Merkevarebygging innen film er et forsøk på å sikre seg og skape en trygg fremtid. Men vi overser et helt grunnleggende poeng: For publikum er usikkerheten en del av attraksjonen, mener Eirik Ildahl.
Tryggheten i merkevaren
Don’t pay any attention to what they
write about you. Just measure it in inches.
Andy Warhol
Kunsten er som aksjemarkedet: Tar du store sjanser, er både oppsiden og nedsiden formidable. Men de fleste kunstnere har ikke råd til store tap og ønsker å minimere risikoen. Heller en liten, forutsigbar forfremmelse på parnasset enn å ta sjansen på å tryne helt.
Enten har du ingen ting å tape, eller så skal du være veldig trygg på din karriereposisjon som filmkunstner for å risikere et totalt kunstnerisk havari ved å prøve å lage noe som er – ja, rett og slett epokegjørende og nyskapende. Dersom det i det hele tatt fins noen som vil og kan utfordre den konvensjonelle visdom og de etablerte genrene – og det er faktisk et betimelig spørsmål! – er faren stor for at det første mesterverket blir det siste. Det er krevende nok å få gjennomslag for å lage et konvensjonelt fortalt oppvekst- eller samlivsdrama.
Ulempen er naturligvis at sjansen for å få en suksess reduseres i samme takt som man reduserer sjansen for fiasko. Vil du ha høy avkastning må du ta høy risiko. Helgardering garanterer et middelmådig resultat.
Men det fins en metode for å lure systemet. Hvis du kan skape en merkevare, reduserer du både kunstnerisk og kommersiell risiko.
Den mest åpenbare varianten er kanskje franchiser: Harry Potter, Elias, Star Wars, James Bond. Fritt Vilt, Olsenbanden, Knerten. Filmproduksjon etter same modell som bilproduksjon: Ny årsmodell av en etablert merkevare har i utgangspunktet et stort antall interesserte kunder.
En annen variant er å lage en bølge: Den franske nouvelle vague, Dogme-bølgen, Norwave.
Strategien er i prinsippet den samme: Ved å spille på tidligere gode opplevelser med andre filmer, håper produksjonsmiljøet å finne en snarvei til publikums lommebøker.
Erlend Loe har foreslått å bruke denne merkevarestrategien som et kunstnerisk program også. To fluer i en smekk: Redusert økonomisk risiko og redusert kunstnerisk risiko. Hvorfor i all verden skal man ta sjansen på å lage noe enestående hver gang?
Filmstjerner er naturligvis også glimrende merkevarenavn – i kraft av yrket har de synlighet og skaper identifikasjon hos publikum. Det begynte med Florence Lawrence (først bare kjent som “the biograph girl”), og så kom de i en tett stim: Mary Pickford, Charlie Chaplin, Buster Keaton – rekken ble uendelig og mangfoldig, men prinsippet var hele tiden det samme: Vi har sett skuespillerne i gode filmer før, og antar at deres medvirkning er en garanti for at det er like god kvalitet på det nye produktet.
(Digresjon I: Det er forståelig at dette knepet funker når skuespillernavnet kombineres med typecasting i en gitt sjanger – som Clinter’n i en western – men det er kanskje litt underlig at det virker på andre enn de som er spesielt opptatt av skuespillerkunst når skuespillerne sprer seg på mange slags filmer og roller? Men som de sier i Hollywood: Ingen har blitt rik ved å overvurdere publikum.)
Til og med regissører kan bli merkevare. Som det het om Inception: ”Since star Leonardo DiCaprio has never opened a movie at that level, it’s reasonable to deduce that the key selling point – "marketable element", in movie-speak – is the director.”
Hitchcock etablerte seg tidlig som merkevare i publikums bevissthet, og fikk følge av flere: Fellini, Bergman, von Trier… Dette krever ikke bare konsentrasjon om å legge sitt personlige kunstneriske prosjekt til rette som salgsvare, men også vilje til hemningsløs selvpromovering i media. Men selv den mest innadvendte kunstner er vel egentlig skapekshibisjonist…? Så det er håp for alle.
