vi gripe fatt i de virkelige utfordringene og gi slipp på forslitte myter:

MYTE 1: Norsk film er dårlig
Norsk film er kanskje ikke verdens beste, men den er definitivt ikke verdens verste heller. Hadde det eksistert en FIFA-ranking for filmnasjoner ville vi nok havnet på en respektabel plass godt over midten. Det såre er selvfølgelig at vi opplever at vi er et stykke bak Sverige og Danmark. Men er vi virkelig det?

Det norske kinopublikum velger en norsk film hver 4. gang de går på kino. Vi har en markedsandel på nesten 25% og dette tallet kommer til å befeste seg eller stige i 2011. Kun amerikansk film velges oftere.

Antall norske filmer som får god mottagelse hos kritikere og generelt godt omdømme er også langt flere nå enn tidligere. Salget av norsk film internasjonalt har økt eksepsjonelt de siste 10 årene. Vi har i dag regitalenter som markerer seg både nasjonalt og internasjonalt på en måte som var langt mer sjelden for 15-20 år siden.

Enkelte filmer skaper også kontroverser og preger den offentlige debatt, de blir imidlertid aldri trukket frem når noen etterlyser for eksempel ”mer politisk film”.

Det var gode filmer de foregående tiårene også, men de var få, de kom mer eller mindre tilfeldig og vi var aldri i stand til å følge de opp skikkelig. Bransjen var rett og slett ikke profesjonell på et høyt nok nivå.

Hvis vi ser på filmproduksjonen i verden så lages det i følge Ted Hope (produsenten for bl.a. Happiness) noe sånt som 4500 filmer hvert eneste år. Av disse utgjør Norge med sine 20-40 filmer i året en mikroskopisk liten andel. Så liten at det er usannsynlig at vi noensinne vil hevde oss i verdenstoppen.

Joda, danskene og svenskene har historisk klart å hevde seg helt der oppe med enkelte regissører og enkelte filmer, og det er heller ikke utenkelig at det kan komme en unik norsk registemme som kan matche dette, men vi kan ikke basere norsk filmpolitikk på det.

Av disse 45 000 filmene er nemlig de fleste elendige og vi slipper heldigvis å se særlig mange av de, da de fleste ikke får noen form for distribusjon.

Det som er imponerende med norsk film i dette perspektivet er at vi klarer å nå ut med både brede og presumptivt smale filmer slik at en usannsynlig høy andel av det vi produserer når et stort publikum når filmene har appell og er gode nok. En slik kontakt med publikum er ikke selvsagt og heller ikke mulig uten en høy kvalitet på filmene.

 

Man trenger ikke dra lenger enn til Sverige for å oppleve et fullstendig segregert filmmiljø der man på den ene siden har de kommersielle underholdningsfilmene som drar publikum og på den annen side har et lite hav av mindre filmer som er fullstendig marginalisert. Det snakkes om at norsk film går dårlig i Sverige. Det gjelder dessverre også for svært mange svenske filmer.

Filmen er faktisk i langt større krise i andre land enn Norge. Mens norsk film altså har en oppsiktsvekkende høy markedsandel så er tallet for Europa som helhet nede i ufattelig svake 7%!

Europa står ovenfor store utfordringer i forhold til den amerikanske dominansen og Norge er blant de landene som faktisk har muligheten til å konkurrere.

I dette store bildet er ikke Norsk film dårlig, men sliter med de samme utfordringene som de fleste andre filmnasjoner. Kun en sjelden, tilfeldig gang kommer det en film som står ut som unik og vesentlig.

Det er et stykke igjen før Norge er en stor filmnasjon i verden, men vi er definitivt på rett vei – og vi kan være helt der oppe raskere enn mange i dag kan forestille seg.

 

 

MYTE 2: Den etablerte bransjen holder unge talenter utenfor
Det fins neppe noe sted i verden det er så lett å slippe til med å få laget offentlig støttet film som i de nordiske landene. Spesielt hvis du ikke har gjort det før.

Alle tall viser at norsk film har sluppet til hundrevis av debutanter bare de siste 10 årene. For de aller fleste har det blitt med den ene filmen. Selv de siste 2-3 årene har andelen debutanter vært svært høy.

Ved ikke å ta dette problemet på alvor gjør vi dagens nye filmskapere den bjørnetjenesten at også de vil ende opp med en karriere på (i beste fall) 6-8 filmer slik de mest etablerte norske regissørene i dag kan forvente. Regissører i andre land ligger langt over. Oscarvinner Susanne Bier har for eksempel laget dobbelt så mange allerede mens våre største konkurrenter, amerikanerne, er opp i det tredobbelte – minst.


