Idéen til de fleste tv-serier starter med en karakter + omstendighet. Mafiaboss begynner i terapi. Fremmedgjort sønn tar over familiens begravelsesbyrå. Urbant vennepar flytter til fraflyttingstruet øy. Og innsalget starter med en pitch – en (helst) sexy presentasjon for tv-kanalenes beslutningstakere. Det er mange som vil og få som får, så det er om å gjøre å ”spisse” pitchen nok til at du står ut fra mengden.

David Shore har beskrevet hvordan House MD ble til som en vei ut av et hjørne han selv hadde malt seg inn i. Etter flere refuserte pitcher leverte han i desperasjon noe han strengt tatt ikke trodde på selv – en sykehusserie hvor viruset er skurken, en slags what done it. Tv-kanalen Fox tente i hundre på idéen og sendte forfatteren rett ut i kunstnerisk panikk. Siden who done it egentlig handler mest om why done it, og all verdens virus og basiller har minst ett fellestrekk – å ramme mer eller mindre vilkårlig og uten motiv – innså Shore at han måtte kompensere for skurkens manglende dybde med en mer kompleks hovedkarakter enn i andre sykehusserier. Resultatet ble den geniale, men menneskefiendtlige legen House, strålende tolket av Hugh Laurie.

EN PERFEKT PITCH?

(NB: Artikkelen inneholder noen små spoilere fra seriens to første sesonger)
Jeg vet ikke hvordan Vince Gilligan kom opp med pitchen på Breaking Bad. Men den var helt sikkert kanonbra. Kjemilærer Walter White, i middagshøyden av sitt ordinære liv med høygravid kone, funksjonshemmet tenåringssønn og uten helseforsikring, får diagnosen dødelig lungekreft og begynner å produsere metamfetamin for å etterlate seg mer enn et hus i forfall og astronomiske sykehusregninger. Wow.

Hva hvis han ikke forteller familien om sykdommen? Check. Hva hvis hans unike kjemikunnskap resulterer i den reneste krystall-metamfetamin hjemstaten New Mexico har sett? Check. Hva hvis svogeren er narkotikapoliti? Hva hvis et dophue av en tidligere elev er hans sjanse til å få produktet på markedet? Check, check, check.

Pitchen må ha vært supercool, og det er også første, sju-episoders sesong fra sin høyintense åpning (vill flukt gjennom ørkenen i mobil meth-lab) til et voldelig klimaks på en bilkirkegård. Passe rampete og politisk ukorrekt (selv om man kan hevde at i nyere amerikansk tv-drama er det politisk korrekt å være passe politisk ukorrekt), og passe original. En kult-serie er født. Og jeg er hekta, og går umiddelbart til innkjøp av sesong to. Denne gangen full sesong med 13 episoder.

Og hva skjer? Bryan Cranston er fremdeles strålende som Walter White. Han ser riktig ut, hans tempo og temperatur er riktig og man kan tro på at denne vanlige fyren faktisk besitter både sinnet, kreativiteten og grenseløsheten som kreves. Men likevel, i andre sesong begynner de implisitte svakhetene for alvor å synes. For å holde et univers levende og spennende over tid, er det ikke nok med en god pitch og en interessant hovedperson. Man trenger gode bikarakterer, evne til å fornye situasjoner og komplikasjoner og ikke minst vilje til å utforske fiksjonens premiss/moralske fundament. Etter mitt syn feiler Breaking Bad helt eller delvis på alt dette. Den mister fremdrift, fokus – og mitt engasjement. Og jeg tror at mye av årsaken til problemene er å finne, paradoksalt nok, i den konseptuelt sterke pitchen.

IT’S THE ECONOMY, STUPID.

Det kan vel nærmest kalles en slags trend i amerikanske serier å skildre mennesker med vilje/evne til å strekke seg langt for å løse en akutt økonomisk krise. Både Weeds (enke selger hasj i erkeamerikansk suburbia) og Hung (nyskilt familiefar går gigolo ) er aktuelle eksempler. Dette er selvsagt ikke noe nytt; fra filmer som The Full Monty, Tootsie og klassikere som The Champ eller Dog Day Afternoon er vi blitt glad i folk med uvanlige løsninger på vanlige problemer.