Her hjemme har vi merkevarer som f. eks. Pål Sletaune og Margareth Olin, men den mest suksessrike er nok Lars Saabye Christensen. Mønsteret er at han først etablerer romanen på markedet, og så bruker filmatiseringen som spin-off. Den kommer gjerne noen år senere, passelig på avstand til å gi nye opplag av romanen en salgsboost, og begge offensivene støtter opp under hans markedsverdi. (Dette ikke sagt som noe negativt. Det er en tøff verden og vi kunne alle trenge en like bevisst forretningsstrategi.)
Noen husker kanskje hvem som regisserte ”Brennende blomster”? ”Herman”? ”Ti kniver i hjertet”? ”Min misunnelige frisør”? ”Maskeblomstfamilien”? En og annen husker sikkert også hvilke skuespillere som spilte i filmene, men ingen er i tvil om at dette først og fremst var Lars Saabye Christensen-filmer.
(Digresjon II: Hva skjer når markedsføreren har flere merkevarer å spille på? Hvis f. eks. en berømt regissør filmatiserer en berømt forfatter med en berømt skuespiller i hovedrollen? ”Shining” huskes som en Kubrick-film, selv om forfatteren var bestselgerkongen Stephen King og den hadde filmstjernen Jack Nicholson i hovedrollen. Mens ”Nord” på sin side huskes for at Erlend Loe skrev manus i samarbeid med… hva var det regissøren het igjen? Rune Denstad Langlo. Eller overstråles kanskje begge av Anders Baasmo Christiansens rolletolkning? Her fins ingen regler, i dette nådeløse landskapet er det every man for himself.)
Men produsentene, da? I starten var det jo faktisk filmselskapet som var merkevaren (”en RKO-film”). Nå fronter produsenten sjelden salgskampanjene selv, men det fins unntak. Alle vet hva en Disney-film er. ”Star Wars” huskes først og fremst som prosjektet til produsenten George Lucas. Eller tenk John M. Jacobsen – noe annet navn forbinder du vel ikke med ”Trolljegeren”? Ikke egentlig…?
Det er viktig å huske at dette aldri handler om rettmessig kreditering, men alltid om maksimal markedsføringseffekt. Kunstneregoer har aldri forstått seg på det, men deres udiskutable eierskap – enn si opphavsrett – har ikke det aller ringeste med saken å gjøre. Dette handler utelukkende om å sikre billettsalget.
Og det er nettopp dette som er det problemet. Merkevarebygging er et forsøk på å sikre seg. Forståelig nok vil vi alle ha en trygg fremtid, både hva kunstnerisk status og økonomi angår. Men vi overser et helt grunnleggende poeng: For publikum er usikkerheten en del av attraksjonen.
De sanne gladiatorene ber ikke om livsforsikring, de vet at de lever for å vise publikum storslagne kamper på liv og død. De vet at publikum ikke stiger inn i kinomørket for å få en opplevelse av trygghet (med unntak for cineastene da, som har søkt tilflukt i ”film” som personlige varemerke). Det brede publikum kommer i håp om å oppleve noe nytt og spennende. I håp om at det fins noe vågalt, uutforsket… og noe som rett og slett kan ha betydning for livet deres utenfor kinosalen.
Filmskapernes forpliktelse er derfor å gi publikum full oppmerksomhet om én gladiatorkamp om gangen. Én idé for hver film. Ingen bølge, ingen franchise, ingen kjendiser. Ikke noe annet enn et nakent kunstverk.
La oss med dette i bakhodet ta en titt på salgsstatistikken for 2010: Syv av de ti mestselgende norske spillefilmene er barnefilmer og/eller romertallsfilmer (fra ”Knerten” til ”Tomme Tønner”). To filmer (”Trolljegeren” og ”Nokas” – nr. 2 og 3) er sterke originalkonsepter – hva Hollywood ville kalle ”high concept”. Bare én film (nr. 10, ”En ganske snill mann”) er en skittenrealistisk komedie om en ganske alminnelig – ehm, drapsmann.
”En ganske snill mann”s tiendeplass er altså det nærmeste de mest populære norske filmene kommer vanlige voksne menneskers hverdag. Og det er også med den filmen vi beveger oss under 100.000 solgte billetter.