Mange debutanter er ikke et problem i seg selv, men når mengden står i veien for kontinuitet for de som debuterte med gode filmer året før, havner vi i en ond sirkel.

Forsetter vi på denne måten blir vi garantert aldri noen stor filmmasjon. Det er nemlig ikke nok, slik mange synes å tro, å bare slippe til flest mulig filmskapere. En viss kvanitet er viktig for å oppnå kvalitet, men kvantiet er ingen garanti for kvalitet i seg selv.

Vi må få til å kombinere nye talenter med kontinuitet for de beste. Samtidig må vi innse at det aldri kan skapes et system som sikrer alle som ønsker å lage film mulighet til å gjøre det med statstøtte. Når det oppleves som vanskelig å slippe til for svært mange så henger det ganske enkelt sammen med antall mennesker som ønsker å lage film i forhold til de midlene som fins og hvor mye publikum har kapasitet til å fordøye. Dermed oppstår det også en stor støy av gnål, forvekslet som ”debatt”.

 

MYTE 3: Norsk underholdingsfilm klarer seg uten offentlig støtte
Kritikken mot norsk film kommer litt fra alle kanter. Noen mener offentlige midler ikke bør brukes på smale, sære filmer som ikke når ut til flere enn de spesielt interesserte. Andre mener kommersielle underholdningsfilmer bør kunne klare seg uten offentlig støtte.

Begge tar feil. Norsk film er avhengig av begge deler. Den brede underholdningsfilmen trenger som all film offentlig støtte i et lite land som Norge, og bransjen trenger den for å holde på et publikum som faktisk går på kino og har interesse for norsk film. Skattebetalerne ønsker seg dessuten de brede filmene og familiefilmene, så hvorfor skal de ikke få dem?

På den annen side – bransjen er også avhengig av den ”smale kvalitetsfilmen” for å gi publikum variasjon mangfold og legitimitet, selv om ikke alle filmene lykkes i å nå ut like bredt. Disse filmene har størst mulighet til å vinne de store festivalene og bidra til å profilere norske filmer utenlands og de er med på å gi norsk film et kvalitetsstempel som også kommer de brede filmene til gode. Dette gjensidige avhengighetforholdet er det bred enighet om i bransjen, selv om noen ganske få prøver å gjøre det til et mulig konfliktområde.
Dessuten: Å lage god film er en kunst uansett hva som er utgangspunktet. Tilsynelatende lette underholdingsfilmer blir noen ganger tidløse klassikere (E.T., Love Actually, Flåklypa) og tilsynelatende smale filmer kan bli store publikumssuksesser (Festen, Mitt liv som hund, Heftig & begeistret). Hvorfor skal vi utelukke muligheten for små filmmirakler ved å velge bort det ene eller det andre?

 

MYTE 4: ”Denne filmen er laget uten statsstøtte”
Du har neppe sett en norsk film som ikke har fått statsstøtte. Den kan ha fått tilskudd til manus, prosjektutvikling, pakkefinansiering eller lansering.

Den kan ha fått tilskudd fra konsulent eller markedsvurdering. Og har den passert 10 000 besøk på kino får den automatisk etterhåndsstøtte.

Når noen sier de har laget film uten statsstøtte mener de egentlig at den ikke har fått forhåndstilskudd fra konsulent eller markedsordningen, som ganske riktig er den tryggeste måten å finansiere norske filmer på, men ikke den eneste.

Det fins i dag flere talenter og flere gode prosjekter enn det fins penger. Det betyr at det må prioriteres. Konsulentene har midler til å gi produksjonstilskudd til omtrent 5-7 % av de som søker (6-7 filmer pr. år til sammen). Det sier seg selv at noen av de 95% som får avslag også kan være gode prosjekter med potensial.

Hvis vi ser tilbake på de to siste tiårene, er det imidlertid ikke spesielt mange filmer som har lykkes uten forhåndsstøtte. Mongoland nevnes ofte, men den fikk, i likhet med Fjellet faktisk forhåndsstøtte i løpet av produksjonsprosessen. Død snø er det kommersielt sett mest velykkede eksempelet på en film uten forhåndsstøtte mens Jernanger også viser at det er mulig å lage kunstnerisk ambisiøse filmer uten forhåndsstøtte. (Det hører imidlertid med til historien at den fikk prosjektutvikling, lanseringsstøtte og billettstøtte).

