8 kommentarer til 10 trusler som er større enn kvotering

1. Diskusjonen om filmkonsulentens rolle er interessant. Konsulenten forvalter offentlige midler. Mitt spørsmål er: Hva skal vi med filmkonsulentene hvis de ikke har anledning til å kvalitetssikre de prosjektene som får støtte. Tiden er inne for å ta en seriøs diskusjon om konsulentsystemets hensiktsmessighet. Finnes det enklere og mer praktiske løsninger? Er smaksdommerens tid forbi? Skal kvalitetssikringen i framtiden i stedet besørges av filmens produsenter, slik at de er mer direkte ansvarlige for prosjektene? Det er mange spørsmål i et slikt sakskompleks, og jeg er glad for at det endelig har åpnet seg opp en diskusjon i etterkant av en i overkant opphetet diskusjon. Pax endte opp som en svært dårlig film, dessverre, og det har ingenting med regissørens kjønn å gjøre, men at verken produsent eller regissør i dette tilfelle var kompetente nok til å gjennomføre det prosjektet de fikk støtte til. Hele produksjonen av Pax var fra tilskuddet ble gitt og til filmen hadde premiere, preget av tvilsom kunstnerisk og administrativ ledelse. Jeg mener det er av offentlig interesse. Kjønnbalanse er bare en liten del av denne saken, men var altså en medvirkende årsak til at tildelingen ble gitt (hvor upopulært det er å si det har jeg fått erfare, tro meg). Viktigere er det å si at produsenten bør kjenne sitt ansvar i forhold til å legge til rette for at filmen for et bra utviklingsforløp. Regissørens kunstneriske frihet er viktig, men det er også vesentlig at det fundamentet som manuskriptet representerer blir respektert. Mht filmen Pax kjente jeg knapt igjen prosjektet da jeg fikk se den ferdige filmen. For meg – som manusforfatter – var det en sjokkerende opplevelse. Og det har ingenting med kjønn å gjøre.

   Svar

2. For et deilig innlegg. Hør, hør!

   Svar

3. 1. Enig
   2. Enig
   3. Enig, men jeg opplever ikke å ha for få interessante prosjekter i bunken, dog forbauser det meg at jeg ikke får flere søknader fra kvinner (pr. i dag kun 18-20%)
   4. Bjørn Olaf Johannessen får snart realisert sitt manus av Wim Wenders. Tror det er en av hans favorittregissører.
   5. Enig. Likevel skulle jeg ønske jeg som konsulent hadde litt mer penger å rutte med for nå kan jeg kun gi produksjonstilskudd til ca. 5-8% av prosjektene jeg får inn.
   6. Veldig enig.
   7. Dersom du har rett er jeg enig.
   8. Det er riktig at det er produsenten som står ansvarlig ovenfor NFI.
   9. Tomme kinosaler er vel den aller største trusselen mot filmkunsten med mindre man synes film er best på nettet. Brede norske filmer bidrar til at norske skattebetalere går på kino og da smitter det også over på de «smalere» filmene. Vi kan sikkert være enige om at markedsfilmene burde ha høyere kvalitet, men som skattebetaler går jeg ikke med på at pengene kun skal brukes til en type film som noen har definert som mer høyverdig enn andre. Kombinasjonen av markedsording, konsulentvurdering, pakkefinansiering og etterhåndsstøtte er en demokratisk og inkluderende måte å bruke offentlige midler til film på. Enda bedre måter å gjøre det på bør vi kontinuerlig drøfte i bransjen. Det Nikolaj foreslår over lanserte jeg i en kronikk for flere år siden da Nikolaj var konsulent. Den gangen var han ikke like positiv til å frata konsulentene innflytelse, men hey, times are changing.
   10. Kommer med et eget innlegg om kvotering.

   Svar

4. «De slutter å lage film. De slutter å skrive. Og gjør de det, så var det aldri filmkunst de holdt på med.»
   For ein frykteleg arrogant haldning. Generelt er det lite hensiktsmessig å dela film inn i kunst og ikkje kunst. (Sjølv bruker eg nesten aldri ordet «kunst». Det er så subjektiv og vagt at det knapt har ein verdi.) Film som gjev noko til publikum er av verdi, uavhengig av om kva type film det er og kven publikumet er.

   Elles trur eg punkt 7 er eit godt poeng. Har du ein klar tanke om kva filmen skal verta, fortåelse for korleis ein film skal byggjast opp, og dyktige fagfolk rundt deg, bør du gå bra. Så sant du er ein omgjengeleg person.

   Svar

5. En regissør som er god kan ta en kjedelig historie og lage noe fantastisk. Men de fleste andre regissører trenger en interessant ide som gjør at folk vil se filmen. Folk må lese handlingsreferatet og bli interesserte. Filmen kan ha kjente historiske situasjoner eller personer (Kongen av Bastøy) eller finne sted fremover eller bakover i tid. Den kan ha uvanlige skapninger (Død snø), troll (Trolljegeren) – et eller annet som får publikum til å tenke at dette er interessant. Hadde alle vært like flinke som Ingmar Bergman, så kunne vi bare hatt drama om vennskap og skilsmisse, men det finnes ingen norsk Bergman. Vi må innse at filmene kjemper om publikums oppmerksomhet, noen ganger i konkurranse med det beste Hollywood kan tilby. Hollywood har flere svakheter: de er alltid litt overfladiske og de kommer selvsagt aldri til å lage noe om norsk historie eller som kan bringe litt eventyr eller spenning i et norsk miljø, så man har mye man kan ta tak i. Det hjelper jo heller ikke at to slike High Concept filmer har blitt kalkuner: Mennesker i solen og Pax. De var for dårlig regissert og skrevet. For meg så virker det som om Mennesker i solen prøvde å være like satirisk som Stanley Kubrick, mens Pax prøvde å være eksistensiell. Det er kanskje litt for ambisiøst. Finn en original ide, knytt den an til noe norsk: politikk, historie, eventyr, kjente bygninger , landemerker, F-16 fly, luftskipet Norge etc etc, og lag den enkelt. Få skuespillerne til å snakke naturlig. Og til konsulenten, jeg syntes du burde være mann å stå for den avgjørelsen du har tatt.

   Svar

6. Marikken Halle kaster to svært potente fakler høyt i luften: 1 For lave ambisjoner og 2 for mye redsel…dessverre bommer hun under sitt tredje punkt. Dersom kvinnelige filmskapere må ha egne åpne dører, med garanti, for å komme ut med sine kunstneriske ambisjoner er de jo enten 1 for lite ambisiøse eller 2 for redde…se første ledd.

   Svar

7. Man kan ikke kaste ut en haug med andre problemområder og bruke det som argument mot kvotering. Det er fullt mulig at kvotering i små mengder kan være effektivt for å få satt igang løpet, men når konsulenten, som her må ta mer hensyn til at det er en kvinne og ikke en solid film så har det blitt slik jeg fryktet når kvinner over hele landet begynte å rope om kvoptering. Jeg visste at vi ville komme i denne situasjonen før eller senere, da det ikke er mulig å ta like mye hensyn til KVANTITET og KVALITET. En av de må fire!! Sånn er det for oss som jobber i klippen daglig. Vi må hele tiden ofre, eller «kill your darlings» som betyr at man må ta noen kjipe avgjørelser for å få frem et poeng e.l. men som ofte går utover kvaliteten. Altså er kvantitet viktigere enn kvalitet der, fordi kvalitet ofte er forbundet med «undertekst», det subtile innenfor klipp, mens det ofte er et behov for overforklaring, spesiellt innen produksjoner for TV.
   Jeg tror nok de aller fleste som har jobbet innen TV og Film liker at det er en balanse i kjønn på arbeidsplassen. Dette skaper dynamikk og en mye mer pulserende arbeidsdag. Kvinner har små forskjeller i å jobbe på enn menn og er f.eks mye flinkere til å inkludere andre i en prosess. Mange mener dette er pga usikkerhet og fordi kvinner oftest har beslutningsvegring. Jeg kan dels være enig i dette, men tror det er en form å jobbe på, som gjør at man heller sikrer produktet ved å ha flere som er enige enn at de tar avgjørelsene basert på egen hånd. Jeg kommer ikke med en FAKTAOPPLYSNING om alle kvinner her, men det er min opplevelse av å jobbe i et miljø i mange år der det er 50% og noen ganger overtall kvinner under samme tak.
   I en lederstilling er denne egenskapen med inkludering plutselig en hindring, siden du da må ta avgjørelser på tvers av kollegaers ønsker. Det er en klisjè at en mannlig leder er streng mens en kvinnelig leder en bitch. Jeg tror nok at hadde jegvært kvinne i mitt yrke ville jeg møtt mange mannlige bitcher i sjefstolene opp igjennom! Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan en kvinne oppfatter en streng mannlig sjef. Vi har altfor lett å slenge ut ord som bitch om en kvinnelig.
   Når det kommer til denne saken og om konsulenten (stakkars) som har ufrivillig fått sin egen dømmekraft satt i tvil av alt fra publikum til anmeldere og forstå-seg-påere, så er jeg HELT ENIG i hans fremstilling.
   regissøren MÅ ha visst at det kunne komme reaksjoner på alle endringene. Grunnen til at hun ikke kontaktet konsulenten og sa ifra om dette, gjør at jeg tror hun innså at sjansene for at han trakk tilbake støtten var der og hun/de unngikk problemstillingen og satset på at det ikke ville komme noe fra han. Desverre begynte navnet hans og hans rolle i filmen PAX å komme frem og da var katta ute av sekken. At han da gikk ut i avisene for å forklare seg er jeg helt enig i. Det var den eneste riktige slutningen, fordi han kunne lett ha blitt syndebukken oppi det hele, fått karrieren sin ødelagt før diskusjonen hadde lagt seg igjen. Istedenfor må plutselig regissøren på banen og forsvare filmen sin, noe som sikkert ikke er moro, men når det er en SÅ ensidig negativ unison kritikk av filmen hennes, så ER det noe der!! Jeg tror ikke at hun lagde en dårlig film fordi hun var kvinne, men kanskje de rotet seg for langt unna orginalmanuset? Det er nok mange forklaringer hun best kan gi selv, men som så altfor ofte i denne bransjen så tar ikke folk selvkritikk. Man skylder på alle andre. Det er klart at man vil stå oppreist i en slik debatt, men jeg tror at jeg selv i hennes situasjon hadde lagt meg paddeflat og heller tatt den «blowen» og innsett at debut (stor)filmen hennes gikk til helvete. Jeg tror nok man kommer mye lenger ved å være realistisk og ydmyk rundt sitt eget arbeid i denne bransjen.

   Svar

8. Det forferdeligste i dette er at man benytter anledningen til å debattere kvotering i lys av EN kvinnlig regissørs ikke vellykkede film og dette i tider da norske regissør Anne Sewitsky høster den gjeveste prisen i Sundance. God og tilfeldig timing, eller ondsint beregning. Det har seg sånn at Nina Refseth og styret i NFI akkurat i disse dager diskuterer hvordan de skal svare på kulturministeren sitt kontroversielle utspill om tvungen kvotering.
   At andre momenter trenger inn i kvoteringsdebatten er helt naturlig, da landets støtteordninger er diskriminerende ikke bare mot kvinner, men mot fortellere med integritet generelt. Man har laget produsenttilpassede ordninger, som f. eks. markedsordningen, og dermed gitt den faggruppen en større menneskerett til å lage film enn opphavskvinner og menn med prosjekter som krever annerledes tilblivelse.

   Svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.