Konklusjonen av fjorårsstatistikken er ubønnhørlig: Hvis vi vil selge billetter til et voksent publikum uten å underkaste oss franchiser, må vi gå inn for ”high concept”. Det holder ikke å gi publikum noe som er kunstnerisk og velgjort hvis det ikke samtidig gir et ekstraordinært skråblikk på tilværelsen – dvs. et konsept vi ikke har sett før. Noe sensasjonelt originalt.
Og er det i grunnen så forkastelig at publikum gjerne vil se noe de ikke har sett før? Det burde vel være et sunnhetstegn?
I hvert fall er det vel mer av et fortrinn enn en ulempe når vi har til vår disposisjon en filmkatedral som er fylt til siste benkerad av markedsfolk? Det uttalte målet for bransjen er å selge 3 mill. billetter i året. Det kan føles som en forbannelse, men en slik satsning er da sannelig også et privilegium?
Og selv om du ikke har noe originalt å melde, kan det jo allikevel ligge et håp i å etablere seg som merkevare. Prinsippet er enkelt: ”Nothing succeeds like success.” Er du litt kjent, kan du lett bli mer kjent. Men bare på bekostning av de som ingen kjenner. Så jobb alltid med flinke folk som er litt mindre kjendis enn deg selv.
Kanskje slipper du til og med å måtte sjanse på noe nyskapende.
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut
4 kommentarer til Tryggheten i merkevaren
Legg igjen en kommentar
Tryggheten i merkevaren
Merkevarebygging innen film er et forsøk på å sikre seg og skape en trygg fremtid. Men vi overser et helt grunnleggende poeng: For publikum er usikkerheten en del av attraksjonen, mener Eirik Ildahl.
Don’t pay any attention to what they
write about you. Just measure it in inches.
Andy Warhol
Kunsten er som aksjemarkedet: Tar du store sjanser, er både oppsiden og nedsiden formidable. Men de fleste kunstnere har ikke råd til store tap og ønsker å minimere risikoen. Heller en liten, forutsigbar forfremmelse på parnasset enn å ta sjansen på å tryne helt.
Enten har du ingen ting å tape, eller så skal du være veldig trygg på din karriereposisjon som filmkunstner for å risikere et totalt kunstnerisk havari ved å prøve å lage noe som er – ja, rett og slett epokegjørende og nyskapende. Dersom det i det hele tatt fins noen som vil og kan utfordre den konvensjonelle visdom og de etablerte genrene – og det er faktisk et betimelig spørsmål! – er faren stor for at det første mesterverket blir det siste. Det er krevende nok å få gjennomslag for å lage et konvensjonelt fortalt oppvekst- eller samlivsdrama.
Ulempen er naturligvis at sjansen for å få en suksess reduseres i samme takt som man reduserer sjansen for fiasko. Vil du ha høy avkastning må du ta høy risiko. Helgardering garanterer et middelmådig resultat.
Men det fins en metode for å lure systemet. Hvis du kan skape en merkevare, reduserer du både kunstnerisk og kommersiell risiko.
Den mest åpenbare varianten er kanskje franchiser: Harry Potter, Elias, Star Wars, James Bond. Fritt Vilt, Olsenbanden, Knerten. Filmproduksjon etter same modell som bilproduksjon: Ny årsmodell av en etablert merkevare har i utgangspunktet et stort antall interesserte kunder.
En annen variant er å lage en bølge: Den franske nouvelle vague, Dogme-bølgen, Norwave.
Strategien er i prinsippet den samme: Ved å spille på tidligere gode opplevelser med andre filmer, håper produksjonsmiljøet å finne en snarvei til publikums lommebøker.
Erlend Loe har foreslått å bruke denne merkevarestrategien som et kunstnerisk program også. To fluer i en smekk: Redusert økonomisk risiko og redusert kunstnerisk risiko. Hvorfor i all verden skal man ta sjansen på å lage noe enestående hver gang?