2011 vil bli et spesielt år i og med at flere filmer er laget uten forhåndsstøtte enn med. Ingenting er bedre enn hvis flest mulig norske filmer lykkes – uansett hvordan de er finansiert. Men statstøtte har de alle sammen – i større eller mindre grad.

 

 

MYTE 5: Norske filmer er for like
Det norske filmrepertoaret er rimelig variert og dessuten representativt for det som rører seg av prosjekter i og på siden av systemet. I den grad man savner mer variasjon så spørs det om det fins nok filmskapere i Norge med variert filmsyn. Det er ikke slik at det eksisterer en mengde geniale prosjekter som ikke blir realisert mens systemet favoriserer ”trygge” prosjekter. Enhver film er et risikoprosjekt, både kunstnerisk og økonomisk. Dersom systemet til en viss grad favoriserer trygghet så handler det mer om gjennomføringsevne og troverdighet. Alle med et snev av entusiasme for norsk film ønsker seg dristige, annerledes og modige prosjekter, de dukker bare opp så altfor sjelden. At filmskapere selv alltid mener deres eget prosjekt er genialt er ingen garanti for at det faktisk er sant, og man kan ikke klandre Staten for at den stiller krav til hvem som skal få millioner av kroner i statsstøtte for å lage film.

Det er også en myte at alle produsenter og distributører strømlinjeformer norsk film. Det fins de som tyr til litt for lettvinte løsninger i håpet om å nå ut til publikum, men det fins definitivt også nok av folk som jobber hardt for å løfte frem det særpreget vi alle ønsker oss. Så lenge man opprettholder myten om kunstnerens tapre kamp mot overmakten vris fokus vekk fra de virkelige utfordringene i norsk film.

 

UTFORDRING 1: Vi må være åpne for de unike og egenartede stemmene
God film skapes ikke av ”den gode historien” men av unike mennesker med unike visjoner. For å finne disse må vi ha et rikt, lokalt kulturliv der det unike sees på som noe positivt. På dette breddenivået må poenget være at alle som vil får mulighet til å prøve, slik det også er innen idrett, korps osv.

Men like viktig som bredden er på grasrotplan er det å tenke mer ”elitistisk” når man kommer opp på et profesjonelt nivå – uten at vi dermed reduserer filmskaping til en slags vitenskap.

Filmbransjen består av mange gatekeepers. Produsenter, distributører, konsulenter og finansiører. Evnen til å se det unike i et talent og i et uvant prosjekt, evnen til å ikke å bli vanetenkende er ekstremt viktig. Mirakler er fortsatt mulig, men da må vi være åpne for det, og vi må dyrke evnen til å finne talenter.

Men det er ikke nok med talent, man må kunne forvalte det – og – man trenger gode hjelpere. Uten evnen til å være en del av et team faller mange talenter fra. Film handler om kommunikasjon både ut mot publikum, men like mye i selve produksjonsprosessen. Der andre kunstarter krever mindre av dette i selve skapelsen, er film helt avhengig av det for å lykkes. Mange ser fortsatt ut til å glemme dette og ønsker å gjøre alt selv. Men det er svært få forunt – i hele verden – å sitte med talent til å gjøre alt i en filmprosess selv. I kort- og dokumentarmiljøene der mange av talentene starter er det fortsatt ”hver mann sin fotball”-tankegangen som gjelder. Dette har den dobbeltuheldige effekten at det både lærer opp nye talenter til en urealistisk måte å forholde til seg til filmproduksjon på, samtidig som kort- og dokumentarfilmen forblir mindre synlig i konkurranse med spillefilmen.

UTFORDRING 2: Vi må foredle talentene
Det krever talent for å se talent og det krever enda mer talent å utvikle dette frem til en helt unik stemme. Fortsatt fins det knapt regissører i Norge som lever av å lage spillefilm. De aller fleste lever av reklame, undervisning, såpe el.l. Grunnen til dette er nevnt over og eneste måten å få en endring er å ta den upopulære (!) beslutning at de største talentene må dyrkes. Vi har noe på gang nå med bl.a. pakkefinansiering for enkelte regissører/produsenter, men vi må ta flere grep for å sikre at en ny generasjon filmskapere ikke havner i samme situasjon som de før dem. Debutantene bør være yngre og raskere komme seg videre etter film nummer en. Om 20 år bør de som debuterte i år ha laget femten filmer, først da kan vi forvente noe mer enn en sjelden hjemmeseier på snødekket bane.

