Spesielt deres retoriske grep med å kalle min tekst en ”graut” oppleves som litt overraskende og urovekkende. Spesielt fordi det kan skape en unødig ensidig og polemisk situasjon. Med andre ord: opptakten til en typisk norsk kulturdebatt.

      Mitt innlegg var intet angrep på NRK, og som NRK-medarbeidere burde de ikke føle behov for å forsvare seg på denne måten. Njaastad og Wik argumenterer godt for en avstandstagen fra gammeldags ”Voice of God”-stil, og en dokumentar som ønsker å virke på en mer diskret, antydende og indirekte måte, og burde da kanskje ha sett verdien i et innlegg som ikke er for bastant og trekker altfor klare og ensidige konklusjoner. Å kalle det ”graut” er en type retorisk grep som ligger langt under deres verdighet.

    Med mitt innlegg hadde jeg et ønske om å diskutere det jeg mener er en ny situasjon innenfor norsk dokumentar, dersom man ser det i en historisk kontekst. Jeg ønsket å balansere både gode og mindre gode sider ved denne situasjonen mot hverandre, og spesielt det jeg litt prøvende karakteriserte som ”den myke dokumentaren”.

En kritiker eller kommentator står ikke minst overfor den vanskelige situasjonen at man ikke skal gi en enkeltperson eller en enkeltinstitusjon ansvar for et helt felt, og derfor anerkjente jeg verdien og kvalitetene i en lang rekke dokumentarer som samlet sett kanskje gir et litt urovekkende bilde av tilstanden i norsk dokumentarproduksjon.

    La meg imidlertid gjøre en ting klart. Valget av formspråk er bare et av to sider ved den myke dokumentaren. I tilfellet med Norsk statistikk mener jeg dette er hovedproblemet, og tror ikke at alle seere gikk ut med en følelse av å ha opplevd en radikalt avhumanisert arbeidsplass, men dette er bare en av de tingene jeg ønsket å problematisere. Den andre siden ved dette er valget av historier i seg selv. Samlet sett er valgene av innhold i norsk dokumentar i dag for langt i retning av pussighet og kos. Jeg bruker ordet naiv også i positiv forstand, men opplever nok en dobbelthet i dette.

    Njaastad og Wik trekker fram Nader Izadpanahs utmerkede Brennpunkt-dokumentar De endeløse nettene, fra 2002, og ikke 2003 som de skriver. Den kan kanskje tydeliggjøre min argumentasjon og diskusjon. Etter min mening er dette langt fra noen ”myk dokumentar”. Allerede i 2002 karakteriserte jeg den som en ”observasjonell institusjonsskildring og sosialreportasje” i min artikkel ”Gruppebilder – Norsk dokumentarfilm anno 2002” i Filmtidsskriftet Z.

Her skriver jeg om hvor god jeg synes denne filmen er, som et ”nødvendig syrebad”. De endeløse nettene var og er fremdeles i mine øyne en gripende, sterk og viktig film, definitivt en hard documentary, som både minner oss om mange hjelpepleiere og sykepleieres vanskelige arbeidssituasjon, blir et innlegg i en politisk debatt om vårt samfunn, og minner oss om hva som ligger bak overskrifter og nyhetssaker.

    Hva gjør De endeløse nettene til en hard dokumentar? Det er både valget av formspråk og valget av tema. Temaet er viktig, og formspråket trekker oppmerksomheten mot temaet, og ikke mot spesifikke aktører. Selv om vår inngang til filmens tema og univers er én person og ett sted, nattevakten Kjersti Myhr på Furuset Sykehjem i Oslo, er det selve institusjonen og systemet som blir illustrert av filmen. Vi blir ikke kjent med Myhr, hun blir ingen ordentlig person for oss seere, men hun blir vår los eller følge inn i en situasjon og et miljø som illustrerer et hardt tema av stor betydning. Den observasjonelle stilen forsterker dette avpersonifiserte preget, og vi får et bilde av en virkelighet vi oftest fortrenger.

      Forskjellen mellom De endeløse nettene og Norsk statistikk er nettopp at i den første er det institusjonen og systemet som løftes fram, mens i den sistnevnte er det personene i systemet som får størst plass, og som forhindrer oss i å se institusjonen og systemet, og derfor også forhindrer oss i å stille de viktigste spørsmålene. Det gjelder forøvrig også de andre filmene i ”Vi bygger landet”-serien, og i mye annet som lages i dag. Også innenfor NRK.

      Jeg er selvsagt enig i at valget av temaer er det viktigste i denne sammenheng, men tror at det er for enkelt å si at det er her hele skillet ligger. En lang rekke filmer og fjernsynsserier har blitt stadig mykere gjennom valget av formspråk eller måte man griper an sitt tema på. Her er det også viktig at det ikke er noen garanti for kvalitet hvorvidt man bruker kommentatorstemme eller ikke. En film som De endeløse nettene, eller hele den observasjonelle dokumentartradisjonen, er eksempel på dette. Dette er mye mer komplisert enn et spørsmål om voice-over.

      Her er det også et annet viktig element som får vente til en annen anledning å gå inn på mer i detalj. ”Voice of God” er et utrolig upresist og ideologisk ladet uttrykk. Det er sjelden noen Gud i denne typer stemmer, men snarere konkrete ideologiske og sosiale føringer. Det var ikke Guder som talte i den norske Filmavisen i etterkrigstiden, men snarere representanter for helt konkrete klasser, institusjoner og samfunnsposisjoner. Det samme gjelder alle de klassiske filmene som ofte  trekkes fram i slike diskusjoner. I en klassiker som den britiske Night mail er det overklassen som taler til og om arbeiderne i jernbanen, gjennom sosiolekten på lydsporet. Det er ikke Guds stemme, men overklassens. Flere stemmer i norsk dokumentar hadde vært fint, men ikke nødvendigvis den type stemmer som Njaastad og Wik trekker fram. Der er vi sikkert enige, så vi behøver ikke la diskusjonen spore av her.

      Jeg mener ikke at alle myke dokumentarer skal byttes ut med harde. Det er viktig. Jeg har også stor respekt for en regissør som Solveig Melkeraaen, som har gjort svært gode ting, og som ikke minst har en kombinasjon av genuin menneskekjærlighet og sikker formsans som er uvanlig. Det samme gjelder Anita Lehoff Larsen, som jeg benyttet for å vise nyansene i dette. Jeg forsøkte å unngå å ønske med enten-eller, og brukte dermed noen eksempler for å gjøre ting litt mer komplisert. Av og til er det viktig.

      Jeg tror også at det ikke er produktivt å tenke for konfronterende og bastant i denne saken. Mitt innlegg var et forsøk på å formulere noen ideer og noen opplevelser, som ikke var ment som et gammeldags debattinnlegg. At dette avfeies som ”graut” er ikke noe godt tegn.

Les innleggene:

Soft documentary – en ny type norsk dokumentar?

– Drep oss, herr Iversen, men ikkje med graut