Filmstjerner er naturligvis også glimrende merkevarenavn – i kraft av yrket har de synlighet og skaper identifikasjon hos publikum. Det begynte med Florence Lawrence (først bare kjent som “the biograph girl”), og så kom de i en tett stim: Mary Pickford, Charlie Chaplin, Buster Keaton – rekken ble uendelig og mangfoldig, men prinsippet var hele tiden det samme: Vi har sett skuespillerne i gode filmer før, og antar at deres medvirkning er en garanti for at det er like god kvalitet på det nye produktet.
(Digresjon I: Det er forståelig at dette knepet funker når skuespillernavnet kombineres med typecasting i en gitt sjanger – som Clinter’n i en western – men det er kanskje litt underlig at det virker på andre enn de som er spesielt opptatt av skuespillerkunst når skuespillerne sprer seg på mange slags filmer og roller? Men som de sier i Hollywood: Ingen har blitt rik ved å overvurdere publikum.)
Til og med regissører kan bli merkevare. Som det het om Inception: ”Since star Leonardo DiCaprio has never opened a movie at that level, it’s reasonable to deduce that the key selling point – "marketable element", in movie-speak – is the director.”
Hitchcock etablerte seg tidlig som merkevare i publikums bevissthet, og fikk følge av flere: Fellini, Bergman, von Trier… Dette krever ikke bare konsentrasjon om å legge sitt personlige kunstneriske prosjekt til rette som salgsvare, men også vilje til hemningsløs selvpromovering i media. Men selv den mest innadvendte kunstner er vel egentlig skapekshibisjonist…? Så det er håp for alle.
Her hjemme har vi merkevarer som f. eks. Pål Sletaune og Margareth Olin, men den mest suksessrike er nok Lars Saabye Christensen. Mønsteret er at han først etablerer romanen på markedet, og så bruker filmatiseringen som spin-off. Den kommer gjerne noen år senere, passelig på avstand til å gi nye opplag av romanen en salgsboost, og begge offensivene støtter opp under hans markedsverdi. (Dette ikke sagt som noe negativt. Det er en tøff verden og vi kunne alle trenge en like bevisst forretningsstrategi.)
Noen husker kanskje hvem som regisserte ”Brennende blomster”? ”Herman”? ”Ti kniver i hjertet”? ”Min misunnelige frisør”? ”Maskeblomstfamilien”? En og annen husker sikkert også hvilke skuespillere som spilte i filmene, men ingen er i tvil om at dette først og fremst var Lars Saabye Christensen-filmer.
(Digresjon II: Hva skjer når markedsføreren har flere merkevarer å spille på? Hvis f. eks. en berømt regissør filmatiserer en berømt forfatter med en berømt skuespiller i hovedrollen? ”Shining” huskes som en Kubrick-film, selv om forfatteren var bestselgerkongen Stephen King og den hadde filmstjernen Jack Nicholson i hovedrollen. Mens ”Nord” på sin side huskes for at Erlend Loe skrev manus i samarbeid med… hva var det regissøren het igjen? Rune Denstad Langlo. Eller overstråles kanskje begge av Anders Baasmo Christiansens rolletolkning? Her fins ingen regler, i dette nådeløse landskapet er det every man for himself.)
Men produsentene, da? I starten var det jo faktisk filmselskapet som var merkevaren (”en RKO-film”). Nå fronter produsenten sjelden salgskampanjene selv, men det fins unntak. Alle vet hva en Disney-film er. ”Star Wars” huskes først og fremst som prosjektet til produsenten George Lucas. Eller tenk John M. Jacobsen – noe annet navn forbinder du vel ikke med ”Trolljegeren”? Ikke egentlig…?
Det er viktig å huske at dette aldri handler om rettmessig kreditering, men alltid om maksimal markedsføringseffekt. Kunstneregoer har aldri forstått seg på det, men deres udiskutable eierskap – enn si opphavsrett – har ikke det aller ringeste med saken å gjøre. Dette handler utelukkende om å sikre billettsalget.
Og det er nettopp dette som er det problemet. Merkevarebygging er et forsøk på å sikre seg. Forståelig nok vil vi alle ha en trygg fremtid, både hva kunstnerisk status og økonomi angår. Men vi overser et helt grunnleggende poeng: For publikum er usikkerheten en del av attraksjonen.