 

UTFORDRING 3: Vi må få maksimalt ut av hvert prosjekt
Vi er altfor ofte fornøyd før vi har nådd et prosjekts maksimale potensial. Uavhengig av innhold, sjanger og fortellerform, går norsk film for sjelden de ekstra rundene som skal til for å løfte en god idé frem til en fantastisk film. For ofte blir produksjoner satt i gang for raskt. Manus burde vært utviklet mer, forarbeidet burde vært lengre. Klippetiden og lanseringsperioden er også ofte for kort. Det er lett å velge minste motstands vei og håpe på det beste mens man løper litt raskt av gårde så ingen helt rekker å henge med. Istedenfor å holde fokus på hva som er best for den enkelte film har vi en tendens til å dyrke mer eller mindre konstruerte konflikter mellom aktørene i bransjen. Dette må vi endre holding til dersom norsk film skal løfte seg enda et hakk eller tre. Filmer blir ikke dårligere av å møte konstruktiv motstand – de blir bedre. La oss dyrke talentene, ikke mytene.

Vi er også for svake på selvanalyse og på å debattere hver enkelt film. Det blir med de upresise kvasidebattene. Det trengs et forum for konkret filmdebatt i Norge. Dette har vi alle et ansvar for å få i gang og som filmskapere og formidlere må vi være litt mer uredde for meningsbrytning som er fundert i de konkrete filmene. Samtidig må støttesystemet hele tiden utvikles, forbedres og justeres, slik at det holder fokus på målet: Bedre norske filmer.

 

UTFORDRING 4: Vi må bli flinkere til å kommunisere
Som filmskapere og filmformidlere – uansett hva slags filmer vi lager, uansett sjanger eller innhold – må vi gi slipp på mytene om det store, slette publikum som Ibsen ganske tåpelig formulerte det. Vi må begynne å tenke at publikum har god smak, at de er velutdannet og vet hva de vil ha. Ofte vil de til og med ha filmer de ikke trodde de ønsket.

Vi skal selvfølgelig lage de historiene vi føler vi må fortelle, de som føles livsnødvendig å formidle. Det er ikke snakk om å tilpasse seg publikum, men å forstå og respektere det. Vi trenger å tilegne oss en langt større kompetanse på publikums vaner og preferanser enn det vi har i dag.

Norsk spillefilm har blitt god på ytre kvaliteter, dvs salgbarhet, markedsføring og synlighet nasjonalt når det gjelder enkelte filmer.

Der det fortsatt gjenstår en del er de indre kvalitetene, dvs filmenes egenart, kvalitet og særpreg. Kort sagt det som skal til for å nå et stort publikum også internasjonalt.

Av en eller annen grunn er ikke de som er best på det første og de som er best på det siste klare for å finne hverandre og samarbeide. Myten er at kommersielle filmer ikke trenger å være av så høy kvalitet og at kvalitetsfilm vil nå sitt publkum bare den er bra nok.

Men det kreves mye mer. De brede og storslåtte filmene må bli bedre, da når de enda bredere. Og de gode, men presumptivt smale filmene må bli flinkere til å synliggjøre seg selv gjennom modigere og smartere kommunikasjon med publikum.

I Danmark står tre store selskaper (Zentropa, Nordisk og Nimbus) for 46 % av produksjonen. Filmene fra disse selskapene er ikke bare de desidert største publikumssuksessene både nasjonalt og internasjonalt, de vinner også alle de viktigste prisene og de filmene som blir stående i filmhistorien. De øvrige selskapene, som altså står for 54 % av produksjonen har et gjennomsnittlig kinobesøk på 10 000 (!)

I Norge har vi imidlertid hatt fullstendig berøringsangst for alt som kan minne om ”maktkonsentrasjon”. Alle fordeler og konkrete resultater ved større enheter, økt profesjonalisering og kontinuitet har blitt møtt med angsten for manglende ”mangfold” og vi har i stedet dyrket frem en tilfeldighetskultur der alle som vil skal få drive sin egen lille filmbedrift. En slik filmpolitikk er overhode ikke bærekraftig, såpass bør vi ha lært nå.

UTFORDING 5: Hvorfor skal publikum se norsk film?

Speiler vi verden i dag? Skildrer vi den virkeligheten som omgir oss, tiden vi lever i? Har vi et blikk på omgivelsene som ingen andre har? Eller resirkulerer vi i for stor grad andres tankegods og filmsyn? Hva vil vi med filmene vi lager? Dyrker vi frem vår egen unike stemme eller tilpasser vi oss det vi tror noen vil ha? Tør vi å utfordre, provosere og gi verden bilder de aldri har sett før?

