Ingen dokumentarfilmfestival, eller en filmfestival med dokumentarer, kan for øyeblikket unngå å forholde seg til de tre P’ene i kulturlivet: Personlig, privat og politisk. Det er i skjæringspunktet mellom disse tre alt foregår for tida, helst med avstikkere til den sosialdigitale virkeligheten og gråsonen mot fiksjon. Jeg er spent når jeg skummer årets Eurodok-program, og joda, det finnes her alt sammen.

Personlig, privat og politisk
Å belyse store temaer gjennom enkeltskjebner er en velprøvd metode som de senere årene har blitt stadig mer populær, sannsynligvis fordi grensene våre for hva som kjennes personlig og privat er sterkt på gli. Moralske dilemmaer omkring dette tas opp allerede i åpningsseminaret 16. mars, i en panelsamtale etter Thomas Østbyes Imagining Emanuel (nylig vist på NRK under debatten om papirløse innvandrere).
 

Sterkest blir en personlig/privat-dokumentar når hovedpersonen er en slektning eller venn av filmskaperen, eller det bringes inn en pårørende.

Norske eksempler under årets Eurodok er Hilde Korsæths Min elskede (2011) om Alzheimer-rammede Jan Henry T. Olsen og hans kone, Indian Summer (2011) av Ellen Ugelstad om å ha en schizofren bror som iblant tror han er en indianer, og Gunhild Astings Knut Sigve fra Folkestad (2010) om å endelig flytte hjemmefra som psykisk utviklingshemmet 55-åring fordi moren din på 78 ikke kan passe deg lenger.

Knut Sigve fra Folkestad (Norge, 2010)

Europeisk engasjement
Eurodok-festivalen ble startet opp i 2002 som motvekt mot den langt største andelen dokumentarer vist i Norge, både på tv og kino, som er norsk- og amerikanskproduserte. Mens ikke-vestlig politisk dokumentar blir ivaretatt av f.eks. Oslo Dokumentarkino og Film fra Sør-festivalen, har fokus på europeisk dokumentar ikke vært like vanlig, på tross av at vi veves stadig tettere sammen med Europa gjennom arbeidsinnvandringen.

Europeiske problemstillinger angår oss i høyeste grad, og på årets Eurodok-festival minner mange filmer om tilsvarende vi har sett hos oss, eller gir oss bakgrunnen til grupper vi møter hjemme. Det finnes en finsk Trainspotting (Joonas Neuvonens Reindeerspotting, 2010), en tsjekkisk Engelen (Helena Trestilkovas Katka, 2010), en litauisk multikulturell og ghettoaktig bydel (Jurate Samulionytes Shanxai Banzai, 2010), og en ungarsk by hvor sigøynerne dominerer og arbeidsledigheten er nær 100% (Vortex av Csaba Szekeres, 2010).

Reindeerspotting (Finland, 2010)

Kokker, kaniner og Lynch
Eurodok byr også på filmer som ikke først og fremst er sosialt engasjerte, men underholdende og lekne. Det er mange godbiter, særlig blant filmer som har gjort det sterkt på andre festivaler, enten fordi de viste seg å ha publikumsappell eller greide å imponere en jury.

Jeg er begeistra over å finne den filmen jeg mest sørget over ikke å ha rukket på filmfestivalen i Karlovy Vary 2009: Cooking History av tsjekkiske Péter Kerekes. Her studerers krig utfra militærkokkenes perspektiv, med en god dose humor ikke uten alvorlig undertone: Kan kokken påvirke soldatenes motivasjon, og dermed krigens utfall? Hvordan føles det å mate krigsfanger, altså fienden? Hvor mange kilo chili kreves for å lage «ungarsk pølse til 120.000 sovjetiske okkupanter»?

  Cooking History (Slovakia/Tsjekkia/Østerrike, 2009)

En annen godfotfilm er tysk-polske Rabbit à la Berlin (2009) av Bartosz Konopka, hvor Murens historie ses fra kaninperspektiv! Da dødssonen mellom øst og vest i Berlin ble bygd kunne kaninene leve der ganske trygt, siden grensevaktene måtte loggføre hvert skudd, som fortrinnsvis skulle brukes på menneskelige flyktninger. Men hva skjedde da Muren falt og kaninene måtte lære seg å leve i frihet? Kanskje ikke helt uten paralleller til menneskelivet… Filmen var Oscar-nominert i 2010.

  Rabbit à la Berlin (Tyskland, Polen, 2009)

Frihet er også tema i tyske David Sievekings David Wants to Fly (2010), om et møte med mesterregissøren David Lynch. Da han nylig var i Norge snakket Lunch varmt for transcendental meditasjon, noe han også gjør denne gangen. Den yngre regissøren beslutter seg dermed å prøve, for å se om meditasjon kan gjøre forskjellen i hans egen langt mindre vellykkede filmkarriere. Men hva om han finner mørket, istedenfor opplysning?