De sanne gladiatorene ber ikke om livsforsikring, de vet at de lever for å vise publikum storslagne kamper på liv og død. De vet at publikum ikke stiger inn i kinomørket for å få en opplevelse av trygghet (med unntak for cineastene da, som har søkt tilflukt i ”film” som personlige varemerke). Det brede publikum kommer i håp om å oppleve noe nytt og spennende. I håp om at det fins noe vågalt, uutforsket… og noe som rett og slett kan ha betydning for livet deres utenfor kinosalen.
Filmskapernes forpliktelse er derfor å gi publikum full oppmerksomhet om én gladiatorkamp om gangen. Én idé for hver film. Ingen bølge, ingen franchise, ingen kjendiser. Ikke noe annet enn et nakent kunstverk.
La oss med dette i bakhodet ta en titt på salgsstatistikken for 2010: Syv av de ti mestselgende norske spillefilmene er barnefilmer og/eller romertallsfilmer (fra ”Knerten” til ”Tomme Tønner”). To filmer (”Trolljegeren” og ”Nokas” – nr. 2 og 3) er sterke originalkonsepter – hva Hollywood ville kalle ”high concept”. Bare én film (nr. 10, ”En ganske snill mann”) er en skittenrealistisk komedie om en ganske alminnelig – ehm, drapsmann.
”En ganske snill mann”s tiendeplass er altså det nærmeste de mest populære norske filmene kommer vanlige voksne menneskers hverdag. Og det er også med den filmen vi beveger oss under 100.000 solgte billetter.
Konklusjonen av fjorårsstatistikken er ubønnhørlig: Hvis vi vil selge billetter til et voksent publikum uten å underkaste oss franchiser, må vi gå inn for ”high concept”. Det holder ikke å gi publikum noe som er kunstnerisk og velgjort hvis det ikke samtidig gir et ekstraordinært skråblikk på tilværelsen – dvs. et konsept vi ikke har sett før. Noe sensasjonelt originalt.
Og er det i grunnen så forkastelig at publikum gjerne vil se noe de ikke har sett før? Det burde vel være et sunnhetstegn?
I hvert fall er det vel mer av et fortrinn enn en ulempe når vi har til vår disposisjon en filmkatedral som er fylt til siste benkerad av markedsfolk? Det uttalte målet for bransjen er å selge 3 mill. billetter i året. Det kan føles som en forbannelse, men en slik satsning er da sannelig også et privilegium?
Og selv om du ikke har noe originalt å melde, kan det jo allikevel ligge et håp i å etablere seg som merkevare. Prinsippet er enkelt: ”Nothing succeeds like success.” Er du litt kjent, kan du lett bli mer kjent. Men bare på bekostning av de som ingen kjenner. Så jobb alltid med flinke folk som er litt mindre kjendis enn deg selv.
Kanskje slipper du til og med å måtte sjanse på noe nyskapende.
Eirik Ildahl er forfatter og dramatiker, og fast spaltist på Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her:
Bransje i ubalanse
Framtiden var ifjor
Mangfold på anbud
Damenes tale
Kunst eller troverdighet?
Writers Cut
Les også
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
- Makta komponistlag nominert til Harpa Awards.
4 Responses to Tryggheten i merkevaren
-
Påståelig dumhet er vanskelig å imøtegå. Jeg prøver likevel. Tanken om at man skriver romaner for å se dem som film etter et visst antall år, når de foreligger som pocket, er så fremmed og ubegripelig at den knapt kaller på latter. Det er rett og slett bare dette å si: det er ikke sånn. Jeg kan ikke bevise det. Men det er bare ikke sånn. Tro det eller ei. Vedkommende befinner seg åpenbart i reklamebransjens revir, dvs hulhetens sjølgode tilkortkommenhet. Motvillig må jeg prøve å si dette: BRENNENDE BLOMSTER var et originalmaanus, regissert av Eva Dahr og Eva Isachsen; historien, som jeg faktisk brant for, utviklet seg senere til en roman; Herman, som noen ville lage fillm av, i mine øyne med stort hell, og en årvåken leser vil straks skjønne at dette materialet er ledetråden i romanen SAABYES CIRKUS som igjen er grunnstoffet for det er er og gjør. Amatører, uansett hvor de befinner seg, skjønner ikke sånt. Jeg skal derfor bruke kniv og gaffel: Tanken på å skrive en roman med tanke på at den skal bli film er så utenkelig at bare en tankeløs person kan være istand til å tenke den. Velbekomme
-
Men hvorfor påpeke «påståelig dumhet» med feighetens virkemidler – det vil si anonymt? Fordi, som du sier, du «ikke kan forklare det»?