 

Thomas Robsahm, spillefilmkonsulent NFI

11 Responses to Fem myter og fem utfordringer for norsk film

  1. Jeg er nok skyldig i å ha mange av de fordommene som du lister opp her. Dette var en kjempe interessant artikkel. Jeg syntes både at norsk film er for dårlig og at den er for lite variert. Dette skyldtes jo at jeg sammenligner norsk film med filmer fra USA eller Frankrike, ikke med andre små nasjoner. Det er en bredde i de store landenes filmtradisjon som vi ikke har i Norge. Det har blitt MYE bedre i de siste årene, men det er fortsatt filmsjangre som ikke finnes i norsk film, f.eks science fiction, swashbuckler filmer eller action eventyr i samme sjanger som Jean Paul Belmondo eller Indiana Jones. Det er få stunts i norske filmer, og vi har ingen action tradisjon som f. eks Hong Kong. Enkelte av de norske drama filmene har vært for dårlige i sin sjanger også. Jeg er glad for at norsk film gjør det så mye bedre enn andre lands film, men jeg skulle ønske at vi gjorde det enda litt bedre. Tror vi skal være fornøyde om vi en dag får en spillefilm som vinner en Oscar eller gullpalmen i Cannes. Kunne vi få prosent andelen opp mot 35 prosent, så hadde det vært fantastisk også. Uansett, det går fremover:) For første gang kan jeg si at jeg alltid ser frem til å høre om hva de norske filmfolkene lager neste gang. Det er kjempe spennende.

  2. Bra artikkel. Selv om det ikke er NFI som skal ha mesteparten av kritikken, så er det jo sannhet i myten om lite variasjon og magfold i norsk film. Fra utsiden står det frem som et faktum, men årsakene du nevner er jo gode. Angående om norsk film er for dårlig så er det jo to måter å se på det; på den ene siden holder vi jevnt over god kvalitet, særlig hva angår produksjonskvalitet. Men høydepunktene er for få, det er få filmer som virkelig står frem som gode. Sånn sett lager vi, sammenlignet med andre små land, mange ganske gode filmer, men få virkelig gode.

    Jeg er veldig enig i utfordringene du nevner, særlig nummer 3 og 4. Fra utsiden virker det som man stadig sier seg fornøyd med det middelmådige. Jeg savner mer perfeksjon og ambisjoner. Du nevner at man burde gå flere runder med filmen, og det er jeg helt enig i. Jeg er en forkjemper for filmvitenskapen og kunne ønske filmvitere kunne få en større (konsulent-)rolle i utviklingen av filmprosjekter.

    Uansett en nyansert og rasjonell artikkel, som også er veldig bra! Jeg har tiltro til dere, og tror vi går inn i en spennende fase i norsk film!

  3. Problemet med Norsk film er at den har en politisk agenda grunnet konsulentenes posisjon og hvem som betaler arbeidsplassen. Man kan sikkert late som om man ikke er en del av ‘problemet’ som spillefilmkonsulent, men det tok fryktelig lang tid å komme seg dit. Minner om det gamle uttrykket ‘man skal ikke blande film og politikk’.

  4. Hva med økonomien i filmene?
    Økonomi og inntjening er blir ofte tilsidesatt i debatter i en kulturell bransje, men filmen opererer i kryssningspunktet mellom børs og katedral. Om filmene er gode eller dårlige bedømmes helt riktig ut fra filmens kvaliteter, men for å bygge en sterk filmnasjon trenger vi også at filmene er gode i økonomisk forstand, eller kort sagt: Vi kan ikke ha for mange underskuddsfilmer. Tallene du viser til fra Danmark er ille når du sier at 54% av produksjonene har et snitt besøk på 10.000. Jeg tror vi må sette fokus på det store antall filmer i Norge som ikke spiller inn egenkapitalen sin. Har NFI oversikt over dette? Jeg tror flertallet av filmene i fjor ikke dekket inn sin egenkapital, for stabsfinansierte arbeidskredittfilmer betyr det at svært mange filmarbeidere og leverandører ble underbetalt. Her ligger en av de største utfordringene.

