6. Rushprint, juni 2010

Unni Straume sier at talentene som oftest klarer seg, de når frem uansett.
Jeg tror ikke det stemmer.

7. Berlin, juli 2010

Jeg er i Berlin og leser A room of one’s own av Virginia Wolf. Det er første gang jeg leser noe av henne. Hun skriver om kvinner og fiksjon. Hvorfor er det så få kvinner som har skrevet fiksjon? Hun påstår at for å kunne skrive fiksjon, må man ha penger og et eget rom.

Det er varmt i Berlin, så varmt at noen dager føles det litt farlig å være ute.

8. Säfflebussen, natt til 5. april 2010

Jeg skriver:

Når jeg har sett for meg hvordan bildene skal bli, så blir de sånn. Der jeg bare går løs så havner jeg som regel i dette. Jeg kjenner det igjen fra "Jonatan". At jeg får råd som går i  forskjellige rettninger. Jeg tror ikke mamma og pappa vet om min aggresjon. I dag sa pappa at filmen burde bli kortere. Jeg føler deres bekymring.

Mamma, som sier at hun unner meg å få noe ferdig i tide. Hva gjør de andre i klassen, siden de klarer det? Jeg tenker at det er en utrolig tynn ballanse mellom noe stort og ingenting. At det å prøve å gjøre noe spesielt, krever en helt uendelig mengde tro. At det er så lett å bli svak. Hadde jeg ikke gått på skole nå og ikke hatt Clara og Kalle og Ronja, hadde jeg nok ligget helt nede. Lurer på hva jeg kommer til å vise den 19. april. Kjære uppsats. Jeg kommer sikkert ikke til å få tid til å skrive deg fordi jeg må klippe videre etter premieren.

Cassavetes brukte 2 år på å klippe en mye lengre og merkeligere versjon av Husbands etter at noen fra filmstudioet hadde gjort en 1 1/2 times versjon som testpublikummet elsket. Han skrev at han hadde sittet halvparten av sitt liv i klipperommet. Og så er noen av filmene vanskelige å se i sin helhet, syns jeg. Det er slitsomt. Men det er ikke fordi det er uinteressant, det er bare litt lite som leder konkret til noe. Så det er lett å slå det av, men samtidig er det bilder som er blitt en del av meg. Han er som en venn som jeg kjenner og som deler og deler og han er den beste jeg vet… ikke fordi…også fordi han tillot seg diskresjoner… digresjonene… en rytme som er annerledes. Du virker veldig tøff sa mamma og pappa etter å ha lest intervjuet med meg i Natt og Dag. Som om det er noe jeg ikke er. Det får jeg vise dem.

Skjør, skjør som et ark av papir. Anders som sitter og ser på filminnspillingen. Jeg elsker det bildet.

9. På verandaen til Erik, juli 2010

Jeg tenker på eksamensfilmen min fra Filmhögskolan i Göteborg. Som nå er 1 t. og 50 minutter lang. På et tidspunkt trodde jeg den skulle bli 4 timer. Det var aldri en lærer på Filmhögskolan som sa at det var noe problem. Blir den 4 timer, så blir den 4 timer, sa veilederen min. Men hva skal jeg vise på premieren om tre uker? spurte jeg, og han sa at det kommer til å bli sånn -“Så du den när den inte var helt klar! Wow, var du der?” Han har et langt langt perspektiv. Mye lenger enn jeg orker å ha. Det han vil, er at det kommer flest mulig interessante bilder ut i verden. Om ting er helt ferdige til tiden eller ikke, er ikke det viktigste. Det som er viktig nå, er at du klarer å holde energien oppe, kan han si. Kanskje er filmen smartere enn deg, kan han si. Og han ser det jeg forsøker på som er så skjørt og vanskelig og stort og umulig og vet at det må han ikke presse, han må ikke stille ultimatum med tidsrammer, men bare støtte og si at “det går” når man er helt svak og ikke aner hva noe betyr og angrer på at man ga seg ut i alt dette uformulerte. Han snakker aldri om hvordan man lager film. Han snakker aldri om regler. Hva mangler du for å lage det du vil lage? spør han. Kan du skaffe deg det? Og er det noe som hindrer deg?  Kan du forandre det?

10. En bar i Stockholm, september

Jeg er på Stockholm Filmfestival. Vi hørte Gus van Sant snakke i går. Han fortalte at manuset til Elephant besto av et dokument på 10 sider med beskrivelser av situasjoner. Og at manuset til Gary består av en liste med 30, 50 ord. Navn på scener. Jeg rekker opp hånden og spør om det ikke var vanskelig i forhold til de som finansierer filmene at han ikke har et manus. Han svarer at HBO, som produserte Elephant, hadde han prøvd å skremme vekk, men jo mer han hadde sagt at det ikke kom til å bli det de forventet seg, at det kom til å bli lange tagninger og dialog uten plot, jo mer interesserte hadde de blitt. Gary betalte han for selv. Men i en situasjon var de tvunget til  skrive et manus for å få forsikring. Så da skrev produsenten et fake manus på 90 sider. Gus hadde aldri lest det.

11. I senga mi i Göteborg, november 2011

Headsetet mitt falt i gulvet og det ble ødelagt. Jeg kjøpte et ordentlig fint et for halvannet  år siden for at det skulle vare lenge, lenge.

Noe i dag fikk meg til å tenke på støtte.
Jeg husker under innspillingen av filmen min Jonatan der 15 eldre skuespillere kom opp til Lofoten og spilte tenåringer. Jeg hadde ordnet alt. Skaffet flybilletter, bakt rundstykker, skaffet sted å bo, laget konvolutter av papir fra skolen og 40 000 kroner hadde jeg fått fra Oddvar Einarson, og det hadde holdt lenge, men under innspillingen var det slutt, helt slutt. Men det mest basic av mat hadde vi, og alle var der, og vi filmet og filmet, og en dag møtte jeg deg Rannov Nilsen i trappa. En av skuespillerne. Og du var vegetarianer og du stoppet meg der jeg var på vei for å fikse noe og spurte meg om jeg trengte 500 kroner til å kjøpe litt ekstra frukt. Og jeg takket, tok dem og sendte Oda for å handle. Tre dager etter kom du  med 500 kroner til. Jeg måtte gå inn på et eget rom og gråte begge gangene.

Og hvem var genier og hvem var ikke? Hvem fikk den og hvem fikk den aldri? Jeg så en dokumentar om Arild Christo i sommer. Jeg fikk lyst til å lese alle hans søknader. Og elsket være den som ser.

Fortsettelse følger

Mariken Halle er nyutdannet regissør fra Filmhögskolan i Gøteborg. Hun skal skrive jevnlig om sin vei videre som filmskaper på rushprint.no. Hjemmeside eksamensfilm:   www.arbeidsbok.no