Breaking Bad skrur pitchen hardere til ved å skildre en ”helt vanlig fyrs” vei fra skolelærer og kjærlig familiefar til hardkokt narkopusher. Men så var det denne plagsomme dramatiske nødvendigheten, da. Man glemmer aldri helt at Walter kan, og bør, slippe alt og vende tilbake til sitt A4-liv for å gjøre det beste ut av tiden han har igjen. Dette dilemmaet er jo også seriens omdreiningspunkt, men når tempoet i sesong to nødvendigvis settes noen hakk ned, tar man seg litt for ofte i å tenke: Hvorfor i alle dager gjør du dette, Walt? Der Tony Soprano var drevet ikke bare av sin appetitt på penger, damer og makt, men også av plikt overfor familie og tradisjon, bryter Walter White helt med rammene for sitt liv og kaster seg ut i en kriminell løpebane som gir både adrenalinkicks og en sjanse til ta vare på sine etterlatte. Men prisen for konstante løgner og svik mot sine nærmeste – i tillegg til de åpenbare sosiale ringvirkningene fra produksjon, salg og bruk av harde stoffer – er så høy at det blir stadig vanskeligere å akseptere Walters valg. Og konstruksjonen for synlig til å overbevise.

DET PERIODISKE PROBLEM
Et punkt hvor det virkelig skurrer er tidsforløpet. Siden Walts kone Skyler må være gravid i minst 6. måned når serien starter, har vi en ubønnhørlig målestokk for hvor lang (kort) tid Walt bruker på sin forvandling fra vanlig fyr til beinhard pusher. Og tvil ikke, reisen er lang og bratt. Et stykke på vei godtar vi dette; Walters sjokk og eksistensielle krise etter at han får dødsbudskapet slengt i trynet er selvsagt en sentral forklaringsmodell. Hans urealiserte potensiale som briljant kjemiker en annen. Men det er grenser for hvor mye drøy adferd et ”vanlig” liv tåler på 2-3 måneder før det grenser mot galskap. Og Walt er kanskje både forvirret og desperat, men ikke gal. Her skaper den høykonseptuelle pitchen (han skal bli far? Vi liker det!) rusk i maskineriet.

Et annen innvending er at vi må langt ut i andre sesong før Walt får noen substansiell kontakt med de tragiske virkningene produktet hans har på menneskeliv (noe han i utgangspunktet må være usedvanlig blind for, med en tenåring i huset). Han er smart, en god far og skolelærer og har tilsynelatende empati både for familie, venner og tidvis for sin partner og tidligere elev Jessie, men ellers er han beleilig lite lydhør for konsekvensene av sine valg. Verre blir det når ønsket om å legge opp penger får ham til å skalte og valte med menneskeliv som krysser hans vei, som om han anser seg selv som en slags Gud. Intensjonen her er nok å skildre moralske dilemma som følger av hans handlinger, men sorry, Walt: Meg har du mistet forlengst, og jeg tror strengt tatt ikke på deg heller. Ved å spisse hovedpersonens indre motsetninger så drastisk, ender man i en smertefull spagat.

Serieskaper Vince Gilligan & co er nok klar over disse utfordringene. Har de noen triks i ermet? Joda, men ikke de beste: Mht. Walters bratte kurve, blir vi til det kjedsommelige minnet på hvor dårlig tid han har før kreften innhenter ham. Og tid er penger! For å kompensere for Walts stadig drøyere skalting og valting med menneskene rundt seg, tegnes bikarakterene enda mer usympatiske og/eller inkompetente enn ham. Svogeren Hanks macho-skryt, Skylers evige furting og Jessies grenseløse kløneri både privat og profesjonelt, blir repeterende og forutsigbart i lengden. Dermed blir det stadig vanskeligere å investere følelser i denne gjengen. Et hederlig unntak er sønnen Walt Jr., på mange måter universets uskyldige nullpunkt som de voksnes feilgrep og hykleri speiles mot.

GREY MATTERS

Det Breaking Bad mangler bak sin fengende pitch, fargerike New Mexico-palett og karismatiske hovedrolle, er et moralsk premiss eller en verdensanskuelse som debatteres og analyseres gjennom fortellingen. Man kan selvsagt si at dreier seg om hvor langt et tilsynelatende vanlig menneske er villig til å gå for å oppnå et (riktignok noe vagt) mål, men det blir for generelt til å engasjere i lengden. Der Sopranos kan kokes ned til ”Familien går foran alt”, mens The Wires glassklare premiss er at ”Institusjoner korrumperer enkeltindividet”, har jeg vanskelig for å finne en tilsvarende grunnsetning i Breaking Bad. Walt mister jo ikke bare moralsk gangsyn gjennom sin ekstreme forvandling til hardkokt narkobaron – hans hemmeligheter og løgner fører uvegerlig mot et punkt hvor han er i fare for å miste hele prosjektets mål – familien han vil etterlate noe til. Dette ”noe” trues dessuten av stadig høyere driftskostnader i narkobransjen og galopperende behandlingsutgifter for å holde kreften under kontroll.

Forsåvidt både vel og bra; jeg verken trenger eller ønsker en fiks ferdig konklusjon som ”forbrytelser lønner seg ikke” (selv om slutten av andre sesong ligger farlig nær nettopp dette). Det jeg savner er en vilje eller evne til å holde universet levende og spennende, belyse nye vinkler og opprettholde nysgjerrigheten for de praktiske og etiske utfordringene ved Walter Whites radikale dobbeltliv.

Selskapet som Walt en gang leverte forretningsfundamentet til gjennom sin grunnforskning heter ”Grey Matters”; en vittig og poengtert nikk til de moralske gråsoner serien pretenderer å utforske. Men provokasjon er enkelt, substans langt mer krevende. Kanskje seriens suksess er bevis nok for at man ikke trenger å si noe konsekvent eller sammenhengende om sitt tema, eller strengt tatt ikke trenger noe tema i det hele tatt, for å underholde. Ok. Men mine innvendinger er heller ikke bare etiske, men også estetiske.

GRAMATIKK OG SNIKKSNAKK
Så, hva med formen? Er seriens veldreide og suggererende uttrykk nok til at man glemmer innvendingene fra en fundamentalist som meg? Vel.
Bryan Cranston er altså glimrende som Walt. Hans svoger Hank er tross sin noe repetitive karakter livlig og dynamisk i fremstillingen, og hans kleptomane radiolog-kone (Skylers søster) en kostelig bikarakter som tilfører universet en velkommen dose humor. Og Walt Jr. er nydelig spilt av debutanten R. J. Mitte.

Aaron Pauls opprinnelige audition som Jessie Pinkman finnes på ekstramaterialet, og den overgår etter mitt syn det meste av hva han presterer i sitt evig masete og nevrotiske overspill som dophue og seriens Klodrik. Anna Gunns Skyler er solid og har sine øyeblikk, men rollen er nærmest umulig å holde interessant over tid. Ellers er det mye ujevnt trav. Jessies nabo og etter hvert kjæreste fremstår som om hun har fått rollen på castingsofaen, mens Danny Trejo gjør en kort opptreden som hysterisk karikert meksikansk narkobaron i en rolle som kunne vært like troverdig løst av Steve Martin med parykk og brun skokrem. Den ultravoldelige gjenglederen Tuco kommer ikke mye bedre fra det.

Når den sleipe advokaten Saul ”Better call Saul” Goodman dukker opp et godt stykke ute i sesong to, er det rett og slett litt for etterlengtet; gøy men samtidig et tydelig tegn på at resten av universet allerede kjører på tomgang. Spørsmålet er om ikke seriens karakterunivers rett og slett er for snevert til å holde nerven og interessen oppe – igjen noe som kan ha styrket den opprinnelige pitchen.

Hele sesong to bruker en utstrakt grad av frampek til en gigantisk hendelse som inntreffer først helt til slutt i sesongens siste episode – en plutselig ”logisk” og tragisk konsekvens av Walts handlinger, både direkte og indirekte. Dessverre fremstår denne høydramatiske vendingen som uhyre konstruert og sender tankene tilbake til 80-tallets såpeoperaer og den skamløse cliffhangerens gullalder.

Endeløse koke-og-selge dop-montasjer med vekselvis ambient-skummel eller kontrapunktisk gladmusikk virker etter hvert temmelig selvforelsket og trettende, og får meg til å ønske at ikke bare tematikken, men også gramatikken hadde vært grundigere gjennomtenkt før dette prosjektet kjørte i gang sin andre sesong.

I den aller første ”how to”-boka jeg leste, stod det at ”alle” har en film eller tv-idé på lager. Det er gjennomføringen som teller. Dessverre har Breaking Bad, til tross for sin sterke pitch og mange kvaliteter, fått meg til å huske dette utsagnet. Men nå går det gode rykter om sesong 3 som ennå ikke er tilgjengelig i Europa. Kanskje jeg skylder Walt en siste sjanse. Hva skjer hvis han tar seg sammen og tilstår for sin hardt prøvede kone? Hva hvis Jessie roter til livet sitt for aller siste gang? Hva hvis Hank omsider kommer på sporet av hvem som skjuler seg bak dekknavnet ”Heisenberg”? Hva hvis tredje sesong endelig innfrir noen av løftene fra den første?

Arild Andresen er regissør av blant annet Keepern til Liverpool