  5. Det er sjelden jeg er enig i så mange påstander i en artikkel som i denne.
    Et par andre ting som er verd å huske på i sammenhengen: Mht til Danmark og Sverige så hadde begge landene en filmindustri lenge før vi hadde noe som var i nærheten å kunne kalles det.
    Og mht kontinuitet: Både Hitchcock og Bergman hadde regissert et stort antall filmer før de ble regivaremerkene Hitchcock og Bergman. (Hitchcock hadde rukket å jobbe på 19 korte og lange filmer før han debuterte som regissør 26 år gammel. Og han rakk å lage over 50 filmer i de neste 50 årene. Men det er en annen historie..).

  6. Burde vi ikke bruke 20 millioner på 20 novellefilmer a 45 minutter slik at folk fikk ut litt energi og forsøkt å fortelle en filmhistorie uten å måtte gå den røde løperen? Og da vil de stå bedre rustet til å ta neste steget ut til å lage kinofilmen. For det er ikke akkurat slik at vi trenger å lage 20 filmer i året. Vi kan vel lage 15 fiksjoner og 20 novellefilmer. toreseverin

  7. «Det såre er selvfølgelig at vi opplever at vi er et stykke bak Sverige og Danmark. » Hvorfor er det sårt? Norsk filmdebatt har et sterkt preg av sportdebatt, som om vi snakker om et LANDSLAG – hvem som er best på langrenn eller hvor mange medaljer vi har. Finnes det noe som er Norsk Film? Er ikke nasjonalitet helt uinteressant i denne sammenhengen? Glem denne begrensende nasjonaldebatten. Prøv å se litt lengre enn til Sverige og Danmark.

  8. Jeg vet ikke hvorfor det er sårt. For meg personlig er det uinteressant, men vi blir altså til stadighet sammenlignet med våre naboer og konklusjonen er alltid at de er «bedre enn oss». Senest når danskene nå vant sin tredje Oscar spør man seg når Norge skal vinne sin første. Jeg er enig i at nasjonalitet er uinteressant, men vi har nå engang en nasjonal filmpolitikk og et norsk filmmiljø vi må forholde oss til og det er dette som er utgangspunktet for mitt innlegg denne gangen.

  9. Takk til Thomas Robsahm for en så vidt bred og modig analyse. Jeg melder denne gang inn et aspekt som altfor sjeldent nevnes på veien mot den gode norske filmen. Uansett produsentenes nattesøvn, regissørenes køordning eller stabens lønninger, uansett manusets beskaffenhet eller distribusjonens stoppeffekt er det et moment som overgår alle andre når publikum vurderer sin opplevelse: har jeg opplevd karakterer/mennesker som jeg identifiserer meg med, som jeg blir rasende sammen med, som jeg vil gå i døden med , eller som jeg vil ha med meg hjem for å se på frimerkesamlingen…som jeg ler og gråter med, som jeg forelsker meg i.
    Alt filmarbeide fra ideen blir født, fortellingen bearbeidet og finansieringen stablet på beina, fram til kamera kobles til, handler i bunn og grunn om å skape et kunstnerisk frirom for at karakterer skal få liv. Skuespillernes arbeid er vår viktigste kapital.
    Tenk på de filmene som sitter igjen mange år etterpå…det er karakterene du husker. Ofte kombinert med farger og musikk, stil og stemning…men alltid en karakters smertefulle dilemma. Det er et udiskutabelt faktum at våre filmer jevnt over blir bedre og bedre. Min uærbødige påstand er likevel at vi ofte kommer til kort fordi karakterenes gjøren og laden er underordnet manusforfatteren eller regissørens vilje.
    Under Kosmoramas årlige mirakelseminar på Stiklestad vil vi 3. og 4. april sette fokus på nettopp dette. Å skape karakterer. Filmviter og Professor Anne Gjelsvik starter det hele med eksempler og analyser før Alexander Payne i samtale med Erlend Loe går inn i Paynes karakterunivers og Ole Giæver settes under lupen for å finne ut hvordan kun to karakterer kan holde oss fanget i 70 minutter.
    Har du lyst til å bidra i samtalen er det enda noen plasser ledige. For å bli riktig gode må vi ønske å bli bedre.

  10. Hei pe5 deg og takk for sist.Se5e5e5e5 koselig e5 trffee deg. fy sf8ren se5 nydelige maskuline kort Lena!!! Du er en inspirasjon for meg og sikkert for mange andre ogse5.Messe sa du? Hvor og hva??? Er ikke helt «pe5 nett» her. Men messe hf8res jo spennende ut (bare det ikke er ne5 i mars……)??Ha en fin fin dag Lena!Psst. I morgen fe5r vi visst mere snf8 *hi hi*.Klemmer fra Maria:-)

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY