Jeg møter Anne Sewitsky tre uker etter at debutspillefilmen Sykt lykkelig er ferdig, to uker inn i innspillingen av Vigdis Hjorths Jørgen+Anne=sant. Fire år etter Filmskolen har Sewitsky rukket å regissere kortfilmen Oh My God! som ble prisbelønt i Berlin, og flere episoder av tv-seriene Himmelblå og Koselig med peis for NRK.

– Tidlig satte jeg meg et mål om å samle erfaring, men likevel jobbe ut egne prosjekter. Noen er opptatt av at det første prosjektet deres etter Filmskolen skal være noe helt eget, men jeg la ingen prestisje det. Jeg ville heller kjøre parallelløp, fram til jeg kunne bestemme mer.

Idéen til Sykt lykkelig startet på ryktebørsen, da manusforfatter Ragnhild Tronvoll hørte en historie fra hjemstedet sitt.

– Den handlet om to ektepar som byttet partner. En julaften gikk den ene mannen rundt til naboene og forklarte: Jeg har nå fått et forhold til hans kone, og motsatt, vi skal bytte hus, dette går fint med barna også, vi skal feire jul sammen.

Utfra dette grunnrisset utviklet historien seg.

– Vi brukte egne erfaringer, fortalte hverandre historier om venner og kjente, så etter mennesker som minnet om karakterene i manus. Vi fant realistiske situasjoner som var pinlige, morsomme, såre. Vi drodlet, hadde mye stoff, brukte lang tid på å strukturere.

KVINNELIGE MOTSETNINGER
Sykt lykkelig handler om ungdomskjærestene Kaja og Eirik som bor på landet med sin lille sønn, og de urbane Elisabeth og Sigve som flytter inn i nabohuset. Disse har en sønn adoptert fra Afrika, noe som blir en viktig faktor i barnas truende lek. Den sentrale figuren er Kaja, ei landsens gladjente med nærmest absurd optimisme uansett hva som skjer. Midt i utroskap og krangel kan hun utbryte: Jeg gleder meg sånn til juuul! Er det mulig å være slik?

– Jeg tror hun gleder seg, samtidig som det er et lag under gleden. Hun er et løvetannbarn, og nå har hun egen familie, og det er hun oppriktig glad for. Jeg tror hun må fortrenge såpass mye at grunnfølelsen er å glede seg. Men det er fælt å se på når hun gjennomfører så sterkt.

Opprinnelig var ikke hovedpersonen tenkt å være Kaja, men den urbane Elisabeth. Hun spilles av Maibritt Saerens, den danske skuespillerinnen som i Norge er mest kjent for rollen Søs i tv-serien Krøniken.

– Elisabeth var lettere å relatere til for oss moderne kvinner. Hun er urban og kynisk, og virket mest interessant. Men vi merket at alt omkring henne ble litt kjedelig. For typisk og klassisk. Kaja hadde noe sårt som tiltrakk oss, selv om hun også var utrolig irriterende. Det ble mer interessant å fortelle hennes historie, gjøre henne til den bærende figuren.

Etterhvert fant de modeller fra virkeligheten som minnet om Kaja, med denne utstrålingen av godt, lykkelig og naivt.

– Jeg har en mor fra Kristiansand, derfor har jeg sett en del sånne gladkristne sørlandsjenter. Alt e så gøy og fint og flott… og skjønt og herrlig… De har en overflate av godhet og lykke som du nesten ikke klarer å ta inn.

TVETYDIGE KITTELSEN
Kaja spilles av Agnes Kittelsen, sist sett i den glamorøse rollen som Tikken i Max Manus. Kanskje ikke det mest nærliggende valget som sliten husmor med en sur mann som klager på kroppen hennes?

– Det var en lang castingrunde. Opprinnelig var Agnes inne til audition på den andre rollen, som Elisabeth. På slutten av prøven fikk jeg et innfall om å bytte rollene, la henne prøve seg som Kaja. Og så ble det morsomt.

Agnes Kittelsen ga rollen en tvetydighet.

– Hun har komisk timing og en skarphet, og dette snevet av selvbevissthet som Kaja i noen øyeblikk skal ha. Du ser at hun skjønner hun er dum, og sier dumme ting, uten at det blir for tydelig.

I tillegg fant Agnes, som selv er fra Sørlandet, lett fram til den gladkristne naiviteten Sewitsky ønsket seg. Gleden hennes skulle ha et anstrøk av noe mørkt, men ikke for mye.

– Psykologisering ga spillet for mye sorg. Vi følte at hun uansett var så skjør at det var bedre å si: Vær lykkeligere! Vær enda gladere!

Ved å overspille gleden kom sårheten fram.

– Kaja lever for andre, familien er viktigst. Hun er opptatt av andre, vil være som andre, og mangler kanskje et eget fundament. Hennes motor er bare å kjøre på, hun har som overlevelsesstrategi å være lykkelig. Bare i glimt er hun bevisst, og tar seg i det hvis hun sier noe dumt. Da sier hun bare noe mer dumt. Når det gjelder Sigve, Elisabeths mann som Kaja får et forhold til, så vil han bare forholde seg til «et varmt, enkelt menneske». Det blir jo… kanskje ikke et overgrep. Men han bruker henne.

JAKTEN PÅ ELISABETH
Valget av Agnes Kittelsen førte til et annet problem.

– Da jeg valgte Agnes ble det utrolig vanskelig å finne en kvinnelig motspiller. Jeg prøvde mange, men endte med en dansk. Det skulle være et par som kom utenfra, de skulle være urbane, og hun skulle være litt kjøligere, mer distansert, og ei sterk dame. Hun kunne ha vært norsk, men i praksis fant vi ingen. Det var pussig, men alle de norske la seg under karakteren til Agnes, og spilte på sårhet. Det ble for kjedelig.

Sewitsky hadde sett for seg en suveren Elisabeth, som fant seg for god til å være sjalu. Selv om mannen var utro tok hun ikke Kaja helt alvorlig, men fortsatte å være høflig, til og med like henne.

– De norske ble satt ut av Agnes. Når hun var så glad og positiv reagerte de med sårhet. De improviserte omkring utroskapen ved å bli sutrete eller sjalu, ikke ice queens eller tøffe Sigourney Weaver-typer.

På et tidspunkt ville de prøve en utenlandsk skuespiller. Fra Danmark kom Maibritt Saerens, og rollen falt på plass. Ifølge den danske casteren var dette ikke tilfeldig. Norske kvinner er varmere, mente han, men også mindre rå. Dere er hakket mer i det klassiske kjønnsrollemønsteret. I en familiestruktur tar norske kvinner vanligvis en posisjon litt under mannen.

HVA ER EN KOMEDIE?
Sykt lykkelig markedsføres som «en svart komedie om utroskap, elgkjøtt, hvite og kullsorte løgner, blowjobs og cottage cheese». Men når du ser filmen er slapstick ikke det mest framtredende. Filmen har komiske innslag, men er også alvorlig. Er den virkelig en ren komedie? Anne Sewitsky spør om jeg husker åttitallsfilmen Tid for ømhet. Husker jeg den som en komedie? Jeg rister på hodet. I min hukommelse var den absolutt ingen komedie.

– Nei, ikke sant? Debra Winger dør på slutten, det er kreft, jeg grein og grein. Men det er en komedie. Den er lansert som dramakomedie, og er konsekvent regissert som en komedie. Regissøren var opptatt av å gjøre utgangen på hver scene komisk. Humoren er karikert og bananskallaktig, som når bruden har høysnue og nyser under sex.

Er det lettere å smugle inn alvor i en humoristisk film?

– Alle vil gjerne lage en komedie med dybde. Men det er alltid en fare for å miste humoren, slik at det bare blir drama. Jeg var hele tida en forkjemper for å dyrke dramaet i hver karakter, men uten å bli sentimental. Premisset var at det skulle være usentimentalt, dramatisk, og vi skulle le.

Sentimentalitet er ikke galt i seg selv, men passet dårlig her.

– Filmen ville blitt for tung på labben om den var sentimental. Tematikken er for stor til å vinkle filmen som rent drama. Utroskap, homofili, barnehjem, slavelek, pisking… det ville blitt svulstig og pretensiøst, og antakelig en dårlig film. Temaene er så uttalte, karakterene sier ofte rett ut hva de tenker og føler, på en litt plump måte. Men så er det egentlig noe annet de tenker og føler. De sier det motsatte av hva de vil.

Balansen var hårfin. Om de fjernet én scene ble humoren borte for lenge, hvis de kjørte på med humor kunne det bli hysterisk.

– Jeg var veldig opptatt av at det måtte være lett. Jeg sa utallige ganger: Nå blir det for tungt, det blir for mye drama. Vi endte med å spille alle scenene blodig seriøst, samtidig som jeg hadde i bakhodet formelen om at hver scene skulle avsluttes på et litt artig vis.

BRUTAL BARNELEK
Når Kajas sønn ser henne leke halvnaken i snøen med Sigve hevner han seg på Sigves sønn ved å tvinge ham til å leke afrikansk slave. Han pisker vennen og får ham til å bære tungt, men brutaliteten er for lavmælt til at de voksne merker den. Ungene er fem og ti år gamle, skjønner de hva som skjer?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg ville at de skulle få ha sin egen lek. Temaet fikk bare ligge der ubevisst. Barn leker jo slikt hele tida. Slaveleker hadde begge lekt før. Nå bestemmer jeg hva du skal gjøre, og etterpå bestemmer du over meg. Eller cowboy og indianer: Nå er du fangen min.

Voksne vil helst ikke vite at barn leker slik.

– Vi synes det er forferdelig. Som rulle-i-teppet-scenen… Lillesøsteren min og jeg lekte slik da vi var små. Jeg rullet henne inn i et stort og tungt gulvteppe, så stramt at hun lå med armene tett inntil kroppen. Så satte jeg meg oppå henne. Hun fikk klaustrofobisk anfall, og da hun begynte å grine rullet jeg henne ut. Etterpå var det min tur.

JENTELAGET
Anne Sewitsky tok med seg mye av teamet til neste film: Klipper Christoffer Heie, kostyme og sminke, og ikke minst fotograf Anna Myking. Med termin i november gikk Myking høygravid rundt på settet og var et godt bevis på at fruktbare kvinner ikke trenger å bekymre arbeidsgivere. En backup-løsning er nødvendig, men det er vel ønskelig uansett?

– På Jørgen+Anne=sant brukte vi operatør. Noen andre kjørte kamera, mens Anna satt bak monitorene. Å bruke operatør var noe vi ønsket uansett om hun var gravid. På Sykt lykkelig var hun selv operatør, men særlig når vi brukte tokamera syntes hun at oversikten ble for dårlig. Hun ble utøvende, ikke kunstnerisk ansvarlig, mens jeg hadde kontroll. Ved å bruke operatør kunne hun og jeg ha dialog underveis.

Anne Sewitsky, Anna Myking og Ragnhild Tronvoll kjenner hverandre fra Filmskolen på Lillehammer. Mange snakker opprømt om at dette teamet har så mange kvinnelige filmarbeidere, og spør seg hvordan et jentelag oppstår? Hvordan finner kvinner sammen profesjonelt? Omtrent som gutter, viser det seg. Det bare blir sånn.

– Nei, hvordan oppsto det? Vi bodde i nærheten av hverandre. Så begynte vi å snakke om at det kunne vært gøy. Ragnhild hadde en historie hun mente kunne passe til å jobbe sammen på. Vi begynte å snakke om manus. Og så var det i gang.

Intervjuet har tidligere stått på trykk i Rushprint utgave 5/2010.