-
Jeg har ingen mening om Lars Saabye Christensens motiver, men jeg syntes denne konklusjonen lenger nede i artikkelen virker meget gjennomtenkt: «hvis vi vil selge billetter til et voksent publikum uten å underkaste oss franchiser, må vi gå inn for ”high concept”. »
Hadde man bare gått inn for dette i praksis. -
Er Nokas high concept? beskrivelsen fra wikipedia:
«The term is also applied, often disparagingly, to films that are pitched and developed almost entirely upon such a simply stated premise rather than standing upon complex character study, cinematography, or other strengths that relate more to the artistic execution of a production rather than simply an engaging high concept premise with broad appeal. An extreme example of a high concept film is Snakes on a Plane, which indicates its entire premise in the title. While nearly every production can be described in a briefly stated high concept synopsis, a movie described as being ‘high concept’ is considered easy to sell to a wide audience because it delivers upon an easy to grasp idea.»
Selvom Nokas selger filmens premiss i tittelen, syntes jeg den er noe ganske annet enn Snakes on a Plane, Transformers, Jaws eller Trolljegeren for den gangs skyld. Det er vitterlig en eksperimentell film, en vellykket sådan.
Påståelig dumhet er vanskelig å imøtegå. Jeg prøver likevel. Tanken om at man skriver romaner for å se dem som film etter et visst antall år, når de foreligger som pocket, er så fremmed og ubegripelig at den knapt kaller på latter. Det er rett og slett bare dette å si: det er ikke sånn. Jeg kan ikke bevise det. Men det er bare ikke sånn. Tro det eller ei. Vedkommende befinner seg åpenbart i reklamebransjens revir, dvs hulhetens sjølgode tilkortkommenhet. Motvillig må jeg prøve å si dette: BRENNENDE BLOMSTER var et originalmaanus, regissert av Eva Dahr og Eva Isachsen; historien, som jeg faktisk brant for, utviklet seg senere til en roman; Herman, som noen ville lage fillm av, i mine øyne med stort hell, og en årvåken leser vil straks skjønne at dette materialet er ledetråden i romanen SAABYES CIRKUS som igjen er grunnstoffet for det er er og gjør. Amatører, uansett hvor de befinner seg, skjønner ikke sånt. Jeg skal derfor bruke kniv og gaffel: Tanken på å skrive en roman med tanke på at den skal bli film er så utenkelig at bare en tankeløs person kan være istand til å tenke den. Velbekomme
Men hvorfor påpeke «påståelig dumhet» med feighetens virkemidler – det vil si anonymt? Fordi, som du sier, du «ikke kan forklare det»?
Jeg har ingen mening om Lars Saabye Christensens motiver, men jeg syntes denne konklusjonen lenger nede i artikkelen virker meget gjennomtenkt: «hvis vi vil selge billetter til et voksent publikum uten å underkaste oss franchiser, må vi gå inn for ”high concept”. »
Hadde man bare gått inn for dette i praksis.
Er Nokas high concept? beskrivelsen fra wikipedia:
«The term is also applied, often disparagingly, to films that are pitched and developed almost entirely upon such a simply stated premise rather than standing upon complex character study, cinematography, or other strengths that relate more to the artistic execution of a production rather than simply an engaging high concept premise with broad appeal. An extreme example of a high concept film is Snakes on a Plane, which indicates its entire premise in the title. While nearly every production can be described in a briefly stated high concept synopsis, a movie described as being ‘high concept’ is considered easy to sell to a wide audience because it delivers upon an easy to grasp idea.»
Selvom Nokas selger filmens premiss i tittelen, syntes jeg den er noe ganske annet enn Snakes on a Plane, Transformers, Jaws eller Trolljegeren for den gangs skyld. Det er vitterlig en eksperimentell film, en vellykket sådan.