David Wants to Fly (Tyskland/Østerrike/Sveits, 2010)

Art og arthouse
Forbindelsen mellom art og arthouse er iblant mer tydelig enn ellers. Årets Eurodok viser både film om kunst og filmer som selv framstår som kunstprosjekter, og festivalens to førpremierer (altså filmer som senere får ordinær oppsetning på kino) kan tjene som eksempler.

I Waste Land (2010), også vist under Film fra Sør 2010, følger filmskaperen Lucy Walker den brasilianske kunstneren Vik Muniz gjennom tre år, mens han lager collager sammen med søppelplukkerne på verdens største søppelfylling i Rio de Janeiro.

Italienske Le quattro volte (2010, regi: Michelangelo Frammartino)  vant pris i Cannes 2010, men mottas gjerne med ovasjoner eller hat fra publikum – lite midt imellom. Den handler om en gammel mann, noen geiter og en hund på landsbygda i Calabria, og balanserer på grensa mellom poesi, myte, dokumentar og fiksjon. Noen påstår at humoren er underfundig à la Jacques Tati, men det er nok å ta litt i, ihvertfall tempomessig. Den norske tittelen er Landsbyen på toppen av fjellet.

Waste Land (Storbritannia/Brasil 2010)

Norsk og bindestrek-kultur

Også blant de norske filmene finner vi kunst/kultur-referanser. Hausmania – et kulturhus til besvær (2010) presenterer det alternative kultursentret i Oslo med fokus på folk, krangel og kreativitet (regi: Marcus Ruud). I Homo ludens, eller 7 kapittel frå eit rastlaust liv (2011) har Sondre Bjørgum skapt et  intimt portrett av den nå avdøde, høyst originale surrealistpoeten Triztan Vindtorn. Filmen vises på et RÅFILM-arrangement med opptreden av poet Torgeir Rebolledo Pedersen og sanger Elfi Sverdrup.

Mia Sundsfjord har vært i Kerala og møtt en indisk krematør og hans familie (Detachment, 2008), og norsk-kurdiske Zaradasht Ahmed har lagd musikkfilm om den svensk-kurdiske artisten Ciwan Haco, som omsider får spille en konsert i hjemlandet og viser seg å være en like stor stjerne som Michael Jackson (Veien til Diyarbekir, 2010). I Personal Velocity (2010) lar regissør Jon Vatne oss møte to syklister i New York med svært ulik holdning til syklingen: En anarkistisk villmann som får kick av å kjempe mot andre trafikanter, og en miljøbevisst kontemplativ syklist. (Her kjenner jeg fristelsen til å snakke om to urtyper blant menn.)

Virtual reality og queer
Som nevnt bør den digitalvirtuelle virkeligheten med i enhver filmfestival som vil være oppdatert. Eurodok tar dette på alvor ved å la oss møte virtual reality både fra konsumentens og produsentens side av bordet.

I danske Min avatar og mig (2010, regi: Mikkel Stolt og Bente Milton) blir spillverdenenes gleder oppdaget av en middelaldrende dokumentarfilmskaper med behov for virkelighetsflukt. Hva skjer med hans «virkelige liv» når han blir vant til spennende virtuelle reiser, flotte kvinner og en helt ny kropp?

Den tyske filmen Plug & Pray (2010, regi: Jens Schanze og Judith Malek-Mahdavi) presenterer oss for robotforskeren Joseph Weizenbaum, som blir sjokkert når han skjønner hvor emosjonelt folk knytter seg til datamaskiner, og hvor naivt de ser på utopien om en maskinsamfunn. Har han vært med på å skape et monster?

Plug & Pray (Tyskland, 2010)

Til slutt og litt malapropos vil jeg nevne at queerfolket får sitt, bl.a. i Marcus Lindeens Ångrarna (2010), også vist under Nordisk Panorama i Bergen ifjor. De to hovedpersonene skifter visstnok kjønn to ganger hver, fra mann til kvinne og tilbake igjen, fordi de angrer etter den første operasjonen. Hvordan noe slikt lar seg gjøre greier jeg ikke engang å forestille meg, så det er vel bare å se filmen (en av hovedpersonene er gjest ved festivalen).

Alle de ni norske filmene på festivalen vises gratis, og billetter kan hentes ut i luka på Filmens Hus fra onsdag 9. mars. Festivalen foregår uka etter, fra onsdag 16. til søndag 20. mars. Er du nysgjerrig på flere tendenser i norsk og internasjonal dokumentarfilm kan jeg anbefale de åpne arrangementene under Dokumentardagen torsdag 17. mars (fra kl 13 og utover), med gjester som Tine Fischer, direktør for Københavns dokumentarfestival CPH:DOX, produsent Ronnie Fridthjof fra Armadillo, og våre egne Aslaug Holm, Stine Skaret og Even Benestad.

Resten av programmet finner du her.