Gunnar Iversen beskriver i sin artikkel i Rushprint 25.nov.10 en framvekst av en ny sjangertype i norsk dokumentarfilm som han kaller den myke dokumentaren. Iversen nevner mange filmer fra en rekke dokumentarister. Man kan lese at Iversen mener naive og ukritiske dokumentarer basert på opplevelse har erstattet opplysningsinnholdet, og at det dermed er grunn til bekymring. Vi anerkjenner Iversens ønske om å reise en debatt om utviklingen innen det norske dokumentarfeltet.

Men, allerede i første avsnitt kommer en påstand som er vanskelig å akseptere. De myke dokumentarene hevdes her å "ikke være sosial- eller samfunnskritiske, ei heller ute etter å avsløre problematiske sider ved Norge eller i verden generelt".  Mener Iversen at det er valget av formspråk som ekskluderer vesentlig innhold? Vi oppfatter ham slik.

Jo, det finnes nok flere såkalt myke dokumentarer som først og fremst er portretter av det som kan karakteriseres som litt "kuriøse" mennesker som skildres med lun humor og varme, uten at historien peker noe særlig ut over seg selv . De ligger nærmere novellen, og kan oppleves som kunstverk som kan gi publikum verdifulle opplevelser utover det tematiske innholdet. Vi ser at Iversen også anerkjenner disse kvaliteter.

At et "mykt formgrep" ekskluderer muligheten for viktig tematikk og ny innsikt hos publikum er en uheldig sammenblanding av formvalg og valg knyttet til innhold. Han velger selv å nevne Solveig Melkeraaens bidrag i serien De som bygger landet , episoden "Norsk statistikk", men da med en urovekkende fortolkning.

Iversen mener at filmen hennes er et eksempel på "banalisering av dokumentarens forhold til den sosiale virkeligheten som skal skildres" Iversen lister så opp hva han sitter igjen med etter å ha sett dokumentaren:

"Nor-Stat hadde da filmen ble laget 170 ansatte… men 120 ble byttet ut hvert år. ..ingen god arbeidsplass.. radikalt avhumanisert arbeidsplass. unge ansatte drives til sitt ytterste".

På oss virker det da som om Iversen har fått med seg poenget, nettopp fordi filmen forteller ham det. Gjennom en unik tilgang har Melkeraaen evnet å filme en slik brutalisert arbeidsplass, på en måte som gir ny innsikt og som nettopp kan tolkes samfunnskritisk for de som vil og kan se – ikke ved å påstå dette på "voice", men å vise det fram i sin ytterste grellhet.

Det kan virke som Iversen mener at bruk av featurfortelling i framstillingen utelukker muligheten for å utøve kritisk journalistikk, og at harmoni, kos og naiv nysgjerrighet er resultatet. Likevel er det uklart hva som er dokumentarkjenner Iversens konklusjon. Konklusjonen lar han stå åpen. I første del av artikkelen spør Iversen om det er grunn til bekymring, men konkluderer aldri. Beskrivelsen "naiv" går igjen i innlegget, et negativt ord i vokabularet, i ordboka og for folk flest. Likevel beskriver Iversen den nyoppdagede "naive kosesjangeren" som "langt mer nyansert og med verdig presentasjon og skildring av enkeltmennesker". Det henger ikke helt på greip.

I "den myke" dokumentaren "De endeløse nettene" (NRK 2003) fulgte regissør Nader Izadpanah en nattevakt på pleiehjemmet på hennes vakter. Ved å være tilstede natt etter natt fikk han vist sitt publikum de manglende hendene i omsorgssektoren. Hvordan èn ansatt alene var ment å skulle håndtere forvirrede og demente eldre som ville rømme, hvordan èn måtte dø alene –  pga. manglende ressurser i eldreomsorgen. Debatten fulgte i kjølvannet av filmen. Ikke sosial- eller samfunnskritisk?

Vi tenker at dokumentarens endringsmakt over misforhold i samfunnet ligger i nettopp dette å vise fram misforholdene "uten filter". Featureformen strever etter å gjøre dette så tydelig som mulig og å appellere til hjernen ved å engasjere hjertet.

Engasjerte dokumentarister står alltid i fare for å "snakke ned" seernes motivasjon ved å legge for liten vekt på bildefortellingen. Det er dette vi forsøker å gjøre noe med. I serien "Lærerne" (NRK 2009) oppsøkte vi 16 skoler med flere hundre ansatte for å gjøre grunnresearch på utfordringene den norske skolen står i. Vi fant at praksissjokket for nye lærere, mobbing, uro, test- og skjemavelde, krav om individuell tilpasset opplæring var saksforhold alle var samstemte i var viktig å sette søkelys på. Da vi så valgte ut vår arena, Årvoll skole, for å få vist dette, var det viktig for oss å få uforbeholden tilgang, og at skolens ansatte var representative ut i fra tematikken vi ønsket å belyse. Ved å være der over tid og ved å ha journalistisk fokus, fikk vi gitt seere et unikt innblikk, og debatten som fulgte var på et mer opplyst nivå, med fornyet innsikt i forholdene i skolen. "Problematiske sider ved Norge"  belyst, mener vi!

Våren 2011 sender vi en serie på seks dokumentarer der vi følger norske soldater i deres hverdag i Afghanistan. Den er nå i klipperommet og vi kan love Iversen at vi både under opptakene og i klipperommet strever for å komme innom de vesentligste problemstillingene som reises under norsk krigføringen i Irak.

Vi ville antakelig gjort det enklere for oss ved å velge "speak" og lage tradisjonelle journalistiske dokumentarer. Vi tenker altså at featuregrepet er bedre egnet til å gi innlevelse og forståelse. Ved å bruke en karakterdrevet fortellerform tvinger vi vår egen produksjon inn i en "trøye"  som gjør at vi kommer nærmere den enkelte soldats hverdag, opplevelse og refleksjon – dersom vi lykkes har vi skapt en sterkere dokumentarserie enn om en "Voice of God" skulle fortalt oss hvordan det henger sammen.

Det er vel dette som ligger i ønsket om å gi seeren opplevelse. Vi har aldri trodd at seeren er dum. Vi tror seeren tørster etter å vite mer, fortalt gjennom virkelige mennesker. Det vesentlige spørsmålet er hvor vi velger å lage vår dokumentarer og om hva? For oss er det innholdet som avgjør om de er "myke" eller "harde". Dersom Iversen mener at vi har for lite på hjertet er det en prisverdig debatt å reise, – men å ekskludere vesentlig innhold grunnet formvalg blir en feilslutning!

Drep oss, men ikkje med graut hr. Iversen. Vi mener at den journalistiske kvaliteten av disse "myke" dokumentarene ligger i valget av tema og arena. Debatter som har oppstått som følge av det vi har laget viser at dette er en viktig og riktig diskusjon. En hel del av disse dokumentarene ville vi ikke kunnet lage uten den tilgangen som nettopp dette formgrepet gir.

Olav Njaastad og Cathrine Wik,
prosjektledere i Featureredaksjonen,
NRK Dokumentar og samfunn.